Kunnskapens tre / Ellen Grimsmo Foros

Bildet er hentet fra samling.nasjonalmuseet.no /

Jeg hadde aldri vært i Nasjonalgalleriet før, da jeg en ettermiddag stoppa utenfor. Bestemte meg for å gå inn, tok fatt på den doble, monumentale trappa opp i andre etasje. Kikka ned på beina som arbeida, så opp mot toppen og rett inn i et par øyne, en mann på et maleri, og ei kvinne, begge halvnakne, hutrende, småløpende, vekk fra ei svart og truende sky.

Uttrykket i øynene og holdningen i de tumlende kroppene, er det engstelse, skam, fortvilelse, eller noe annet og mer enn det, og jeg tenker: det er meg, det er min livsfølelse. Jeg går bort til maleriet, kikker på den lille gullplaketten ved nederste rammekant. Hans Heyerdahl, Adam og Eva drives ut av Paradiset. Jaså, intet mindre. 

Hvorfor kjenner jeg meg igjen i dette bildet, hundre og femti år gammelt og basert på en flere tusen år gammel myte? Er det ei framstilling av de menneskelige grunnvilkår jeg fornemmer? Bildet er holdt for å være Heyerdahls mest originale verk, og gjør inntrykk på et senmoderne menneske; foregriper maleren framtida, moderniteten? Kanskje, men syndefallsfortellingene i Bibelen oppsto en gang mellom de første jordbrukskulturene og de første bysamfunnene og er dermed et kulturelt resultat av jordbruksrevolusjonen og sivilisasjonsveksten den igangsatte. 

Å lese syndefallet økokritisk

Er syndefallet et bilde på noe som skjer i hver og en av oss, eller et bilde på en kollektiv historisk hendelse? Er det noe som har skjedd eller noe som skjer hele tida? Er det noe vi gjør eller noe vi er født med? Hvis syndefallet er en eller flere hendelser, til og med historiske hendelser, hvilke hendelser er det i så fall snakk om? Det jeg lurer mest på av alt er om det gir mening å lese syndefallet økokritisk, det vil si om det er mulig å tolke syndefallet som et bilde på miljøkrisa og det som har forårsaka den. Handler syndefallet om hvordan mennesket tar avstand fra naturen?

Jeg får prøve å memorere hva vi lærte da jeg tok det delemnet i KRL den gangen. Og plottet finner jeg jo i den tilforlatelige og fargerike pocketutgaven av bibelen jeg har stående i bokhylla. Gud skapte verden. Mennesket ble plassert i en bugnende hage. De fikk spise av alle trær i hagen, unntatt det treet i midten som gir kunnskap om godt og ondt. Ved siden av dette Kunnskapens tre står, by the way, Livets tre, som det bare er å forsyne seg av. Så kommer dagen da slangen lurer Eva til å plukke et eple fra Kunnskapens tre. Hun frister Adam til å smake og synden har kommet inn i verden. Som straff forvises Adam og Eva fra Paradis.

Tolkninga blir forskjellig alt etter hvilke element vi fokuserer på. Dersom vi zoomer inn eplet, slangen, fristelsen, blir det ei fortelling om å holde livsbegjæret i sjakk og holde løftene vi har gitt Gud. Hva hvis vi istedenfor starter med treet, kunnskapen, godt og ondt? Da får vi et helt annet problemfelt! Det var et problem at mennesket skaffet seg egen kunnskap, at ikke Gud representerte den eneste kunnskapen. Er det den samme gamle sjalusien den gamle guden alltid sliter sånn med? Ingen andre enn meg! Nei, det blir for upresist. Det handler om at vi ikke skal ta Guds plass som forvalter av kunnskap. Et eksempel som slår meg: Genteknologi og føre-var-prinsippet. Motstanderne sier: vi vet ikke om det er farlig, derfor må vi vente. Tilhengerne sier: vi vet ikke noe om at det er farlig, derfor kan vi sette i gang. Motstandernes svar til dette er at tvilen må komme naturen til gode, at vi ikke kan risikere økosystemene for teknologisk framskritt. Mennesket skal ikke overprøve naturen – eller Gud, med vitenskap og teknikk.

Hva kan menneskelig kunnskap bestå i? Syndefallsmyten ble nedskrevet i ca. år 600 f. Kr. Det er i samme tidsepoke som sivilisasjonene vokste fram.  Jordbruket hadde eksistert siden omtrent år 10 000 f.Kr. Det var en forutsetning for sivilisasjonsbygginga, men det var altså en prosess som foregikk, eller ble forberedt, over flere tusen år! De første menneskene oppsto hundre tusen år før jordbruket igjen. Syndefallsmyten, og flere av de andre mytene i det gamle testamentet, må altså antakelig  ha vært en reaksjon på sivilisasjonens fødsel. Eller vent, mange sånne myter har jo eksistert som folkedikting lenge før de blir skrevet ned! Kan de være så gamle at de reflekterer overgangen fra jeger- og sankersamfunn til jordbrukssamfunn? En besnærende tanke. 

Hvor nødvendig er det for å kunne tolke myten, å vite hvordan den var tenkt den gangen? Vil ikke stor litteratur kunne tolkes på stadig nye måter etter hvert som nye generasjoner litteraturvitere innenfor stadig nye tradisjoner går løs på den? Og vil ikke stor litteratur kunne si noe om både fortid og framtid? Det som uansett synes tenkelig, er at myten reflekterer og varsler om en eller annen voldsom omstilling for menneske og natur.

Tenk på Mary Shelleys Frankenstein. Den gale vitenskapsmannen lager et monster. Ta også en snartur innom norsk samtid og tenk på den i alle fall tidligere rabiate urbanist Erling Fossen hvis utopi var en kultur uten natur, en by som har løsrevet seg fra biosfæren.

Økohistoriske overganger

En omstilling som utløses av eller innebærer at mennesket oppnår ny kunnskap eller tar i bruk ny teknologi. Det er en nær sammenheng mellom syndefall og hybrismytene, som myten om Babels tårn. En overdreven tro på egne evner og på hva man kan få til. Stelle i stand. Hva har dere stelt i stand nå, kommer Gud da og kjefter og jager. En tro på at man kan løsrive seg fra opphavet og bygge sin egen verden. Tenk på Mary Shelleys Frankenstein. Den gale vitenskapsmannen lager et monster. Ta også en snartur innom norsk samtid og tenk på den i alle fall tidligere rabiate urbanist Erling Fossen hvis utopi var en kultur uten natur, en by som har løsrevet seg fra biosfæren. Når man mister maten av syne og går for eplet. Når man elsker teknologien og glemmer fotosyntesen.

Hvilke store overganger har forholdet mellom menneske og natur gjennomgått i historia? Når var det det skar seg? Når var det kimen til miljøproblemene oppsto? Hvilke syndefall har vi i historia? Vi kan jo starte med det som synes mest opplagt: den industrielle revolusjonen. Hvis vi studerer en graf over verdens klimautslipp, ser vi at det er i denne perioden grafen begynner å lette fra bunnen. Det er nå de første reservene av kull blir tatt opp fra grunnen og forbrent i produksjon. Det er nå utslippene løsriver seg fra det urgamle kretsløpet av dyr som puster inn oksygen og ut karbondioksid, planter som tar inn karbondioksid og slipper ut oksygen.

Fossile brensler som olje, kull og gass, hva er det egentlig? Det er sammenpressa liv. Kompakt dinosaurenergi. Det er sekstifem millioner år på en gang. Som vi brenner opp over et par hundre år. Alt det karbondioksidet fra alt det karbonet. Karbonet, som er liv, som er energi, svart av tetthet og fylde og potens, en jordisk motpol til solas hvite brann, gjemt under havet, mellom berglagene, men vi fant det likevel. Vi spiste av eplet, spiste av kunnskapens tre og falt, løp, flykta, ble jagd. Brant inne, smelta, hoppa fra isflak til isflak, ble oversvømt, trakk lenger inn i landet, bort fra havet. 

Jo, om syndefallet er en økohistorisk hendelse, er den industrielle revolusjon en god kandidat. Vi får for mye kunnskap, overskuddet tvinges ut av bakken og brukes til ugagn, hærverk og ting vi ikke har lov til å gjøre. Sier hvem? Sier kosmos. Det oppstår en ubalanse mellom oss og naturen. Denne ubalansen vil sakte, eller fort, øke inntil det uavvendelige: kildene er tomme og energien brukt opp. 

Jeremy Rifkin er mannen bak boka om entropi som verdensanskuelse. Han låner begrepet fra fysikken, der det betegner tapet av kvalitet all energi gjennomgår med tida – i ytterste konsekvens sola som slokner ut. Han overfører det på menneskelig gjøren og laden, og er knallhard: jo mer ressurser vi mennesker bruker, jo raskere møter vi vår undergang. Det er et enkelt regnestykke, mener han. Jo flere vi er og jo mer mat vi spiser, jo flere materialer vi omformer og jo mer energi vi bruker, jo raskere nærmer vi oss slutten.

Dette skulle bety at menneskeheten allerede ved overgangen til jordbrukssamfunnet forkorta sin arts levetid på jorda. Allerede da tok vi ut et overskudd av økosystemene i form av korn. Planla, sådde, ventet, var guder for hver av våre inngjerdete dekar. Ble flere enn vi ville ha vært dersom vi hadde blitt ved å sanke, jakte og spise med en gang, ut igjen neste dag. Uttrykket ”Mener dere vi skal tilbake til steinalderen eller?” – ofte retta til unge frikere og miljøvernere – får herved ny mening. Jeremy Rifkin ville nemlig svart: ”Vel, jeg kan ikke utelukke det.”

Deilig dyster og dramatisk teori, men jeg får det ikke helt til å stemme i praksis: påvirker det oss som lever i dag at de første jordbrukssamfunnene fødde på mange flere enn jeger- og sankersamfunnene? All energien og alle materialene og råstoffene var jo hundre prosent fornybare? Når mennesker på den tiden tok ut mye tømmer vokste jo skogene ha vokst fram igjen etter noen hundre år? Ok, men de fortsatte jo å ta ut skog, spise korn, bli flere, og fikk etter hvert overskudd til embetsverk og statsdannelse, håndverk og industri? Det tok over ti tusen år, men hva om jordbruksrevolusjonen førte til den industrielle revolusjon? Den førte iallfall til det som førte til den industrielle revolusjon: Rundt tusen år f.Kr. oppstår det flere steder i verden bystater, statsledelse, millitærvesen, skriftspråk, store religioner med presteskap. 

 

Er det synd på menneskene?

E møtte jeg ved at vi tok samme buss til universitetet og historie grunnfag. En dag satte jeg meg ved siden av ham og spurte: ”Du, jeg har akkurat lest at et overskudd i kornproduksjonen var nødvendig for byenes framvekst. Og jeg forstår det, men jeg forstår ikke hva det innebar helt konkret, gjør du?” Og E svarte, jeg hadde tippa rett, det uutgrunnelige blikket, han utla det krystallklart, brøt kunnskapen ned i sine bestanddeler, en to, tre, vær så god! Her er eplet.

Når blir mennesket voksent, overdrevent voksent, når begynner det å lage verden lokalt selv istedenfor å vente på at Gud skal gjøre det i sitt sakte, men altomfattende tempo?

Det han sa var at, først når vi klarte å dyrke så mye korn at vi kunne fø også folk som drev med andre ting enn jordbruk, kunne noen bli skrivere, dommere, soldater, arbeidere som reiste bymurer og pyramider. Og jeg forsto det. For det er forskjell på å forstå og å forstå. Og nå går det bare 1800 år før den industrielle revolusjon. De paneuropeiske sivilisasjonene, kristendom og kirke, renessanse, opplysningstid og tankens frigjøring, teknologisk vekst.   

Hvor langt tilbake må vi reise? Når starter syndefallet? Når blir mennesket voksent, overdrevent voksent, når begynner det å lage verden lokalt selv istedenfor å vente på at Gud skal gjøre det i sitt sakte, men altomfattende tempo? Hvilke revolusjoner kommer før jordbruksrevolusjonen? Mennesket blir til. Dyret som tenker. Dyret som vet at det skal dø. Dyret som kan holde tuppene av tommel og pekefinger mot hverandre så de danner et pinsettgrep. Oppdager ilden, lager våpen, ikler seg dyreskinn, tegner på huleveggen. Er det nå miljøproblemene starter, Rifkin? Er det nå skjebnen vår besegles?

Peter Wessel Zapffe, den nordnorske forfatteren og filosofen som akkurat rakk å bli født i århundret før århundret før dette, ser på mennesket som et tragisk vesen. Livet vårt er kort, og i begge ender er det uendelig tomhet, antar han. Vår evne til å tenke abstrakt gjør oss bevisste dette forholdet, og dermed ulykkelige. Vår tankeevne får oss også til å dominere dyr og natur på en destruktiv måte, og forårsaker miljøproblemer og konflikter om naturressurser, mente Zapffe, som var fjellklatrer og miljøverner. Konsekvensen av alt dette ble for Zapffe at det ideelle menneske var det ufødte menneske. Men for de fødte fantes lindring, i humor og naturopplevelser.

Jeg kan tidfeste når jeg gjennom et TV-program om Zapffe ble kjent med disse tankene. For jeg husker at jeg tenkte: dette går bra å høre nå, men hvis jeg blir deprimert kommer disse tankene til å plage meg. Som sagt, så gjort. Ei stund senere fikk jeg en depresjon, og tankene om den negative eksistensen satte seg som ridder Katos klo i nakken. Men aldri så galt – det fikk meg til å tenke at den gode Zapffe må ha vært kronisk deprimert. For hva er depresjonens vesen om ikke en nagende tvil på egen eksistensberettigelse. Derfra kan veien være kort til å tvile på hele menneskehetens verdi.

 

Vår egen lykkes smed

Plutselig kommer jeg på at jeg skulle ha kontakta den brilliante D, som har hovedfag i teologi. En tverrfaglig oppgave om Arne Garborgs Trætte mænd. Jeg sender ei melding på facebook, spør hvordan moderne teologer tolker syndefallsmyten, og får svar: ”(…) Elles trur eg at mange av dagens teologar vil avskriva arvesynd og heller seia at myten fortel noko om at vi er fødde til eit tragisk og vanskeleg liv. Kanskje noko om broten tillit (til Gud, altså).”

Jeg har altså delvis vært på rett spor, ikke bare litterært, der jeg som forfatter og fagmenneske står fritt til å nytolke myten, men også teologisk. Det tragiske livet er en felles bestanddel. Men teologenes variant er mildere, gir ikke menneskene noen skyld, og snur til og med tillitsbruddet på hodet!

Har vi nådd enda et nivå av fremmedgjøring? Spist enda et eple fra kunnskapens tre?

Mennesket skaper mye trøbbel for økosystemene og for andre arter. Jeg leste nettopp at insektbestandene i Amazonas er redusert med nitti prosent, på grunn av hogst og oppvarming. På grunn av den globale middelklassens og overklassens luksusforbruk. Arvesynden ikke bare følger oss, den vokser. Samtidig – er det ikke likevel mest av alt synd på menneskene? 

Modernistene strevde fælt med sin tomme transcendens. Men også i den senmoderne verden har vi vårt. Antallet engstelige og deprimerte mennesker øker. Livet forskyver seg idet vi prøver å gripe det. Vi flytter, skifter arbeid, skifter venner. Forbudene er få, men om vi ikke oppfører oss riktig faller vi utenfor. Vi er ikke lenger avhengige av alle som naboer, arbeidshester, barnepassere, men har mer behov for bekreftelse enn noen gang. For å beholde venner må vi mestre de sosiale medienes språk av gjensidighet, hjerter og komplimenter. 

Formen dette får hos enkelte er en intensivert selvbetraktning, livsiscenesettelse og refleksjon på tomgang. Ny-dekadansen, med de flinke jentene og guttene i spiss. Har vi nådd enda et nivå av fremmedgjøring? Spist enda et eple fra kunnskapens tre? Er det dette jeg kjenner igjen i de plagede blikkene og det jagede kroppsspråket til Adam og Eva i sitt hjørne på Nasjonalgalleriet? That´s me in the corner. That´s me in the spot, like, losing my religion.

Dette er meg når jeg mister tilliten til Gud. Jeg knytta meg til naturen, den var der alltid, ble ikke sint hvis jeg sa og gjorde feil ting, det var den som skulle være fast når alt annet løsna. Holde meg tett, men nå støter den meg bort. Være der når jeg selv forsvant, men nå trekker den seg unna. Tørker ut. Eroderer. Regner bort. Oversvømmes. 

Forvise oss fra Paradis? Kom igjen. Vi ville jo bare tenke selv. Vi ville jo bare temme kreftene. Vi ville jo bare bestemme over vår egen lykke.

 

 

//

Ellen Grimsmo Foros (f. 1975) debuterte med den kritikerroste samlingen Går det an i 2006. I 2013 utkom Åkeren som er hennes tredje utgivelse. I 2015 ble Foros tildelt stipend fra Laila Holms minnefond. Klimaaksjonen takker forfatteren for dette nyskrevne essayet!

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑