2061: en polodyssé

Av Tina Åmodt / Foto: Mariell Øyre

En gang var dette havet ugjennomtrengelig. Også det var i min levetid. Jeg sitter på dekk, ut hit går jeg så ofte jeg kan. De andre passasjerene lar meg være i fred. Bare et kinesisk par henvendte seg til meg den første kvelden, like etter at vi hadde passert plattformene ved Lofoten, og spurte om jeg trodde vi kom til å se a white bear. Jeg er fornøyd om jeg får oppleve litt snø og is, svarte jeg. Selvfølgelig skjønte jeg hva jeg hadde i vente. Men jeg sitter på dekk, blant velstående dansker og spanjoler og en og annen russer med spesialtillatelse, og speider forgjeves etter vinterlandskapet jeg så på TV som barn. De fleste av oss gjør det. Vi har blitt klimanostalgikere. Fra lugarene og restaurantsalene og boblebadene stirrer vi ned på havoverflaten av isflak som skipet glir tvers gjennom, som sørpeaktige og mørke av den brennende solen bare suger til seg mer sol. Bjørnene har gått i land. Ringselene har lagt på svøm. Vi må alle ha hatter og hansker. Da skipet, i går, tror jeg, stoppet opp på polpunktet, kom kapteinen ut og annonserte at de av oss som ville kunne bli heist ned i livbåter og få små, isolerte flasker til å fylle med hvit sørpe: Et stykke Nordpolen å ta med hjem. Jeg vil ikke hjem. Passasjerene rundt meg tar bilder. Det kinesiske paret har funnet noen nye å snakke med, jeg kan høre dem helt hit når sjøfuglene stuper langs skipsrekken: Isn`t this spectacular? Fortsatt kan jeg huske den gangen jeg leste sammendraget av FNs klimarapport, der det blant annet ble spådd at vi etter 2050 kunne dra fra Europa til Japan gjennom et Arktis som ville være så godt som isfritt sommerstid. Da opprørte det meg. Det ligger i den unges natur. Men så ble jeg opptatt av noe annet. Gud vet at det de siste årene har vært mange sammenstøt mellom generasjonene. Da de første flomflyktningene fikk avslag, trodde jeg nesten de unge skulle lynsje meg, de gikk fra dør til dør og ropte at vi hadde latt det gå for langt. Jeg sa at de heller skulle klandre samfunnsstrukturene. At vi i vår tid gjorde det vi kunne, at vi trodde på flykvoter og økologisk frukt og resirkuleringsvanene våre, men at de store selskapene hadde taket på oss alle. Det er den beste forklaringen jeg har. Men når jeg en sjelden gang møter de gjenlevende vennene mine, gjentar vi vantro at vi må ha vært helt sentrale i det som har skjedd. Rett framfor oss skjedde det. Visst var det fælt å høre om de stadig hyppigere tørkene og ressurskonfliktene i sør, og visst hadde vi slektninger i vest som fikk husene sine skadet av orkaner, og jo, vi ble ganske urolig da regjeringen ble dannet av velferdsnektere, og selvsagt syntes vi synd på fiskerne, og det var urovekkende da de første advarslene om kjøttrasjonering kom, men likevel forstod vi det ikke. Alt som skjedde, lignet jo noe som hadde skjedd før.

 //

Skriftaksjonen «På vei til Paris» er en serie med artikler, essays og dikt som Forfatternes klimaaksjon gjennomfører med støtte fra Fritt Ord. Vi har i invitasjonen bedt forfattere og journalister om å reflektere over FNs klimarapporter, direkte eller indirekte. Dagens tekst står også å lese i Klassekampen. Aksjonen skal pågå frem til september og avrundes med et stort arrangement den 22. oktober på Litteraturhuset i Oslo. Red.