Kjenn ingen sorg? / Jonas Bals

Mens jeg satt og skrev denne teksten, kom beskjeden om at LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var død. Nyheten traff oss, kollegaene hans, som en knyttneve i magen. Ikke bare var han vår fremste tillitsvalgte, lederen og sjefen vår, han var først og fremst en fagforeningskamerat, som til tross for sine 1,95 på strømpelesten sto i øyehøyde med alle han møtte.

Å sette seg ned kveldstid for å skrive, kan under slike omstendigheter være nokså krevende. Det ble ikke noe lettere av at jeg opprinnelig hadde tenkt til å skrive om nettopp sorg. Jeg ville at denne teksten skulle handle om viktigheten av, men også begrensningen i, det å kjenne på sorg over det som skjer med jorda vår, med utgangspunkt i Svante Bäckströms roman Så höjer sig landet. Hans-Christians brå død ble en veldig fysisk og konkret påminnelse om det jeg hadde tenkt skulle være et slags hovedpoeng: at det er viktig å ta seg tid til å kjenne på tristhet og å sørge, men at sorgen ikke er tilstrekkelig. Vi tenker ofte på den som en fase man må gjennom, men ikke noe blivende sted – i alle fall ikke dersom målet er å kunne handle på en framtidsrettet måte, i fellesskap med andre.

Å kjenne på sorg over dyre- og planteliv som utryddes, og for en jord vi er i ferd med å gjøre ubeboelig, er imidlertid ikke en fase som kommer til å gå over. Det er en sorg vi må bære med oss. Hvordan forhindre at sorgen blir lammende, og hvordan klare å forene den med den optimismen og kampviljen vi trenger? Kort sagt: Kan håp og sorg forenes?

Landet skulle bygges opp, skogen hugges ned

Svante Bäckströms roman Så höjer sig landet svarer ikke på det spørsmålet; gode romaner gjør sjelden det. Men den gjør det mulig å tenke seg gjennom problemstillingene, og se på dem fra litt ulike vinkler. Romanen handler om den faderløse drängen Anders Andersson, en virkelig person som levde for vel 200 år siden. Som et ledd i de svenske myndighetenes bestrebelser på å kolonisere Norrland på begynnelsen av 1800-tallet, mottok Anders et stykke jord i de nordsvenske skogene. Jorda ble gitt mot at man ryddet og dyrket den, og at man felte trær til jernverkenes ovner. Landet skulle bygges opp, skogen hugges ned.

Problemet til Anders var at han heller ville gå i skogen og drømme, jakte og tenke, enn å pløye, så, hugge og høste. Slikt lot seg vanskelig forene med de forpliktelsene han etter hvert fikk til både barn og kone, og han endte opp med å mislykkes med både det ene og det andre. Så mye at han ble en del av folkloren i det nordlige Sverige, der generasjon etter generasjon har snakket om stakkars Anders Andersson. Livet hans ble et liv der sorgen fylte mye. Bäckström derimot, åpner opp for spørsmålet om Anders ikke bare mislyktes.

***

I diktet «Nokre døme på at dyra er overlegne» skriver Gyrdir Eliasson (i Oskar Vistdals oversettelse):

Dei kan sjå på eit tre

utan å tenkje på motorsag

Dei ser på solnedgangen utan

å tenkje på postkort.        

Det er fort gjort å se ned på dyra, akkurat som det er fort gjort å se ned på mennesker som har levd før oss, som ikke visste alt det vi vet. Til forskjell fra dyra, som ikke har så mange måter å uttrykke seg på, kan imidlertid mennesker skrive bøker, fortelle historier, og i alle fall forsøksvis leve seg inn i andre epoker og kulturer. Slik kan vi både bygge ned våre egne fordommer, og kanskje også lære noe om vår egen tid og oss selv. Bäckströms bok om Andersons sørgelige liv gjør et hederlig forsøk på nettopp det.

Flere svenske anmeldere har tolket Bäckströms viderediktning om Anders’ liv som en historie om en egoist, som ikke tok forpliktelsene overfor sin egen familie på alvor. Det er en veldig enøyd og grunn lesning. Romankarakteren Anders er, med alle sine feil og mangler, noe langt mer komplekst enn en selvsentrert egoist. Selv om han svikter på mange vis, sier kona hans i en scene at hun med ham fikk anledning til å leve slik hun selv ville. For verken han eller hun passer inn i det patriarkalske bondesamfunnet de fødes inn i, og som det ikke er noen egentlige fluktveier fra. Ikke bare lever de i et samfunn uten mulighet for kollektiv frigjøring, de lever også i et samfunn der fellesskapet rundt dem først og fremst oppleves som et stengsel.

Det delvis selvpålagte utenforskapet de to velger seg, kommer med en høy pris. Likevel framstår det altså høyst usikkert hvor dumme valgene de tar egentlig er. Anders’ stadige tilflukter inn i skogen han nekter å hogge ned, viser seg å ikke være så dumme likevel: Når russerne invaderer landet, og når uårene slår inn, er skogen god å ha som tilfluktssted og matreserve, og egenskapene han har utviklet som småviltjeger blir mer avgjørende enn de svake bondeferdighetene hans.

Naturen har sin egen stemme

Å bli klok på hva som er klokt, er verken lett for romankarakterene eller oss som leser. Anders lurer selv på hvordan han skal bedømme historien om en same som finner sølv, og som lar være å fortelle andre om det, fordi «han förstod att hans eget folk i så fall skulle tvingas slava däri utan att få behålla silvret.» Da den stakkars mannen likevel bryter tausheten og skryter til noen mens han er på fylla, ender det med at han må slave for andre nede i gruva. «Sådan är lotten för hednafolken», sier bonden som videreforteller historien. «För den största gåvan vi kristna fått av vår Herre är att han i skriften så tydligt förklarar vår åtskillnad från växter och djur, ja även från hedningar, så att vi utan skuld kan göra med dem vad vi önskar.»

Ordene kan beskrives som om de er fugler som flyr av gårde mellom tretoppene

Passasjer som dette griper inn i vår egen tids diskusjoner om hvordan vi kan leve på denne planeten uten å samtidig ødelegge den. Bäckström skriver om kjærligheten til en natur som går tapt i et språk som både er naturnært og flyktig, konkret og bibelsk, fullt av både dårlige og gode liknelser. Anders’ ønske om nærhet til naturen, og respekten hans for livet som omgir ham, preger hele hans tenkning og språk: Ordene kan beskrives som om de er fugler som flyr av gårde mellom tretoppene, eller som om de er noe man kan ta tak i halen til og holde fast. Menneskene kan skildres som om de er trær, og trærne som om de er mennesker. Bjørkene strekker seg ned mot vannet i ungdommelig iver, og har «fått sina huvuden fastfrusna». Naturen har også sin egen stemme: «En droppe smältvatten föll och blinkade mot mig på vägen ner. Det här är vår frihet, sa den. Den varar tills vi landar».

Ifølge Sissel Furuseth, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, ligger det en viktig nøkkel til lesningen av Tor Jonssons lyrikk i å forstå at naturen ikke alltid skal tolkes symbolsk. «Når Jonsson har en dialog med bjørka i et dikt, er det jo situasjonskomikk!» sa hun i et intervju med Klassekampen tidligere i år. Jeg kom til å tenke på Bäckströms bok da jeg leste det. For Anders er ikke naturen noe utenfor ham selv, men noe han i aller høyeste grad er en del av. Det ser ut til å være hans forbannelse, men blir også hans redning.

Bak alt dette lurer skogens folk, vitterfolket, som vi i norsk folketradisjon kjenner som vetter, tusser og hulder. Det finnes mange sagn om disse vesenene, blant annet ett som sier at de stammer fra barna Eva ikke ville vise fram for Gud, fordi hun ikke hadde stelt dem da han dukket opp. Noen hevdet også at vitterfolket var etterkommere av Lilith, Adams første kone. Hun ble som kjent ikke skapt av hans ribbein, og var derfor mer selvstendig og frigjort. Derfra var veien kort til å bli demonisert, bokstavelig talt. Sikkert er det i alle fall at vettene ikke passet helt inn, og at de ble underjordiske framfor å delta i menneskenes samfunn. Mange sagn beretter likevel om både samkvem og samarbeid med mennesker, ofte til gjensidig nytte. For romanfiguren Anders er vitterfolket en viktig påminnelse om at man må gi noe tilbake når man høster fra naturen. Som menneske er man ikke «utan skuld», slik sambygdingen hans påstår – man skal alltid, alltid, passe på å gi noe tilbake når man tar. Naturen og de som befolker den har grenser, grenser det ikke står mennesket fritt å overskride som det selv finner for godt.

Overtro og kommunisme

Det er denne overleverte overtroen som blir skogens redning. Den forhindrer at bygda pålegger Anders å hugge ned hans høyeste trær, «för alla visste att det var där vitterfolket bodde, även om det inte fick nämnas i kyrkan. Vissa såg dem i skymningen när de ledde sina betande djur, eller tvättade kläder i Svarttjärnens trolska vatten». Troen på at noen som likner på oss befolker skogen, fungerer disiplinerende; med en litt haltende parallell kan man si at vitterfolket spiller den samme rollen for Anders’ bondesamfunn, som Sovjetunionen spilte for den vestlige kapitalismen. Selv om «arbeiderstyret» i øst var høyst imaginært, hadde det som ble kalt «den reelt eksisterende sosialismen» en disiplinerende funksjon for kapitalismen. Den blotte eksistens av en på papiret egalitær arbeiderstat, gjorde det nødvendig for vestlige makthavere å innføre det noen har kalt en «kommunistforsikring»; markedsøkonomien måtte rett og slett vise at også den kunne levere på sosial rettferdighet og en viss omfordeling av rikdom. Slik la Sovjetunionen et bånd på alle de som drømte om en tøylesløs variant av kapitalismen, lik den vi har utviklet de siste tretti-førti årene.

Så höjer sig landet beskriver noe av det som ble med i dragsuget da den regulerende troen på vitterfolket forsvant. Sånn sett kan romanen også leses som en bok om hvor mye dummere vi ble da vi ble klokere – og kanskje som en omvendt vettefortelling, til vår alles skrekk og advarsel. Den legger enda litt mer vekt til den børen vi alle bør kjenne på, om vi skal klare å snu før verdens skoger brenner ned.

Hver og en av oss har et ansvar for å sette seg inn i hva vi er i ferd med å gjøre med vårt eget livsgrunnlag. Å ta det inn over seg vil føre til sorg, for det er vondt å erkjenne hvor langt vi har latt naturødeleggelsene og den globale oppvarmingen gå. Det vil også smerte å gjøre noe med det. Kanskje må vi se til folk som Anders Andersson for å gjenfinne balansen, og innse at det kan være noe å lære av dem som ser ut til å ha mislykkes, i alle fall på turbokapitalismens premisser.

***

Ifølge en artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Science Advances er noe nå i ferd med å skje med verdens skoger. Etter hvert som plantasjeskoger har erstattet urskog, har skogene sluttet å oppføre seg som vi normalt har kunnet forvente av dem. De har blant annet blitt dårligere til å ta opp kulldioksid, og forskerne frykter at skogene om kort tid kan nå et knekkpunkt, der de avgir mer kulldioksid enn de tar opp.

Det er ikke bare regnskogen på den andre siden av kloden som er truet, eller urbefolkningen som bor i den. I det nordlige Sverige kjemper reindrivende samer mot Sveaskog as we speak, om de siste restene av en urskog som i mange århundrer har vært viktig beiteområde for reinen. Brita-Stina Sjaggo er en av dem som slåss mot avvirkningen. «Vi är inte emot att skog brukas, men på det sätt Sveaskog agerar förbrukas den», sa Sjaggo da Aftonbladet besøkte dem. Avisa oppsummerte: «Att gammelskog är värdefull är självklart för folk i samebyn. Ändå är det först när experter utifrån inventerat, analyserat og klassificerat samma skog som insikten blir legitim kunskap».

«Vi lånar bara vår tid här på jorden», sa Sjaggo til avisa. «Vi har en skyldighet att tänka på nästa generation. Hur kan man då försvara det här?»

Jonas Bals (f. 1977) er utdannet malersvenn, og har siden tatt en master i historie ved Københavns Universitet. Han jobber som rådgiver i LO, og anmelder i tillegg bøker for Klassekampens Bokmagasinet. Han har utgitt flere bøker, seinest “Hvem skal bygge landet?” (2017), og er i 2021 aktuell med boka “STREIK”.

Foto: Christopher Olssøn, Byggmesteren

//

Takk til Bergesenstiftelsen for støtte til denne publiseringen!

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑