Dette essayet er opprinnelig holdt som «Hansenforelesningen» på Litteraturhuset i Oslo.Det begynner med menneskefoten og bevegelsen som oppstår i en knokkel og fortsetter i en kropp som flykter. 

Fotograf: Thomas Brun
Fotograf: Thomas Brun

 

Av Inger Elisabeth Hansen

Jeg begynner denne forelesinga med en menneskefot.

En liten fot på en stor motorvei gjennom Europa.

Selv en liten menneskefot inneholder 26 knokler. Fotrota består av sju tykke, korte knokler, aller først vil jeg nevne båtbeinet, os naviculare. Os naviculare er en buet knokkel på fotens mediale side, det vil si innside.

Den lille foten på den store motorveien gjennom Europa inneholder altså en farkost, et bein formet som båt, muligens som et seil, en knokkel som kan navigere, som kan skape framdrift, finne fram.

Men hvordan skal EN fot alene på en motorvei finne fram? Dette er jo en menneskefot, og mennesket har TO føtter, det er slik vi en gang ble en overlevende art. En gang for lenge siden fantes det en art kalt “Einfoting”, Claudius Clavus fra Nancy tegnet den inn på kartet i 1427, da han skulle innskrive verden i Europa. Han ga einfotingen navnet unipedes maritimi, men den ble senere avskrevet som et fabeldyr, den falt ut av katalogen over det som får være med i verden.

Fridtjof Nansen nevner den i 1911, i boka “Nord i tåkeheimen”, i kapittelet “Vinland og de lykkelige øer”. Der skriver han  at i “Rymbegla, fra 1780, “ble einføtingar omtalt med “en fot så stor at de skygger seg med den mot solen i søvne.”

Tenk, en fot så stor at den gir ly, et lite husrom om natta for kroppen den vandrer av sted med. Nansen må nødvendigvis ha vært opptatt av føtter og vandringer, ikke rart at han innlemmet den selvhjulpne einfotingen i “Nord i tåkeheimen.” Men han har også sett menneskeføtter med mennesker på flykte gjennom Europa. Derfor opprettet han Nansenpasset. Det var før Hitler anla Autobahnen, det var før de store motorveienes tid.

Men dette er ikke en fabel, det er ikke bare EN men TO små føtter som går på motorveien. Føttene er så små at de tidvis blir løftet opp og båret av to større føtter med en kropp på, en kropp med bein og rygg og skuldre som kan bære, armer som kan holde, et hode som kan brukes. Hvis dette er manneføtter går det i blant kvinneføtter ved siden av, og ved siden av dem igjen føtter, og foran og bak flere føtter, enda flere føtter, en endemisk økning av antall menneskeføtter, en eksplosjon av gående sifre.

Det rare er at alle disse går på en motorvei i Europa, på vei fra sørøst mot nordvest. Utallige er de, og de marsjerer ikke, dette er ingen ryddig marsj, man ser at kroppene beveger seg urytmisk, hals over gode. Og føttene blir stoppet, de blir drevet tilbake, til siden, de snubler i piggtråd. Dette bildet likner ikke på det bildet Europa har vist av seg selv, bildet virker feil koblet, feil montert, som om det viser tilbake på et gammelt kart, et tilbakelagt kart, eller et foranskutt kart. Et kart som avtegner framtida midt i samtida, foranskutt avtegner framtida seg midt i nåtida. Utenom alle forventninger, feil, feil, hvilket terreng stemmer med dette kartet?

En motorvei, blir det sagt, skal være for fri flyt og ferdsel på hjul, fri handel med varer, med mennesker, frie tjenester og turisme, ja, for raske biler og raske representanter for alle oss, slike som har hansken på rattet og skikkelige sko på pedalen. På motorveien er menneskefoten ikke et framkomstmiddel.

Men det er den jo, for disse menneskene beveger seg framover. Og i fotrota i hver av føttene fins det tre knokler kalt kilebeina: de tre os cuneiforme.  Når jeg googler menneskefoten og får opp dette navnet “Os Cuneiforme”, de tre kilebeina, trer min assosiasjonsberedskap i kraft, jeg kobler knoklene os cuneiforme til kileskrifta, de cuneiformete skrifttegnene, jeg kobler til verdens første kjente alfabet, kileskrift-alfabetet fra Ugarit.  

Foten som beveger seg over asfalten har skrift-tegn i seg, tenker jeg, i fotroten har den kileskrift fra Ugarit i Syria, like nord for Latakia, Assads hjemby. Jeg vil dikte at presset fra alle kilebeina i alle føttene på vei fra sørøst mot nordvest prenter avtrykk ned i asfalten, og at dette utgjør en skrift. Tre kiler som ligger eller tre kiler som står, dette er bokstaver fra alfabetet i Ugarit, som nå blir drevet fra hverandre, eller det er på vei, det sprer seg. Disse kileskriftbokstavene ble for noen tusen år siden risset i leire med et spisset siv, kanskje fra breddene ved Eufrat eller Tigris. “Dette tempelet, dette huset, ble reist av”, står det, og så følger et navn, gjenvunnet for etterkommere gjennom alfabetet. Det skrives om byttehandel, eiendom, slekter, byer stiger fram fra skrifta, noe samfunnsaktig. I skrifta finnes samfunn, det samfunnsaktige resirkuleres i alfabetet. Terror er en avskriving av alfabetet.

Skrifta i asfalten, denne trykkekunsten skriver ikke ut en Gutenberg-galakse, den plotter ikke inn et kart over himmelen, den plotter inn et kart over Europa. Hva sier denne skrifta når den blir lesbar? Kan vi lese den allerede nå, i september? Gjentar skrifta på motorveien en historie vi trodde vi hadde forlatt? De ugjentakelige, i hva står de skrevet?

Noe beveger og noe er satt i bevegelse. Enda en knokkel befinner seg i rota av menneskefoten. Terningknokkelen.  Terningknokkelen beveger seg, den beveger seg i et spill. Den er satt i spill, den lille menneskeknokkelen. Den kommer kanskje fra Ugarit, også kalt Ras Shamra, Fennikel-høyden. Herfra fraktet fønikerne krydder og urter ut i Middelhavet, så det ble handlet og veid og målt. Derfor må jeg gå over fra å betrakte foten som en kroppsdel, til å betrakte den som et lengdemål, lengdemålet fot.

“En fot lik lengden av en middels fotsåle, ca 30 cm, regnes som den eldste kjente lengde-enhet som var fastsatt ved målestav etter fyrstelig betegnelse”, står det i Store Norske Leksikon. Denne foten har også vandret fra områdene rundt Eufrat og Tigris, fra Sumer til Egypt, Romerriket og så videre gjennom årtusenene og skiftende riker og grenser. Heller ikke måle-enheten fot sto fast, den var skapt av mennesker, ikke gitt av en gud. Lengdemålet fot i Sumer var i sin tid 26 cm, et par tusen ar senere var den russiske “fut” blitt hele 35 cm.

Denne mangelen på felles mål for handel og vandel var så brysom for samkvemet, at det internasjonale samfunnet måtte fastsette felles internasjonale måleenheter. Dette arbeidet begynte tidlig på 1600 tallet, og ledet til slutt til den såkalte “meterkonvensjonen”.

Hva har det internasjonale samfunnet og EU gjort med meterkonvensjonen sin? Hvor er det felles mål? Prototypen på den internasjonale standarmeteren vedtatt i 1875 ligger fast i Paris, støpt i platina og iridium. Men meteren er i bevegelse, definisjonene av den forandrer seg stadig. I 1906 var definisjonen av en meter (ifølge Wikipedia): “1 000 000/0, 64384696 bølgelengder av den røde linjen i kadmiumspekteret i luft”. Et tall med så mange sifre at det blir umulig å forholde seg til. En eksplosjon av sifre.   Legger man alle føttene som går på motorveiene mellom landene i Europa sammen, hvor mange meter blir det? I følge hvilken konvensjon?

Man regnet seg fram mot “meterkonvensjonen” i et par hundre år, og mens man regnet opphørte ikke det umulige i å finne felles mål. “Den norske fot” ble ikke vedtatt ved lov før den 28.juli 1824. Da ble den “fastsatt til 12/38 av lengden av en matematisk pendel som på 45 grader nordlig bredde ved havets overflate og i lufttomt rom gjør ½ svingning pr. sekund”, står det i Store Norske Leksikon. “Denne fot har lengde lik 31,374 cm og er lik den danske fot av 1820.”

Og det slutter ikke her, for hvor finnes rota, selve røttene, til en felles fot? I samtida? I fortida? Det kulturelle lengdemålet fot kunne kanskje tilbakeføres til noe større? Men det større i fortida, kan det gjenvinnes som noe like stort om det blir felles i samtida? I 1835 ble den danske fot uansett tilbakeført til den rhinske, fra eldre tid, og forøket til 31.385 cm. Den ble 11 mm større. Den svenske fot var og forble sitt eget mål, noe mindre. (29.690 cm)

Tilbake til området der lengdemålet fot kom fra, tilbake til Ugarit, også kalt Ras Shamra, eller Fennikel-høyden. Foeniculum Vulagaris, skjermplanten som har navn etter fønikerne, med frøene smekkfulle av eteriske oljer, og som ble lastet på fønikiske skip og rodd og seilt over Middelhavet. Fennikelfrøene fins. Våpenhandelen fins. Hvor er det blitt av samfunnet? Fantes det bare? Og gudene, på hvilken svartebørs blir de omsatt?

Alfabetet fra Ugarit fins i museene og på google. Der fins også tavlene fra Ugarit, skriftene som sammen med Dødehavsrullene kaster lys over røttene våre, over forskningen i og lesningen av vår egen religions Bibel. Kanskje skriftene fra Ugarit åpner for en tilbakeføring til utgangspunktet, de snakker til oss fra sin samtidighet, men kan vi kjenne vår egen Bibel igjen i deres samtidighet?

Ta f.eks. evigheten, slik den er blitt overlevert til oss, slik vi har blitt vant til å lese den. Jeg tenker på et av de mest brukte bibelstedene i Forkynneren, før kalt Predikeren: “Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter. Men de fatter ikke det verk som gud har gjort fra først til sist”. (Forkynneren kap 3 vers 11)

I løpet av de tre årene jeg jobbet med å revidere bl.a. Forkynneren sammen med teologiske eksperter på akkadisk, gresk og hebraisk, lærte jeg at “evigheten” på norsk, ikke samsvarer med det hebraiske ordet eller begrepet “olam”, som det er oversatt fra. Evigheten kan ikke tilbakeføres til en hebraisk opprinnelse, vi har skapt den selv, gjennom å fortolke det opprinnelige ordet “olam” inn i vår sammenheng. “Olam” kan ikke bety det vi har lært å forstå som evigheten, særlig ikke forbundet med “evig liv”, oppstandelse eller liv etter døden. I samtiden og førtiden til Forkynneren ble ordet brukt i betydningen “den tiden som varer/lang tid” , man mener dessuten at i skriftene fra Ugarit peker “Olam” på noe skjult, noe mørkt, ikke bare noe hemmelig. Trøsteaspektet i vår evighet er blitt borte når man søker samsvar med det opprinnelige ordet “olam”. Tilbakeført til opprinnelsen kunne kap.3 vers 11 i Forkynneren skrives ut slik: “Alt skapte han vakkert i sin tid. Også mørket/det skjulte har han lagt i menneskenes hjerter, så de ikke kan forstå hva gud har gjort fra først til sist”.

Evigheten er ute av den nye norske autoriserte Bibelen. Den er blitt erstattet av “alle tider”. I den danske er den blitt erstattet av “verdens gang”. I den svenske er både “evigheten” og “menneskenes hjerter” blitt til noe annet, mer samtidstilpasset, rasjonelt. “Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter” er blitt til “Han låter manniskor urskilja ett sammanhang,..”

Javel, tenker jeg, på svensk er vi blitt seende, tenkende, til og med rasjonelle vesener, vi ser oss om og vi finner en sammenheng. Forkynneren ser seg om og finner en sammenheng i hjertet sitt. Han snakker til hjertet sitt, han trodde at hjertet var organet både for tanke og ettertanke; motet i hjertet springer ut av tanken og ettertanken. “Jeg sa i mitt stille sinn, jeg tenkte ved meg selv, i min sjel” har det stått at Forkynneren gjorde, men han gjorde ikke det. “Da sa jeg til hjertet mitt”, sier han stadig. Alt satt i kroppen, begrepet “sjel” slik vi kjenner det, fantes ikke på hans tid, og skillet mellom kropp og sjel, slik vi også kjenner det, ble innført senere.

Tanken og ettertanken satt i hjertet i sin tid, en gang. Det får meg til å lure på om menneskehjertet kan tilbakeføres? Er menneskehjertet gjentakelig? Er alle hjertene ugjentakelige?

Hjertet slår. Foten går. Liten fot på stor motorvei i Europa: i fotrota sitter båtbeinet, kilebeina, terningknokkelen, og ytterst på lilletåa den minste knokkelen i menneskekroppen, falangen.

 

/

 

Inger Elisabeth Hansen er en av våre mest fremstående poeter, og har i tillegg gjort en rekke gjendiktninger til norsk. Les mer her.