BRUTALITET OG SKJØNNHET

/

Poems from the Edge of Extinction: An Anthology of Poetry in Endangered Languages. Edited by Chris McCabe. Cover design: The Woodbine Workshop. John Murray Press 2019. /

Kunne brutalitet kalles en mental maskin som fyrer seg opp i det språkfattige?

Mens våre språkfattige instinkter metter seg i informasjonsoverfloden, foregår det en voldsom utryddelse av livet på jorden. Utryddelsen av menneskespråk og kulturer skjer parallelt med økosystemer og levende arter.

Boken «Poems from the Edge of Extinction» dokumenterer førstnevnte med enestående språkrikdom. Etter å ha lest disse diktene fra alle verdens utkanter vil jeg få spørre: Forstår vi godt nok hvordan uopprettelige tap av natur og tradisjon er teknologidrevet, slik konsentrasjonsleirene var det? Hvor mange er rede til å se sammenhengen med våre dagers flyktningleirer – og det umenneskelige klimaet som vil jage stadig flere uskyldige mennesker på flukt?

TEKNOLOGISK OVERSTYRING

Teknologiske forbedringer, som f.eks. oljeteknologi, har samtidig et virkefelt som leder til ødeleggelser av både natur- og språkmangfold. Det er paradokset våre barn og barnebarn skal leve med. Trusselen mot mange av verdens 7000 språk må nevnes nettopp i teknologiens sammenheng, fordi artstapene antakelig også skyldes en mangelfull forståelse av hvor sammensatt miljøkrisene faktisk er. Flere av diktene berører dette temaet, som også aktualiseres med internetts utbredelse og dermed de enerådende verdensspråkene. Den færøiske poeten Kim Simonsen demonstrerer på et utkantsspråk hvordan oppvåkningen til naturomgivelsene på hjemstedet Syðragøta er noe mer enn naturfølsomhet, gjendiktet av Randi Ward:

 

…There’s a strength in the people who choose to live here

but also great sorrow.


I’ve turned off my iPhone.


The starlings have flown;


the berry bushes are still.

 

Først når vi oppfatter at «iPhone» og «oljeteknologi» tilhører samme virkelighetsområde, begynner vi å ane at disse store spørsmålene også angår oss som enkeltmennesker og språkbrukere. Vår tid ser ut til å erfare en ustyrlig teknologi-innovasjon som forlengst hersker over arbeidsmarkedene, undergraver menneskeverdet og opprettholder en profittdrevet økonomi. I vår høyhastighetsivilisasjon blir en viss form for samtidighet forståelsesnøkkelen, siden både språk og mennesker er truet, med dyr og planter som forsøksobjekter.

I denne historiske sammenhengen er det at en engelsk nasjonalbibliotekar ved navn Chris McCabe retter søkelyset mot et språklig artstap. I 2017 lanserte han et fremtidsrettet prosjekt for den poesien som skrives på utryddelsestruede språk. Resultatet ble antologien «Poems from the Edge of Extinction», en internasjonal begivenhet i bokverdenen.

I vår høyhastighetsivilisasjon blir en viss form for samtidighet forståelsesnøkkelen, siden både språk og mennesker er truet, med dyr og planter som forsøksobjekter.

Diktene som er sanket inn fra alle verdens kanter blir naturligvis presentert både på originalspråket og i engelsk gjendikning. Noen er gjendiktet av poetene selv, noen skrevet både på originalspråket og engelsk, enkelte også oversatt fra engelsk til originalspråkene. Slik blir dette en utgivelse der gjendiktningen eksplisitt blir jevnbyrdig med poesien.

Hvert dikt i antologien etterfølges av et avsnitt om det respektive språkets historie, kulturelle status og utbredelse, samt om den enkelte poeten. Men det er de korte og pregnante avsnittene med dikt-tolkninger som tar kaka. Den gode McCabe viser en perspektivbredde og et kunnskapstilfang som vil fryde enhver som verdsetter den observante diktlesningen.

Et gjennomgående trekk når poesi-lingvistene samler dikt fra hele jordkloden er den fremtredende plassen kvinnene inntar, både som poeter, i diktenes tematikker, samt i sosial og politisk forstand. Med kvinnenes tilstedeværelse i språket og poesien mener jeg å registrere en mer aktiv oppmerksomhet på naturomgivelsene og naturprosessene.

Filosofen Giorgio Agamben er blant dem som tydelig artikulerer den aktuelle  kulturtilstanden:  «Dagens politikk over hele kloden er et ødeleggende experimentum linguae som desartikulerer og tømmer tradisjoner og tro, ideologier og religioner, identitet og fellesskap.”

«HOW DEEP WE ARE»

En bok med poesi på språk som er i ferd med å forsvinne fra sine hvite overflater – og fra samtalene og drømmene til dem som ble født inn i språkenes verdensorden – vil nødvendigvis få preg av en subversiv energi. Det er i alle fall hjerteskjærende å lese om den mer enn nittiårige poeten Sixto Munoz. Han er den siste som bruker språket Tinigua med tilhørighet i det colombianske Amazonas, etter at hans eneste bror nylig døde. Mennesker over hele kloden erfarer at en lignende ensomhet er underveis, når språket de er født inn i dør ut, i gapet til de dominerende verdensspråkene.

Flere av verdens fremste poeter bidrar til denne antologien, men det er det himmelske mangfoldet som borger for den sjeldne kvaliteten. Å beskytte og bevare utryddelsestruede (språk)arter handler om den dypeste respekt for fellesskapets biotoper og enkeltmenneskers naturtilhørighet. Fraværet av den «rene» poesien i denne boka kan således være frigjørende for lesningen, en poesiforståelse også Pedro Carmona Alvarez og Gunnar Wærness demonstrerte med antologien «Verden finnes ikke på kartet» (2016).

 

Afghansk kvinne fra Pashtun-stammen / Wikimedia Commons

 

Må det sies like ut? Som språkbærende skapninger trenger vi hver dag en mangeartet erfaring for å leve sammen, i særdleshet språk- og leseerfaring. Forvitrer denne miksen av folkeskikk og dannelse blir vi som hjernesyke sauer, og som fritt vilt for de politiske og kommersielle reklamejegerne, som alltid og alle vegne appellerer til våre laveste instinkter. Folk flest har større dybder enn som så:

USA´s Poet Laureate Joy Harjo deltar med et dikt som veksler rytmisk mellom engelsk og mvskoke, språket som tilhører First Nation Creek-stammen. Når hun åpner med verselinjen «Beyond the sunrise, there is a song we follow» blir den språklige tilhørigheten forstått som sang. Hun avslutter de engelske strofene slik: «How deep the voice of Earth and Sky / in the song of beyond, how deep we are -«.

HIMMELSK MANGFOLD

Dybden i den menneskelige erfaringen handler mye om den poesien som ligger latent hos de fleste språkbrukere. Den briljante hviterussiske poeten Valzhyna Mort lar dette dype rotsystemet lede frem til en kritikk av språklig undertrykkelse. I diktet «Hviterussisk I» viser hun hvordan språklig sensur spiller på parti med politisk overvåkning og sosiale kontroll: «Completely free only in public toilets/ where for a little change nobody cared what we were doing». Diktet er etsende i sin mellom-europeiske ironi og bevegende i sin kampmodus.

Kvinnene fra Afghanistan skriver med fare for sitt liv og opptrer derfor under anonymitet. Tekstene er i en tradisjonell strofeform, Landays, på pashtun. Sjangeren er en slags musisk-poetisk aforisme, her med skarpt feministisk tilslag: «When sisters sit together, they always praise their brothers / When brothers sit together/ they sell their sisters to others». En rekke av diktene har anti-kolonialistiske preg, f.eks. hos mexikanske Mikeas Sánchez fra Chiapas med diktet «Jesus Never Understood My Grandmother´s Prayers». I antologien finnes også et fargerikt utvalg av visjonære folkesanger og mytiske poesier. Igjen, denne boken er også gjendikternes bragd! Vår egen poet Synnøve Persen bruker stranden som utgangspunkt for de store spørsmålene, gjendiktet fra samisk av Kaija Anttonen:

 

Why here, to this shore?

why here, to this shore?
 to depict the evening light?


or the hidden memories of the sea?

steep snow-white mountains reach

higher


reflected on the seabed


and I, like a shadow between them,

looking for words

 

En gravlund er et klassisk sted for poeter, og da slett ikke bare «seks fot under». Poeten og den multispråklige forfatteren Agnès Agboton fra Benins hovedstad Porto Novo, leverer dette på alle måter oppsiktsvekkende diktet, hentet fra hennes bok «Songs of Village and of Excile»:

 

1.

Here, where time

seems to have stopped.

Here, where the land

is abandoned,

sacrificed daily

to useless memories

and heroic songs.

Here, where blood

seems fruitless.

Here, in the stillness

of the cemetery,

I´ve still found

the steady gaze

of crushed eyes,

I´ve listened to the words

of a stiffened tongue.

I´ve glimpsed life.

 

Her er det Agboton selv som har gjendiktet fra sitt morsmål gen til spansk, mens den spanske gjendikteren Lawrence Schimel har gjendiktet fra spansk til engelsk. Sammen har de lyttet seg fram til det endelige resultatet slik den fremstår ovenfor. Det lille diktet er i seg selv en storslagen lyttehandling, og et eksempel på hvordan lyrikken evner å fremstille og med-skape leserens oppmerksomhet på sine omgivelser.

Det lille diktet er i seg selv en storslagen lyttehandling, og et eksempel på hvordan lyrikken evner å fremstille og med-skape leserens oppmerksomhet på sine omgivelser.

Når verden rystes av profittbaserte og menneskeskapte ødeleggelser av språk og natur, kan ydmykhet og trass bli del av samme livsholdning, som svar på den strukturelle brutaliteten rundt oss. Denne rikholdige diktantologien blir en påminnelse om at sann kjærlighet aldri kan være noe annet enn frigjørende, kanskje fordi kjærligheten får oss til å sanse livet i oss rundt oss, og vice versa? En anonym poet på språket Torwali i det nordlige Pakistan gir ordene som innlemmer både landskapet, miljøet – og en navngitt kjæreste?

Hussain Zeba all these glaciers melt alike

Show me the spring from which to drink.

 

How to fall in love is something I can teach:

A bread is cooked on both sides with fire burning beneath.

 

 

/

Av Freddy Fjellheim

Ansvarlig redaktør, NWCC //

 

/// En kortere utgave av dette bokessayet har stått på trykk i Vårt Land.

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑