Teori som praksis / Anders Dunker

I lys av nederlaget i klimarettsaken mot den norske staten og regjeringens insistering på fortsatt oljeutvinning i mange tiår framover, synes både rettens og demokratiets veier uegnet til å oppnå en ansvarlig klimapolitikk i Norge. Sivil ulydighet byr seg dermed fram som et viktig alternativ, selv om – eller kanskje nettopp fordi – denne typen opprør blir slått uvanlig hardt ned på i Norge den siste tiden, med bøter som har det uttalte formål å holde folk unna sivile ulydighets-aksjoner. 

Viktige aktører innen de tre statsmaktene – utøvende, lovgivende og dømmende – aksepter riktignok i teorien at klimaendringene er alvorlige og at de må tas på alvor, men i praksis er de politiske arenaene lukket for effektiv klimakamp. Klimaforkjemperne nå er henvist til protest innen den fjerde statsmakten, media – den åpne offentlighetens arena og teater. Målet blir dermed ikke bare å presse på for klimatiltak, men å skape hendelser som avdekker det moralsk uforsvarlige skillet mellom teori og praksis innen statens maktsektorer. Dette har også blitt hovedbudskapet tilde internasjonale gruppene Extinction Rebellion og Youth for Climate og Natur og Ungdom som saksøkte den norske staten. 

Hvis vi ikke klarer å bevise at samvittigheten, forstått som en høyere moralsk fornuft, kan vinne frem i Norge – et opplyst land med politisk tillitt, oljeinteresser på spill – hvem skal vi da overlate ansvaret? Har vi nordmenn samvittighet til å utvinne olje og gass inn i århundrets andre halvdel, mens verden brenner? Hvordan kan vi vise ansvar når vi er deler av et kollektiv som handler uansvarlig? Hvilken rolle spiller sivil ulydighet som symbolsk tross mot loven? Hva kan vi håpe å oppnå ved å avdekke og påpeke en fatal brist i det som skulle være statens moralske fornuft? 

“Ingen har rett til å adlyde”

De eldste røttene til sivil ulydighet i Vesten går tilbake til demokratiets vugge, antikkens Hellas – og den tragiske heltinnen Antigone i Sofokles skuespill, som trosser byens lover for å gi broren sin den begravelsen som blir nektet henne av bystaten. Hun vil heller adlyde sin egen samvittighet enn menneskenes lover. Ved å sette opp en slik høyere lov som kan finnes i den enkeltes hjerte og tanke, bidrar modige individer som Antigone til å grunnfeste menneskets frihet, og forankrer forståelsen av det rette i noe høyere enn det makten kan beherske og definere. 

Med friheten til å selv overveie hva som er rett, følger også et enormt ansvar – som finner gjenklang over to tusen år senere med Hannah Arendts utsagn «ingen har rett til å adlyde». Plikten til å ta ansvar for handlingene innen kollektiver og institusjoner vi er en del av, også kan tolkes som en frihetslig rett, nemlig «retten til å være ansvarlig», en samvittighetsklausul kjent fra yrkesetikken. Ingen skal trenge å se seg tvunget til å ta del i noe de mener er galt, og det burde også gjelde overtidig oljeutvinning i klimakrisens tid. 

«Hva er opplysning?» spurte Kant i sin berømte tekst fra 1784, og ga et klart svar allerede i åpningen: det er «å stige ut av en selvpåført umyndighet», med andre ord å slutte å la seg lede av andre. Klimaaktivistene setter sin egen myndighet, sin egen samvittighets stemme opp mot de myndighetene som er stemt inn av et demokratisk flertall. Når verdensbefolkningen styres i retning av en ukjent, farlig og potensielt ulevelig klimafremtid, spiller det liten rolle om det er totalitære stater eller et demokratisk flertall som bestemmer retningen. 

Sivil ulydighet er dypt forbundet med demokratiets historie, og dessuten med aktelsen for naturen. En av de første tenkerne i moderne tid som skrev om sivil ulydighet var Henry David Thoreau. Med Livet i Skogene inspirerte han generasjoner av naturelskere og idealet om et enkelt og autentisk liv, som også var basert på et ideal om selvstendighet som må forstås moralsk og politisk. I essayet «Civil Disobedience» (1848) handler det om retten til å forsvare seg mot statens overgrep, en mistro mot myndighetene som stikker dypt i den frihetsorienterte amerikanske tradisjonen. Til tross for at demokratiets i prinsippet er åpent for uenighet, blir flertallet som sitter ved makten i praksis til et tyranni. Ulydigheten blir dermed en avgjørende demokratisk verdi.  

Enkeltmennesker som til tross for all sitt moralske mot er svake alene, grupper som til tross for sitt samhold er for små til å bli hørt, landskaper som til tross for sin skjønnhet er for nyttige som ressurser til å bli beskyttet – alle disse blir overkjørt av flertallet eller, noe ofte går ut på ett, av makthegemoniet. Klimapolitisk sett er Norge, med vedtakene om å fortsette å prøvebore etter olje i Nordsjøen langt inn i klimakrisens senere stadier, styrt av et flertallstyranni som vil nyte godene av oljen til enhver pris. For å holde på freden og vår egen livsform, erklærer vi krig mot jorden. Vi utøver et nåtidstyranni overfor fremtidens generasjoner, som riktignok er en majoritet, men som er uten stemme.  

Kant, samvittigheten og tingenes natur

Å protestere er å kreve endring gjennom handling, imen hva må endres? De teoretiske vitenskapene fastslår at planeten er på full fart inn i ødeleggende og irreversible prosesser i et uhyre komplekst hendelsesforløp, der menneskelig handling – og fravær av handling ikke desto mindre spiller inn. Det konkrete utslaget av våre abstrakte teoretiske beregninger av natursystemene er brutalt enkelt: vi må slutte å bruke fossile brennstoffer. Vi kan ikke under noen omstendighet utvinne og forbrenne resten av olje- gass- og kullreservene. Det er likevel viktig å forstå at dette er en følge av et moralsk prinsipp, ikke et stykke faktainformasjon. I praksis kan vi faktisk skakk-kjøre hele planeten, slynge den ut i et uforutsigbart klimatisk kaos, la polene smelte. Men i prinsippet – og moralsk sett – kan vi ikke gjøre det, ville det eller la det skje. Vi kan ikke engang akseptere at det blir gjort av andre. 

Likevel oppleves forholdet mot teori og praksis motsatt. I teorien sier vi ja, vi må handle. Men handlingskravet oppleves i praksis som umulig, og kommer i en presserende konflikt med egen evne til omstilling for ikke å snakke om flertallets vilje som prioriterer kortsiktig lykkemaksimering. Selv der vi er opplyste om global oppvarming og innser sannheten i teorien, uteblir handlingen langt på vei i praksis. Desto verre for teorien, ser det ut til: vi lar oss lede av omstendighetene, de andre, vår egen bekvemmelighet. 

Kant skrev om dette tilsynelatende paradokset i en artikkel med en omstendelig, men slående tittel: «Om ordtaket “Det er kanskje sant i teorien, men nytter ikke i praksis.» (1793) Veien er lang fra teorien (vi må slutte å bruke fossile brennstoffer av grunnene x, y og z) til praksis (etableringen av et bærekraftig «dekarbonisert» samfunn eller en bærekraftig global industrisivilisasjon, gitt at dette er mulig). Der veien er lang fra teori til praksis, må vi bruke dømmekraften, sier Kant. Det vi trenger er slik sett mer teori, ikke mindre: «Å snuble omkring i den praktiske erfaringens verden og eksperimenter», er ifølge Kant et dårlig alternativ til teoretisk innsikt og moralske prinsipper. En slik snubling omkring i erfaringens verden, les den «politiske hverdagen», er nettopp det vi ser når politikkens dagsorden blir en passiv reaksjon på en evig strøm av umiddelbart påtrengende politiske realiteter og hensyn. Planen for fremtiden blir å fortsette å leve som vi gjør i vårt lille land, bare litt bedre, mens både ansvar og risiko bli satt til side. En fantasiløs fremtid uten virkelig klarsyn og langsiktige siktemål. 

Vi er fortapt uten det moralske og klimavitenskapelige kompasset som burde gi retning til politikken i vår tid.  Tenkningen er som Kant sier, først og fremst en orienteringskunst. Klimavitenskapen viser hvor landet ligger: den staker ut kursen, og kartlegger og beregner konsekvensene av å holde frem som vi stevner. Moralen består av prinsipper, men er også en forsøksvis vitenskap om den som beveger seg, det desorienterte mennesket, som likevel aldri er helt rådløst. 

Kant har en sterk tro på fornuften og samvittighetens veiledende stemme. I teksten om teori og praksis sier han optimistisk: «Jeg stoler på at tingenes natur vil tvinge menneskene til å gå dit de ville foretrekke ikke å gå.» Tingenes natur tvinger oss vel og merke til å innse hva som er rett, ikke til å avmektig la det skure. Bare ved å gjøre det som er riktig, men vanskelig, viser vi oss som vesener med fri vilje som ikke lar oss diktere av omstendighetene eller egne tilbøyeligheter og behag. 

Staten, som tradisjonelt har krevd ofre og anstrengelser av befolkningen av hensyn til langsiktige kollektive interesser, oppfordrer oss vårt norske klimapolitiske tilfelle til å  følge våre tilbøyeligheter og sette den moralske samvittigheten til side. Politikerne byr i Norge på en visjon om nasjonal lykke forstått som videreføringen av velstanden og et velsmurt forbrukersamfunn, som selvsagt blir betont som et omsorgsfullt velferdssamfunn. De som følger sin egen samvittighet – til tross for tilbøyeligheter, lyster og trygghetsbehov som de føler like mye som enhver annen – må nøye seg med å protestere.  

Aktivister bidrar til å omforme samfunnet helt på linje med oppfinnere og ingeniører som omdanner teknologiene våre og søker energiøkonomiske løsninger.

Protesten er likevel langt mer enn ord: det å bruke sin offentlige fornuft og uttale seg om hva som er rett, i motstand mot statens politikk, gjør den moralske teorien om til en moralsk praksis. Aktivister bidrar til å omforme samfunnet helt på linje med oppfinnere og ingeniører som omdanner teknologiene våre og søker energiøkonomiske løsninger. Det er en forskjell mellom teknologiske og moralske inngrep og handlinger. Når ingeniører tar feil, sier Kant, kan det godt være sant at «det som så riktig ut i teorien ikke stemte i praksis». Der vi snakker om moralske prinsipper kan vi ikke si det samme: vi kaster ikke vrak på våre moralske overbevisninger fordi de ikke gjør umiddelbar suksess. Vi mener ikke å ta feil bare fordi det som er riktig i praksis blir overkjørt av makten og flertallet. Verdens skjeve gang beviser aldri endegyldig at vi ikke er i stand til å gjøre det som er rett. Protest er teori som praksis. 

Helhjertet mostandskamp

Sivil ulydighet løfter «teori som praksis» over i en dramatisert form, et moralvitenskapelig eksperiment foretatt i mediasfæren. Slik blir den politiske offentligheten til et teater der sannheten kan komme til syne, der unnfallenheten og urettferdigheten kan bli blottstilt. Jo mer synlig denne konfrontasjonen blir, jo tydeligere blir det hva som er forsvarlig og uforsvarlig. Å la seg arrestere eller å risikere dette, å påta seg bøter eller nekte å betale dem, blottlegger flertallstyranniet og loven som gjør den samvittighetsfulle til en forbryter. Kampen mot global oppvarming er et drama i globalt format, og selv om ingenting er avgjort har skuespillet tragiske trekk og rom for oppløftende heroisme. 

Motsatt fører unnfallenhet til dårlig samvittighet, noe som også svekker viljen og handlekraften. Denne svekkelsen er viktig å merke seg, siden den viser oss den doble betydningen i begrepet «moral».  Ved siden av rettferdig handling og forsvarlige verdier, kan «moral» også bety noe slikt som moralen om bord på en skute: kampberedskap, selvdisiplin og velopplagthet. Sannheten gir energi. Det at noen tør å si fra er stimulerende. Det at noen går foran med et godt eksempel er oppmuntrende. Slik sett er det ikke bare Norges moralske rykte som står på spill, men vår egen moral forstått som selvtillit og kampånd. 

Der resignasjonen og kompromissene råder, blir helhjertet motstandskamp desto viktigere. Å pådra seg risiko og ubehag som demonstrant og aktivist er å bidra til å skape et politisk rom. Protester skaper en moralsk scene som er større enn arenaen for kamp mellom interessegrupper. Den sivile ulydighetens gateteater bringer kampen ut av lukkede fora, rettssaler, politiske storsaler og regjeringsbygg, forretningsmessige og byråkratiske konferanser. Slik blir konflikten synlig og politikken blir brakt «ut i gatene», som det heter, men også ut i den verden der slaget står – og som slaget står om. 

Sivil ulydighet et gjentatt moralvitenskapelig eksperiment for åpen scene som frembringer beviser for samvittighetens kraft. Det demonstrasjonene demonstrerer er først og fremst at moralske overbevisninger ikke kan kues av flertallets makt. Fritt etter Arendt: Hver frie handling er en ny begynnelse. Fritt etter Thoureau: De få som er på rett vei der flertallet går feil, er med hensyn til sannheten allerede en majoritet.  

// Anders Dunker er utdannet litteraturviter ved Universitetet i Oslo og jobber som journalist og filosofisk forfatter med fokus på miljø, teknologi og planetære fremtidsperspektiver. Siden 2016 har han skrevet en serie essays for Le Monde diplomatique, som vil komme ut på norsk og dansk i 2021 under tittelen Å tenke på planeten. Han har også gjort en intervjuserie med toneangivende internasjonale miljøtenkere for Samtiden, som resulterte i boken Gjenoppdagelsen av Jorden (2019) med etterord av Dag O. Hessen, en tittel som kom ut på engelsk med O/R books i 2021 under tittelen Rediscovering Earth. Han er hovedanmelder i Ny Tid og skriver også for dokumentarmagasinet Modern Times Review.

///

Extinction Rebellion skapte trafikkaos i London og flere andre globale storbyers gater våren 2019. Siden har verden over sett mange demonstrasjoner og aksjoner med sivil ulydighet fra bevegelsen. Fridays4Future har siden høsten 2018 fått hundretusenvis av barn og unge til å skulke skolen for et levelig miljø, og har under pandemien fortsatt på internett. Black Lives Matters-bevegelsen, på den andre siden, klarte til tross for en global pandemi å mobilisere tusenvis av mennesker til protester og demonstrasjoner mot rasistisk politivold etter drapet på Georg Floyd våren 2020. Samtidig har vi det siste året sett Trump-supportere protestere mot valget med våpen i lomma og vaiende flagg i hånd. Hva skiller de ulike protestene, og hva har de til felles? Hvorfor finnes de? Hva skiller dagens protestbevegelser fra gårsdagens, og hva binder dem sammen? Hva er det som driver menneskene bak massene, og hvem er de? Hva er det som får ellers lovlydige mennesker til å begå sivil ulydighet – og hva skjer etterpå? Hva er det som får mennesker til å storme ut i gatene med munnbind, til tross for et dødelig virus? 

I Norge kan nye protest- og miljøbevegelser trekke veksler på markante sivil- ulydighetstradisjoner, i og med Mardøla-aksjonene på slutten av 1970-tallet og gjennom innflytelsesrike talspersoner som Arne Næss sr. og Sigmund Kvaløy Sætreng. Også massive folkedemonstrasjoner som den stille protesten etter nazistenes drap på den unge gutten Aleksander Hermansen kan diskuteres som transformative og human-politiske markeringer. 

Klimaaksjonen spør hvordan sivilsamfunnet kan organisere sivil ulydighet i et format som tilsvarer den altomfattende miljø- og klimakrisen, og som ikke bare vil mobilisere til innsats, men også vil forløse en hittil ukjent folkelig kunnskapsdugnad. Hvilke kunnskaper må til for å opparbeide en landsomfattende bevegelse av sivil ulydighet?

Serien “Protest, frigjøring og sivil ulydighet” er på seks artikler og essays og leder frem til Poesi i Grenseland på Litteraturhuset i Fredrikstad 28. august.

//

Forfatternes klimaaksjon takker Norsk Faglitterær Forfatterforening for støtten!

Tidligere artikler:

More civil disobedience?! / Emmanuel Shokrian

Kan Kirken støtte sivil ulydighet? / Biskop Anne Lise Ådnøy

være i forræderiet og ville ut: sivil ulydighet / Wera Sæther

Menneskenes gave / Kathleen Rani Hagen

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑