Uten oss / Johan Mjønes

En art som er kreativ og brutal nok til å fyre med pingviner, for å lage lampeolje av hval, en art som opplever kraftigere ereksjon dess mer utrydningstruet hornet, pungen, pikken den spiser er, bør være forberedt på at artens væren i verden, får konsekvenser.

2. april 1982.
En styrke på over 8 000 menn er på vei fra Argentina mot en liten øygruppe i Sør-Atlanteren; Falklandsøyene. Planen til den argentinske militærjuntaen er å invadere øygruppen, for deretter å etterlate en liten styrke på øyene, og på den måten tvinge frem en diplomatisk løsning gjennom FN. Det hele som et ledd i et nasjonalistisk prosjekt for å snu militærjuntaens raskt dalende oppslutning blant Argentinas befolkning.

Konflikten mellom Argentina og Storbritannia hadde eksistert, med varierende intensitet, i nesten 150 år. Imidlertid var ikke juntaen forberedt på at Margaret Thatcher, som også trengte å snu dalende oppslutning, verken kunne, eller ønsket, å overgi øygruppen uten kamp. En stor operasjonsstyrke ble derfor sendt fra Storbritannia mot Falklandsøyene, og den Argentinske militærjuntaen ble tvunget til å forberede et solid forsvar.

Og med det, begynte en storstilt utplassering av landminer.

Krigen var over på 74 dager. Rundt tusen menneskeliv, samt en mengde skip og fly, gikk tapt. I dag, 39 år senere, er de fleste spor etter kampene borte, fjernet av mennesker, eller ryddet av naturen selv, gjennom årstidene, gjennom vekst og erosjon. I tillegg finnes det ett uforutsett resultat av krigen som ikke er synlig, med mindre man vet hva man skal se etter, eller, kanskje mer presist, med mindre man vet hva som mangler; mennesker.

For landminene som ble lagt ut av argentinske soldater for å stanse britene, ligger der fortsatt. Og disse landminene sørger for at det er store områder som er fullstendig avstengt for mennesker, og husdyr, og kjøretøy. På Falklandsøyene er det fortsatt, etter krigen, store områder hvor mennesker ikke kan bevege seg.
Og resultatet; et yrende liv!

Magellanpingvin, klippehopperpingvin, bøylepingvin, kongepingvin og gulltoppingvin, samt alle de andre hjemmehørende dyre- og fugleartene på Falklandsøyene, er ikke store nok til å utløse sprengladningen i antipersonellminene, og dermed er de, i praksis, blitt tildelt enorme, og fullstendig avstengte, naturreservater.

Pingvinpopulasjonen på Falklandsøyene var i ferd med å forsvinne som et resultat av hvalfangst. Ved produksjon av hvalolje, er man avhengig av å kunne koke store mengder vann. På Falklandsøyene, Sør-Georgia, og andre viktige hvalfangstområder, var det en utfordring å finne nok brensel til alt vannet man måtte koke. Løsningen på problemet var like åpenbar som den var brutal; pingvinene. Rundt hvalfangerne vagget de, harmløse, og lette å fange. De fete pingvinene viste seg å brenne godt, så for å kunne produsere nok hvalolje, kastet man millioner av pingviner inn i flammene.

Nå hadde en idiotisk krig, omtalt av den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges som to skalla menn som slåss om en kam, gitt pingvinene en utilsiktet, utstrakt hånd.

26. april 1986.
Som et resultat av konstruksjonsfeil, i kombinasjon med operatørfeil, eksploderte reaktor 4 ved Tsjernobyl kjernekraftverk natt til 26. april 1986. Dette resulterte i historiens største kjernekraftulykke. 56 mennesker mistet livet av selve eksplosjonen, og i dagene umiddelbart etter ulykken, og i løpet av en 20 års-periode, regner man med at så mange som 4 000 menneskeliv kan knyttes direkte opp til ulykken (Dette er usikre tall. Greenpeace hevder tallet på omkomne er nærmere 90 000, mens det offisielle tallet fra daværende Sovjetunionen, er 31). I Ukraina, Russland og Hviterussland lever inntil 5 millioner mennesker i områder med høy stråling, og minst 115 000 mennesker måtte evakueres fra området rundt selve ulykken. 

Rundt ulykkesstedet ble det så, og til denne dag, innført en total eksklusjonssone innenfor en radius på 30 kilometer. Igjen, og i praksis, et avstengt naturreservat.
Og resultatet; et yrende liv!

Landsbyer og byer gror igjen, vegetasjon bryter gjennom asfalt, gjennom betong som sprekker, det spirer og skogen kjemper seg tilbake, strekker seg mot himmelen. Og i skyggen av trærne, i skyggene av fraflyttede hus og boligblokker, løper flokker av rådyr og hjort, elgen vandrer stille, den russiske bamsen lunter gjennom krattskogen, hesteflokker tramper over slettene, mens ulven løper raskt over forlatte lekeplasser, som ikke lenger ser ut som lekeplasser. Mens sporene av mennesker gradvis viskes ut, lever reven og grevlingen og villsvinet uvitende om hvilken tragedie det var, som ga dem dette frie livet.

Observasjon av dyrelivet innenfor eksklusjonssonen i Tsjernobyl, viser sunne dyrepopulasjoner, levedyktige fiskebestander, og et langt større biologisk mangfold enn før ulykken. Det har imidlertid ikke vært mulig å utføre grundige undersøkelser av genetiske forandringer, men visuelle observasjoner tyder ikke på at dette er noe større problem. Dyrene, fuglene, fiskene, fremstår, i fravær av mennesker, overraskende friske og sunne.

Desember 2019.
Huanan-markedet. Hvordan smitten er kommet hit, vet man fortsatt ikke. Forskere fra verdens helseorganisasjon (WHO) har ikke vært i stand til å rekonstruere smitteveien med hundre prosent sikkerhet, men det er hit man har sporet det første registrerte tilfellet, smittet med viruset SARS-CoV-2, som fører til sykdommen Covid-19. Om det er kommet fra et annet sted, eller oppstått her, på selve markedet, får vi kanskje aldri vite, men det vi vet, er at i dette mylderet av mennesker og dyr, begynte et utbrudd av lungebetennelse i desember 2019. 31. desember 2019, ble WHO underrettet om dette utbruddet, og en måned senere, 30. januar 2020, erklærte WHO at utbruddet var av en størrelse som burde vekke internasjonal bekymring, og så, den 11. mars 2020, ble det som begynte som et utbrudd av lungebetennelse, erklært som en pandemi.
Konsekvensene lever vi i.

Kanskje dreier det seg bare om et uhell, kanskje var det en tilfeldighet at det var akkurat her, kanskje kunne det oppstått mange andre steder, og spredd seg fra dyr til menneske, kanskje var det bare et spørsmål om tid? Men det var her, på Huanan-markedet i Kina, at vi fant det første registrerte tilfellet, på dette markedet hvor pangoliner og skilpadder, hvor hestekjøtt og sauekjøtt og grisekjøtt og levende fisk, og død fisk, og levende katter og flådde hunder, og fugler og slanger og padder og firfirsler, nesehorn-horn og tigerpung, hvor alt som lever, hvor alt som kan spises, samles, for å slaktes, for å selges, for å brukes, av oss.

Det var her, hvor alt er til salgs, det aller siste eksemplaret av en art, om prisen er riktig, det var her, det begynte.

Verden er forandret. Vi har endret våre bevegelsesmønster, våre områder, våre habitat, for lengst oppgitt av dyrene, er endret, kanskje for alltid. For vi holder oss inne nå, vi holder oss hjemme nå, vi holder oss unna hverandre. Men, om kostnaden for oss mennesker er enorm, finnes en gevinst, for alle andre.

Verden opplever det største fallet i CO2 siden den industrielle revolusjon.
Årevis med forhandlinger, diskusjoner og tautrekking mellom nasjoner og selskap og pressgrupper, har ikke vært i nærheten av å påvirke klimagassutslipp på samme måte som et mikroskopisk virus, overført fra flaggermus til menneske.

Kanskje, finnes det en rettferdighet i dette?

Og kanskje er det noe å lære av vår dumskap? Én ting er imidlertid sikkert, når vi forsøker å gjøre godt, lykkes vi sjelden. For hvordan går det egentlig med pingvinene på Falklandsøyene?

I 1997 signerte Storbritannia Ottawa-traktaten, og forpliktet seg dermed til å fjerne landminer på territorier under sin kontroll. Et livsviktig arbeid, med noen uheldige, og uforutsette bivirkninger. Siden 2009, har Storbritannia brukt hundrevis av millioner på å fjerne landminer fra noen fjerne strender, hvor husdyr, og de få menneskene som lever i nærheten, lever godt med minene. Og, hvor ingen dyr er skadelidende, men hvor en snarere ser populasjoner som blomstrer. Her graves minene opp. Et møysommelig og farlig arbeid, hvor en etter en mine sprenges bort, og strendene på nytt forandres, og åpnes, for turister, og husdyr, og om ikke pingvinene igjen brukes som brensel, vil leveområdene deres på nytt reduseres, av oss. 

Konklusjonen på alt dette, må bli at det opplagt beste miljøverntiltaket, for naturen, er det absolutt dårligste, for oss.

Mens jeg jobber med denne teksten, får jeg opp et bilde på sosiale medier av to troféjegere som poserer ved en død elefant. Under følger en lang tråd av fordømmende kommentarer, og, med jevne mellomrom, voldsfantasier av det virkelig groteske slaget.

Om ikke vi selv, gjennom vår væren i verden, reduserer vårt avtrykk i naturen dramatisk, kan noen komme til å spille ut disse fantasiene, på vegne av, og som talsperson for, den stemmeløse naturen.

Derfor er det maktpåliggende at vi finner en ny måte for sameksistens i naturen. Vi kan ikke fortsette å redusere klodens biologiske mangfold, ikke som vi gjør i dag, og ikke nødvendigvis for den enkelte arts egenverdi, men, for vår egen overlevelse.  

Vi trenger en mye mer ambisiøs miljøpolitikk, som også inkluderer flere, og større naturreservater. Så må vi finne en måte å holde disse reservatene fri for mennesker, uten å måtte bruke landminer, radioaktivitet, eller dødelige virus.

Det er ikke nok, det vi gjør i dag.
I tillegg til reduserte klimagassutslipp, må vi opprette store frisoner,
hvor naturen får være vill,
hvor naturen får være uberørt,
hvor naturen får være, uten økonomisk verdi,
hvor naturen, får være,
uten oss.

/

Johan B. Mjønes (f. 1976) er forfatter og skribent. Født på Hamar, oppvokst på Orkanger, bosatt i Oslo. Han har skrevet fire romaner, tre ungdomsbøker og fem barnebøker. Vi takker Aschehoug for honorarstøtte!

Foto: Niklas Lello.

Leave a Reply

Powered by WordPress.com.

Up ↑