Smelta snø / Kitty Byng

En dag på nyhetene så jeg bilde av et smelta isberg i Arktis. De smelter enda fortere enn antatt, sa skriften som kjørte i bunnen av skjermen. Eller det kan være noen sa det. En mann sto der med mikrofon, mikrofonen hadde vott på seg. Mannen sto uten lue. Det trengtes ikke. Det burde trengs i Arktis, tenker jeg. Men jeg har jo aldri vært der. Kanskje det er overdrevet hvor kaldt det er der.
Pingviner er jo tjukke, det må det være en grunn til. Men hva har det egentlig med saken å gjøre. De bor på Sydpolen. Dit dro en jeg kjente nå nylig. Han skal være på forskningsstasjonen i et år, sånn de gjør. Han er mekaniker. Jeg kjenner ham kanskje ikke som sådan, men jeg møtte noen som fortalte om ham med stolthet. En kompis av meg skal bo et år på Sydpolen. Vi diskuterte hvorvidt han burde passe seg for isbjørner, men vi kom vel frem til at isbjørner er på Nordpolen og pingviner er på Sydpolen.

Det bør allikevel være kaldt i Arktis. Selv om pingviner er på Sydpolen.
Reporteren sto med sola i panna. Man ante nesten litt svette, i alle fall var panna blank og rødlig. Håret hans, pjuskete og en gang blondt, nå litt gråpreget, blåste i vinden. Vinden kjentes svalende, selv for meg. Bak ham lå bakken brun.
Dette stedet har aldri vært bart før, sa reporteren alvorlig, mens han tok et lommetørkle opp til pannen og tørket svettedråper. Det har aldri vært bart på denne tiden av året.
Det var ingen is der.
Og jeg har aldri sett isen der. Jeg har aldri sett det stedet før i mitt liv. Jeg har ikke noe kontrollgruppe av det stedet. Men jeg følte, inni hjertet mitt, en iskald fornemmelse av undergang. Det var ikke sånn det skulle være, det kunne enhver forstå. Selv jeg.

Det skjer fortere enn jeg trodde. Jeg trodde jeg skulle være gammel når alle flyktningene kom, fra de oversvømte stedene, fra de brennende stedene, de uttørka stedene. Jeg trodde jeg skulle være gammel når vannet steg. Jeg trodde jeg skulle være gammel når snøen forsvant for godt i Oslo. Nei, det siste trodde jeg ikke jeg skulle være gammel til. Det hadde jeg allerede begynt å fornemme ville skje innen jeg var middelaldrende. Mira og jeg har allerede sett etter hytte. Vi vil helst ha hytte ved sjøen, tenker vi, men så kommer vi på at da vil vi aldri se snø igjen i vårt liv, så da vurderer vi hytte på fjellet. Så kan vi kjøre elbilen vår opp dit, heldigvis elbil, da trenger vi ikke føle at vi varmer opp kloden enda mer ved å kjøre opp til snøen, som vi vil holde i hendene våre, i vottene våre, stirre på, gni inn i ansiktet mens vi glade og nostalgiske rister ansiktet fra side til side i snøen. Dette barn! Dette er snø! Jeg klarer ikke se i fremtidsvisjonen min, om barna er imponerte eller likegyldige. De prøver å forstå entusiasmen, av høflighet. Sånn som jeg gjorde da farfar fortalte om hvordan han jobbet en hel sommer med å melke kyr da han var bare 8 år, for å ha råd til nye sko til høsten, og han sa det nesten med tårer i øynene, og jeg skjønte ikke hvorfor han lengtet etter det, det hørtes jo dritdøvt ut. Men han var langt, langt borte i blikket, og savnet en tid som var forbi. Akkurat sånn vil det være med meg og snøen. Og barna mine og snøen.

Det er ikke trist at de ikke vil skjønne snø. Ting endrer seg. Alt kan ikke bestå, og jeg er ikke konservativ. Det triste er egentlig meg. Jeg vil stå der og gråte over smelta snø, med elbilen min, 42 kilo matavfall i året og en hytte jeg kommer til å kaste ut alt av gammelt inventar fra, for å erstatte med noe nytt, som ser mye bedre ut.



//

Kitty Byng (f. 1982) bor i Oslo. Hun jobber som psykolog og med pårørende til innsatte. Kroppen er en morder er hennes første bok.

Foto: Victoria Stewart

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑