Sivil ulydighet / Arne Johan Vetlesen

/ Portrett: Colin Bojer

3.mai 2021 aksjonerte Extinction Rebellion (XR) en rekke steder i Norge, blant annet ved Equinors hovedkontor på Fornebu. Hovedkravet er umiddelbar stans i all videre oljeleting.

   XR er et fremtredende eksempel på en gruppering som bruker sivil ulydighet som virkemiddel i en politisk strid. Siden de første store demonstrasjonene i London i påsken 2019, som gjorde bevegelsen kjent i hele verden takket være stor medieoppmerksomhet, har myndighetenes respons vært den samme: arrestasjoner og bøtlegging.

    Hva kjennetegner sivil ulydighet?

    Det er aksjoner deltakerne anser som en siste utvei etter at alle ordinære måter å protestere på er prøvd, men uten resultat. I vår type demokrati innebærer det stemmegivning ved valg samt benyttelse av retten til å ytre seg, det være seg i offentlige medier eller direkte overfor myndigheter og folkevalgte. Det som formidles er kunnskap som tilsier at gjeldende praksiser må endres dersom en uønsket – urettferdig, farlig – utvikling skal stanses i tide.

Appellen og fellesskapet

   Å ta skrittet fra de ordinære kanalene for å bli hørt til å aksjonere på ovennevnte «forstyrrende» måte innebærer flere ting: 1. Saken det gjelder er større enn en selv som privatperson; det handler om spørsmål som angår fellesskapet, ofte i et perspektiv som vektlegger fremtiden og «gir stemme» til dem som ikke selv kan hevde sine interesser og rettigheter, slik som dyr og andre ikke-menneskelige skapninger og livsformer, eller fremtidige generasjoner 2. Aksjonen foregår på et åpent vis, eksemplarisk ved at trafikken forstyrres i en storby, slik at allmenheten blir oppmerksom på dem og oppfordres til å ta stilling til saken det gjelder, for eksempel ved å slutte seg til aksjonen. Aksjonens offentlige karakter med mediedekningen den innebærer gjør at myndighetene må respondere – aksjonen kan ikke oversees og ties i hjel; allmenheten forventer en reaksjon, nemlig en som virker proporsjonal og rimelig og som forholder seg til saken og kravene som fremmes. 3. Aksjonistene er innforstått med at det de gjør er straffbart ut fra gjeldene lover: med åpne øyne tyr de til illegale handlinger for å fremme en sak de, eksistensielt og moralsk sett, ikke kan «la være» å engasjere seg i. 4. Aksjonen er ikke-voldelig og henter moralsk autoritet i å være det, selv i møtet med voldsmidler (Gandhi): ingen skal skades eller settes i alvorlig fare.

    Aksjoner i samsvar med sivil ulydighet har en tydelig appell-karakter: de henvender seg ikke bare, enn si primært, til utvalgte maktpersoner og maktorganer (et selskap, en bank, et parlament), men til allmenheten, slik at vanlige borgere skal bli opptatt av saken det gjelder samt av reaksjonene som følger. Appellen kan bare finne gehør når saken oppfattes som viktig for fellesskapet, ikke bare for noen enkeltpersoner eller en avgrenset gruppering med særinteresser. Når Greta Thunberg satte seg ned utenfor Riksdagen i Stockholm i august 2018 for å streike for klimaet i stedet for å være på skolen, var hennes appell rettet til «alle voksne» om å ta et moralsk ansvar for at hennes generasjon overtar en bærekraftig klode snarere enn det økologiske konkursboet verden per i dag styres mot. Hun, et barn, skulle ikke trenge å gjøre dette. Men hun føler at hun må, fordi de som har makt bruker den uansvarlig og i strid med kunnskap og forskning, ved å forsikre om at det går bra å fortsette i samme spor som nå i form av eventyret om evig økonomisk vekst på en begrenset klode.

 

Spørsmålet som XR’s aksjoner i form av sivil ulydighet fremfor alt aktualiserer, er om demokratiet kan løse klimakrisen – eller mer presist: om det per i dag viser seg egnet til å gjøre det, effektivt nok og tidsnok.

    At spørsmålet overhodet stilles, oppfattes hos enkelte som ensbetydende med å antyde at vi trenger å lete etter ikke-demokratiske alternativer. Hva vil det innebære å svare nei på spørsmålet?

Wyller anser at «bare kosmetisk symptombehandling» er praktisk mulig innen demokratiets tradisjonelle ramme.

    Thomas Chr. Wyller, en nestor i norsk statsvitenskap, bemerket for tredve år siden at «bare sporadisk stilles politiske systemers økopolitiske brukbarhet til debatt. I demokratiene – der miljøbevisstheten våkner – er systemendringer tabu. Brundtland-kommisjonen tar for gitt at demokratiets vei er den eneste fremkommelige under snuoperasjonen». Vil det være mulig å oppnå politisk flertall for de radikale endringer som miljøkrisen krever, slik som å «ofre arbeidsplasser av hensyn til høyere verdier»? Wyller anser at «bare kosmetisk symptombehandling» er praktisk mulig innen demokratiets tradisjonelle ramme. Hans analyse, som mange oppfatter som pessimistisk (jeg vil si realistisk) munner ut i spørsmålet «Hvor lenge kan demokratiet tillate seg å forverre miljøkrisen uten å underminere seg selv?»

    Faktum er at krisen er langt mer alvorlig i dag enn da Wyller ga sin analyse. Ved politiske valg i Norge er det ikke flertall for å «ofre arbeidsplasser» – eksemplarisk i oljeindustrien – for å sikre Thunbergs generasjon en bærekraftig fremtid. Da er det forståelig at XR og andre miljøaktivister tyr til sivil ulydighet for å øve et utenom-parlamentarisk press på de med størst ansvar for at Norge fortsetter å være en av verdens største olje- og gasseksportører.

    Da jeg var innkalt som ekspertvitne i Oslo tingrett i saken mot 17 XR-aktivister i september 2019, la jeg vekt på skillet mellom det legale og det illegale. Den legale handlinger per i dag, sa jeg, er å fortsette på en kurs som tilgjengelig kunnskap forteller oss er katastrofal hva temperaturøkning, naturtap og artsutryddelse angår. Å hindre at vi fortsetter langs denne katastrofale kursen, slik XR-aktivistene forsøker, er den illegale handlingen. Satt på spissen: du kan bli milliardær på å investere i fossile energiselskaper som vi vet ødelegger klimaet og miljøet på irreversibelt vis, mens de som på fredelig vis demonstrerer for å stanse dette blir arrestert og ilegges bøter opp mot kr. 20 000; de betaler en høy pris for sin uegennyttige protest på fremtidens vegne. Jeg kalte aktivistene vår tids varslere og ba dommerne om å gjøre en sammenligning med opposisjonelle som satte livet på spill for å advare mot Hitler. To forskjellige situasjoner politisk sett, ja vel, men med likhetstrekk hva gjelder farene det advares mot: diktatur og verdenskrig i det ene tilfellet, demokratiets uthuling ved oljelobbyens innflytelse og de politiske og økonomiske interessenes kortsiktighet i det andre, ikke med krig som konsekvens (skjønt det skal ikke utelukkes), men en varslet økologisk kollaps der mektige politiske og økonomiske aktører med åpne øyne ødelegger livsgrunnlaget for generasjonene etter dem.

    Essensen i sivil ulydighet er av moralsk art: aksjoner som etter lovens bokstav er illegale, retter seg mot praksiser som etter gjeldende lov er legale, men som av aksjonistene anses som illegitime. De per i dag illegale (straffbare) aksjonene reiser spørsmål ved legitimiteten til praksisene ved å påvise at de er uansvarlige, urettferdige og farlige, med negative konsekvenser for parter som helt eller delvis er ute av stand til å stå opp for sine interesser, slik det gjelder for fremtidige generasjoner. I så måte tar aksjonistene på seg en advokatorisk og sivilpolitisk rolle: de representerer parter som ikke kan representere seg selv her og nå, men hvis moralske fordringer må tas hensyn til på lik linje med nåværende menneskers; økonomisk vekst og økt kjøpekraft og materielt konsum er ingen menneskerett, spesielt ikke når den stjeler fra fremtiden slik at den vil handle om forverring, ikke forbedring.

    Moral, i betydningen det som er rettferdig for alle berørte, især de svakeste, er trumf hos aksjonistene. Ofte står en tilnærming der det moralsk riktige er trumf mot materielle interesser likesom i en Davids kamp mot Goliat; interesser med loven på sin side, og ikke sjelden også majoritetens. Slik var det da Rosa Parks nektet å flytte seg fra «hvites only» setet på bussen i Montgomery i Alabama i desember 1055; slik også, uten sammenligning forøvrig, da Greta Thunberg streiket for klimaet første gang i 2018. Begge aksjonerte alene. Da aksjonen ble kjent for allmenheten, viste det seg at saken en moralsk kraft sterk nok til at tusener, etter hvert millioner sluttet seg til det som ble en bevegelse for politisk endring, inklusive lovendringer, slik at det som var legalt, ble erklært illegalt.

    I ettertid kan det virke uforståelig at sosiale ordninger som slaveriet så lenge ble ansett som en normal og fullt lovlig praksis, en de færreste stilte spørsmål ved. Hva skal til for at det finner sted et slikt skifte fra det allment aksepterte til det moralsk uakseptable?

Vitalisering av demokratiet

    Det som skal til, og som utgjør vendepunktet, er at bevisbyrden skifter: når det er de som forsvarer den innøvde praksisen som må på banen og argumentere for at den er riktig og fortjener å fortsettes, med krav på folks lojale oppslutning i møtet med kritikk og gryende åpen opposisjon. Holdningen til å røyke anføres ofte som et eksempel på hvor fort byrden kan skifte fra kritikerne til forsvarerne av gamlemåten. Vi ser samme type endring i holdningen til det å fly, i alle fall i visse miljøer. Det som var selvsagt møtes med et offensivt «hvordan kan du fortsette?».

De som taler en sak større enn dem selv, på vegne av underlegne eller stemmeløse parter og med den indre kraften som kampen mot urett gir, får langt fra alltid oppleve fruktene av sin innsats

    Som aksjonene til XR i disse dager viser, er sivil ulydighet i mange tilfeller en form for protest som overkjøres av overmakten den retter seg mot – en beskrivelse som også passer godt for Altaaksjonen i 1979-80. Demningen ble bygget, makten vek ikke en tomme mens striden pågikk. Femten år senere uttalte Gro Harlem Brundtland, statsminister da utbyggingen ble gjennomført, at vedtaket var galt, «sett i ettertid». Slik er det ofte. De som taler en sak større enn dem selv, på vegne av underlegne eller stemmeløse parter og med den indre kraften som kampen mot urett gir, får langt fra alltid oppleve fruktene av sin innsats – tenk på de som sitter bak lås og slå i Hongkong, i Myanmar, i Hviterussland, Egypt og Syria; alle som gjorde det i Latin-Amerika på 1960- og 70-tallet, eller i Øst-Europa frem til Murens fall.

    Javisst, fossilindustrien som XR kjemper mot med fredelige midler er ingen diktator. Men makten den besitter er tilstrekkelig til å hindre – forpurre, utsette – at nødvendige endringer skjer så raskt som nødvendig i et demokrati som dagens Norge. Som Churchill sa, alle kjente alternativer til demokratiet er dårligere; det er det beste politiske systemet vi har. Da må det ikke bare tåle protester der sivil ulydighet er aksjonsformen; det må møte brodden i fortvilelsen og raseriet som gjør at folk er villige til å bryte loven for å markere at det som er godtatt og legalt i dag vil bedømmes som illegitimt og uholdbart i morgen. Ikke si at slik endring «må» ta lang tid; at vi må være tålmodige. Den tiden har vi ikke. Vi må bruke mulighetene for protest som demokratiet gir oss for alt det er verdt.

 

//

 
Menneskenes gave / Kathleen Rani Hagen

 

 

///

Extinction Rebellion skapte trafikkaos i London og flere andre globale storbyers gater våren 2019. Siden har verden over sett mange demonstrasjoner og aksjoner med sivil ulydighet fra bevegelsen. Fridays4Future har siden høsten 2018 fått hundretusenvis av barn og unge til å skulke skolen for et levelig miljø, og har under pandemien fortsatt på internett. Black Lives Matters-bevegelsen, på den andre siden, klarte til tross for en global pandemi å mobilisere tusenvis av mennesker til protester og demonstrasjoner mot rasistisk politivold etter drapet på Georg Floyd våren 2020. Samtidig har vi det siste året sett Trump-supportere protestere mot valget med våpen i lomma og vaiende flagg i hånd. Hva skiller de ulike protestene, og hva har de til felles? Hvorfor finnes de? Hva skiller dagens protestbevegelser fra gårsdagens, og hva binder dem sammen? Hva er det som driver menneskene bak massene, og hvem er de? Hva er det som får ellers lovlydige mennesker til å begå sivil ulydighet – og hva skjer etterpå? Hva er det som får mennesker til å storme ut i gatene med munnbind, til tross for et dødelig virus? 

I Norge kan nye protest- og miljøbevegelser trekke veksler på markante sivil- ulydighetstradisjoner, i og med Mardøla-aksjonene på slutten av 1970-tallet og gjennom innflytelsesrike talspersoner som Arne Næss sr. og Sigmund Kvaløy Sætreng. Også massive folkedemonstrasjoner som den stille protesten etter nazistenes drap på den unge gutten Aleksander Hermansen kan diskuteres som transformative og human-politiske markeringer. 

Klimaaksjonen spør hvordan sivilsamfunnet kan organisere sivil ulydighet i et format som tilsvarer den altomfattende miljø- og klimakrisen, og som ikke bare vil mobilisere til innsats, men også vil forløse en hittil ukjent folkelig kunnskapsdugnad. Hvilke kunnskaper må til for å opparbeide en landsomfattende bevegelse av sivil ulydighet?

Serien “Protest, frigjøring og sivil ulydighet” er på syv artikler og essays og leder frem til Poesi i Grenseland på Litteraturhuset i Fredrikstad 28. august.

//

Forfatternes klimaaksjon takker Norsk Faglitterær Forfatterforening for støtten!

 

 

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑