Til slutt blir du selvlysende / Marie Landmark

Alle ting rundt mennesket er produsert et sted og skal sorteres og kastes et sted, samles i forskjellige søppelberg langt unna. Like deilig som å kjøpe noe nytt, er det å rydde bort noe gammelt, kjøre til korpsets loppemarked med en henger med møbler og klær, å vite at restene fra markedet kjøres i trailere til land lenger nede i Europa og kommer til nytte der, er det plass til nye gjenstander i stuene her. Alle mennesker har noen gjenstander rundt seg, og plagg på seg, alle mennesker må spise mat for å overleve, må tisse og bæsje den ut. I størstedelen av verden forsvinner kroppens avfall fra bevisstheten idet knappen på toalettet trykkes ned og ti liter vann skyller avføringen bort. Vannet etterlater doskålen hvit og innbydende til den neste som må bæsje eller bare kaste fra seg noe snytepapir, kunne vært brukt til så mye annet. Jeg prøvde . ikke tenke på det mens jeg håpet det snart kom et alternativ til vannklosettet, kom det snart, ville det komme våtservietter som kunne oppløses til luft etter bruk, bare forsvinne helt, kom det snart.

[…]

Den siste jeg snakket med før jeg gikk ut i permisjon, var en ganske hyggelig mann, han syntes også det var på tide å gjøre noe, at nå må folk se til å forstå at vi er midt i en krise, en skikkelig klimakrise. De må slutte med å produsere gjenstander som ikke varer, de må oppgradere togtilbudet, de må slutte å fly bare for moro skyld, stoppe importen av avokado, stoppe import av mat som kan produseres lokalt, snakket han og snakket han, om alle de som måtte endre på så mye, og det så fort som mulig. Jeg fortalte ham om heftet jeg holdt på å lage, og han sa han syntes det var en så god idé at han skulle vurdere å gjøre det samme. Da jeg hadde lagt på, følte jeg meg nesten litt oppløftet med tanken på at en person på andre siden av landet tenkte det samme, ville gjøre det samme, og ikke minst det at han sa han skulle forbli barnløs, at det var hans største bidrag, og heldigvis spurte han ikke om jeg gjorde det samme, hva var det jeg hadde gjort. Jeg så ned på magen og så hvordan den bulket seg, kjente hvordan myke kroppsdeler strøk langs innsiden av den, følte jeg ubehag, følte jeg glede, ville jeg bare hjem og sove, sove og sove og ikke tenke på hva det var det jeg hadde gjort.

[…]

Lysstrimen var alt jeg kunne se, suset fra ventilasjonen var alt jeg kunne høre, sengetøyet var så tørt mot huden og jeg visste ikke om jeg hadde sovet, merket ingen forskjell fra før jeg la meg, annet enn at jeg hadde flyttet på meg i sengen, krøllet lakenet, kastet hodeputene til fotenden av sengen. Et barn ropte ute i korridoren, svakt bak den brannsikre døren, duftene av nystekt brød og bacon sivet gjennom ventilasjonen og inn på hotellrommet. Det kunne være tidlig morgen eller formiddag, klokkeslettet på telefonen brant i øynene og hjernen tok så altfor stor plass inni hodeskallen. Jeg satte meg opp og satte føttene på gulvteppet, det var tidligere på dagen enn jeg håpet det skulle være, og lyset fra skjermen ga lårene et blålig skjær, armen da jeg bøyde meg fram og lette etter pilleesken nede i vesken, var skinnende blek som klorvann i et opplyst basseng om natten. Lukten av bacon ble sterkere, ble absorbert i nesen, og kvalmen kom som en bølge innenfra da jeg skjønte omfanget av mine egne handlinger, mine valg for Emma. Å gi melk fra flaske var ikke bedre enn å amme, å produsere melkepulver i en mekanisk fabrikk var ikke bedre enn produsere melk i en kvinnekropp, det var bedre at kvinnen var emballasjen framfor noe annet, at næringen kom fra mors ryggmarg og ikke fra et laboratorium. Morsmelk er best, lå i luften hver gang jeg tok fram flasken, vannet og melkepulveret, ville jeg rope HVA FAEN SKAL JEG GJØRE, så høyt at alle i hele verden snudde seg, åpnet munnen og ga meg det samme svaret, samtidig.

Jeg la meg tilbake på puten, brettet dynen over meg og ventet jeg på at flommen skulle ta meg med denne gangen, raskt og smertefritt, kom den uten å omslutte meg på den måten jeg så for meg at den skulle gjøre. Ble i stedet jordoverflaten til et eneste stort svømmebasseng der jeg lå halvveis nedsunket og sparkende fra med beina, skyvende rundt på Emma sittende oppå på en knall rosa flytemadrass. Med solhatt på hodet og soldrakt på kroppen strakte hun armene mot himmelen og lo, var denne verden for henne et fint sted å være fordi hun ikke visste om noe annet, ikke visste om annet enn dette livet og alt det rundt. Da jeg løftet blikket, var horisonten det eneste jeg kunne se under soloppgangen, var jeg ikke lenger redd for undergangen fordi den allerede var her, hadde jeg forstått at det ikke fantes noen annen løsning enn å prøve å leve i den.

/

Marie Landmark er født i 1982. Hun debuterte i 2017 med Hendelser uten navn. Utdragene du har lest her er fra hennes andre roman, Til slutt blir du selvlysende. Begge romanene er utgitt på Forlaget Oktober.

Foto: Filip Christensen

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑