– Økonomene har tatt for lett på klimapolitikken  

Foto: Håkon Sparre (NMBU) /

Arktis er et av områdene i verden som bør skånes for oljevirksomhet, mener professor i samfunnsøkonomi Knut Einar Rosendahl. Han mener økonomene har tatt for lett på hva som er god klimapolitikk.

 

Av Erik Martiniussen

 

Kostnadseffektivitet er et viktig prinsipp for økonomifaget. Samfunnets ressurser skal brukes på en slik måte at man får mest mulig igjen for pengene. Men i klimapolitikken har mange samfunnsøkonomer lenge tenkt for snevert, mener Knut Einar Rosendahl, professor i samfunnsøkonomi ved Norges miljø og biovitenskaplige universitet (NMBU).

– Vi har tenkt at avgifter og klimakvoter automatisk ville gi tilstrekkelig med klimakutt. Men så enkelt har det ikke vært. Politikerne har ikke turt å trå til med høye nok CO2-priser, og samfunnet er mer komplisert enn man har trodd. Dermed trengs andre virkemidler i tillegg. Mange økonomer har nok vært for treige til å innse det, sier han.

Løsninger må premieres

Både miljøbevegelsen og Norsk Industri har utpekt økonomene og Finansdepartementet som bremseklosser i klimapolitikken. De bremser utviklingen av havvind her til lands, motsetter seg subsidier til  elektriske biler, og vil heller ha CO2-avgift på norsk sokkel, enn å forby oljeleting i Lofoten.

– Finansdepartementet legger ikke opp til strengere miljøkrav, men en modell som primært vil sikre staten større inntekter, uttalte leder i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, allerede i 2007.

Men noe er i ferd med å skje. Flere og flere økonomer tar til orde for å gjøre mer. Det holder ikke lenger med klimakvoter og miljøavgifter. Løsningene bør også premieres, spesielt i en overgangsfase, mener Knut Einar Rosendahl.

– I økonomifaget har man gradvis gjennom de siste ti årene fått økt forståelse for at det trengs støtte til nye klimateknologier. Det har lenge vært kjent at man må støtte forskning og utvikling, men i det siste har det kommet flere studier som peker på at man også bør støtte grønne teknologier ekstra mye. Det mener jeg er en viktig, ny innsikt for økonomifaget, sier Rosendahl

 

Vitnet i klimasøksmålet

Knut Einar Rosendahl er en av landets mest anerkjente klima- og miljøøkonomer. Han har bakgrunn som forsker i Statistisk sentralbyrå og var utvalgsmedlem i Grønn skattekommisjon. I dag er han kjent som en forsker som ikke er redd for å ta noen litt upopulære standpunkter. I 2017 vitnet han i det såkalte klimasøksmålet som Natur og Ungdom og Greenpeace har reist mot staten og åpningen av Barentshavet sørøst for oljeleting. Rosendahl og hans kollega Mads Greaker mente vedtaket om å åpne området var bygd på avgjørende feil i de økonomiske beregningene.

– Oljeutvinning i Barentshavet sørøst kan være direkte ulønnsomt, uttalte Rosendahl til NRK i forbindelse med søksmålet, og pekte på at man ikke hadde beregnet de mulige inntektene mot dagens verdi, såkalt diskontering. Slik hadde staten sterkt overvurdert de mulige inntektene av å finne olje, i forhold til kostnadene.

I fjor tok samme Rosendahl til orde for at det kunne være smart av Norge å begrense oljeproduksjonen for å kutte globale klimagassutslipp: ”Ved å initiere en internasjonal avtale om tilbudsbegrensning blant produsentland, vil norske myndigheter kunne bidra til at Parisavtalens målsettinger realiseres, selv om avtalen i seg selv skulle bli ineffektiv,” skrev Rosendahl sammen med 9 andre økonomer i tidsskriftet Samfunnsøkonomen.

– I beste fall en usikker og teoretisk betraktning, svarte Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass til Dagbladet. Rosendahl svarer det kan være lurt å forsøke å redusere produksjonen.

– Bakgrunnen for den artikkelen er en erkjennelse av at Paris-avtalen er et skritt i riktig retning, men at den ikke gjør nok. Det vi foreslår er at det inngås en fossilavtale, en avtale som legger begrensninger på produksjonen, i tillegg til det man gjør i dag for å redusere utslipp direkte, sier han. I artikkelen konkluderer Rosendahl og de andre økonomene slik: ”Basert på empiriske beregninger som per i dag foreligger, ser kutt i norsk oljeeksport ut til å gi reell reduksjon i globale CO2-utslipp, selv om reduksjonens størrelse svekkes av lekkasjeeffekter.”

Med ”lekkasjeeffekter” siktes det til at andre oljeproduserende land kan øke sin produksjon, om noen reduserer sin, et viktig argument mot å redusere norsk oljeutvinning, mener industrien. Men økonomene mente altså at lekkasjeeffektene er mindre enn industrien hevder.

– Vi nevner i artikkelen at man kunne bli enige om å stenge bestemte områder i verden for olje- og gassproduksjon, for eksempel Arktis. Det er avhengig av hvilke land som er interessert i å være med. Men det vil også være en fordel for oljeproduserende land å redusere produksjonen selv, framfor å oppleve at forbruket strupes, sier Rosendahl i dag. Han innrømmer at det er forholdsvis nye perspektiver i økonomifaget.

– Det har ikke vært mye fokus på dette, sier han. En liknende artikkel av de samme økonomene ble også publisert i Science tidligere i år.

 

Økonomene bygde kvotesystemet

Det har vært en lang vei å gå for økonomifaget.

Da Kyoto-avtalen ble undertegnet i 1997, var det klare prinsipper som rådet i økonomifaget. Løsningen som ble foreslått av økonomene, og delvis adoptert i Kyoto-protokollen, var at klimakuttene skulle tas der hvor det kostet minst. For å få til dette ble alle industrialiserte land tildelt en kvote med utslippsrettigheter, og gitt mulighet til å handle kvoter seg i mellom. Tanken var at de landene som hadde vanskelig for å kutte utslipp, kunne betale andre land for å gjøre det i stedet. Slik skulle man få mest mulig utslippskutt ut av hver krone.

– Bakgrunnen var at man ønsket kostnadseffektive løsninger. Det betyr at man setter seg et mål, for eksempel at man skal redusere utslippene med så og så mye, til lavest mulig kostnad for samfunnet. Poenget er ikke å spare penger på bekostning av miljøet, men at man ikke skal sløse med samfunnets ressurser, forklarer Rosendahl.

Men avtalen fungerte ikke slik man ønsket. Framfor å få et effektivt kvotemarked med stadig høyere kvotepris, som presset ned utslippene, fikk man ikke noe velfungerende kvotemarked. En av årsakene var ikke minst den grønne utviklingsmekanismen (CDM) som åpnet for at man også kunne kjøpe kvoter fra utviklingsland, som ikke hadde noe tak på sine utslipp i det hele tatt. Prisene på kvoter falt som en stein, og mange mente at man betalte for utslippsreduksjoner som uansett ville ha funnet sted. Fremdeles er prisen for såkalte CDM-kvoter på under 10 kroner tonnet. En annen viktig årsak var at USA trakk seg fra avtalen. Framtida for internasjonal klimapolitikk ble dermed vanskeligere, og nasjonal klimapolitikk ble også mer komplisert.

Han påpeker at en ambisiøs klimapolitikk krever veldig høye kvotepriser eller CO2-avgifter, noe som er politisk vanskelig å få til.

I dag mener flere og flere økonomer at det trengs andre virkemidler i tillegg til å avgiftsbelegge utslipp. Det kan være å begrense oljeproduksjonen, slik flere økonomer nå foreslår at Norge skal gjøre i Arktis, eller at man støtter nye teknologier som kan erstatte de gamle, slik Storbritannia gjør for å bygge ut havvind.

– Vi tok opp dette i grønn skattekommisjon, som jeg satt i. Da anbefalte vi støtte til utvikling av grønne teknologier. Spesielt viktig er dette med tanke på at man trenger en veldig stor omveltning av transportsystemet og energisystemet. Da er det behov for noen kraftigere virkemidler ut over CO2-avgifter, sier Rosendahl. Han påpeker at en ambisiøs klimapolitikk krever veldig høye kvotepriser eller CO2-avgifter, noe som er politisk vanskelig å få til.

– Hvis alternativet er en lav CO2-avgift med liten effekt, er det bedre å kombinere med andre virkemidler som subsidiering av grønne alternativer, sier han.

 

Kritiserer teoretiske modeller

Økonomenes forklaring på hvordan klimakrisen i det hele tatt kunne oppstå, handler om allmenningens tragedie: Atmosfæren som vi alle ødelegger med våre små og store CO2-utslipp, er et fellesgode. Det betyr at et utslipp i Kina skader atmosfæren like mye, og like lite, som et utslipp i Norge. I et rasjonelt økonomisk perspektiv, vil dermed alle land forsøke å slippe unna utslippskutt: De vil slippe unna kostnadene ved å kutte utslipp selv, men gjerne nyte godt av at andre gjør det.

 

Økonomenes forslag til løsning har vært å innføre sektorovergripende avgifter som rammer alle likt. Men forslagene har ikke fungert som ønsket, blant annet fordi politikerne ikke har villet innføre høye nok avgifter i alle sektorer. 

 – Det er mye diskusjon i faget nå, og man har kommet seg videre fra den litt enkle konklusjonen om at en CO2-avgift vil løse alt av seg selv. Den politiske konteksten er mer komplisert, og vi tenker bredere. Kvotesystemer er bra, men skaper i praksis en del komplikasjoner fordi myndighetene også har andre hensyn når de utformer systemet. Å gi klare råd når det gjelder klimapolitikk er ikke enkelt lenger, sier Rosendahl.

En som har forsøkt å gi enkel råd, er William Nordhaus. Den amerikanske økonomen vant i 2018 Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel, sammen med Paul Romer. Nordhaus vant prisen for sine makroøkonomiske analyser av hvordan klimaendringene vil påvirke verdens bruttonasjonalprodukt. I forskningen sin har Nordhaus argumentert for at det er alt for dyrt å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. En mer fornuftig tilnærming, ville være å begrense oppvarmingen til et sted mellom 3 og 4 grader, hevder Nordhaus.

 

Klimaforskere har reagert med vantro, og påpekt at FNs klimapanel er helt entydig på at vi ikke vil kunne håndtere en tre graders oppvarming, på grunn av klimamekanismenes tippepunkter. En oppvarming på over 3 grader kan føre til permanent smelting av tundraen, noe som igjen vil føre til enorme utslipp av klimagassen metan til atmosfæren og forsterking av klimaendringene. Nordhaus modell la til grunn en lineær sammenheng mellom utslipp og klimakonsekvenser. Likevel har Nordhaus modeller skapt debatt. Så seint som i oktober argumenterte en økonom, med bakgrunn fra Norges bank, for at ”klimatrusslen er mindre enn ryktet tilsier,” med basis i Nordhaus sin modell.

– Mange økonomer har kalt modellanalysene av optimal oppvarming for meningsløse. Stern- rapporten brukte en liknende modell, men inkluderte langt flere konsekvenser.

– Problemet med modellen til Nordhaus er at den i begrenset grad tar inn over seg usikkerheten og kompleksiteten i klimasystemet, og da må man være forsiktig med å bruke slike modeller for å si hva som er optimal oppvarming. Da kan det være bedre å gjøre slik man nå gjør internasjonalt, å sette seg et temperaturmål basert på den kunnskapen man har, og forsøke å nå det målet, sier Rosendahl.

–  Å finne det optimale klimamålet gjennom modeller tror jeg ikke er mulig, sier han.

– Vi har et videre syn på ting i dag enn vi hadde for 20 år siden. Ting er mer komplisert, etter at Kyoto ble borte.

 

//

Knut Einar Rosendahl er professor i økonomi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han er utdannet ved Universitetet i Oslo, har sittet i Grønn skattekommisjon og regnes som en av våre fremste miljøøkonomer. Han har publisert en rekke artikler i internasjonale tidsskrifter og forsker bl.a. på utviklingen av det norske energisystemet innenfor europeisk energiomstilling.

Erik Martiniussen er forfatter og journalist som har skrevet om klimaspørsmål i en årrekke. Han dekket blant annet klimatoppmøtet i København for Klassekampen og klimatoppmøtet i Paris for Dagsavisen. Han har skrevet boka «Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant», om bl.a klimakvoter og økonomi. Erik Martiniussen jobber i dag for Teknisk Ukeblad.

 

//

Klimaaksjonen presenterer denne høsten en serie der vi undersøker hvordan norske økonomer arbeider med klimakrise og overopphetingen av kloden. Tidligere intervjuer har vært med Ove Jacobsen og Soony Kapor. Tekstene er realisert takket være støtte fra Norsk Kulturfond.

Soony Kapor: Faneberar for den grøne kapitalismen

Ove Jacobsen: Kunsten å drøyma ei ny verd

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑