Vår grunnleggende avhengighet / Arne Johan Vetlesen

Foto: Berit Roald

«De som trengte, dyrket og fordelte maten, var deltakere i samme fellesskap der alt var lokalt forankret: på den ene siden naturen med det den inneholdt i form av ressurser, på den andre siden lokalsamfunnets traderte kunnskapsforråd og ferdighetene som trengtes for å nyttiggjøre seg naturens rikdom».

Hørt om Yasuni? Det er navnet på regnskogen i Ecuador med den antatt rikeste biodiversiteten i verden. Samt med store oljereserver. Landets daværende president, den venstreorienterte Rafael Correa, lanserte i 2007 følgende ide: Ecuador gir avkall på halvparten av inntektene som en kommersiell utvinning av oljereservene ville tilsvare, mot at andre land – fortrinnsvis rike i-land, som Tyskland, Frankrike og Norge – donerer den andre halvparten for å bevare regnskogen gjennom et FN-administrert fond. Initiativet høstet begeistret global oppmerksomhet, og flere land sa seg villige til å bidra, gitt anledningen til å bevare naturverdier av umistelig art, ikke bare for Ecuador, men for hele verden.

    Mediehype og intens lobbying til tross – knapt en prosent av det estimerte beløpet kom inn. Correa ga opp. I 2013 la han ut Yasuni for kommersiell utnyttelse. Urfolkene i regnskogen klaget vedtaket inn for retten, men tapte. I og med skiftet fra bevaring til økonomisk vinning stod interessentene i kø. Et konsortium av kinesiske oljeselskaper fikk tilslaget, og oljeutvinningen i skattkammeret for biodiversitet startet i 2017. Deretter har det vært stille. Alle – noen tobente, de fleste ikke – som må vike når kapitalen erobrer friskt land er usynlige; de teller ikke og lar seg heller ikke telle.

    Over til «Standing Rock»: forsøket på å stanse Dakota Access Pipeline i USA høsten 2016. Oljerørledningene var planlagt å gå under Lake Oahe, vannkilden for Sioux-indianerne i området; videre under Missouri-elven som forsyner 17 millioner mennesker med ferskvann. Da politiet ryddet protestleiren 5. desember 2016, bestod den av flere tusen mennesker, mange av dem urfolk i en til da usett allianse med krigsveteraner; 750 personer ble arrestert: å beskytte vannkildene er kriminelt, må vite. Straks Trump tiltrådte som president, beordret han den fulle iverksettelsen av prosjektet; aksjonistenes advarsler om faren for brudd ble latterliggjort. Så langt er det meldt om minst syv tilfeller av oljelekkasjer. Forøvrig er det stille.

   Det er altfor lett å forlenge listen, skjønt med en vri, for nå gjelder det de største ikonene: Great Barrier Reef utenfor Australia, verdens største sammenhengende korallrev, og Amazonas i Sør-Amerika, verdens største regnskog. Hva korallrevet angår gjør den nylig gjenvalgte statsministeren Scott Morrison alt i sin makt – ikke for å bevare revet, slik Australia er UNESCO-forpliktet til, men for å gi det dødsstøtet i form av kystnær kulldrift i Queensland, solgt inn som godt nytt for arbeidsplassene. Brasils president Jair Bolsonaro er ute i samme ærend, med en enestående aggressivitet overfor alle i og utenfor Amazonas. At det ikke skal finnes så mye som «en centimeter med urfolksterritorium» var et av Bolsonaros stolteste valgløfter.

 

SAMFUNNSBÅND OG VAREGJØRING

    Hva har eksemplene til felles? Jo, at de stiller skarpt lys på hva som menes med «utvikling» i vår tid. Soyaprodusentene og kvegbøndene som nå får fritt spillerom i brasiliansk Amazonas stiller det samme spørsmålet som mannen de gav sin stemme, Bolsonaro: Hva er vitsen med en skog som bare er der, som ikke blir utnyttet? Motsier det ikke all fornuft å la være å forvandle trærne til tømmer, jorden til plantasjer, elvene til kraftverk? Å nekte Brasils fattige å ta del i nedhuggingen av regnskogen, slik at den omsider kan komme til nytte i form av hardt tiltrengte jobber, kort sagt, at den kan sikre dem et levebrød?

    Det vi kaller utvikling, og assosierer med fremskritt, hva er det for noe?

    Den amerikanske filosofen Charles Eisenstein svarer slik i boken Climate: A New Story:

«Økonomisk vekst betyr veksten i varer og tjenester som utveksles – bytter hender – for penger. Således representerer en avsides landsby i India eller en urfolksområde i Brasil en stor mulighet for vekst ettersom disse folkene knapt betaler for noe som helst. De dyrker og tar hånd om sin egen mat. De bygger sine egne hus. De anvender tradisjonelle metoder for helbredelse når de blir syke; alt de bruker til medisinske formål finner de i nærmiljøet. De lager sin egen musikk og drama. Forestill deg nå at en utviklingsekspert drar dit. Han vil utbryte: «For en fantastisk mulighet for å skape markeder! Disse bakstreverske menneskene dyrker sin egen mat – de kunne kjøpe den i stedet. De lager alle sine måltider selv – restauranter og butikker kunne gjøre det for dem langt mer effektivt. Skogen er full av fuglesang og lyder fra alle slags dyr – de kunne kjøpe seg underholdning i stedet. Barna deres leker med hverandre helt gratis – de kunne settes bort til barnehager i stedet. De er sammen med voksne, sågar de aller eldste, for å lære seg tradisjonelt håndverk og ulike slags kunnskap – i stedet kunne dette samfunnet betale for driften av skoler. Når et hus brenner ned, kommer folk sammen slik at de i fellesskap kan bygge det opp igjen – hvis vi kan oppløse slike bånd av gjensidig hjelp vil det åpne seg et stort marked for å tegne forsikring. Alle og enhver synes å ha en sterk følelse av tilhørighet – de kunne kjøpe produkter med kjente merkenavn i stedet. De virker glade og fornøyde – de kunne kjøpe en etterligning i form av rusmidler og andre former for konsum.» (2018: 227)

    Relasjonen mellom menneske og natur er i nyere historie preget av den måten å forstå – og praktisere – utvikling på som Eisenstein her (om enn karikert) beskriver, med gyldighet både for i-land og u-land. Især etter at globaliseringen skjøt fart på begynnelsen av 1990-tallet har den samme modellen for utvikling – knyttet til økonomisk vekst målt i et lands bruttonasjonalprodukt (BNP) og i profitt for transnasjonale kapitalistiske markedsaktører – gjort seg gjeldende i alle regioner og på alle kontinenter, det være seg som en modell som er påført ved tvang (jamfør de såkalte strukturtilpasningsprogrammene (SAP) i regi av Verdensbanken, der offentlige kostnader kuttes for å fremme markedskreftene) eller i kombinasjon med et ønske hos deler av befolkningen om å oppnå høyere materiell levestandard, ofte knyttet til vandringen fra landsbygda til storbyene for å finne lønnsarbeid (siden 2006 bor over halvparten av verdens befolkning i byer, for første gang i menneskehetens historie).

     Ordet «utvikling» er ikke nøytralt. Det inneholder en verdidom der «andre» (fortrinnsvis i såkalte u-land, land i behov av utvikling og modernisering) fremstår som mindre fremskredne langs en implisitt skala for fremskritt, en skala der de rikeste vestlige i-landene anses (anser seg selv) å ha kommet lengst og dermed danner forbilder for andre. Et finansielt system som fremtvinger økonomisk utvikling vil følgelig være en god ting, der BNP betraktes som det beste målet på oppnådd velstand i befolkningen. Eisenstein bruker eksemplet med millionene av indiske bønder som tok skrittet fra et  biologisk rikt organisk jordbruk tilpasset en lokal kontekst til en kjemikalie- og vannings-intensiv produksjon av bestemte avlinger ment for varemarkeder – en overgang som medførte at deres bidrag til målt BNP i India økte betraktelig.

Et slikt syn på forholdet mellom menneske og natur har imidlertid mye med overmot og lite med klokskap å gjøre.     

     Som vi så ovenfor, frem til varegjøringen (kommodifiseringen) av maten inntraff ble den fortært av den utvidede familien som dyrket den, og den sirkulerte gjennom fellesskapet i kraft av ikke-monetære systemer for gjensidighet. De som trengte, dyrket og fordelte maten, var deltakere i samme fellesskap der alt var lokalt forankret: på den ene siden naturen med det den inneholdt i form av ressurser, på den andre siden lokalsamfunnets traderte kunnskapsforråd og ferdighetene som trengtes for å nyttiggjøre seg naturens rikdom. Alle involverte var avhengige av at dyrking og jakt, innhøsting og foredling lyktes for selve overlevelsens skyld: som gruppen som lever på en bestemt plass og som må beherske overlevelses kunst i møtet med naturens egen rytme – skiftningen mellom varmt og kaldt, lyst og mørkt, lange og korte dager – knyttet til årstidenes alternering på det stedet. Prisgittheten til naturforholdene slik de arter seg lokalt innebærer en stor grad av utleverthet til en natur som oppleves nærmest allmektig, til at den gir menneskene det som trengs for å sikre overlevelse. Sårbarheten dette innebærer – sviktende avlinger, for eksempel – betraktes av oss moderne som udelt negativ, som noe vi ved teknologisk hjelp forsøker å overvinne, feiret som menneskets frigjøring fra naturen forstått som begrensende faktor.

    Et slikt syn på forholdet mellom menneske og natur har imidlertid mye med overmot og lite med klokskap å gjøre. Å anerkjenne avhengigheten av naturen som menneskets overlegne part, naturen som både forutsetning og begrensning for menneskets aktiviteter på jorden, økologi som overordnet økonomi, inngir en holdning av ydmykhet og takknemlighet.

Det vil si en holdning som inngir respekt for betydningen av å bevare og beskytte det vi er avhengige av for så vidt som det er sårbart for vår degradering i form av overutnyttelse: mens vi ikke har skapt det vi er avhengige av for vår jordiske eksistens, har vi ved over-effektive metoders og teknologiers hjelp, addert med økt befolkningstetthet, fått de facto makt til å ødelegge det. Dagens samlede menneskehet tar ut naturens goder raskere enn og i større omfang enn naturen selv kan frembringe og regenerere dem; vi lever følgelig på lånt tid, stjeler fra fremtiden og fra de unge. Å anerkjenne vår grunnleggende avhengighet av naturen, samtidig med naturens nye sårbarhet overfor oss gjennom vår samlede påvirkning på den, vår teknologisk muliggjorte inngripen i dens prosesser og rytmer, i den nye epoken Antropocen, kan forhåpentlig bidra til å motvirke hybris, troen på at mennesket er den overlegne part, den ene art på kloden som kan, og tror seg ha rett til, å diktere, kontrollere og omforme naturen etter eget forgodtbefinnende (se Vetlesen 2015, 2019).

 

UTSKIFTBARHETENS LOGIKK

    I India har skiftet fra en stedbunden uformell økonomi til et tiltakende kjemikaliebasert, mekanisert og etter hvert industrialisert landbruk ført til at mange av bøndene satte seg i gjeld for å skaffe seg det nye utstyret og tilegne seg de nye metodene – inklusive bruk av pesticider – som krevdes for å bli en vellykket deltaker i den nye penge- og markedsøkonomien. Når så vareprisene falt og bøndene ikke klarte å betale sin gjeld, svarte utlånsinstitusjonene (bankene) med å inndra land og eiendom som hadde tilhørt de berørte familiene i århundrer på stedene det gjaldt – med den konsekvens at hundretusener av bønder begikk selvmord. Den yngre generasjonen hadde ikke noe annet valg enn å dra inn til de raskt voksende storbyene når familiens tradisjonelle livsform ble utradert. Industriprodukter laget langt borte tok over for lokalt basert håndverk og utkonkurrerte småskalaprodusenter av alle slag. Og BNP-tallene viste en stigende kurve, som kvantitativt – og således angivelig objektivt og entydig – bevis på vellykket «utvikling» for den indiske økonomien som helhet (se Shiva 2002).

 

    Som eksemplet fra India illustrerer, er det en nær sammenheng mellom kulturell diversitet og biologisk diversitet. Overgangen fra den uformelle, lokalt forankrede og gjensidighetsorienterte økonomien til å bli del av et nasjonalt og i tiltakende grad overnasjonalt, globalt markedssystem tvinger frem det som kalles effektivisering av landbruket, det vil si spesialisering og rendyrking av for eksempel én kornsort, ett produkt. Konsekvensen er at monokultur erstatter den opprinnelige lokalt betingede biodiversiteten, med sentralisering til store enheter og innføring av maskin- og computerdrevne standardiserte prosedyrer som virkemidler for å hevde seg i konkurransen: dyrking av jorden forvandles til industriell masseproduksjon. Småbønder som forsøker å fortsette på gamlemåten, tradisjonelt, lavteknologisk og lokalt, blir akterutseilt i en utvikling der alt skaleres opp – nå blir alle brikker i, og berørt av, et stort globalt marked, enten de liker det og ønsker det velkommen eller ei (se Hylland Eriksen 2016). Kunnskapen og ferdighetene som fra tidenes morgen var skreddersydd et bestemt sted, med dets spesifikke tilfang av dyr og planter, av jord og vann slik naturen akkurat der arter seg, viker for en universell og abstrakt kunnskap, en kunnskap med mål om å være anvendbar uavhengig av brukernes identitet og behov, samt av det partikulære ved tid og rom, altså av erfaringer og ferdigheter fremvokst i og tilpasset et spesifikt her og , for oss. Jo mer utskiftbar hva subjekt og objekt, tid og rom, angår, slik at samme kunnskap (ved å utføre samme prosedyrer og inngrep, gjøre samme observasjoner og standardiserte innsamling/testing av data) vil gi samme resultater for enhver, til ethvert tidspunkt og ethvert sted, desto mer gjelder det at kunnskap blir ensbetydende med – og redusert til – det som er målbart og repetérbart, etter modell av antikkens begrep om episteme forstått som universell kunnskap om uforanderlige entiteter, med matematikk, logikk og fysikkens lover som paradeeksempler.

Intet ved denne kunnskapen og tilegnelsen, overføringen og anvendelsen av den er utskiftbart eller abstrakt; tvert om, alle aspekter ved den er in situ, den kan bare erverves akkurat der hvor det er bruk for den (…)

    Den genuint praktiske kunnskapen, derimot, den som trengs for kunsten å leve godt – og å overleve – på et bestemt sted, med alle dets særegenheter hva naturen og omgivelsene angår, er en partikulær kunnskap om kontekstbetingede fenomener som i prinsippet er foranderlige snarere enn alltid og overalt de samme – illustrert ved kunnskapen knyttet til jakt på disse dyrene i dette området på denne årstiden og med disse våpnene, en kunnskap som må tilegnes der den utfoldes og er ment å lykkes, ikke noen andre steder, og som overdras fra den ene generasjonen utøvere til den andre ved hjelp av de unges prøving og feiling etter å ha vært med de eldste og mest erfarne et tilstrekkelig antall ganger til å debutere som jeger; eller illustrert ved Yanomamibarns evne til å skjelne mellom 60 – ja 60 – ulike arter fisk i elven der de lærer å fiske i den brasilianske delen av Amazonas. (Til sammenligning: Aftenposten Innsikt (november 2019) skriver at ifølge World Economic Forum ble 1000 britiske barn i alderen fem til 16 år bedt om å navngi hva de så på fotografier av planter og dyr som finnes i Storbritannia. 83 prosent klarte ikke å identifisere en humle, og 83 prosent ikke et eikeløv.) Intet ved denne kunnskapen og tilegnelsen, overføringen og anvendelsen av den er utskiftbart eller abstrakt; tvert om, alle aspekter ved den er in situ, den kan bare erverves akkurat der hvor det er bruk for den, der hvor dens utøvere og fenomenene i den fysiske verden som den omhandler er ko-presente, der de møtes og sameksisterer, alltid lokalt og aldri fullstendig under menneskets kontroll hva utfallet angår (se Kohn 2013).

    De ulike kunnskapsformene som er beskrevet har betydning for hvordan vi nærmer oss spørsmålet om vern av naturen i vid forstand. Hvorfor skal vi bevare natur, beskytte det som ennå finnes av noenlunde intakt, urørt natur mot inngrep? Hvis det å binde CO2 er grunnen til å bevare en skog, så kan man rettferdiggjøre huggingen av skogen ett sted ved å love å plante en ny et annet sted. Denne logikken har fått prege politikken helt siden Brundtlandkommisjonens rapport «Vår felles fremtid» ble fremlagt i FN i 1987. Logikken gjør seg gjeldende i forsøket på å løse klimakrisen ved hjelp av opprettelsen av markeder for kvotehandel med CO2 («cap and trade»), altså i en kvantitativt orientert sosialøkonomisk tilnærming med bruk av markedsincentiver: å gjøre det dyrere å forurense.

    Problemet er at dette er en utskiftbarhetens logikk. Den både tar som utgangspunkt og har som resultat at alle involverte faktorer anses som utskiftbare, det vil si som sammenlignbare, kommensurable, homogene. For at de skal bli det må all kvalitativt partikularitet oppheves eller benektes, eller søkes «oversatt» til noe målbart som vi kan sette en prislapp – pengemengde – på, slik konseptet om «økosystemtjenester» illustrerer. Tanken er at bare vi setter en pengeverdi på naturens goder – konkretisert som betydningen av humlenes pollinering for matproduksjon, for eksempel – så vil vi begynne å verdsette dem samfunnsøkonomisk; og bare slik verdsetting forstås av økonomiske og politiske aktører. Å sette en prislapp er dermed prisen å betale for å erkjenne verdien av naturen. At det kun er verdien av naturen – og kun av bestemte prosesser og parter i den – for én av de millioner parter det er snakk om, nemlig mennesket, er så selvsagt at det ikke engang bemerkes, enn si begrunnes.

 

 EN INVITASJON TIL SELVBEDRAG

    Denne utskiftbarhetens logikk kommer også til uttrykk i hvordan kommersielle aktører som reisebyråer henvender seg til oss som moderne forbrukere med lommebok til å unne oss å ta ferien langt avgårde. TUI.no hadde en helsides annonse i Aftenposten 30. august 2019. Et bilde bakfra av en hun og en han bærende på hvert sitt surfebrett ledsages av følgende tekst, under overskriften «For the breakaways»:

«Uansett hvem du er eller hvor du vil reise, har vi en reise for deg. Lær deg å surfe i Mexico, ta dykkerlappen i Thailand eller sikre deg total avslapning på et strandnært hotell i Vietnam! I vinter flyr vi deg direkte til flere av våre mest eksotiske reisemål.»

    Nederst på siden, etter en boks der det står «Spar opptil 7000,- til Thailand», er følgende satt i uthevet skrift: «Bestill din klimakompenserte drømmeferie på TUI.no – Discover your smile».

     Én ting er at det ikke står et ord om hvor mye mangroveskog som de siste årene er blitt fjernet langs kysten av land i Asia for å tilrettelegge for strandnære resorter ment for segmentet av velstående turister fra land som Norge – intet nevnt om hva slags «endret arealbruk» og naturinngrep som er forutsetninger for turismen det er snakk om, med tap av biodiversitet som forutsigbar og ofte fatal konsekvens. (Tsunamien i Sørøst-Asia 2004, der over 150 000 mennesker ble drept, ble særlig dødelig fordi mangrovene som tidligere beskyttet kystnær bosetting og infrastruktur mot havet, flere steder var blitt fjernet for å fremme «utvikling» som definert av kommersielle aktører; at prisen for de nye arbeidsplassene skulle bli så høy for lokalbefolkningen, hadde investorene ikke tenkt på.) I fraværet av slike ukomfortable opplysninger er det kun ett «klimahensyn» byrået velger å løfte frem, nemlig at flyturen til Mexico, Vietnam og Thailand er «klimakompensert». Hva betyr det? Det betyr at belastningen påført klimaet ved å fly til såpass eksotiske destinasjoner, kompenseres ved en ordning der belastningen gjøres godt igjen – ubalansen kommer i balanse – ved for eksempel å plante trær som binder CO2 et annet sted i verden. I det impliserte totalregnskapet nulles belastningen din flyreise påfører klimaet dermed ut – den er en minus som veies opp av en pluss, et tap ett sted som gjøres godt igjen av vinning et annet.

    Poenget her er ikke først og fremst at dette er en fiksjon, en invitasjon til selvbedrag, et selvbedrag som omfatter reiseoperatøren så vel som kunden; et selvbedrag, kunne vi si, på vegne av hele det systemet – den økonomien – begge parter inngår i og spiller en rolle i å fastholde. La oss gjøre følgende sammenligning for å illustrere det jeg anser som det mest grunnleggende problemet: Drap av ti mennesker ett sted kompenseres ved hjelp av livreddende innsats for ti andre et annet sted. Totalregnskapet går i null, tap oppveies av vinning, likesom i reklameteksten ovenfor. Men noe slikt som disse drapene vil vi ikke være med på, ikke med god samvittighet og moralen på vår side. Hvorfor ikke? Fordi tapet vi da har et ansvar for anses som galt i seg selv, som overgrep mot noe ukrenkelig, mot liv som har en verdi i seg selv, slik at det ikke hjelper om andre liv, andre steder, blir reddet. Kort sagt, det som går tapt i og med tapet av liv her, er noe uerstattelig.

    Annerledes da med flyreisen vår. Når utslippene vi forårsaker ved denne handlingen, angivelig kompenseres, hva klimakonsekvensene angår, ved at utslippene knyttes opp mot en annen handling et annet sted (skogplanting), er det – hokus pokus – slik at den første handlingen mister sin karakter som skadelig og dermed moralsk gal, noe vi ikke burde gjøre. Det er bare mulig ved av at denne handlingen – flyreisen til et annet kontinent, med tilhørende utslipp – ikke er gal i seg selv, dvs. ikke krenker noe som har verdi i seg selv. Det som berøres negativt av handlingen har karakter av middel, ikke mål i seg selv; av noe erstattelig, forstått som noe det blir mindre av ved handlingens konsekvenser, skjønt som kan veies opp ved en annen handling med motsatt fortegn – minus veies opp av pluss, underforstått på en direkte sammenlignbar måte, nemlig kvantitativt, som mengde CO2 sluppet ut i atmosfæren.

 

DEN FAKTUELLE FEILEN

    Mitt ankepunkt mot denne logikken er i denne sammenheng ikke etisk, men faktuelt. Med det mener jeg at vi – som individer og samfunn – begår en faktuell feil når vi handler som om noe som er uerstattelig er erstattelig: når vi betrakter og behandler noe ikke-utskiftbart som utskiftbart, noe som er et gode og en verdi i seg selv, med sin egen eksistensberettigelse, som kun et middel. Dette «som om» angir at vi handler ut fra en fiksjon, skjønt med altfor reelle konsekvenser i den fysiske verden der virkningene gjør seg gjeldende. Tapene vi påfører naturen ved å degradere økosystemene, utrydde artene og omgjøre habitater til infrastruktur og naturelementene til innsatsfaktor i industriproduksjon – trærne til tømmer, jorden til plantasjer, elvene til kraftverk – er tap av noe umistelig. Kan hende er det først når vi erfarer førstehånds at det uunnværlige faktisk ikke er unnværlig, selv om vi behandler det slik, altså at det ikke er til stede i verden som midler for oss og ingenting annet, at vi tvinges til å erkjenne at vår fundamentale feil besto i en miserkjennelse av virkelighetens karakter, en karakter vi i vårt overmot har trodd oss å kunne diktere. Hvis erkjennelsen ikke kommer før dette, kommer den for sent. Da gjelder Ibsens ord: evig eies kun det tapte.

    Konkret betyr dette: Når vi bestemmer oss for å bevare skogen, å beskytte den overfor inngrep og utnyttelse i en skala som vil ødelegge den, så ikke på grunn av skogens rolle i å binde CO2 innenfor et overordnet kvoteregnskap. For som vi så, hvis vi ikke har andre grunner for naturbevaring enn den som denne logikken tillater, vil ødeleggelse av skog her alltid kunne rettferdiggjøres ved å plante skog der – når intet er uerstattelig, blir alt erstattelig og utskiftbart i «trade offs» med noe annet, ansett som sammenlignbart i ren kvantitativ forstand. Men som Eisenstein sier: «La oss like godt innrømme det: vi handler ut fra kjærligheten for denne skogen, vår skog, ikke for dens instrumentelle rolle i det globale karbonregnskapet» (2018: 132). At det er slik det er og må være, illustrerer sammenhengen jeg har nevnt mellom biodiversitet og kulturell diversitet: en bestemt skog kan best beskyttes av de menneskene som har tilhold i den, har sin livsform, sin identitet og sin overlevelse knyttet til den, til at den forblir intakt for overskuelig fremtid og de «syv generasjonene» fremover som det gjelder å ta hensyn til ifølge mange urfolks kosmologi (se Kopenawa & Albert 2013). Når denne doble diversiteten tilsidesettes av monokultur i begge dimensjoner, i kultur og i natur, svekkes motstandskraften mot ødeleggelse fatalt.

    La meg oppsummere. Hovedproblemet med den beskrevne kunnskaps- og produksjonsformens fortrenging av den lokalt forankrede uformelle økonomien er at levebrødet i våre dagers urbaniserte og høyteknologiske samfunn søkes sikret på en måte som ødelegger livsgrunnlaget: «utviklingen» som fremtvinger at Yasuni, Standard Rock, Great Barrier Reef og Amazonas åpnes for økonomisk utnyttelse, med et imperativ om størst mulig avkastning for eierne, er ved sin blinde og døve tilsidesettelse av alle andre hensyn fatal, i siste instans regelrett suicidal. Det ideologien lover i form av frihet og velstand, og det den forårsaker i form av naturtap og kryssing av vippepunkter, kunne ikke vært mer kontradiktorisk. Verdiskaping kapitalistisk definert og globalt praktisert er en aldrihvilende respektløshet overfor naturens tålegrenser, en uopphørlig erodering av betingelsene for liv – vann, luft og jord; planter, dyr og menneske. Uforenlig med en fremtid, med retten til å bevare livsmiljøet, og iverksatt som forfølgelsen av livets beskyttere, de tause såvel som de verbale. Problemet er ikke bare et økonomisk system, men en mentalitet der alt omgjøres til varer, til pengeverdi på et marked; til noe som kan selges og kjøpes, gjøres erstattelig selv om det i realiteten er uerstattelig og uunnværlig. Urfolkene som drepes, fordrives og trakasseres advarer om at det vi – ja, vi – gjør mot naturen, gjør vi mot oss selv, naturbårne vesener som vi er.

 

//

Bibliografi

Eisenstein, Charles, Climate. A New Story. Berkeley: North Atlantic Books, 2018.

Hylland Eriksen, Thomas, Overheating. An Anthropology of Accelerated Change.

    London: Pluto, 2016.

Kohn, Eduardo, How Forests Think: Toward an Anthropology Beyond the Human.

    Berkeley: University of California Press, 2013.

Kopenowa, Davi & Bruce Albert, The Falling Sky. Words of a Yanomami Shaman.

    Cambridge: Harvard University Press, 2013.

Shiva, Vandana, Water Wars. Privatization, Pollution, and Profit. Cambridge:

    South End Press, 2002

Vetlesen, Arne Johan, The Denial of Nature. Environmental Philosophy in the Era

    of Global Capitalism. London: Routledge, 2015.

-, Cosmologies of the Anthropocene. Panpsychism, Animism, and the Limits of

    Posthumanism. London: Routledge, 2019.

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑