Fattig eller rik – hvem er renest? / Ellen Foros

Hva er de langsiktige og globale konsekvensene av vår livsstil? Hvem sliter mest på livsgrunnlaget – den fattige eller den rike? Mye miljøvennlig livsstil er dyrere enn miljøfiendtlig forbruk. I våre visuelle forestillinger om renhet, bytter fattig og rik på plassen. Hvem av dem belaster natur og miljø minst?

Fillete gestalter i hopetall, med hår i klaser og en finger i nesa. Vi kjenner den skitne fattigdommen fra Dickens og musikalenes univers. Klisjeene har sin rot i virkeligheten, tydeligst om vi beveger oss i tid og rom, til kvartaler og grender hvor folk ikke har tilgang til verken personlige remedier eller offentlige sanitære systemer som gjør det lett å holde legemet fritt for stank og møkk.

Tenk overfylte gater i tidlige industribyer som Newcastle og Liverpool, tenk malingflassende sykehus og barn vandrende på søppelberg i strukturtilpassede økonomier,  tenk italienske adelsmenns rapporter fra norske husmannsgrender – ikke noe klart skille mellom inne og ute, steppe, gate og gulv. Inne sover ti mennesker og et par dyr i hulter til bulter, ute flyter avfall og kloakk.

Men egentlig trenger jeg ikke å reise lenger enn til mitt eget sosialt blandete nabolag for å møte avskygningene av den uryddige og grisete fattigdommen, der hvor evnen og etter hvert viljen til å holde trammen ren og ryggen rak, har blitt slitt ned av offentlig vanskjøtsel og privat motløshet. Sosialboliger hvor sigarettrøyken alltid ligger tung, gressrabatter som fra tid til annen prydes av visne juccapalmer, nedgåtte ikea kelimtepper og endatil hele avfallsposer som er slengt ut uvisst fra hvor. Ved inngangen til butikksenteret står den påtrengende joviale hjemløse som slenger ut til forbipasserende kvinner: hallo du skjønne, får æ værra med dæ hjæm og rull mæ i laknan dine før æ tar en dusj?

 

MOTSETNINGER PÅ CATWALKEN

Samtidig med den parodisk skitne fattigdommen, fins en annen sann fattigdomsklisjé, den om at det blir ekstra viktig å holde sin sti ren og feie for egen dør. Et helt forråd av stolthet ligger i det å ha hele og rene klær, og bestemor kommenterte alltid at våre nye landsmenn var så pene i tøyet til tross for at de umulig kunne ha mye å rutte med. Kanskje hun kjente igjen en mentalitet fra sin egen generasjon og sitt eget miljø her hjemme. De få settene med nye og hele klær når en bevega seg i det offentlige rom, de andre settene bøtte og lappa de på. Selv om hele buksa til slutt ble en stor lapp til skulle iallfall ikke hullene vises. Alt ble brukt, og alt ble brukt om igjen – de slitte klestekstilene ble først klipt opp og vevd til filleryer, og da disse til slutt ble ubrukelige fikk de funksjon som tuer og kluter. Som symbolsk nok fjerna skitten fra huset. Alt håret skulle bort fra fjeset i fletter og topper så stramme at det gikk ut over ansiktsmimikken, til nød en løsere sløyfeoppsats – vanligere i rikere familier.

Med jevne mellomrom kommer det moteretninger på catwalken som er inspirert av vestlige motbevegelser fra tida etter 1960. Hippiemoten på syttitallet innebar fritthengende bryster, uvasket og flokete hår, omflakkende livsstil med vekslende overnattingssteder, klær i kaotiske batikkmønstre og en livsstil med lav terskel for utveksling av kroppsvæsker og kjønnssykdommer. Åttitallets punk signaliserte samme grad av likegyldighet overfor streng og ren estetikk, om det så ikke ble gjenspeila i personlig hygiene. Gjennomhullet hud, fillete klær og slitte boots. Grungen fikk på nittitallet startskuddet med tregrepsbandene Nirvana og Red Hot Chili Peppers og moten var store rutete tømmerhoggerskjorter, langt hår, svette stillongs, fett hår, rastafrisyrer hvor sjampoen ikke kommer til. På tusentallet har moteskaperne resirkulert disse trendene, og hullemoten blitt omfavna av forbrukerne. Slitte klær har altså vært populært i de vestlige landene i den perioden flertallet ikke har behøvd å gå i slitte klær. Den skitne estetikken, og kanskje også livsstilen, er paradoksalt nok forbeholdt de rike og ikke de fattige.

Når det gjelder synlig og lokal dritt, har vi altså forestillinger både om en ren og ryddig fattigdom, og om en skitten og rotete fattigdom. Den samme dobbeltheten finnes i våre bilder av rikdom. Hva med de langsiktige og globale konsekvensene av vår livsstil? Hvem sliter mest på livsgrunnlaget – den fattige eller den rike? Mye miljøvennlig livsstil er dyrere enn miljøfiendtlig forbruk. Økologisk mat er et eksempel på dette. Den bemidlede kan kjøpe kvalitetsmat som ikke tyner jord, dyr og kropp. Økologiske grønnsaker, speltmel, egg fra frittgående høns. Kylling som har hatt plass til å slå med vingene og ikke har måttet dø i fremmedgjøring og angst over å være en i massen. Den mindre bemidlede er henvist til dyrendustriens produkter. På lignende vis selger butikkene et produkt de kaller brød som er pumpet opp av hvetegluten og smaker pappmasje, igjen luft som er transportert lange traileravstander. Og som ender i arbeiderbarnas gjærende og oppblåste mager.

Denne frivillige, rike fattigdommen ser renest ut av alt. En slags amish i moderne design, bare naturmaterialer, bare nyanser av lingrått og ubleika lerret, blondekjoler og slagstøvler til husets døtre, frisyrer som nyvaska kråkereir gjennomlyst av den lave morgensola. 

Alternativet er å dyrke selv, men også dette koster. Paradoksalt nok er det gjerne dem med en klekkelig arv eller oppsparte midler som både snakker om og til slutt realiserer drømmen om det enkle livet. Flytter du ut på et lite småbruk uten å ha andre ting å ta deg til enn å dyrke jorda, skal du enten tåle en veldig mager livsstil, eller ikke trenge å leve magert fordi du har penger i banken. Denne frivillige, rike fattigdommen ser renest ut av alt. En slags amish i moderne design, bare naturmaterialer, bare nyanser av lingrått og ubleika lerret, blondekjoler og slagstøvler til husets døtre, frisyrer som nyvaska kråkereir gjennomlyst av den lave morgensola. Det hele avfotografert i duse danske magasiner om Slow living.

Også det å kjøpe kvalitetsklær som holder lenger og dermed belaster ressursene mindre, eller designklassikere som tåler tidas tann til stua, er en lekker distanse for de rike. Har du ikke pengene til denne tidløsheten så har du ikke det, samme om de varer lenger, penger er en akutt sak, og er de ikke det så har du god råd.

Som fattig er du henvist til høyt forbruk. Klærne mister farge og fasong etter to vasker og da får du følelsen av at du ikke har noe å ha på deg til festen i helga, ikke noe som kan gi deg selvtillit til å stråle ved siden av din elskede som hun i sangen til Eric Clapton om ”wonderful tonight”. Så kanskje du kan sprette månedslønna med en tur på H&M. En ny topp koster jo bare hundre kroner og du kan kjøpe en ny når du får råd neste måned, så den trenger ikke sitte helt perfekt,  men kan heller ha en knæsj farge , enn så lenge, som fremhever øynene dine, som gjør deg verdt å skinne sammen med.

 

SVI AV

Jeg lurer ofte på, når jeg leser om de såkalte og etter hvert mange stilikonene (milliardærdøtre, kulturpersonligheter, suksessbloggere), som gir hemmelig tips til de hundre tusen damebladleserne om at det gjelder å kjøpe noen få, dyre basisplagg av skikkelig kvalitet, om de selv har tre slike kjoler i skapet, en fra Isabel Marant, en fra Cloe og en fra Louis Vuitton, eller om de har flere ganger så mange dyre kvalitetsplagg som leserne har plagg fra Hennes og Mauritz. For i så fall er vi vel like langt kommet, eller kortere? Skal en unngå å vise seg i det samme for ofte krever det sin fashionista. Riktig nok kommer en langt ved å style ett plagg på forskjellige måter, men for å beholde spalteplass og sponsorer må en også svi av noen kroner – og oljefat til tekstilproduksjon.

Svi av kan fattigdommen gjøre også. Amazonasbøndene har gjort seg upopulære ved å brenne skogen ned gjennom såkalt svibruk. De drar til et nytt område, svir av vegetasjonen og benytter seg av den sterke veksten i det nedbrente området. I aska finnes den kompakte energien til alt som har vokst på den flekken av regnskogens eksplosjonsartede rike vegetasjon. Bøndene avler mat et par sesonger på denne grunnen før de drar videre og svir av et nytt område. År etter år med denne teknikken – og det blir til sammen en av truslene mot regnskogen. Drivemåten er et resultat av ekstrem fattigdom – når du ikke har tid til å vente på at jorda ligger brakk noen år eller å plante nyttevekstene etter tur på forskjellige områder slik at jorda får variert næring. Ei heller har penger til industrielle gjødsel og plantevern. Det blir en akutt form for jordbruk, brenne ned, dyrke, brenne ned, dyrke. Som selvsagt også må være fristende når den enormt frodige jorda bare ligger der og gulper opp. Naturens storbryllup hvert sekund, slik at også du bare kan stille deg på rett sted og blir mett og får danse.

Egentlig bare en variant av det vi i vesten driver med når vi pumper opp de fossile brenslene. Som er hva, om ikke organisk materiale i utenkelige mengder fra tidenes morgen pressa sammen til en øyeblikkelig klump under trykket fra hav og berg. ”Alt! Nå!” kunne vært mottoet for forbruket av dette ekstremt kompakte døde livet. Som endrer våre livsbetingelser så radikalt at vi nesten ikke oppdager det.

Grønn vekst er slik sett en tildekking og en nytale av et begrep konstruert på omtrent samme måte som begrepene jomfruelig sex eller pasifistisk vold.

Men urensa har de fossile brenslene en mer kontant virkning – kullkraftens øde skoger har vi alle på netthinna – som en salgsplakat for selvplukk av fjorårets juletrær, en studie i brunt, et illustrasjonsfoto i en artikkel om depresjon. Den brune kraften er lite kostnadskrevende, og har vært de nyindustrialiserte landenes prosjekt. Daværende olje-og energiminister Jens Stoltenbergs glansnummer da gasseventyret ble starta her hjemme, var at gassen skulle fortrenge kullkraften. Mitt sinnbilde av ham har siden da vært blanke øyne og dirrende adamseple og en munn som liksom snakker av seg selv.

Fattige land kan som kjent ikke ta seg råd til å stille like høye miljøkrav som rike land. Giftig avfall dumpes over en lav sko i korrupte og skeivfordelte regimer, gjerne avfall fra vesten også, omtenksomt håndtert av kriminelle bander som bare vil at alle skal ha salt på grøten, skitt eller ikke skitt på henda. I Norge får staten motstand de få gangene de prøver seg. Spesialavfallslageret på Dovre, kløktig omdøpt av demonstrantene til Giftavfallslager, alt mens de folkedanset seg gjennom sommernettene i den hyggelige så vel som praktiske teltleiren der oppe, ble ikke noe av. Så var det Førdefjorden det sto om og statens spesialavfall ble atter resirkulert til gift i de unge demonstrantenes slagord: Nei til gift i våre fjorder-saken fikk blest internasjonalt, klart det ikke skal dumpes gift i et av de vakreste naturområdene i verden, i et av verdens rikeste land, dette er vi oss ikke bekjent av.

Nå går det i retning av sjødeponier i Norge. Enda mer fritt fram for naturinngrep er det likevel i fattigere land. Gjerne begått av de rike, fra vesten. Gjerne begått av offisielle og tilsynelatende lovlydige aktører. En sak som var illustrerende inntil det grafiske, hadde vi da Norsk Hydro skulle anlegge ei aluminiumsgruve i landsbyen Corol i Kashipur i India. Gruveprosjektet ville innebære at flere hundre mennesker måtte flytte – i hvilket rikt og vestlig land ville dette være aktuelt å i det hele tatt be noen om? Ikke nok med det, gruva ville ramme landsbyens og landsbyboernes Hellige fjell. Men Hydro visste råd, de ansatte en sosialantropolog for å kunne få en dialog med innbyggerne. Det denne sosialantropologen i praksis gjorde, var å prøve å fortelle innbyggerne at guden deres kunne flytte til et annet fjell.[i]

Fra den industrielle revolusjon på attenhundretallet og fram til ganske nylig, følges landenes vekst i BNP like tett av utslippsvekst som en venstreving av en fantasiløs og kroppssterk høyreback på motsatt fotballag.

Det mangler ikke eksempler på at fattigdom kan utarme miljøet – rovfiske, forørkning, utrygge atomkraftverk. Eller eksempler på at rikdom kan ha noen miljømessige fordeler, utbygging av kostnadskrevende alternativ energi, rensing og trygging av kraftverk, skogplanting ute som hjemme. Spørsmålet er om ikke gevinsten av kostnadskrevende miljøtiltak og lite-granne-renere-energi spises opp av miljøproblemene den økonomiske veksten skaper.

Fra den industrielle revolusjon på attenhundretallet og fram til ganske nylig, følges landenes vekst i BNP like tett av utslippsvekst som en venstreving av en fantasiløs og kroppssterk høyreback på motsatt fotballag. De siste årene har utslippene stabilisert seg samtidig med at den økonomiske veksten har fortsatt, grunnet utbygging av alternativ energi. Men regnestykket blir det samme som med gass versus kull, at den alternative utbygginga klarer å dekke veksten, men ikke gjøre monnelige innhugg i det allerede skyhøye forbruket. Forskning viser at om bare halvparten av verdens elektriske energiforbruk skulle dekkes av alternative kilder, måtte utbyggingstakten tilsvare to norske vannkraftverk daglig [ii]. Men også intuitivt er det noe som skurrer. Vi lever i en økonomi som produserer syngende dorullholdere og ferdig oppklipte dongeribukser. I interiørmagasinene har vi de siste årene merka at fokuset har dreid til enda nye rom for å hente ut et ikke uttømt potensial – en vending var det soverommet, en hittil bortgjemt del av hjemmet hvor ting kunne stues bort, som skulle pusses opp, og nå kommer det såkalte uterommet for fullt – der vi før hadde noen enkle plastmøbler, skal vi nå kjøpe rottingstoler og varmelamper. Donald Duck og Andeby kunne ikke gjort det bedre.

 

VÅRE ØKONOMIERS NATTLIGE DRØMMER

De eneste gangene klimautslippene har gått markert ned de siste hundre årene har vært under de store krakkene og finansielle krisene. I litt større bølger som er vanskeligere å spore på timen går artsmangfoldet og matjordkvaliteten, som i grove trekk har blitt svekket med den økonomiske veksten. Vi tror vi strever for en bedre verden, og så lager vi en masse problemer. Mens når vi tror det går skikkelig dårlig går det egentlig som best. Carl Gustav Jungs paradoksglade og ertelystne arketyp triksteren gnir seg i hendene, gjøgler og smiler i våre økonomiers nattlige drømmer.

Grønn vekst er slik sett en tildekking og en nytale av et begrep konstruert på omtrent samme måte som begrepene jomfruelig sex eller pasifistisk vold. Gründerne bak en app som skal vise oss hvor mye våre daglige handlinger bidrar til klimaproblemene, og hva vi kan gjøre for å forårsake færre utslipp, spissformulerer det slik: hver gang du drar kortet, forurenser du. Hver gang du står der så ivrig men med en tomhet som bare vokser fram til neste varekjøps øyeblikkelige fylde, får du jorda til å svette.

Frans av Assisi het en mann. Småfuglenes helgen. Gjennom sine skrifter og sitt virke som munk ble han en frontfigur for den bevegelsen som dyrker det enkle liv. Han brøt med sin rike familie og datidens tanker, språk og væremåter, og la vekt på å arbeide i nær kontakt med naturen uten for mye jordisk gods. Slik er den lette versjonen – i den tyngre forplikta fransiskanerne seg til et liv i den ytterste fattigdom og strengeste forsakelse, og vandra rundt i  noen grå drakter. Sammenlikna med tidas pavekatolisisme som gir assosiasjoner til Santa Claus sin pornorøde velur, ble de nærmest som den unnselige nordiske gårdsnissen, som skapt for å gå i ett med høyet. Kanskje den reneste fattige verden har sett, skjønt Frans var rikmannssønn. Og det var først etter å ha tilbrakt noen år på cella for oppvigleri, ventelig utløst av rikdommens lede, at det store lyset gikk opp for ham. Likevel kan han få stå som en skytshelgen også for de ufrivillige fattige. Gi fattigdommen et skjær av frivillighet, stolthet, renhet. Minne dem om at det er de som setter det minste fotavtrykket i naturen. Fordi det er dem med minst i sekken som trår lettest. Om de til enhver tid er de reneste av hjertet er en annen sak. Mer om det siden.

 

 

[i] Tarjej Leer Salvesen, 1996.

[ii] Per Bjørn Foros, 1996.

 

/

Ellen Grimsmo Foros (f. 1975) debuterte med den kritikerroste samlingen Går det an i 2006. Åkeren er hennes tredje bok. I 2015 ble Foros tildelt stipend fra Laila Holms minnefond. Klimaaksjonen takker forfatteren for epistelen!

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑