Humletanker / Heidi Sævareid og Kurt Lampe

Frøene svever over veien fra parken. Det er tidlig, sommeren har så vidt kommet i gang. Brune, myke frø løsner fra trærne og samler seg inntil husveggen i ujevne hauger. Harde gressfrø blåser inn i huset. De setter seg i dørmatten som fiskekroker, jeg må bruke neglene for å trekke dem opp.
…….Lavendelblomstene i blomsterkassen svaier i den varme vinden. Klorofyllgrønne bladlus kleber seg til stenglene, ørsmå edderkopper spinner spinkle stiger mellom bladene. Men humlene kommer ikke. I år er det stille.
…….På vei ut gjennom porten kniper jeg løs en bladlus og klemmer den flat.

I parken lukter det høy. Det støver langs stiene, det kortklipte gresset er gyllent og glatt. Jeg ser etter humlene, finner svevefluer i stedet. De beveger seg rykkvis, lander på knudrete blomster med snodde stengler. I fjor strakte markblomstene seg langs stiene i lange fargepikselbånd. Denne sommeren finner jeg bare disse harde, små blomstene, bleke som vaniljesaus.
…….I hele vinter regnet det. Tung leirjord presset mot de gamle steingjerdene, hele parken presset mot steingjerdene, og blanke vannhull este opp fra gresset.
…….Hver dag går jeg til det dypeste vannhullet, det permanente søkket. Men den siste, klisne gjørmen størknet for mange uker siden, det er bare en tom grop. Tyngdepunktet i parken er borte.

I de sørøstlige hellingene har gresset fått vokse i fred. Det summer av varme på ettermiddagene. Hoder stikker opp fra de høye stråene, jeg hører latter, metallisk tikkende musikk fra små høyttalere. Solen glimter i en flaske. En jente reiser seg, børster av de hvite buksene, gresset når henne til langt over knærne da hun setter kursen mot det lille skogholtet i skråningen.
…….Noen flytter på løse grener der inne om natten. De stabler dem opp mot trestammene, løfter dem og bygger triangler mellom smale trær. Det er om morgenen jeg ser det. Av og til ser jeg brukne trær. Grener henger fra tynne strenger, hvitrosa sår gaper i trekjøttet.

Det store bøketreet står for seg selv, med røtter som brede, buede trappetrinn. I vinterregnet samlet vannet seg i små bassenger på veien ned i den svarte jorden. Støvlene mine sank i det myke underlaget, senere trakk jeg søle inn i huset. Bakken er grå og hard nå, mosen på stammen er vissen, men røttene går dypt, de drikker dypt. I det siste har det begynt å slippe fra seg døde blader, men trekronen er kraftig. Treet har opplevd utallige hetebølger. Det har stått her siden kuene beitet i utmarken på den andre siden av parken, den gangen det fortsatt var vann i den gamle fontenen nær porten.
…….Innimellom tykner luften til. Solen blir disig, lyset blir grått. Men regnet er over før bakken rekker å bli våt. Noen få dråper samler seg mellom kronbladene på rosebuskene langs den asfalterte plassen i utkanten av parken. Rosene lukter ingenting.

En kveld brenner et bål midt inne i den lille lunden øverst i parken. Åpne plastposer står inntil trestammene, ølbokser står vaklevorent plassert blant de tørre kvistene på bakken. Bålet knepper, flakker, kaster gnister opp mot halvtaket av bladverk.
…….De er fem rundt bålet, jeg står alene ute på stien. Men jeg gir meg til kjenne, jeg stiller spørsmål. Jeg får et løfte om at de skal slukke alt, sjekke alt. De har vann. Noen løfter en liten vannflaske, det skvalper i bunnen. Plasten gløder oransje i lyset fra flammene.
…….Innerst i lunden, bak en busk, sitter det noen på huk. To gråhvite lår inne i halvmørket, en krum rygg og langt hår.

Jeg hører dem fra huset, mens jeg vanner lavendelplantene i skumringen. Alle står i blomst nå. Jeg venter på at parken skal stilne.
…….Edderkoppen bak postkassen stikker beina frem. Den har bodd der i tre år, den mesker seg på skrukketroll og blir bare større. Humlene har et skjørere liv enn den svarte husedderkoppen.
…….Flaggermus flyr ut og inn mellom trærne da jeg går oppover i parken igjen, de løsner som mørke fliker fra trekronene. De bråstanser i luften foran meg, stuper og flyr til siden. Dem er det ikke færre av i år.
…….Kvistene ruller under skosålene mine da jeg tråkker inn i lunden, det vokser ingen blomster her. Jeg heller to literflasker med vann over restene av bålet.

Morgenen etter oppdager jeg en lav summing over meg i alleen. Jeg stanser, legger hodet bakover. Den såpeaktige parfymen fra parklind setter seg i neseborene.
…….Det tar tid før jeg får øye på dem, men så ser jeg hvor mange de er – humlene som kryper inn og ut mellom de frynsete blomstene.
…….Jeg tråkker utenfor stien, nærmere treet. Jorden sprekker under føttene mine, små sikksakklyn forsvinner inn i gresset.

* * *

 

What’s wrong with this park? The problem, we could say, is that it has become stupid. Following the anthropologist Eduardo Kohn, let’s begin with the proposal that all life is thought. For example, take the white-tailed bumblebee (Bombus lucorum). When we say its life is thought, we don’t just mean that its central nervous system processes sensory stimuli. We also mean that the everything a bumblebee is or does is an interpretation of what has happened in its environment or a prediction about what will happen. Most of these predictions concern forces that could harm, protect, or nourish the bumblebee.
…….Let me illustrate that claim. The metabolic processes that wake up the hibernating queen in late March are a prediction about the end of frost and the availability of flower nectars and pollen. At this time the queen needs to bear and nourish the workers who will become the core of this year’s colony. That requires a lot of food. Bumblebee colonies are also group minds, whose behavioral patterns are group thoughts. For instance, a colony needs at least fifty sterile workers per reproductive queen or male. Those workers won’t fly more than a few hundred meters from the colony. This division of labor and foraging pattern are predictions not only about the abundance of nearby flowers, but also about the proximity of good nesting sites. The bumblebees need a dry, protected location, such as an underground cavity in long grass or a hollow log.
…….Because of this spring’s drought, uncut grass didn’t grow long enough to provide safe nest habitats, and there were very few flowers anyway. This is probably why the remaining bumblebees flock to the linden trees, which may be harmful to their health. Overall, the bumblebees’ thinking hasn’t been very good. Of course, this failure of intelligence extends well beyond bumblebees. The genetic codes and epigenetic processes of hawthorn trees include thoughts about when pollinators will be abundant. Every year they guess there will be plenty of bumblebees in May, so that’s when they flower. This year their guess was a little off. Chaffinches and greenfinches will be expecting bright red hawthorn berries to eat throughout autumn and winter, but they might be wrong about that too. And it’s not just the birds and the bumblebees: British agriculture is also massively dependent on insect pollinators. Without pollination, flowers don’t produce fruit. Farmers didn’t foresee this spring drought, but that minor error merely compounds a much larger problem: fragmentation of habitats through intensive farming and the use of neonicotinoid pesticides have been killing pollinators for years. Farmers thought these were good ways to produce food and make a living, but that’s beginning to look incorrect.
…….Let’s not rush to pin this foolishness on the farmers, though. Like a bumblebee colony, British society is a collective mind, but it’s immensely more complicated. Supermarket chains have been demanding cheaper, more shapely fruits (no lumps or insect bites) for years. Economic, transportation, and urban planning systems make it hard for most people to shop anywhere other than a supermarket. These systems encode collective human thoughts about where and how people should get food. Taken individually, people often think carefully, insightfully, and with humility and compassion. But taken as an ecosystem, including minds, bodies, languages and ideas, technical knowledge and material technologies, financial and commercial structures, and topographical and vehicular infrastructure—if all these things are taken together, extended human thinking is woefully stupid, and it’s making the rest of the living world stupid too. The climate and refugee crises are both effects and causes in this recursive whirlpool of incomprehension.
…….“Everything is connected,” but acknowledging that connectivity is only the beginning. Consciousness-raising won’t be achieved by sharing YouTube videos that mash together world mythology with sub-Jungian notions, far less by “letting go” of our individual personalities and responsibilities. There’s certainly a place for embodied attunement to the inner and outer worlds, but that takes training. Depth psychotherapy and psychosocial theory can be very illuminating, but only when used with experience, subtlety, and insight. We can gain a lot from ancient and indigenous rituals and spirituality, but only if we take the time to learn from the knowledge-holders or anthropologists who have devoted years to living with them. We also need to pay attention to both debates and consensus among experts in many other fields, from insect biology to sociology. Finally, we need well-trained, methodical, fact-checked mainstream media to inform us about what’s going on. The urge to democratize facts is just another stupidity: there are many stories about why bumblebees are dying, but only some of those stories are true. The search for truth is arduous. But evaluating it isn’t so hard, since in the life of thought, truth converges on wellbeing. When human beings, societies, hawthorn trees, chaffinches and greenfinches, and bumblebees flourish, we will know they are thinking cooperatively and well.

References
Dalakar, Sondre. “Lindetrea er absolutt ikkje farlege for humlene,” NRK, 18. Juli 2019, https://www.nrk.no/vestland/_-lindetrea-er-absolutt-ikkje-farlege-for-humlene-1.14630096
Koch, Hauke and Phil Stephenson, “Do Lime Trees Kill Bees?” Kew Royal Botanic Gardens, 27 September 2017, https://www.kew.org/read-and-watch/do-lime-trees-kill-bees
Kohn, Eduardo, How Forests Think: Toward an Anthropology Beyond the Human, Berkeley: University of California Press, 2013
PA Media, “UK spring the sunniest since records began, says Met Office,” The Guardian, 29 May 2020, https://www.theguardian.com/uk-news/2020/may/29/uk-spring-the-sunniest-since-records-began-says-met-office
“Why bumblebees need our help,” Bumblebee Conservation Trust, https://www.bumblebeeconservation.org/why-bees-need-our-help/
Vanbergen, Adam J. and The Insect Pollinators Initiative, “Threats to an ecosystem service: pressures on pollinators,” Front Ecol Environ 11.5, 2013, 251–259, doi: 10.1890/120126

//

Heidi Sævareid (f. 1984) er en norsk forfatter, oversetter og kritiker. Hun er oppvokst i Lillesand og Kristiansand. I 2013 mottok hun Kulturdepartementets Debutantpris, og i 2015 ble hun tildelt Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokprisHun har tre ganger blitt nominert til Brageprisen for sine ungdomsromaner.

Kurt Lampe er førsteamanuensis i klassiske fag på University of Bristol. Han underviser i og skriver om filosofi, litteratur og kulturhistorie.

Foto av Heidi Sævareid: Lidia Drzewiecka 
Foto av Kurt Lampe: Heidi Sævareid

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑