Buzz-words – deres funksjon og betydning / Tommy Olsson

 

Thale Fastvold og Tanja Thorjussen (LOCUS)

Locus Bee Sanctuary – Dagny Juel’s hage

Kontraskjæret, Oslo

 

Tenkt og utført som en buffet for bier – en tidligere, litt mindre, versjon står på St. Hanshaugen – legger seg dette prosjektet i omtrent det samme rommet for krysspollinering som arbeidet tar sikte på. Et møtested for kunst, blomster, litt hagearbeid, ren omtanke, og bier. Da jeg for et år siden i forbindelse med noe helt annet oppsøkte den første gikk da også tankene mine litt på kryss som effekt. Det skyldes muligens en arbeidsskade. Samtidskunst er jo som oftest oppmerksomhetskrevende, særlig når den beveger seg ut av institusjonene og inn i det offentlige rom, og kanskje aldri så mye som når den bærer meg seg en definert agenda og truer med å bikke over i høyrøstet propaganda – men dette her var, og er fortsatt, noe annet. Plassert i hjørnet av parken ble det, slik som nå på Kontraskjæret, øyeblikkelig en integrert og naturlig del av parken. Blomsterkasser, liksom. Lett å overse for en arret og sensasjonserfaren kunstkritiker hvis man ikke spesifikt ser etter det. Fullstendig usynlig for de aller fleste som beveger seg i nærheten på sin vei fra det ene til det andre, og med tankene sine kretsende rundt det tredje. Det understreker da også i hvor høy grad installasjonen utgjør en åpenbar attraksjon for det faktiske publikum; biene.

Bilde1

La det synke inn litt. Denne serien (det er og vil bli flere) av pollinerings-smorgasbord er ikke i første rekke der for å pirre de estetiske sansene til et permanent overstimulert kunstpublikum. Det er virkelig der for biene, og de ser virkelig annerledes på det. Min egen første tanke var at det liknet litt på et elektronisk trommesett – sånne flate greier som sier «Dui-dui» når man slår på dem – men med en masse blomster på. Jeg er rimelig sikker på at ikke en eneste bie har gjort den assosiasjonen.

Bilde2

Dagny Juel’s hage – for å komme til saken – er noe større, arrangert annerledes, og muligens litt vanskeligere å overse der den står plassert. Blomsterkassene danner en åpen kvadratur, slik at man blir omringet av blomster – og bier – hvis man beveger seg inn i begivenhetenes sentrum. Bruddstykker av Dagny Juel’s I Tusmørket står å lese mellom blomstene – man kan ane noe av bakgrunnen til hvorfor litteraturanmeldere noen ganger benytter seg av termen «blomstrete språk», men i ytterste konsekvens utfordre forståelsen av vår egen plass i verden. Biene ville, likt resten av planeten, strengt tatt ikke hatt veldig vondt hvis menneskeheten ble radert vekk, men vi er avgjort i trøbbel hvis biene blir borte. Det meste her henger sammen, men mennesket er i beste fall en slags blindtarm – med et språk som ikke gir noen mening for andre arter, som ikke vil savne hverken oss eller samtidskunsten vår etter at vi har tatt kvelden og den siste som går slukker lyset etter seg. Men så er det altså sånne ting som dette, virkelige møtepunkter, hvor menneskets faktiske forankring i omstendighetene gnis inn. At vi egentlig er her for å passe på planeten og de andre dyrene som bor på den. Og det gjelder også de sjeldne blomstene av oss selv. Sånne som Dagny Juel f.eks.

Bilde3

Nesoddtangen i september 2019

Tommy Olsson

 

//

Klimaaksjonen har vært så heldige å få Tommy Olsson som ny billedredaktør. Velkommen! I tiden framover vil han installere flere «pollinerings-smorgasbord» på nettsiden. Serien blir realisert med støtte fra Norsk Kulturfond.

 

 

Norsk kulturfond_logo_svart_tekst

 

  

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑