Dvergenes planet / Tommy Olsson

Foto: Landbruks- og matdepartementet.

Så går jeg alene tilbake inn i den natten jeg en gang kom fra, hvor ingen frø kan gro. Det har noe med tid og kvinnenes menstruasjonssyklus å gjøre, men er i første rekke et spørsmål om temperatur. En tiltagende kulde. Vi snakker veldig kjølig. Dette er en long shot, og det må det nødvendigvis være, selv om absolutt alt ligger nøyaktig like langt unna, sånn egentlig. Men sånn er det, ikke bare temperaturen, men også avstanden, er vesentlig. Jeg er født i november 1963, og innenfor astrologien er det Pluto som styrer Skorpionens tegn. Av det kan man trekke slutningen at det ikke var noen styring i det stjernetegnet før 1930, da man oppdaget Pluto, eller at man tenkte annerledes om hvem eller hva som eventuelt styrte denne faenskapen før det. Man kan og, med rette, stille spørsmål om hva forskjell det eventuelt vil gjøre for et medfødt stigma av sex, død og mørk pasjon.

Foto: Sidney Hall

Helt sikkert er i hvert fall at siden 2006 har Pluto blitt en dvergplanet. Den der lille isbiten lengst ut i solsystemet var frem til da, og i hvert fall siden 1930, en planet. Litt sær kanskje, og langt unna, men like fullt en planet blant alle de andre. Helt til noen i 2006 fant ut at kvalifikasjonene for planetstatus ikke var oppfylt. Ergo ble Pluto degradert. Som om det ikke var nok fornedrelse i det å bli døpt etter bikkja til Mikke Mus, liksom.

Foto: Disney

Slik det det ser ut nå kan man i tillegg misforstå det som at planeten er befolket av dverger. Tenk det. Ikke at Pluto bryr seg det minste grann om hva noen tullinger her på Tellus finner på å kalle den – Pluto driter i oss og tar vesentlig lenger tid på å sirkulere rundt solen enn de andre planetene. Siden den ligger aller lengst ut i marginen av vårt solsystem bruker den faktisk forholdsvis vanvittig mye tid på å komme seg rundt hele banen – omløpstiden er 248 år – og for å gjøre det litt ekstra vrangt går den av og til i retrograd og beveger seg i motsatt retning. Andre ganger detter den helt ut av posisjon og kan plutselig befinne seg nærmere solen enn Neptun, eller lenger unna enn den allerede er. Litt etter prinsippet to skritt frem og et tilbake, men ikke like konsekvent. I opposisjon til prinsipper generelt, i grunn, og heller anarkistisk. Pluto er ganske enkelt en kaotisk størrelse.

Foto: NASA

Lenge var det da også tilfeldigvis sånn, at det var nøyaktig på denne måten jeg fremstilte meg selv. Som en kaotisk størrelse. Men, jeg har skjønt det var i selvforsvar, og at jeg saktens burde fortsatt med det – men drit nå i det; det er ikke sånn at jeg prøver å finne noen mening i noe som ligger så langt unna, og som ikke en gang er en ordentlig planet, selv om jeg sliter med det å forstå meg selv som et ordentlig menneske. Men det er virkelig et spørsmål om temperatur. Det kan være rimelig kjølig på Svalbard, for eksempel, med mindre man er forelsket og derfor kommer i skade for å søle med sin sæd – enten man nå gjør det analogt eller digitalt. Ikke fullt så frossent som på Pluto, men Pluto har da heller ikke et frølager noe sted. Bare prøv å se det for deg hvordan beboerne på Pluto – en hel haug med sinte dverger – hakker seg frem gjennom isen for å få fatt i noen frø, som uansett ikke vil kunne sås noe sted. Prøv så å forestille deg beboerne på vår planet i en eventuell fremtid – hvis de fortsatt finnes, og om planeten fortsatt er i bane – fylle oksygentubene sine fulle før de dykker etter noe hamp nede i frølageret utenfor Longyearbyen, beliggende et sted der nede i dypet, før de fortsetter sin verdensomseiling i en alt mer desperat jakt etter land.

Nå faller det seg ikke naturlig for meg å være verken pessimistisk eller optimistisk over særlig lang tid, men dette er en like logisk konklusjon som at Detroit er modellen for hvordan det postkapitalistiske samfunnet vil se ut. Ikke at logikk heller nødvendigvis er til å stole på, vi kan like gjerne ende opp i husarrest og bli nødt til å pugge kinesisk, men i en uforutsigbar verden er det så forutsigbart som det kan bli. Hvis polene smelter, og det gjør de jo, vil vi – siden jeg saktens ikke er den eneste som har satt barn på jentene – være nødt til å forholde oss til flere folk på stadig mindre land. Men vi får vel se, det lanseres jo hyppig alt kjipere virusmutasjoner fra laboratoriene for å stagge befolkningseksplosjonen, og det er beviselig noen folk som stryker med i det siste. Det er en viktig jobb de gjør der borte i Kina.

Foto: Rebecca Cook

Virkelig, jeg er ikke pessimistisk i lange intervaller, men det kan være intenst nok mens det står på, og i den nå etter hvert lange intervensjonen jeg har foretatt – ikke i frølageret, men tanken om frølageret – har jeg i mine mørkeste stunder tenkt på det som et mausoleum. Noe som allerede var tapt før det ble etablert. Et monument over glemsel, og noe å huske og mimre over for de av oss som er gamle nok til å ha kommet seg gjennom puberteten uten å reflektere over at det aldri var noen begynnelse eller slutt på noe av det vi har rundt oss, eller noe annet. Muligheten for at ikke bare ville det komme en dag da vi ikke fantes, men at vi ikke en gang var her til å begynne med. Hvis det faller et tre i skogen og ingen er til stede, lager det en lyd? Hvis en mann sier noe i skogen og det ikke er en kvinne til stede, vil han fortsatt ha feil? Hva hvis der ikke er noen trær? Hva hvis der ikke er noen skog? Eller noen som sier noe?

……

/

Takk til Bergesenstiftelsen for støtte til denne publiseringen!

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑