Naturens diplomat / Une Bastholm (MDG)

AV SELMA STORMYREN LARSEN

– IPCC-rapporten er fortsatt fersk. Hva var din umiddelbare reaksjon? 

– For meg var det ikke noen overraskelse at man knytta ekstremværet vi har sett mer og mer av til klimaendringene. Likevel ble jeg litt redd – det var nok også morsinstinktet som reagerte.

– I partiprogrammet står det at dere «vil utvide solidariteten til å omfatte alle mennesker, dyr, natur og framtidige generasjoner.» Hvordan snakker man om dyr og natur når 200 000 oljearbeidere er redde for å miste jobbene sine? 

– Det mest krevende i klimadebatten er at noen argumenterer som om det er et alternativ å ikke kutte så mye som FN krever. Når vi foreslår det de aller fleste ser på som radikal klimapolitikk, sammenlikner man det med hvordan vi har gjort ting hittil – som full videre satsing på olje. Det er ikke sammenliknbart. Framover vil vi uansett måtte endre oss. 

– Alle partiene har en klimapolitikk, og alle, med unntak av Frp, vil kutte så mye av utslippene som vi har forpliktet oss til gjennom Parisavtalen. Snakker de ikke sant?

– Jeg tror at alle i politikken ønsker å skape en bedre verden, men hvor mye man vil kutte, er veldig forskjellig. Vi vil at Norge skal ha som mål å kutte 80 prosent innen 2030. Det er fysisk og politisk mulig. At klima taper så mye i dag, handler mest om prioritering. Det er lett å skyve på klimapolitikken, fordi ulempene ved ikke å kutte raskt nok kommer gradvis og tilslørt, for eksempel sammenliknet med koronakrisa. Det er et virus som tar bolig i kroppen vår – det går ikke an å få det mer konkret, mens klimaendringene kommer gradvis, og det kreves en del kunnskap for å se det. 

– Tidligere i sommer kom en ny studie som viser at Golfstrømmen kan være i fare. Klimaforsker Niklas Boers, som står bak studien, ser tegn til kollaps. Minner dere folk ofte nok på de konkrete farene ved klimaendringene?

– Vi får litt kjeft uansett hva vi gjør. Er vi tydelige på den fysiske trusselen og trusselen mot samfunnet vårt, blir vi beskyldt for å drive med skremselspropaganda og gjøre barn og unge syke. Andre mener at det blir uærlig ikke å fortelle og forklare hva som faktisk skjer. Vi er et sted i midten, vi varierer litt, avhengig av hvem vi snakker med. Jeg tror mennesker er grunnleggende konservative, og vi er moralske vesen: Vi har behov for å tro på at det vi gjorde i går, er riktig, at kjøpet av dieselbilen i går var riktig. Når noen sier at vi må slutte med det, er det vanskelig å skille mellom pekefingeren og det vi egentlig prøver å si: at politikerne må sørge for at det blir lettere å velge det som er miljøvennlig. 

Koronakrisa har vist oss at du kan få til utrolig mye i et samfunn med så mye tillit og så god velferd. I tillegg viste krisa at vi er villige til å gjøre endringene

– I programmet skriver dere at pandemien gir håp for at vi kan klare å løse natur- og klimakrisa. Men har den ikke også vist hvor mye vi må ofre, hvor mye som kreves for omstilling?

– Ja, men det som er fint, er at klimakrisa egentlig krever mye mindre av oss som enkeltmennesker og mindre av det som er aller viktigst for oss. Vi kan fortsatt gi klemmer til hverandre mens vi løser klimakrisa. Vi skal gå til samme jobben, men vi må kanskje reise dit på en annen måte. De som jobber på verft, kan gå til samme jobben, men skal kanskje skru sammen noe annet. Koronakrisa har vist oss at du kan få til utrolig mye i et samfunn med så mye tillit og så god velferd. I tillegg viste krisa at vi er villige til å gjøre endringene. Det har ikke vært lett for alle, men det norske samfunnet har ikke blitt rasert.

– Du beskriver hvordan de som jobber på verft i dag, skal fortsette på verft, men skru sammen noe annet. Er det ikke forbruket og det økonomiske vekstprinsippet som har ført oss inn i krisa? Er det ikke en del ting vi må slutte å sku på?

– Også en økonomi som er sirkulær, trenger masse arbeidskraft. Det vi så vidt er i gang med, er å ta et oppgjør med hele idetenkningen etter den industrielle revolusjonen, hvor man så på naturen som uuttømmelig og ikke som et avgrensa system. Det vi skal i dette århundret, er å slutte fred med naturen og innse at mennesket er en del av naturen. Derfor er det å ødelegge naturen også å ødelegge for oss selv og vårt eget livsgrunnlag, barna våre og de som kommer etter oss.  

– Må alle resonnementer som handler om natur, ende i at det gagner oss som mennesker? Kan man snakke om at naturen har verdi uavhengig av oss?

– Jeg må innrømme at jeg gjør mest av det første – fører antroposentriske argumenter. Jeg er redd jeg appellerer for smalt hvis ikke; det er så uvanlig å bruke naturens egenverdi som argument for ikke å bygge den ned i norsk politikk. Det er enklere å snakke om at dette rammer oss selv, og begge deler er sant. Men i naturdebatter, særlig når vi snakker om rovdyr, klarer vi oftere å vise til at naturen har en egenverdi og at mennesket skal slutte å manipulere, kontrollere og temme naturen. Dét ligger til grunn i vår ideologi. Klimakrisa er så akutt at vi må ha med alle dem som ikke er i samme verdispor som meg, men som er redde for ungenes framtid. Men gradvis må det komme: en mer ydmyk holdning til menneskets plass på planeten.

– Dere vil redusere det dere kaller forbruksvekst. Samtidig skal vi ha en økonomisk vekst – eller?

– Det er noe som diskuteres i vårt parti. Vi kan si ja, men vi legger noe helt annet i vekst enn for eksempel Venstre. Vekst er ikke noe mål i seg selv. Vekst som foregår innenfor fornybare og bærekraftige næringer, er noe helt annet enn når oljerelaterte deler av økonomien vokser. Og det er hvordan velferden fordeler seg, som er relevant for hvordan vi har det. I et land som Norge har vi utvikla oss forbi det punktet hvor økt materiell velstand gjør oss lykkeligere, men vi har et problem med fordeling.

– Nylig har landets presse og politikere igjen fått bryne seg på Extinction Rebellion og deres bruk av sivil ulydighet i kampen mot klimaendringene. Har du sympati for bevegelsen?

– Den er veldig lett å forstå. Men jeg er opptatt av at det er veldig, veldig viktig at de som er opptatt av klima, bruker stemmeretten sin. 

– Vi har hatt en aktiv klimapolitikk i over tredve år, men nesten ikke kuttet utslipp siden 90-tallet. Er politikken og demokratiet i stand til å løse denne krisa, sett hvor dårlig tid vi har? 

– Ja, for jeg mener det er forskjell på politikerne. Det aller, aller største problemet med klimapolitikken i dag, er at det blir for lavt prioritert. Problemet er ikke at vi ikke har nok partier som har løsninger, for de fleste har mange planer om å kutte utslipp, men at det ikke prioriteres. Jeg er veldig stolt av det vi fikk til i Oslo, for mange opplever at den måten man har endret transportsystem i Oslo på få år, er mer enn mange trodde var mulig. 

– Men heller ikke Oslo har nådd målene sine for utslippskutt?

– Nei. Det er ikke alle områder av utslippene som Oslo har kontroll på. I transportsektoren har utslippene gått ned, også biltrafikken. Der vi har problemer, er innen bygg og anlegg. Vi har satt nullutslippskrav på kommunale byggeplasser, men får ikke lov til å sette de kravene på statlige eller private byggeplasser. Derfor trenger vi å bytte ut dagens regjering med en som spiller på lag med byene.

Jeg tror endringsvilja vi trenger, kommer ved at noe rører en nerve i oss på en måte vi politikere ikke alltid klarer. Kunst og kultur har en annen inngang til folks sjeleliv.

– Som du sa i stad: Det er begrenset hva du som politiker kan kommunisere og samtidig ha brei appell. Kan noe utafor politikken bøte på det? 

– Ja, det tror jeg sterkt på. Som politiker er tilgangen min til folks hjerter begrenset, for alle veit at jeg jobber for innflytelse for mitt parti. Jeg tror endringsvilja vi trenger, kommer ved at noe rører en nerve i oss på en måte vi politikere ikke alltid klarer. Kunst og kultur har en annen inngang til folks sjeleliv. Jeg har lest bøker som appellerer til redselen, men også det motsatte: framtidshåpet. 

– Nylig skreiv Jonas Bals om sorg i våre spalter: «Hver og en av oss har et ansvar for å sette seg inn i hva vi er i ferd med å gjøre med vårt eget livsgrunnlag. Å ta det inn over seg vil føre til sorg, for det er vondt å erkjenne hvor langt vi har latt naturødeleggelsene og den globale oppvarmingen gå.» Hvor relevante er klimakrisas følelser? Er det noe du tenker på som politiker? 

– Personlig opplever jeg den jevnlig, klimasorgen. Jeg har også en natursorg. Jeg har alltid vært glad i dyr, så at mennesket er med på å fortrenge arter, syns jeg er veldig trist. Men for meg hjelper det å gjøre noe. Klimapsykologer sier ofte det: Hvis det blir veldig mørkt, hjelper det gjøre noe, om så bare å stemme. Jeg har veldig troa på å snakke sant. Og så kan man snakke sant på en måte som gir veldig sterke følelser, eller man kan fort komme over i hva som er løsningen. Selv etter FN-rapporten og ekstremværet i sommer må vi nok fortsatt minne om virkeligheten. Det er så menneskelig å skyve det foran oss. Likevel bruker jeg mest tid på å formidle hva vi kan gjøre med det. Budskapet er såpass skremmende, og å være skremt er en passiv holdning. Vi trenger at folk kommer i en modus hvor de vil handle. 

Foto: MDG

Selma Stormyren Larsen jobber som kulturjournalist i Klassekampen og har bakgrunn fra litteraturvitenskap og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo – og har et hjerte som banker vel så hardt for klimakamp.

// Med støtte fra Fritt Ord vil Forfatternes klimaaksjon bringe en rekke intervjuer med ledende norske politikere før Stortingsvalget. Vi takker!

Leave a Reply

Powered by WordPress.com.

Up ↑