Et litani for alt det skapte / Åste Dokka

Erlend Berge / foto

Da Gud hadde skapt hele verden, og mennesket som kronen på det hele, fikk mennesket en oppgave av Gud: Det skulle gi navn til alle fuglene og dyra. Mennesket gikk i gang med arbeidet, og med det gjorde mennesket naturen om til kultur. 

Denne fortellinga om navngivingen står i 1. Mosebok og er den andre skapelsesberetningen i Bibelen, etter den med Adam og Eva. I vår fortelling finnes enda ikke noen Adam og Eva, kun et urmenneske. Å gi alt det skapte sitt navn var ikke menns eller kvinners arbeid, det var menneskers arbeid, urmenneskets urarbeid.

Mellom skrapende hover og våte snuter, smygende bak haler som dasker og under fuglesangens gåte, vandret det første menneske og begynte å peke, skjelne, forme lyder med munnen, kategorisere. Og slik ble virkeligheten kledd i språkets drakt, ble en del ikke bare av det øynene så og hendene kjente, men av det mennesket tenkte. I navngivingen får pels og poter og jur og fjær ord og blir dermed ikke bare eksterne fenomener, men innvevd i den menneskelige tenkningen om dem, ja, tar bolig i mennesket selv. 

Å legge språket ut over virkeligheten er en av tingene menneskene ubønnhørlig gjør, et kjennetegn på bevissthet, et tegn på ønsket om å forstå. Med språket gjør vi virkeligheten til vår. Den er ikke lenger udefinert og momentan, men blir også forståelig og diskursiv. Tingene integreres i menneskene gjennom språkets strukturer. Slik blir mennesket Guds medskapere i verden. Naturen går fra å være en stum masse til en ordnet virkelighet for mennesket. Skapningen går fra kaos til kosmos.

Ett etter ett fikk dyra og fuglene sine navn. Hvilken umåtelig oppgave mennesket sto overfor. Det finnes nesten to millioner arter i verden, det krever en uendelighet av fantasi for å sette lyder sammen for å forstå dem. For et arbeid det er å kartlegge verden, å skape språket for alt det som finnes. Men det første mennesket og etterslekten har gjort alt Gud ba om, dyra er ført inn i manntallet, stadig oppdages og navngis hittil ukjente arter.

Med språket kommer også oversikten og dermed makten.

I denne sivilisasjonsprosessen bemektiger mennesket seg også naturen. Mennesket stiller seg over skapningene, blir den som står med lista og registrerer og krysser av. Med språket kommer også oversikten og dermed makten.

Mange har påpekt at skapelsesberetningene i Det gamle testamente har gitt grunnlag for en dødelig duo av menneskesyn og natursyn. Det er antakelig en riktig påpekning. Å forvalte har blitt til å herske og herse. Å dyrke har blitt til å drepe. Siviliseringa av naturen er dermed også en nedbrytningsprosess. Mennesket bemektiger seg naturen gjennom å lukke den inne i språket. Å navngi er også å sette noe inn i det formålet vi selv bestemmer for det.

 

VITNET OG OFFERET

Men nå er vi et helt annet sted og på en helt annen tid enn Edens første arbeidsdag. Slik mennesket i skapelsens morgen brakte hvert enkelt dyr inn i kulturen, gjør vi i dag det motsatte: Vi stryker ett og ett navn fra listene våre. Siden 1970 er verdens dyrebestander redusert med 60 prosent. Vi teller ned. En gang krysset vi dyra inn i systemet vårt, nå krysser vi dem ut. Geirfuglen, den europeiske villkatten, kjempebeltedyret, mammuten. Ordene har ikke lenger noen virkelighet å beskrive. Snart blir kanskje ordene for elefantskilpadde, java-neshorn eller øregribb ledige. Hvor skal de gjøre av seg da? Vi hadde natur som vi la kultur oppå, nå er vi i ferd med å få en kultur uten noe underlag av natur. Det er som om isen smelter bort under byen vi har bygget på den.

Ordet martyr kommer fra gresk og betyr ganske enkelt vitne. Den første martyr i den kristne kirke er Stefanus, og lenge har hans martyrium blitt markert 2. juledag. Fra kos og hygge rundt krybber og krumkaker, går vi rett over i blodet og drapet. Den første martyr døde ifølge Lukas fordi han sa imot makthaverne og tok seg av enkene. Han var ganske enkelt et vitne om sannheten han så i medmenneskeligheten, og dermed måtte han også dø. Det å vitne innebærer altså en så selvsagt og enorm risiko at vi forbinder ordet “vitne” med å dø – en martyr er en som må ofre livet i kampen. Vitnet og offeret er sammenfalt lingvistisk for oss, de er ett. 

Også i dag er sannheten farlig. For politiske fanger, homofile, konvertitter, er sannheten akutt truende om den skulle komme i feil hender. Frykten for å si det som er sant er helt reell. I Amazonas blir klimaaktivistene drept av mektige selskaper, globalt blir det drept tre miljøforkjempere hver eneste uke. I Norge må barn tåle å mobbes av voksne når de våger å stå offentlig fram med sin sorg og sin frykt for framtida. Sannheten er farlig, å vitne er å løpe risiko. 

I tillegg er nødtørftige sannheter ikke så interessante lenger. Vi lever i en tid der encyklopedien for lengst er blitt utdatert. Avisene fyller sidene med kommentarer og meningsstoff, reportasjene er færre. Sakprosaen har blitt narrativ og litterær. Elevene skal forstå snarere enn lære. Fakta er i seg selv rett og slett ikke så sexy, ikke så salgbart. Å fortelle hva som er sant er dermed ikke bare forbundet med fare, men med det grå og lite oppsiktsvekkende. Det er en rar skjebne for sannheten, en farlig skjebne. Hvem skal ta på seg rollen som vitne?

 

«VI MÅ LÆRE OSS HVA ALT HETER»

Slik dyrene ble en del av oss og alle ting henger sammen med alt, forsvinner også en del av oss og vår sivilisasjon når artene dør ut. Vi dør også. Den svenske forfatteren Kerstin Ekman har gått til kulturell motstand mot masseutryddelsen. Hun mener noe av det viktige vi kan gjøre for å skatte naturen er å lære oss hva den faktisk er. For hva er «naturen»? Det er jo skog og vidde og hav og fjell, totalt ulike biotoper. Vi må lære oss hva alt heter, alle de forskjellige løvtrærne, ferskvannsfiskene, insektartene. Nevne dem ved navn. Ihukomme. Holde dem og navnene deres fast inne i oss, insistere på at de er en del av oss. Si sannheten om det som omgir oss. Synge litanier over artene. Være deres vitner i den verden som vil utslette dem.

Fra tidenes morgen har mennesket skapt sammen med Gud. Men vi er ikke Guds samarbeidspartnere, vi har også noe annet i oss, evnen til å ødelegge. Vi er ikke bare med-skapere, vi står også på den andre sida, den som forårsaker død og destruksjon. Vi jobber både med og mot skapningens Gud. Mennesket er og blir en tvetydig skikkelse i naturen. Det må vi vitne om.

 

 

/

Åste Dokka (f 1980). Ordinert prest i Den norske kirke, ph.d. fra Teologisk fakultet, UiO. Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land.

 

//

Klimaaksjonen har bedt et knippe sakprosaforfattere om å formidle den pågående masseutryddelsen av arter! Utropstegnet står her som et kollektivt rop om hjelp. Vi takker NFF for honorarstøtte.

 

 

Tidligere artikkel i serien:

Thomas Hylland Eriksen og Dag O. Hessen: «Flere flyktninger og færre arter».

 

 

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑