Saken som tok livet av Grunnlovens miljøbestemmelse / Marius G. Nordby

«Dommen i det store klimasøksmålet bestod av svak virkelighetsforståelse og dårlig jus», skriver Marius Gulbranson Nordby.

Under boklanseringen der Harald Eia intervjuet Anine Kierulf om hennes nye bok Rett frem, spurte han henne om hva som er den vanligste misforståelsen folk har av rettsspørsmål. Kierulf svarte raskt at en vanlig misforståelse er at folk tror de kan lese ut av rettsregelen hva regelen er. Hun fortalte at vi i Norge har korte lovbestemmelser, og at presisjonene og detaljene står i forarbeidene. Og det er sant at mange regler fremstår enklere enn de er. Grunnloven § 97, som verner mot tilbakevirkende lover, er gjennom 200 år tolket slik at den ikke står i veien for positiv tilbakevirkning, og at negative virkninger kan være lovlige etter en rekke ulike kriterier. En rett som ytringsfriheten kolliderer ofte med religionsfriheten, og de to må avpasses mot hverandre.

Når jeg selv leser § 112, mener jeg at den inneholdt en rettighet til et bærekraftig og helsesikrende miljø inntil Høyesteretts dom 22. desember 2020. At det var en rettighet gikk frem av lovens forarbeider, både opp mot §§ 110 b og 112. Men viktigst er ordlyden. Ordet «rett» er gjentatt fire ganger i bestemmelsens to første ledd. At første ledd også setter ordet i konteksten «enhver har», og at andre ledd viser til en etablert rett til miljøinformasjon, styrker den oppfatningen. Det er ordlyden som må være den viktigste rettskilden; det er den vanlige folk forholder seg til.

«Rett» og «grunnsetninger»

Jeg tror § 112 var nok et offer for variert ordbruk. Valget av ordet «grunnsetninger», som skapte den sprekken i konstruksjonen der regjeringsadvokat Sejersted fikk feste for sitt brekkjern og Høyesterett la sin vekt bak og knakk bestemmelsen i to, kom til fordi lovgiver ikke ville gjenta «rett» en femte gang. Lest i sammenheng og uten et søkende blikk for svakheter, er det ingen grunn til å anta at ordet «grunnsetninger» i tredje ledd var ment å nulle ut rettighetene i de foregående.

Samtidig er det klart at bestemmelsen kom til å bli tolket, og at tilpasninger mot andre rettigheter måtte gjøres. Kierulf har rett – det er ikke slik at teksten gir hele svaret. Det har vært flere forslag om hvordan bestemmelsen burde tolkes; noen som går langt, andre som er begrensede.

Jeg er overbevist om at ettertiden vil ta den inn i samlingen av Høyesteretts verste avgjørelser.

For min del er disse løsningene for komplekse. Jeg mener igjen at ordlyden inneholder mye av svaret. § 112 nevner eksplisitt naturens produksjonsevne og mangfold. Ordlyden sier at disse skal bevares, og at naturressursene ikke kan overbeskattes på en slik måte at de neste generasjoner ikke kan nyte dem som oss. Kravet om å sikre menneskers helse er kanskje det mest uklare, for hvor god helse har vi krav på? Resten av bestemmelsen mener jeg at er særlig klar: Naturen må bevares like mangfoldig som nå, og økosystemene må ikke overbeskattes slik at de kollapser eller blir mindre produktive i fremtiden. Bruk av naturen må med andre ord være bærekraftig.

Spørsmålet om noe er bærekraftig eller ei, er et konkret vurderingstema vi kan bygge rett på. Selvsagt er ikke alle spørsmål løst, og vi må fortsatt bedrive Kierulfs tolkning. Hver sak vil reise egne utfordringer. For eksempel vil det være et spørsmål om noe ødeleggelse av natur kan tillates i en bærekraftsvurdering; dersom levedyktige bestander bevares og det kompenseres for natur- og habitattap.

Klimakrisen er imidlertid noe ganske annet. Siden Brundtland-rapporten i 1987 ba verden om å handle øyeblikkelig, har alt i stedet blitt verre. Det eksisterte en gang et handlingsrom og ulike alternativer, men dette har smuldret bort mens vi har brukt tiår på å ikke gjøre noe. I dag er det bare én farbar vei igjen til en klimatilstand som er bærekraftig: drastiske utslippskutt. For å unngå de verste virkningene må global oppvarming holdes under to grader, og helst bringes under 1,5 med tiden. Det vil være umulig å oppnå om ikke utvinningen av fossile brennstoffer bremses kraftig og all leting stanses. Dette er den skriften på veggen retten ikke kunne se gjennom oljedisen. Klimakrisen bør allerede ha nådd opp til den høye terskelen som Høyesterett tolket inn i § 112, og den står i skrikende kontrast til en rett til et bærekraftig miljø.

Folkets forståelse

Dommen i det store klimasøksmålet bestod av svak virkelighetsforståelse og dårlig jus. Retten tok hverken Grunnloven eller klimakrisen på alvor. Som en kompassnål ved en magnet, dras Høyesterett mot det resultatet som passet best med Stortingets vilje slik den ble beskrevet av regjeringsadvokaten.

Jeg har reist land og strand rundt for å snakke om klimasøksmålet. Jeg har vært i Vadsø, i Tromsø, jeg har sett prosedyrespel om saken i Kirkenes, jeg har vært i Trondheim, i Bergen, i Molde, i Stavanger, på Hamar, i Arendal og i Oslo. Jeg har møtt folk – og ungdom især. Jeg har møtt hundrevis av mennesker som oppfylte det Stortinget sa at var deres drøm da de oversatte Grunnloven fra gammeldansk til nynorsk og bokmål, de leste og brukte loven.

Folk trodde at «enhver har rett» betydde at «alle har en rettighet». Og jeg synes ikke det er rart. Men så får de vite at en rettighet ikke er en rettighet fordi en grunnsetning er et aksiom, klima er politisk og noen leverte en rapport i 1988 som ikke var en del av forarbeidene. Hvordan i all verden skal vanlige folk vite det? Hva er demokratisk med en lovtolkning som er så langt unna normal ordlydsforståelse at kun noen få jurister kan forstå den?

[…]

Til Strasbourg

Partshjelper i klimasøksmålet, Besteforeldrenes klimaaksjon, besluttet i mars 2021 å klage Norge inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen i kjølvannet av avgjørelsen. Noen måneder etter gjorde de opprinnelige saksøkerne Natur og Ungdom det samme. Besteforeldrene påstår blant annet at Norges manglende evne til å handle er et brudd på retten til liv. De hevder også at det er en klar kobling mellom de utslippene Norge forårsaker og den klare trusselen mot folks helse og liv som klimakrisen utgjør:

«There is a «real and imminent threat». Norwegian oil production contributes to reaching a tipping point in the climate system.»

Mens jeg skriver dette manuset, er det fortsatt usikkert om denne klagen vil slippe inn for den meget selektive domstolen. Samtidig er menneskerettsdomstolen høsten 2021 antatt å behandle et stort klimasøksmål mot flere europeiske land (deriblant Norge), reist av en gruppe portugisiske barn. Domstolen har gitt saken prioritert behandling. Klimakrise og menneskerettigheter vil med andre ord uansett få en avklaring i Strasbourg, og avgjørelsen vil kunne få konsekvenser for hvordan alle europeiske land må forstå rettighetene.

Det er fortsatt håp om å begrense global oppvarming til et nivå der vi unngår de verste virkningene, men da trenger vi alle sider av statsapparatet.

Zappfes lærdom

Det er samtidig lett å bli motløs. Det gjenstår så mye, og endringer i klima og ødeleggelse av miljøet skjer raskt. Det er ikke demokratiet, men naturen som forvitrer omkring oss. I sin nyeste rapport har IPCC satt opp fem scenarier der kloden i samtlige vil passere 1,5-gradersmålet innen 2040. Spørsmålet er hva som skjer etter – om temperaturen fortsetter å stige, eller går ned. Det er svært kort tid igjen til å sette i gang store omstillinger. Vi er nødt til å øke kunnskapsnivået om klimakrisen, og vi er nødt til å snakke mer om viktigheten av negativ makt, for uten grenser er det ingenting som stopper oss fra å ødelegge naturen bit for bit.

Det er fortsatt håp om å begrense global oppvarming til et nivå der vi unngår de verste virkningene, men da trenger vi alle sider av statsapparatet.

Dommen i klimasøksmålet er et eksempel på en domstol som ikke bare lar være å utføre den oppgaven de er satt til (dømme i siste instans), men som ikke engang tok bryet med å kle opp sin egen unnfallenhet i skikkelig arbeid. Selv om dommen også inneholder visse nyanserte vurderinger, er kjernen råtten. Jeg er overbevist om at ettertiden vil ta den inn i samlingen av Høyesteretts verste avgjørelser.

Heldigvis trenger ikke en høyesterettsdom å bli stående for alltid. Det er verdt å avslutte med ordene Peter Wessel Zappfe skrev i sin juridiske embetseksamen i 1923:

Et præjudikat er en høiesteretsdom
– stort mer kan man ikke sige derom.
Og Høiesteret er al ære værd,
den er trygg og forstandig i al sin færd.
En dom av Høiesterets-kvalitet
den skulde ha virkning til evighet.
Og da var jo saken grei, men nei,
så enkel er den desværre ei.
Selv assessorer er mennesker kun,
med menneskers tanke, og menneskers mund.
Og ordet: Errare humanum est,
det passer på dem som på mennesker flest.

/

I Det store klimasøksmålet setter forfatter Marius Gulbranson Nordby lyset på det norske klimasøksmålet, saken der Grunnlovens miljøbestemmelse stod mot utvidelsen av det norske oljeeventyret, og tapte. Forfatteren argumenterer for hvorfor dommen bestod av svak virkelighetsforståelse og dårlig jus, og at Høyesterett hverken tok Grunnloven eller klimakrisen på alvor. Dette er også en historie om maktfordeling, om demokrati og om statsmaktens yttergrenser.

Marius Gulbranson Nordby har mastergrad i rettsvitenskap fra Universitetet i Oslo og en L.L.M fra King’s College of London med vekt på miljørett og menneskerettigheter. Siden 2017 har han holdt over 70 foredrag og skrevet en rekke artikler om klimasøksmålet. Nordby leder fagutvalget for klima- og miljøspørsmål i ICJ Norge og underviser i miljørett ved Det juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo.

Les mer hos Cappelen Damm, der denne omtalen er hentet fra.

//

2021 var ikke bare året der ekstremværet for alvor traff Europa, men også året der miljøbevegelsen vant banebrytende seire gjennom klimasøksmål i ulike land. Dette står i kontrast til det norske klimasøksmålet fra desember 2020, der Høyesterett frifant staten. Norge er nå klaget inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, der også andre saker er på trappene. Gjennom artikkelserien «Det store gjennombruddet?» tar Forfatternes klimaaksjon pulsen på rettsutviklingen som skjer internasjonalt, og undersøker hvilken rolle domstolene kan spille i å bidra til politisk endring både her hjemme og i andre land.

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑