Der maten kommer fra / Thomas Hylland Eriksen

Antropologen Runar Døving foreslo en gang å ta med skolebarn på ekskursjon til et slakteri i stedet for Norsk Folkemuseum. De kunne jo ha godt av å vite hvor salamien på matpakken og kjøttdeigen til fredagstacoen kom fra. Dersom dette eksperimentet hadde vært gjennomført, er det ikke utenkelig at de hadde kommet tilbake på skolen ikke som nasjonalister, men som vegetarianere. 

Historien vil dømme oss. Filosofen Peter Singer skrev allerede i 1975 at det er mer som skiller en gorilla fra en østers enn som skiller ham selv fra gorillaen. Grensen mellom menneske og dyr er altså vilkårlig. Variasjonen innenfor kategorien ‘dyr’ er mye større enn forskjellene mellom mennesker og mange andre dyr.

Descartes og dualismen

I mye av litteraturen om den nye tid, altså antropocen, de menneskapte miljøkatastrofenes tidsalder, nevnes de kartesianske dualismene ånd/materie og menneske/dyr ofte som en årsak til det moderne menneskets fremmedgjøring overfor sine omgivelser. Jeg har sympati for synspunktet, selv om det er diskutabelt om filosofien kan ha en så mektig virkningshistorie i den fysiske verden. Det må minnes om at René Descartes (1596–1650) ikke kunne forutse industriell kjøttproduksjon og artsutryddelse. Det er derimot riktig at han hadde et nedlatende syn på dyr, som han anså for å være en slags ‘avanserte automater’, altså maskiner uten følelser og bevissthet, som derfor ikke fortjente menneskets respekt og omsorg. På den annen side skrev Descartes på en tid da dyr tidvis ble tiltalt og stilt for retten dersom de hadde drept et menneske eller ødelagt eiendom; de ble altså oppfattet som juridiske subjekter og moralsk ansvarlige for sine handlinger. Descartes’ læresetning cogito, ergo sum (jeg tenker, altså er jeg) er ment å uttrykke noe essensielt menneskelig. Hans mål, som en av den moderne humanismens grunnleggere, var å fremheve det unike ved mennesket, og da havnet andre arter utenfor det moralske synsfeltet.

            Grunnene til å legge dualismen bak seg er uansett tungtveiende, og her ser vi at en lenge tiltrengt kulturrevolusjon får drahjelp fra hendelser i den ytre verden. Det skarpe skillet mellom menneske og natur har vært diskutabelt og problematisk siden starten, og nå registrerer vi med vårt eget sanseapparat hvor galt det kan gå. 

I det lange løp graver vi vår egen grav, og mens vi gjør det, nærmest som en ettertanke eller parentes, ødelegger vi livsgrunnlaget til ville dyr og plasserer de andre dyrene i slaveri under grusomme betingelser.

            De brennende kanadiske skogene, flomkatastrofene i Japan og på Filippinene og hetebølgen i Lappland er glimt fra nyhetsbildet mens jeg skriver dette, og de handler ikke om vær, men om klima. I tillegg gjør vi mye skade som ikke har direkte sammenheng med klimaet. Siden 1970 har den utrettelig ekspanderende og umettelige globale kapitalismen direkte og indirekte tatt knekken på 60 prosent av virveldyrene i verden, plastmengdene i verdenshavene har økt eksplosivt bare på et par tiår, vi har drenert 35 prosent av våtmarkene på femti år og sørget for at bare fire prosent av biomassen av pattedyr nå tilhører ville dyr. 36 prosent er homo sapiens, og 60 prosent utgjøres av våre husdyr, for det meste kveg og svin. 70 prosent av alle fugler i verden tilhører mennesker, de fleste av dem høns. 

            Det ville være en overdrivelse å si at de fleste av disse eide dyrene har gode liv. I tillegg er det et faktum at kjøttproduksjon, særlig av storfe, har en innvirkning på klima og miljø som langt overstiger luftfartens bidrag. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å slutte med å fly; man bør nok også gi avkall på å spise døde drøvtyggere.

            Alle eksemplene jeg har nevnt er antropocen-effekter. Vi mennesker har sprengt akkorden, ekspandert og transformert omgivelsene, åttedoblet oss på to hundre år, anlagt plantasjer og fabrikker, konkurrert om markedsandeler og produktutvikling; vi har firedoblet verdenshandelen og seksdoblet turismen på førti år. I det lange løp graver vi vår egen grav, og mens vi gjør det, nærmest som en ettertanke eller parentes, ødelegger vi livsgrunnlaget til ville dyr og plasserer de andre dyrene i slaveri under grusomme betingelser. 

Plantasjocen

Noen foretrekker å snakke om Plantationocene (‘plantasjocen’) i stedet for antropocen. Plantasjen med sin monokultur – endeløse rekker av identiske planter, der det tidligere var et viltvoksende mangfold – og industrielle effektivitet kan betraktes som en forløper for fabrikken. Ser man seg omkring, er det lett å finne en plantasjeaktig logikk i dagens kapitalisme også, fra Amazons hangarer til australske megagruver og, selvfølgelig, faktiske plantasjer, enten de produserer oljepalmer eller bomull. Den felles logikken i plantasjocen består i standardisering, oppskalering og effektivisering. Jo større, desto bedre; jo raskere man kan få rasket ut i butikkene, desto større blir avkastningen. 

            Plantasjens logikk og logistikk har forlengst inntatt kjøttproduksjonen, og den fremstår som betydelig mer grotesk når produktet er levende dyr enn om det er kull eller bomull. I Porkopolis forteller antropologen Alex Blanchette om en svinefarm i Midtvesten der nesten syv millioner griser slaktes årlig, altså flere enn Norges totale menneskelige befolkning. Det er lite sannsynlig at flertallet av grisene får omsorg og egennavn av arbeiderne. I stedet jobbes det intenst med å utvikle grisen som standardisert produkt. I en annen del av industrien har det lenge vært maktpåliggende å overfôre kyllinger for å øke produktiviteten, som om de var fotballer sydd på akkord av barn i Pakistan. Få tar ellers til orde for laksens rettigheter i Norges mange oppdrettsmerder, ettersom den er ‘den nye oljen’, omsetningen av laks er tidoblet siden århundreskiftet, og politikere får dollartegn i øynene når de snakker om den prosjekterte veksten de neste tiårene. 

Mat og moral

Kanskje det er med dyrs rettigheter som med fossilt brennstoff. Vi vet at det vi gjør er galt, men klarer ikke å la være fordi det gjør livet så komfortabelt og friksjonsfritt for den som tilhører den globale middelklassen. For enkelte er de moralske argumentene likevel altoverskyggende. Den mest harmdirrende kritikeren av kjøttindustrien jeg har kommet over i litteraturen, er den aldrende forfatteren Elizabeth Costello, hovedpersonen i flere av J. M. Coetzees senere bøker og åpenbart hans talerør. Da Coetzee for noen år siden besøkte Lillehammer, nektet han å diskutere litteratur. Det eneste han var villig til å snakke om med journalister, var dyrs rettigheter og den industrielle kjøttproduksjonen. 

            I romanen med samme navn blir Costello invitert til å holde en forelesningsserie på et amerikansk universitet. Hun snakker der om forbrytelsen mennesker begår hver gang de spiser kjøtt. Stemningen er ikke god under middagen etterpå. I en senere bok, The Lives of Animals, sammenligner Costello den rutinemessige massakren av kveg med holocaust. Assosiasjonene går umiddelbart til Zygmunt Baumans Modernity and the Holocaust (1989), som viser at jødeutryddelsene ble utført på en byråkratisk, effektiv, industriell måte som etablerte moralsk avstand mellom de ansatte ved gasskamrene og ofrene. Poeten Abraham Stern, som er til stede på en av Costellos forelesninger, nekter å delta i middagen med henne, og påpeker i et indignert brev til Costello at det er mennesket og ikke kua som er skapt i Guds bilde.

            Costello og hennes skaper er uforsonlig og kompromissløs. En mer pragmatisk holdning representeres av Michael Pollan, som i The Omnivore’s Dilemma forsøker å finne ut av hva han med god samvittighet kan spise og hvorfor. I siste del av boken prøver han seg til og med som jeger og sanker, ut fra en tanke om at det er etisk akseptabelt å spise dyr man har drept selv. Steinaldereksperimentet er ikke særlig vellykket, og Pollan konkluderer med at variert småskalaproduksjon av mat, både planter og dyr, ville være det ideelle. Hans konklusjon er: ‘Spis; ikke for mye, og mest planter.’

            Sannheten er jo at mennesket er en omnivore, altetende. Alt går i grisen, heter det, og selv er jeg i en viss forstand halvt gris. Av helsemessige grunner er jeg nemlig i stand til å fordøye mat bare fordi jeg spiser fordøyelsesenzymer laget av bukspytt fra griser, og jeg føler meg følgelig som en kannibal hver gang jeg spiser egg og bacon. På den annen side er svin også kannibaler dersom situasjonen tilsier det.

Respekten for økologien

Det kan ikke være noen løsning å gjøre alle verdens folkeslag til vegetarianere. Det som er avgjørende, er hva slags relasjon man etablerer til dyrene, ikke om man ender med å spise dem. Andre dyr spiser faktisk også hverandre. I en frodig bok med tittelen Sedna oder die Liebe zum Leben (Sedna, eller kjærligheten til livet) skriver kulturhistorikeren Hans-Peter Duerr om inuitenes intenst emosjonelle forhold til dyrene de har drept, formidlet gjennom gudinnen over havet og havdyrene, Sedna. Duerr legger vekt på at når urfolk dreper og spiser dyr, sørger de for å takke sin besjelede Umwelt for at de får høste av den. De vet hva de gjør, og viser respekt for økologien de inngår i. For dem finnes ikke noe kartesiansk skille mellom oss mennesker og alt annet. 

            Innvendingen om at ikke alle urfolk har vært like pietetsfulle kommer automatisk når man sier slikt, men det er ikke poenget. Andre folkeslags relasjon til sine omgivelser kan nemlig fortelle oss hvorfor den industrielle kjøttproduksjonen må avvikles. Det er ikke hva du spiser som er avgjørende, men hvordan det du spiser er blitt til. Så kanskje skolebarna, etter å ha besøkt slakteriet, ikke ender som vegetarianere, men som jegere, eller fiskere, eller kalkunfarmere i liten skala, eller som etisk bevisste matelskere? Det ville være et skritt i riktig retning, både moralsk og økologisk. 

/

Hva sier vårt forhold til dyr og dyrenes verden om oss som mennesker? Forfatternes klimaaksjon skal dypdykke om dette essensielle spørsmålet i tiden som kommer. Hvis vi fortsatt ønsker å forstå oss selv som medskapninger, da, gjennomstrømmet av natur –

Filosofen Peter Singer ble en av forløperne til dyrenes frigjøringsbevegelse og inspirerte til kampen for dyrs rettigheter. Vi spør: Hva innebærer disse rettighetene, og kanskje enda mer interessant: Hva innebærer disse rettighetene ikke?
               
Ofte når vi snakker om å ta vare på biologisk mangfold, blir arter omtalt nærmest som ideer, uten tanke for at dette er individer som utgjør en art.

Under pandemien har nettopp menneskers misbruk av ville dyr vært den fremtredende forklaringsmodellen for covid19-utbruddet. Sykdommen og isolasjonen mange mennesker har lidd under, økte på sin side forbruket av kjæledyr – særlig hunder. Tilførte disse dyrene – individene – modenhet til sine eiere, eller ble de rene substitutter? Hva gjør dyr med oss?
               
Ifølge lover og konvensjoner har dyr egenverdi, men måten vi fortsetter å behandle dem på viser at våre med-skapninger behandles som ressurser, objekter, ting. Eksempel på perspektivutprøvning: De redselsfulle grise- og kyllingfarmene har bare sin like i hvordan mennesker innhegner flyktninger under miljøkrisene.

//

Vi takker Fritt Ord for støtten til dette prosjektet!

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑