Kjellermennesker / Carsten Jensen

Når flyktningene kommer fram til grensene våre, tror vi at vi allerede kjenner dem. Vi har sett de sønder­bombede byene deres på skjermen, vi har sett dem dra over havet i overfylte, knapt nok sjødyktige båter. Enkelte ikoniske bilder har blitt hengende, en druk­net treåring i brenningene med ansiktet skjult i den våte sanden, et forbrent barn på et stolsete, med tomme, stirrende øyne.

Et øyeblikk rykker vi til av ubehag, et stikk av medlidenhet, en raskt overstått for­skrekkelse. Skjermen er ikke netthinnen. Den er en skjerm i mer enn én forstand, ikke bare et vindu til verdens tragedier, men også en beskyttelse mot dem, et slør av uvirkelighet skapt av avstander som ikke bare er geografiske og kulturelle. For oss, som i generasjo­ner bare har kjent til fred, er krigens ofte flyktige, omflakkende skygger med søndersprengte liv i ruine­nes kulisser noe vi ikke makter å leve oss inn i. De kommer på besøk i stuene våre, men følelsesmessig er de flere planeter unna.

UTGJØR FREMMEDHATERNE FLERTALLET?

Enhver som taler flyktningenes sak, blir i disse årene fortalt at han eller hun har en naiv og idealistisk men­neskeoppfatning. Når danskene ikke vil ta imot flere flyktninger, er det fordi de har gode, fornuftige grun­ner til å si nei, ikke fordi de er ført på villspor av dema­goger. Meningsmålingene viser igjen og igjen at et overveldende flertall er imot flyktninger på dansk jord, og alle menneskevennene uten bakkekontakt får hel­ler se til å skjønne at når opinionstallene viser seg på lystavlen, er alle debatter over. Tallene skal ha det siste ordet. For folket kan ikke ta feil. Jeg tror ikke at dan­skene er skapidealister, en nasjon av overbeviste akti­vister med hjerter som brenner dag og natt for verdens fattige. Jeg tror det finnes et segment som ikke trenger hjelp til å hate og forakte flyktninger, ikke minst de fra muslimske land. De har demagogien i hjertet. Ingen har ført dem på villspor. Det greier de selv, og de tror oppriktig at flyktningene ikke kommer hit fordi de er i nød, men fordi de utgjør en gresshoppeaktig sverm av snyltere som vil spise opp velstanden vår på en etter­middag. Jeg tror ikke dette segmentet av oppriktige fremmedhatere utgjør et flertall av befolkningen. Der­for forstår jeg heller ikke hvorfor flertallet av politiske partier gjør seg til megafon for fremmedfiendtlighe­ten. Det kan godt hende at et flertall i dette landet av pragmatiske grunner mener at vi akkurat nå ikke har plass til flere mennesker i nød. Men det er også noen som ikke mener det og som ikke minst føler seg frastøtt av aggressiviteten i avvisningen. Hvor er deres tals­menn og -kvinner? Anstendighet er ikke et venstreori­entert monopol. Hvem snakker på vegne av de borger­lige velgerne som opplever et voksende ubehag ved vår militante flyktningpolitikk? Ligger det ikke i opp­lysningstanken at demokratiet er en gjensidig oppdra­gelsesprosess, og at verken hatet eller likegyldigheten kan stå uimotsagt? Skulle det virkelig bare være to mulige framtider for Europa: som armert bunker eller som flattrampet mark, herjet av horder av flyktninger med tvilsomme motiver? Skulledettevirkelig være demokratiets eneste gjenværende mulighet: en grad­bøyning av fremmedfiendtligheten i stedet for et alter­nativ til den?

 

EN MENNESKEPAKT

Vi har ikke en flyktningkrise. Europa har opplevd flyktninger før og greid å håndtere millioner. Vi har en politisk krise, og den består ikke av avmakt, men av europeisk uvilje til å dele ansvaret for flyktningstrøm­men. Hvis EUs 27 medlemsland brukte sin betrakte­lige energi på en Menneskepakt i stedet for på Finans­pakten, kunne vi i de neste fem årene ta imot mellom én og to millioner flyktninger årlig, og befolkningstal­let på kontinentet ville likevel ikke øke med mer enn mellom én og to prosent. Bare få år før flyktningstrømmen var det vanlig å snakke om Europas demo­grafiske underskudd. Det blir født færre og færre barn, og i 2050 vil en tredjedel av kontinentets befolkning være pensjonister. I en betenkning som ble debattert i Europaparlamentet, fastslås det at det fram til 2050 trengs 56 millioner innvandrere for å kompensere for den minkende arbeidsstyrken. I 2015, da én million flyktninger, eller nøyaktig to prosent av det nødven­dige antallet, ankommer, lyder det i nasjon etter nasjon, med Tyskland som markant unntak, at bare én munn til vil få et overfylt kontinent til å gå til bunns. Tenk hvis noen hadde våget å si at Europa de neste 30 årene hvert år må ta imot halvannen million migran­ter. Å minne om de demografiske realitetene er det samme som politisk selvmord.

 

GODHETSEPIDEMIEN

Da flyktningene sommeren 2015 vandret på motor­veiene, var det mange i Danmark som reagerte som Fredrik Önnevall. Pensjonister og medlemmer av beryktede innvandrerbander møttes i samme spon­tane hjelpsomhet. Også senere fulgte de hjelpsom­mes skjebne samme spor som Önnevall. Foreløpig har 300 mennesker blitt dømt til betydelige bøter fordi en framstrakt hånd til et menneske i nød anses som krimi­nell, og pussig nok demonstrerer domstolene samme menneskesyn som profesjonelle menneskesmuglere. Et menneskeliv kan gis en pris, og botens størrelse avhenger av antallet mennesker du har hjulpet. To tusen kroner per nødlidende. Da flyktningstrømmen stilner, vokser en støttebevegelse fram, Venligboerne, under konstante anklager for å være en godhetsepi­demi, en selvspeilende flokk narsissister med barm­hjertighetsgjerninger skapt til ære for selfien. I sep­tember 2015 rykket dansker ut, på tvers av alle skiller, sosiale, politiske og etniske, for å hjelpe de nødlidende syriske flyktningene som gikk på motorveien. Det var det største, mest oppløftende øyeblikk i nyere dansk historie. Venligboernes 150 000 medlemmer gjør dem større enn samtlige politiske partier til sammen, de kan bare mønstre 140 000. Upåaktet av mediene utfører aktivistene, som en ny folkebevegelse, hjelpsomhetens usynlige muldvarparbeid.

Når vi hører spørsmålene om krig, flyktningkrise og klimaendringer, er vår instinktive reaksjon å melde oss ut av verden i populistisk eller nasjonalistisk virke­lighetsflukt.

MODERNE ENSOMHET

Moderne ensomhet dreier seg ikke så mye om statis­tisk konstaterbare forhold, det at stadig flere mennes­ker lever som såkalt single. Det handler heller ikke om massemenneskets ensomhet i vrimmelen på gaten. Det er en historisk ny type ensomhet: ensomheten blant de aller nærmeste, midt i den familien som skulle være et vern mot en fiendtlig omverden eller på arbeidsplassen, blant såkalt gode kolleger der felles­skapsfølelsen skulle herske. Ordet nettverk har erstat­tet ord som vennskap og bekjentskap, kollegialitet eller forretningsforbindelser. Ja, ikke bare har det erstattet dem, det har blitt umulig å skille mellom dem. Et nettverk er alltid midlertidig, instrumentelt og nytteorientert. Du bruker ditt nettverk, et uttrykk man aldri ville benyttet om vennskap. Du bruker ikke vennene dine, du er der for dem. Men nettverket er der for deg bare på en betingelse: at nytteverdien er gjensidig. Det er som en investering: Du skal gi avkastning og bevise at du er lønnsom. Nettverket er en øvelse i tilpasning og konformisme og ikke som vennskapet en oppdra­gelse til integritet. Midt i alt sammen står du, konstant manøvrerende, som en veverske som haster mellom vevstolene. Hvert teppe har sitt eget intrikate mønster, og hele tiden må du skjule den lurende forvirringen, kaoset i tankene og usikkerheten i hendene. Virkelig egenverd finner du ikke i nettverket, for egenverd byg­ges ikke opp foran speilet, men i de andres blikk. De andre er imidlertid konkurrentene dine, og blikkene deres tjener bare til å avlure deg hemmeligheter. Vi beiler etter den andres kjærlighet, men beilingen for­blir permanent ubesvart.

 

KATASTROFEN ER VÅR MULIGHET

Sosiologen Ulrich Beck skrev i sin siste, posthumt utgitte bok, Metamorphosis, at vi lever midt i det han kaller en metamorfose. En metamorfose er noe annet og større enn en forandring, for i en forandring har vi fremdeles redskaper som tillater oss å benevne det som skjer, begreper, ideer og ord som gir oss en tilsynela­tende kontroll, og framfor alt en forestilling om hvor alt sammen fører og hva vi vil med det. I metamorfo­sens vold har vi ikke ord og begreper. Det kan godt hende at vi er på vei mot en navnløs katastrofe, og de alltid forsinkede reaksjonene på klimaendringene kan tyde på det. Vi er nødt til å finne nye ord og begreper hvis vi vil forstå verden og oppnå bare et minimum av innflytelse på vår framtidige skjebne. Vi er nødt til å gjenoppfinne oss selv og meningen med vår tilstede­værelse på planeten. Katastrofen, sier Ulrich Beck, er vår store mulighet til å befri oss fra de verdensbildene og samfunnsformene som har ført oss til sammenbrud­dets rand, og i stedet tenke og skape noe avgjørende nytt. Når vi hører spørsmålene om krig, flyktningkrise og klimaendringer, er vår instinktive reaksjon å melde oss ut av verden i populistisk eller nasjonalistisk virke­lighetsflukt. I stedet skal vi melde oss inn i verden med håndfaste forslag om hvordan alt kunne vært annerle­des. Problemene vi står overfor, er så store at de bare kan løses hvis vi alle står sammen, på tvers av konti­nenter, religion, etnisk bakgrunn og politiske holdnin­ger. Vi snakker om naturvern, men Verdens naturfond kan ikke redde den mest truede av alle dyrearter, oss selv, fra utslettelse. Det er barna vi bør leve for, også de ufødte. Vern av naturen kan ikke skilles fra vern av mennesket. Det er det store imperativet i vår tid, og diktatet utgår fra den åpenbare årsakssammenhengen mellom klimaendringer og folkevandringer. Enhver diskusjon om globalisering, økonomi, flyktninger og populisme som ikke ender opp med å tenke inn klima­endringene, er eskapisme. Det gjelder også diskusjo­nen om Europas framtid. På slutten av århundret vil Midtøsten være ubeboelig på grunn av temperaturstig­ning, halve Afrika på vandring nordover, og hvis vi ikke ønsker at Europa i det 21. århundret overtar den rollen Amerika hadde i det 19. som kulturblandingens og smeltedigelens kontinent, vil Middelhavet bli åsted for en massedød av et omfang som historisk aldri tidli­gere er sett. Golfstrømmen svekkes, og om den stopper helt, vil heller ikke Nord-Europa lenger være trygt, men bli rammet av en is-apokalypse som vil tvinge også de privilegerte skandinavene til å slutte seg til det astronomisk voksende antallet klimaflyktninger. Kli­maendringene er globale, og nasjonalismen er det dårligste selvforsvaret vi kan velge. Populistene prøver å lukke en dør som allerede har ramlet av hengslene. Vinner de, blir vi alle tapere.

 

Oversatt til norsk av Håvard Syvertsen /

 

//

Vi takker forfatter, oversetter og forlag for å få benytte disse utdragene fra «Kjellermennesker«, utgitt på Forlaget Press, 2018.

///

BOKANMELDELSE AV KJELLERMENNESKER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑