Evighetspolitikk i endetiden / Eirik Høyer Leivestad

Vi merker allerede virkningene av miljøkrisen. Vi merker dem ikke bare i form av voldsomme værhendelser og tørke, men også i det vi de siste årene har diskutert under tittelen «demokratiets krise». Ekstremvær og ekstremisme? Polsmelting og polarisering?

Disse fenomenene er såpass ulike hverandre med tanke på plausible årsaksforklaringer at man enkelt kan avfeie hypotesen om sammenheng som i beste fall spuriøs, i verste fall mystisk. Og likevel: Må ikke vår tids gjenoppblomstring av reaksjonære verdensbilder og militante ytterligheter ses i sammenheng med at vi lever i apokalyptiske tider?

Det finnes en berettiget skepsis mot å foreta slike koblinger, all den tid man står i fare for å bekrefte dem som søker bekreftelse. Med Spinozas fyndord: Profetene har alltid vært gunstig plassert til å forutse katastrofer fordi de selv forårsaker dem. Formuleringen kunne kanskje føyes til som en egen paragraf i Vær Varsom-plakaten? For bare noen måneder siden bredte forventningen seg om at det skulle bryte ut borgerkrig i USA. Paramilitære ekstremister som Proud Boys og Boogaloo nøt sitt store øyeblikk i allmennhetens oppmerksomhetsfelt, ettersom de dominerende mediene – også i Norge – var begynt å snakke dem etter munnen. Med ett var det som om alle hadde oppdaget skriften på veggen, og sto klare til å istemme de bevæpnede mindreverdighetskompleksenes verdensanskuelse.

ETTERSLEPET AV DIKOTOMIEN MELLOM NATUR OG KULTUR

Jeg hadde en lignende opplevelse selv – vel å merke i betydelig mindre målestokk – da jeg på tampen av fjoråret utga boka Frykt og avsky i demokratiet. I bokas epilog antyder jeg at demokratiets krise i dag kan betraktes som en opptakt til de sammenbrytende prosessene vi må forvente i det 21. århundret. Med dette høstet jeg ikke bare bemerkninger om at jeg var pessimist; jeg fikk også bifall fra en lettantennelig randsone av skandinavisk offentlighet, som kunne meddele at dette hadde de forsøkt å fortelle i lang tid. Det kom applaus fra en notorisk kulturpessimist på Facebook. Jeg ble omtalt med positive overtoner på en dubiøs blogg, der grunntonen ellers er preget av fortellingen om et pågående sivilisatorisk selvmord. Personer jeg oppfattet som langt til høyre for et demokratisk ordskifte, tok det jeg skrev som bekreftelse på at deres tid var kommet.

Det aner meg at vi kan se etterslepet av dikotomien mellom natur og kultur også på dette området: Man kan snakke om sammenbrudd og katastrofer så lenge man begrenser seg til forskernes rapporter om økosystemenes kollaps; men så snart man lufter spådommer om hvilke konsekvenser dette vil kunne ha for politikk og samfunn, risikerer man å bli tatt til inntekt for de autoritære og brutale kreftene som vår tid har brakt til overflaten.

Slik sett er det vanskelig – og potensielt farlig – å snakke om sammenhengen mellom alarmerende tendenser i vår politiske tidsånd og vår tidsånds tendens til å normalisere alarmisme. Samtidig er det dumt å la være. Strengt tatt er sammenhengen temmelig opplagt: Når ideer om endetiden fester seg i vår kulturelle forestillingshorisont, vil det bane vei for dem som ivrer for å akselerere prosessen; når moderne trosfigurer som fremskritt og vekst mister troverdighet, kan full revers til det tapte paradis virke mer attraktivt enn stø kurs mot en stadig dårligere fremtid.

Idéhistorikeren Mark Lilla kaller det militant nostalgi.

Den reaksjonære understrømmen som har rystet demokratiene de siste årene, har riktignok ikke planetens tilstand i tankene når den snakker om forestående undergang. Snarere er den preget av ideer om kulturell dekadanse og elitenes bedrag, som angivelig har svekket folket over tid og utsatt det for en overhengende trussel om «utskiftning». Slike fortellinger vekker gjenklang i tider preget av fortvilelse og utrygghet, særlig når utsiktene til forbedring blir stadig magrere. Reaksjonære er oppflammet av en sterk følelse av historisk misjon. Som en anklagende kontrast til samtidens forfall holder de opp en fortidig gullalder – en tid som aldri har fantes, men som like fullt stråler frem med majestetisk glans. Idéhistorikeren Mark Lilla kaller det militant nostalgi. Her løper kulturpessimistiske forestillinger om historiens katastrofale kurs sammen med en lyst-apokalyptisk omfavnelse av destabiliserende krefter: en visjon om den store renselsen, iblant uttrykt som en visjon om krigens uunngåelighet.

GJENKOMSTEN AV DET ARKAISKE I VÅR TID?

I noen tilfeller kan mottakelighet for alarmistisk retorikk utløse impulser til selv å fremskynde sammenbruddet. Særlig i desperate tider, særlig blant dem som ikke lenger ser muligheter i egen tilværelse, kan reaksjonens evighetspolitikere hente kraft fra denne impulsen: en sterk impuls til å forsvinne, til å oppgi seg selv og sine små bekymringer, for fullt og helt å hengi seg til identifikasjonen med det store vi: nasjonen, rasen, sivilisasjonen. Slike ekstreme varianter fremkaller en eskatologisk spenning: Forestillingen om å gjenopprette en fordums orden fremmer løftet om tidløs identitet, et udødelig fellesskap, men denne fantasien om fellesskapet er nært beslektet med en fantasi om undergangen.

Spenningen er eldgammel. Noen snakker om en gjenkomst av det arkaiske i vår tid, synlig i konspirasjonsteoriene og mytene som siver inn i den politiske offentligheten. Men la oss ikke glemme at det er mer som forener enn som skiller moderne mennesker fra deres tradisjonelle aner. Lengslene og driftene finner andre utløp i sekulære enn i mytisk-religiøse kulturer, men deres kilder forblir de samme. Bortfallet av den guddommelige horisonten har ikke fjernet impulsene som søker uttrykk i apokalyptiske fantasier. Som den tyske filosofen Hans Blumenberg påpeker, har den moderne tidsalder snarere ladet slike fantasier med større voldspotensial. Blumenberg skriver:

Det som opprinnelig fremsto som en aktivitet hos de som var besatt av endetiden, deres tendens til å innrullere så mange mennesker som mulig i forventningen om slutten, blir i «verdsliggjøringens» harde utålmodighet til terrorens ytterlighet, all den tid forventningene til historien har mistet frelseshistoriens transcendente mål, himmelriket, av syne. Transcendens gjorde mild, immanens gjør voldelig.

Ifølge Blumenberg utfolder all historieerfaring seg i kløften mellom Lebenszeit og Weltzeit, en kløft han mener utvider seg i takt med den moderne tids verdsliggjøring. I fraværet av en frelseshistorisk meningsramme er man dømt til å søke verdslige kompensasjoner for bevisstheten om å være et episodisk blaff i verdens forløp. Erkjennelsen av at verden verken begynner eller slutter med ens eget liv, kan arte seg som en eksistensiell krenkelse. For Blumenberg ligger den apokalyptiske forlokkelsens hemmelighet i vår dype lengsel etter enhet mellom livets tid og verdens tid. Sigmund Freud kalte denne illusoriske enheten «absolutt narsissisme», og bemerket at den var karakteristisk for en paranoid opplevelse av verden.

Kanskje blottstiller miljøkrisen en ny dimensjon ved Blumenbergs skille mellom livets tid og verdens tid. Vi ser det allerede blant dem som kommer til å tilbringe sine liv helt og holdent i det 21. århundret. På den ene siden står forventningene til livet som ligger foran en. Hvilke valg bør man gjøre nå for å sørge for et godt liv? Hva er det lurt å studere med tanke på fremtiden? Når skal man få barn? På den andre siden står signalene om at man lever i endetiden. Hvordan kommer verden til å se ut i 2050? Kløften mellom Lebenszeit og Weltzeit glir over fra eksistensiell lengsel til en form for kognitiv dissonans; motstridende forventningshorisonter tvinges til å sameksistere. Scenarioene forskerne presenterer oss for, er i seg selv så voldsomme at vi knapt kan ta dem innover oss, enn si føle at vi har handlekraft.

FORNEKTELSENS BERETTIGELSE?

Vi ser tegn til at forsøkene på å brolegge kløften vil ta ulike, mer eller mindre ytterliggående former. Én form innebærer fluktens og avsondringens beredskap, og viser seg i alt fra luksusbunkere og seasteading til hermetikkfylte kjellere og private bomberom – alle de som utbrøt «Endelig!» da koronaviruset rammet verden. En annen form går i retning av aktivisme næret av frustrasjon over politikernes manglende handlingsvilje, og strekker seg fra skolestreikende ungdommer til Extinction Rebellion.

Vi kan også betrakte fornektelse som en av disse formene. Etter hvert som misforholdet mellom livsform og virkelighet øker, kan fornektelsen vinne momentum som politisk kraft. Politikere som Trump og Bolsonaro tilbyr et slags svar på kognitiv dissonans. Løgnene deres handler egentlig ikke om å lure noen, men heller om å rettferdiggjøre trangen til å fornekte en virkelighet tilhengerne ikke vil akseptere. Jo sterkere denne virkeligheten lar seg assosiere med bestemte eliter og opplevelser av ulikhet, desto mer berettiget vil fornektelsen fremstå. Denne politiske stilen, som støttes av de digitale medienes uhyre potensial for å forme «alternative virkelighetsbilder», vil sannsynligvis overleve de bestemte politikerne som har utviklet den.

Poenget er ikke å svartmale. Håpet kan igjen bli sterkere enn nostalgien. I mellomtiden må vi lære å tyde tegnene uten å nøre opp under katastrofen med selvoppfyllende profetier.

/

Eirik Høyer Leivestad (f. 1984) bor i Berlin og jobber som foreleser, forfatter og oversetter. Hans debutbok Frykt og avsky i demokratiet (Vagant, 2020) undersøker demokratiets krise som idéhistorisk motiv og som en opplevelse som preger vår tid.

Fotograf: Anne Lomberg

//

DEMOKRATIOPPLØSNING, VOLD OG FEILINFORMASJON. De allerede voldsomme naturendringene gir seg også utslag i sterke mentale reaksjoner hos store grupper mennesker, også kjent som konspirasjonsteorier og dårlig fundert klimaskepsis. Når FNs klimapanel gjør fremskrivninger av klimaprognosene på samfunnsnivå, er fenomener som et svekket demokrati, kvinneundertrykkelse, borgerkrig, sykdomspandemier og sosial ustabilitet forlengst underveis. Sosial oppløsning og vold henger også sammen med desinformasjon og fake news, mens det etablerte og elitene ikke evner å kommunisere med  den fornektede angsten og desparate virketrangen som ofte ligger bak destruktive covid-demonstrasjoner og høylydte protester? Når menneskeheten risikerer verdensomspennende arbeidsløshet, matmangel, pandemier, oversvømmelser, branner og anarki – hvordan skal vi da forstå den mentale og fysiske risikoatferden til ulike grupperinger? Må forskere, samfunnsdebattanter og politikere bli smartere til å avkode kompensatorisk velgeratferd? Hva innebærer den mentale tilstanden av mistenkeliggjøring og konspirasjonsteorier for alminnelig folkehelse? Disse noe «ville” spørsmålene bare som eksempler på veien til tankefrihet.

SERIEN REALISERES MED STØTTE FRA FRITT ORD. KLIMAAKSJONEN TAKKER!

This image has an empty alt attribute; its file name is fritt-ord-logo-200p72dpi.jpg

Tidligere tekster: 

Klima, korona og konspirasjoner av Guro Sibeko

Fellesskap eller livbåter? av Bård Lahn 

Klimaforfalskerne av Mímir Kristjánsson

Kulturkrig om skogbrann av Ola Innset

Menneskenes gave av Kathleen Rani Hagen

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑