“Er det ikke jævla slitsomt å ha vinduer?”

La meg ta noen eksempler, siden det uansett ikke vil bli forstått riktig. Vi mestrer jo ikke disse tingene, selv om vi tilsynelatende får det til. Nå er undertegnede den type fyr som har et heller fragmentert forhold til potteplanter, samt det som krever enda mer oppmerksomhet og ansvar. Jeg måtte bli ganske voksen før disse pottene og plantene kom inn i livet mitt. Noe som, selvsagt, er kvinnene sin skyld, og da mener jeg både planter og liv – det heter jo “moder jord” av mer åpenbare grunner enn hvorfor det heter “modernisme” liksom, selv om det ikke har noe å si hvor åpenbart noe er når absolutt alle, meg selv inkludert, biter tenna og lever i fornektelse. Men, en av disse kvinnene kom en dag til meg med det som skulle vært et sitrontre og plasserte det i mitt kjøkkenvindu. Hun hadde fått det gratis på blomsterbutikken. Det var strengt tatt bare en s-formet tynn kvist med noen få blader på, og den så ikke ut til å skulle overleve vinteren. Til vår forbauselse og storøyde forundring tok det et par tre uker til denne stakkarslige greinen faktisk bar sitroner. Riktig nok veldig små, men dog. Det lå i kortene at det umulig kom til å bli noen svære frukter – de ville blitt for tunge – men, det fikk meg til å gjøre sånne ting som plutselig å vedlikeholde en skog av basilikum, og diverse chilifrukter. 

Særlig det siste var jeg heldig med, og måtte til slutt plassere det som vokst seg til å bli en svær busk på stuegulvet i en større krukke. Jeg hadde nok jalapeno, piri-piri og habanero til at alle som stakk innom fikk med seg litt hjem. Men, så flyttet jeg. Sånn er det bare; jeg har bodd overalt, men forlatt hvert eneste sted. Og så rakk jeg ikke å tenke over det før jeg hadde flyttet enda en gang. Jeg har prøvd å kompensere denne rastløsheten med å ha venner som ikke har forlatt huset sitt på flere tiår. Og det er en av disse sjelene som er selve kroneksempelet her; han bor i en bunker, sentralt i en skandinavisk storby. Har ikke vinduer. 

Eller, han har jo det, på en måte. Fire små hull i taket, med et eller annet panserglass formet som en eggeplomme, i en kvadratisk ramme på maks et par desimeter. Når sola står på skaper det fire immaterielle pilarer av lys mitt i rommet. Det skulle vise seg å være ideelle forhold for å dyrke marijuana. Han kunne valgt tomater, eller timjan, men nå var det en gang sånn når dette skjedde, at han ofte hadde nachspiel i den bunkeren sin, og som han sa “Det er bare noe jeg har å sette på bordet i stedet for peanøtter”. Han var ikke spesielt opptatt av å røyke denne potten sin selv, men var blitt seriøst hektet på å kultivere plantene. Lest seg opp på faglitteratur, lært seg tricks for å få urten mer potent, fulgt med, stelt for dem.

 Så begynte folk som hadde vært på nach å komme på døren i ny og ne, og det utviklet seg til å bli en business. Lenge siden nå. Men det var altså vedkommende som kom over på en kopp kaffe en dag og glante ut av kjøkkenvinduet mitt med bister mine, og stilte det spørsmål jeg gjenga i overskriften: “Er det ikke jævla slitsomt å ha vinduer?” Med en tung sukk måtte jeg jo svare ham, at, jo, det er et helvete. Det er noe herk å måtte se hva som foregår utenfor huset. Noe som den gang for øvrig var helt sant.

Mine eksempler er tilfeldige, men de handler i det minste eksplisitt om frø. I det siste har jeg nemlig i stadig større grad oppfattet kommunikasjonen mellom mennesker som dynamikken mellom giver og mottaker, hvor målet er å plante noe i mottakeren. Tidligere tenkte jeg på det som å spre en smitte. Selv da jeg smilte til jenta i kassen på Kiwi og visste hun kom til å smile til neste kunde, hvorfra gleden bare ville vokse seg utover i løpet av dagen. Det er jo teknisk sett en smitte. Eller, et smil du planter i den andre, hvorfra det sprer seg som en klatrevekst og før eller siden fører til at noen blir begeistret nok til å plante en unge i noen. 

Den 4. november 2020 sto jeg, med dette destabiliserte perspektivet på meg selv og verden, foran et publikum i Longyearbyen og prøvde alt jeg kunne å ikke gjøre frølageret til en metafor, og omtrent like stort hell jeg får denne teksten til ikke å handle om rus og chili. Det vil si, nesten. Jeg skjønte fort at det beste var å mest mulig lure meg unna og la de andre snakke. Det handlet tross alt om realitetene denne kvelden, og et landskap i forandring rett utenfor. Men det er og sånn, at frølageret er en metafor. En metafor lokalisert innenfor en annen metafor, og sett fra fastlandet like mystisk som mytisk. En av de teiteste tilfeldighetene i den forbindelse, som ikke gir meg noen ro og holder meg våken om nettene, er da også en av de tingene jeg kom i skade for å si denne kvelden i november. Det likner faktisk, både som tanke og arkitektur, på Supermann’s “Fortress of Solitude”. De som har lest mye tegneserier, og særlig om diverse superhelter, kan noen gang ha snublet over denne obskure detaljen i biografien til Supermann: det at han har en festning på Nordpolen han stikker av til når han trenger litt alenetid for å gruble. Så får det være en annen ting at de en gang på 70-tallet omplasserte det til Sydpolen, uten noen forklaring, og en tredje ting at jeg strengt tatt foretrakk Batman og vil si det har vært mer verdifullt å orientere seg etter som voksen. Det å få seg en hule under huset man bor er jo både mer praktisk og sannsynlig. I løpet av to-tre generasjoner vil det saktens bli nødvendig, med mindre vi blir grillet av et eller annet megaoppgradert mobilt bredbånd før den tid. Det er i dette paradokset jeg sitter og skriver, som representant for en art med omsorg nok til å ta vare på frø, og rovdrift nok til at ingen vil være til stede for å plante dem. Nei, jeg er ikke pessimistisk. Virkelig ikke. Men det suger virkelig å ha vinduer.   

/ Tommy Olsson

// Fotografiet av kulturhuset i Longyearbyen er tatt av Audun Bårdseth, og fotografiet av Frølageret er tatt av Mari Tefre.

/// Takket være støtte fra Bergesenstiftelsen og Fritt Ord kan Forfatternes klimaaksjon publisere denne artikkelen i vår kunstspalte Billedlig talt.

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑