Å undre seg over naturen

 Av Espen Stueland

 

Biblia naturae: Troen på at poesien og vitenskapen kan utfylle hverandre overlevde 1800-tallet, deretter falmet den. Kan den vekkes til live?

«Hvis vitenskapsmennene noen gang skulle lykkes i sine bestrebelser på å revolusjonere vår tilstand eller vanemessige oppfatninger, vil poetene stå klare til å følge opp.» Et ambisiøst løfte. Det er den britiske romantikeren William Wordsworth som fyrer det av, i forordet til Lyrical Ballads i 1800. Han ser for seg et samarbeid mellom litteraturen og vitenskapen. I dag er dette langt fra en selvfølge – snarere ser man gjerne litteratur og vitenskap som motsetninger. En grunn til det kan være at litteraturen ofte besjeler naturen: det vil si tillegger den menneskelige egenskaper, og speiler mennesket i naturen. En løsning på det vi kunne kalle Wordsworths dilemma, hvordan bryte ut av vaneforestillinger ved å fusjonere vitenskap og litteratur og samtidig tilkjenne naturen egenverdi, søkes herved! Er det halsbrekkende litterære eksperimenter som må til?

 Naturvitenskapen og oss

Mange forfattere har i de siste hundre årene kritisert besjelingen som litterært grep. Den er noe gammeldags, hevder man. Ved å besjele, gjør man naturen lik mennesket, blir det innvendt. Når mennesket bruker naturen til å speile seg selv, sin åndelighet og religiøsitet, blir forskjeller mellom natur og menneske underslått. Og kanskje er det når disse forskjellene mangler, vi blir blinde for skadene vi påfører naturen?

       Naturvitenskapen er rasjonell. Dermed kan den sies å være ateistisk, den besjeler ikke naturen. Hvorvidt hver enkelt av oss opplever at vitenskapen legger begrensninger for tro og tvil, er selvsagt en helt annen skål. Naturvitenskapen sier hvordan verden er, ikke hvordan vi erfarer den eller skal innrette våre liv. Vitenskapen er ikke etisk. Som Albert Einstein skriver i en tekst om naturvitenskapen og etikken: Det er ikke plass til følelser i den vitenskapelige tenkemåten. For «vitenskapsmannen fins bare ‘eksistens’, ikke ønsker, ikke vurderinger, ikke godt, ikke ondt» (Om naturvetenskapen). Hvorvidt vitenskapen oppleves som begrensende for hva vi tenker om naturen, er betinget av samfunnets evne til å la den prege holdninger, mentaliteter, erfaringer og handlinger. Når besjeling stilles opp som motsetning til «vitenskapen», er det vanligvis besjeling som en form for religiøs erfaring man sikter til. Menneskets besjeling er et utsagn om verden. Vitenskapen er en annen kategori utsagn om verden. Den romantiske naturfilosofien er deistisk, en måte å formulere vår beundring av Gud i skaperverket på. En tilsvarende Guds- og naturbeundringen er tydelig hos den skandinaviske opplysningstidens fremste biolog, Carl von Linné.

       Omtrent samtidig som Diderot og d’Alembert utga første bind av Encyklopedien (1751), og innledet opplysningstiden med dunder og brak, utga Carl von Linné skriftet Om å undre seg over naturen (De curiositate naturali, 1748). Menneskets undring overfor naturfenomenene er for Linné en gudfryktig grunnmodus. Curiositas var 1700-tallets store moteord. Undring uttrykte et ideal for utforskertrang. Og i den andre enden av denne undringen, i den empiriske forskningen, vokste det fram en trussel mot religiøse dogmer. Augustin hadde på 400-tallet anført curiositas som en av lastene. Linné ufarliggjør curiositasidealet ved å tilbakeføre det til den kristne troen. All naturvitenskap må tas til inntekt for Bibelens lære, hevdet Linné. For ham har naturen og Bibelen samme opphav, Gud. Han kan forklare at Bibelen ikke rommer all kunnskapen om naturen man hadde opparbeidet på Linnés tid. Linné ville tilbakevise ateistenes empiriske utsagn om at verden ble til ved slump. For Linné er naturvitenskapen den høyeste vitenskapen fordi den fyller mennesket med gudfryktighet og følelsen av at alt viser til Guds plan.

       Linné kunne selvsagt ikke forutsi hvilke turbulenser vitenskapen skulle utløse. Darwins Origin of Species utkom rundt hundre år etter De curiositate naturali.

 

Romantisk naturfilosofi er uforenelig med vitenskapen, som utfordrer skapelsesberetningen og dogmet om menneskets som skapelsens sentrum og midte. Naturvitenskapen fortrengte det religiøse, men det skjedde gradvis: Vårt problem er at vi er historisk situert i en ettertid hvor opplysning og religion er blitt motsetninger, noe de ikke nødvendigvis var på 1700-tallet. De fleste fornuftforkjemperne verken kunne eller ønsket å bryte med religionen. Skandinavisk opplysningstid sto fullt og helt på den kristne troens grunn. Noe annet var umulig. Vi, derimot, betrakter den romantiske naturfilosofien gjennom et filter av naturvitenskapelig rasjonalitet.            

       Fra andre halvdel av 1800-tallet skyller den empirisk funderte darwinismen inn over opplysningstiden og romantikken. Ikke før var darwinismen anerkjent, så entret kvantemekanikken scenen og rokket ved den tradisjonelle forestillingen om kausalitet. Naturvitenskapen fremmet erkjennelsesprosesser som raskt gjorde romantisk naturfilosofi til fjern fortid.

 

Endevendt av vitenskapen

I forordet som jeg siterte fra i starten, fremlegger William Wordsworth sin verdensanskuelse, som poet. Moralen hans, eller sensibiliteten, er kjennetegnet av en åpen, inkluderende følelse av samhørighet. Han uttrykker en innstendig vilje til å berøre sine medmennesker med diktningen. Å være poet vil for Wordsworth si å erfare at mennesket og naturen er tilpasset hverandre. Menneskesjelen speiler naturens skjønnhet og særegne egenskaper. Samtidig er Wordsworth fullt klar over at det verdensbildet han selv har, en gang kan endevendes av den kommende vitenskapen. Det er nettopp med det in mente han i spenning ser fram mot hva vitenskapen kan utrette, og skriver ordene jeg allerede har sitert litt fra. Wordswort hevder at poetene vil

» … bidra ved å bringe følelser til de vitenskapelige fenomenene. Selv de mest perifere oppdagelsene som kjemikere, botanikere og geologer gjør, vil bli gjenstand for poetenes kunst, slik alt annet kan bli det, hvis den tid noen gang kommer da oppdagelsene […] blir kjente for oss som begjærlige og lidende mennesker. Om den tid noen gang kommer da det som nå kalles vitenskap […] vil stå klar til å legemliggjøres som kjøtt og blod, vil poeten låne ut sin levende ånd til forvandlingen og hilse skapningen som fødes velkommen, som et kjært og ektefødt medlem av den menneskelige familien.»

Wordsworth har stor tillit til fremtidens poeter. De vil bistå vitenskapen med å levendegjøre og konkretisere vitenskapelige oppdagelser. De kan anskueliggjøre vitenskapen, tilføre det abstrakte kjøtt og blod, empiri. Han virker likevel ikke helt overbevist om at vitenskapen vil bli anerkjent utenfor kretsen av innvidde. Han uttrykker en forsiktig reservasjon. Kanskje har han kirkelig sensur i tankene. Mye av det som pågikk i vitenskapens navn, var heller dilettantisk virksomhet, særlig innen fag som kjemi, alkymi, mesmerisme og forsøk med bruk av elektrisitet. Det var den glade amatørvitenskapens tid. Jo flere okkulte slagsider, desto bedre. Dette skulle vare på hele 1800-tallet. Og da er vi framme ved August Strindberg.

        Strindberg er den ubestridte vinner av klassen for forfattere som hiver seg over vitenskapen i små og store tokt. Han ønsket til å begynne med å erverve mer kunnskap, men ambisjonen vokste grandiost. Han ville revidere alle naturvitenskapens etablerte sannheter! Han forsøker å sette seg inn i alt, og nesten all tidligere forskning avfeies som upålitelig vrøvl. Forskerne er løgnhalser som utelukker ubehagelige sannheter. Selv vil han avdekke sannheten. Som en vitenskapens Swedenborg, vil han dele hemmelige innsikter med leseren. Over 1100 sider i verket En blå bok reviderer han tyngdekraftloven, ugyldiggjør astronomiens forklaring på jordklodens bevegelse i verdensrommet og tilbakeviser at røntgenbilder er mulig. Skriftene utgjør en amok encyklopedi.

       I lange perioder vier han all tid til alkymien. Hybelutleiere i Paris kastet ham på dør fordi han tåkela oppgangen med kjemiske forsøk. Han lå i strid med universitetet som ikke ville la ham få et eget laboratorium. Han mente å ha laget gull av jernoksid og sammenliknet grunnstoffenes atomvekt med planeters avstand til solen. Begge forhold kunne uttrykkes matematisk, derfor var analogien holdbar.

 

 Mening i mønstre

Strindbergs overordnede vitenskapelige tese er at alle fenomener utgjør en skjult analogi. Likhet er selve bindemiddelet i hans naturvitenskap. Ingenting sysselsetter hans assosiative språk- og tankeevne mer enn likhet. Han henrykkes av enhver forekomst av likheter i naturen, som han besjeler med mening. Han ser mening i tilfeldige mønstre. Han identifiserer en ansiktsform i en strandkrabbes skall. Han gjør kjemiske forsøk med en valnøtt fordi den likner hjernen. Han finner at de består av de samme stoffene. Man må slutte å tenke med kjøttet, skriver han et sted. Man må heller tenke symbolsk. Å se mønstre og menneskelige former i det tilfeldige, slik han gjør, kalles pareidoli.

       Strindberg skriver traktater på fransk om kjemiske forsøk, men anbefaler lesere som vil følge hans eksempel å kvitte seg med frykten for å dø. For eksperimentene er sykdomsfremkallende. Han beskriver at han har stengt hybelvinduene for å hindre frisk luft. Deretter har han satt flammen under retorten og varmet opp blåsyre, bly, kvikksølv. Han mener luktesansen er det mest sentrale sanseorganet under slike forsøk. Ikke bare det sanseorganet som mest åpenbart lider under avgassene, men også det vitenskapelig mest pålitelige organet. Strindberg opphøyer det å inhalere den infiserte luften, snuse og sniffe i seg avgasser, til sin metode. Han får åndebesvær og intense magesmerter. Musklene lammes og hendene sprekker og blør. Skadene på de indre organene kan han ikke redegjøre for, men vi kan gå ut fra at de var betydelige. Psykiatrien fattet raskt interesse for ham. Kjemikere etterprøvde allerede i hans levetid forsøkene. Forsøkene er beskrevet i en rekke bøker, deriblant En blå bok og Antibarbarus. De vitenskapelige ambisjonene fyller flere tusen sider i hans samlede verk. Forskerne har falsifisert det som lar seg falsifisere. Ytterligere en drøss hypoteser må sorteres under kategorien spesialavfall, karakteriseres som litteratur eller som patografi. Strindberg talte varmt for observasjonsteknikker som underliggjør: Han forlanger at nattsvermere studeres i sylinderspeil! Opphavet til det assyriske skriftspråkets grafiske utforming må søkes i formen på et sneglehus!

 

Den usynlige kirke

Strindberg iscenesetter en ekstrem variant av Wordsworths kjøtt og blod-doktrine, som man kunne kalle hans program for legemliggjøring. Jeg får litt dårlig samvittighet for utelukkende å betone det ekstreme hos Strindberg. Men ingen nærme vel lese Strindberg uten å kjenne beundring for hans løpske genialitet.

       Men tilbake til Wordsworths reservasjon. Hva skyldes den? Han skrev i en tid da vitenskapen ikke var sikret institusjonell uavhengighet. Empiriske funn måtte legitimeres overfor kirken. Forskerne underkastet seg sensuren ved å tilpasse den nye kunnskapen til teologien, den var overordnet som rammebetingelse. Forfatterskapet til filosofen Immanuel Kant forteller om denne kampen for forskningens og kunnskapens frigjøring og kamp for autonomi. I skriftet med den frekke og obsternasige tittelen Religionen innenfor fornuftens grenser, beskriver han religionen som en delmengde av fornuften. Kirkens makt og innflytelse karakteriseres som en «usynlig kirke». Det er en fabelaktig metafor. Som den gode protestant og billedmotstander han er (som ville kaste krusifikser og annen billedlig framstilling ut av kirken), mener Kant for øvrig at besjeling er en kirkelig uting, det er å gi etter for trangen til å lage seg en gud. Her ser vi opplysning som den romantiske naturfilosofis motsetning.

       Overalt rundt Kant sprang det fram en rekke nye kunnskapsområder hvor teologi og natur ble presset sammen. Man fikk en jordskorpeteologi og insektteologi. Naturvitenskapelig forskning på gresshopper, fisker, snegler og bier, fikk et teologisk vedheng. Den nederlandske medisiner og naturvitenskapsmannen Jan Swammerdam, som led av sykelig pietisme, skrev i Biblia naturae (Naturens Bibel), at han fant beviset på Guds forsyn «i lusens anatomi».

       Wordsworths forord til Lyrical Ballads er gjennomsyret av en tro på at poesien og vitenskapen kan utfylle hverandre og vekselvirke. Denne overbevisningen overlevde 1800-tallet, deretter falmer den. Det betyr ikke at poeter etter ham har fjernet seg fra viljen til «carrying sensation into the midst of the objects of the science itself», for mange har gitt sin tilslutning til den tankegangen. Men den avgjørende forskjellen mellom Wordsworth og det 20. århundrets poeter, er at man i det 20. århundret artikulerer seg innenfor en kulturell horisont hvor det, for det første, antas å finnes en splittelse mellom de «to kulturer» vitenskapen og humaniora, og hvor det, for det andre, hersker en bevissthet om at vitenskap er innviklet. Forbeholdene er derfor sterkere enn hos Wordsworth, eller ambisjonene justert ned. Man har lært at vitenskapen sjelden er så sikker som man kunne ønske, og at kunnskap er forgjengelig.

 

I mange dikt og romaner er det benyttet parodi og undergravende ironi for å framstille vitenskapen. Humor og latterliggjøring er det vanligste virkemiddelet vis-à-vis forskere og vitenskapsmenn i litteraturen. Forfattere overalt i Europa, og til alle tider, synes for eksempel å ha undertegnet en hemmelig kontrakt om å benytte parodi-formen til å framstille leger. Som yrkesgruppe kommer de helt skeivt ut i litteraturen. Leger i litteraturen påberoper seg viten og vitenskapelighet, men mislykkes kapitalt i å behandle pasientene. De er bare ute etter pengene dine! De forårsaker lemlestelser! Pasientens kroppslige lidelser øker proporsjonalt med at behandlingen skrider fram! Forfattere har gitt sin tilslutning til denne parodien på tvers av tid og sted. Du finner det hos Moliére, Rabelais, Dickens, Proust, Undset og utallige andre.

 

Observasjoner fra laboratoriet

En roman som uttrykker en slik ironisk tilnærming til vitenskapen, er De grunnleggende bestanddeler (2002), skrevet av Michel Houellebecq. Romanens hovedperson, Michel Djerzinski, beskrives som en av «sin tids største biologer». Han er ansatt ved den største franske forskningsinsitusjonen i Frankrike. Fortelleren kontrasterer Michaels forskningsfellesskap mot de fremste naturvitenskapelige forskere i det 20. århundret: deriblant Albert Einstein, Max Planck og Niels Bohr. Disse fremholdes som uoppnåelige idealer, de har et nivå som er skyhøyt over det som utspiller seg i den franske forskningshverdagen. Vi leser for eksempel:

Når Niels Bohr betraktes som kvantemekanikkens virkelige far, så er det ikke bare på grunn av hans personlige oppdagelser. Framfor alt skyldes det det spesielle miljøet han klarte å skape omkring seg, preget av kreativitet, intellektuell ildhu, åndsfrihet og vennskap. Det Fysiske Institutt i København, som Bohr grunnla i 1919, skulle komme til å ta imot alle yngre europeiske forskere av betydning. Heisenberg, Pauli, Born; alle fikk de sin opplæring her. Bohr, som var litt eldre enn dem, tok seg tid til i timevis å diskutere detaljer i hypotesene deres, med en enestående blanding av filosofisk klarsyn, velvilje og prinsippfasthet […] Han yndet å invitere studentene til bondehuset sitt i Tisvilde. Der mottok han også vitenskapsmenn fra andre disipliner, så vel som politikere og kunstnere, og der sprang samtalen fritt fra fysikk til filosofi, fra historie til kunst, fra religion til dagligliv. Noe liknende hadde ikke skjedd siden de tidligste greske tenkernes tid. Det var i en slik enestående sammenheng, i tiden fra 1925 til 1927, at de vesentligste forutsetninger for Københavnermodellen ble utviklet, den som kom til å omstøte nesten alle tidligere kategorier som rom, årsakssammenhenger og tid.

Det intellektuelt stimulerende forskningsfellesskapet som Bohr sterkt bidro til å skape, blir et tyngende ideal for forskerne i Houellebecqs roman. Michael og hans kolleger settes altså i et dårlig lys:

Djerzinski var ikke kommet i nærheten av å gjenskape noe slikt rundt seg selv. Miljøet i den forskningsenheten han ledet var verken mer eller mindre enn et kontormiljø. Forskere innen molekylær biologi er for det meste ærlige teknikere uten genialitet, som leser Le Nouvel Observateur og drømmer om å dra på ferie til Grønland, og langt fra en slags mikroskopets Rimbaud, slik en sentimental offentlighet ynder å forestille seg dem. Den molekylærbiologiske forskning fordrer ingen kreativitet, ingen oppfinnsomhet; i virkeligheten er den nærmest en ren rutinevirksomhet som ikke krever annet enn en rimelig grad av annenrangs intellektuelle evner. […] Man lager et molekyl, man lager et annet. Man koder dataene inn i computeren, og computeren regner ut undersekvensene. Man sender en faks til Colorado. De lager genet B27, her lager vi C33. Det er som å lage mat.

Houellebecq portretterer intellektuell slapphet. Hvorvidt denne framstillingen er troverdig eller ikke, tar jeg ikke stilling til her. Det viktige er at romanen følger et velprøvd skjema for parodier.

       Romanen inneholder en del vitenskapsfilosofisk tankegods, blant annet fra sosiologen Bruno Latour. Som sosiolog i laboratoriet, er Latour en observant vaskekjerring. Han ser flekkene etter kaffekoppen som ble kastet i veggen i frustrasjon. Han registrerer en gjenglemt kolbe når forskerne går hjem. Han betrakter det som pågår uten nødvendigvis å ta stilling til om forskerne står nært framfor et stort gjennombrudd som vil avløse gamle verdensbilder og bli honorert med Nobelprisen. Hans spørsmål er heller: Hva gjør de? Han studerer laboranten i aksjon heller enn innholdet i reagensrøret eller språket i forskningsrapporten som ender i Nature. Latours arbeid avmystifiserer forestillinger om den rene, objektive og ubesudlede forskningen. Tvert om har forskeres personlige verdier og verdensanskuelser noe å si, ifølge Latour. Derfor vil også menneskelige egenskaper spille inn. Latour undergraver forestillingen om forskning som et uegennyttig sosialt fellesskap, der alle alltid vil hverandre vel og den moralske integritet aldri settes på prøve. Det er også det Houellebecq gjør.

 

Poesiens prøverørsmetode

Wordsworths idé om å legemliggjøre vitenskapen i kjøtt og blod, og at poeter kan levendegjøre innsiktene, blir nærmest bokstavelig hos den kanadiske forfatteren Christian Bök, som fusjonerer poesi og vitenskap. Han har fått tilgang til et laboratorium hvor bioforskere hjelper ham med å implementere «et dikt», en kjemisk tekst, inn i en livsforms celler, slik at de vil bringe «diktet» med videre i neste generasjon når de muterer. Det kjemiske diktet hører naturligvis ikke til i cellene, derav navnet på prosjektet: «Xenotekst-eksperimentet». I en presentasjon av prosjektet beskriver Bök sin bruk av teknologi som et forsøk på å

«oppbevare data ved å kode tekstlig informasjon inn i genetiske nukleotider, og på den måten lage «budskap» av dna, budskap som vi deretter kan pode inn som gener i celler der disse budskapene vil holde stand, uskadet og uendret, gjennom myriader av mitotiske sykluser, bevart for senere gjenfinning og dechiffrering.» (Oversatt i Audiatur. Katalog for ny poesi, 2007)

Forskjellen mellom Böks «prøverørsmetode» og poesiens mer tradisjonelle retoriske besjeling, er liten. Bök har tilgang til en annen teknologi, genteknologien. Jeg minner om at Wordsworth skrev at han ville «låne ut sin levende ånd til [vitenskapens forvandling] og hilse velkommen skapningen som fødes, som et kjært og ektefødt medlem av den menneskelige familien».

       Jeg savner at tilnærmingen til Böks genteknologiske eksperiment også gir plass til motforestillinger. Når jeg leser ham, tenker i alle fall jeg at eksperimentet må vurderes på flere måter enn bare estetisk. Genteknologien er et inngrep i naturen som må vurderes mot en større bakgrunn. I det nordamerikanske jordbruket tillates genmodifisering i en annen skala enn i det norske jordbruket. Det er tillatt å bruke kjemikalier man ikke kjenner konsekvensene av. Genmodifisering fortrenger de naturlige artene. Kommersielle interesser får overtrumfe farene for framtidig skade på miljøet og folks helse.

       Böks eksperiment er vokst ut av nordamerikanske holdninger til genmanipulering. Bök har behov for å sette spor etter seg, og tenker at det legitimerer eksperimentet med naturen. Samtidig uttrykker eksperimentet en tradisjonell avantgardistisk drøm: å «bringe poesien ut av bokformatets begrensninger». Bök mener at dette potensielle diktet, som han gir epiteten «parasittisk», har større mulighet enn noe annet som er skapt til å overleve den jordiske sivilisasjon. Hovmodet i ironien er uutgrunnelig, men er den menneskekjær?

       Böks forsøksdyr er e-coli-bakterien. For vanlige folk er den en ikke-organisme. Det fins null positive konnotasjoner knyttet til den. Hadde han valgt en annen organisme, ville vi kanskje vært mer på alerten. Å tukle med mer avansert skapninger, for eksempel genene til et pattedyr eller et menneske, ville berørt oss på en annen måte, ikke minst moralsk. Vi ville mobilisert fra et sted dypere i oss selv. Er det så mye bedre at det blir gjort med en e-coli-bakterie? Hva med det prinsippielle? Er det fritt fram for å benytte teknologiens muligheter, bare man gjør det med organismer og skapninger vi ikke kan identifisere oss med? Skal vår identifikasjon være det som setter rammene og betingelsene? E-coli-bakterien driter vi i. La oss si at man mener det er etisk betenkelig at vi kloner husdyr bare for at de skal produsere dobbelt så mye kjøtt. Kan resonnementet overføres til lyrikkens område? Er det greit å underlegge skapninger en instrumentell, avantgardistisk drøm om å skape tekst som muterer seg selv ad infinitum?

       Flere forfattere har i høst tatt til orde for at litteratur har spesielle rettigheter som gjør at den unndrar seg etiske avveininger. Estetikken får overtrumfe etikken. Kan vi la de samme rettigheter gjelde for eksperimenter av Böks type? Jeg tror vi ville blitt avstumpet. I Böks tilfelle har jeg lett forgjeves etter drøfting, høyttenkning og mer prinsipielle avveininger.

 

Menneskelige avtrykk

Böks «Xenotekst-eksperiment» er et forsøk på å sette et varig <I>avtrykk<I> på verden. Han håper at hans genetisk-verbale bumerke skal «overleve selv den jordiske sivilisasjon». Han mener at eksperimentet er harmløst. Hva poenget med det er, framgår ikke. Å omskape naturen til vårt bibliotek ved hjelp av teknologi, er for meg en fremmed tanke. Vi har allerede satt et menneskelige avtrykk på kloden. Geologer benevner vår tid som en <I>antroposen<I> tidsalder: en epoke kjennetegnet av at mennesket er den kraft som endrer jordens overflate, i et kolossalt omfang. Avtrykket reduserer klodens mangfold og skaper klimaendringer.

       Vår tid viser en aldri hvilende oppfinnertrang som skaper nye teknologier og teknikker, og fornyer gamle tankefigurer. Endringene er hinsides hva den gamle etikken kan dele inn i bra og dårlig. Tankefigurene produserer en mentalitet som plasserer mennesket over naturen. Språket kamuflerer at vi selv er en del av økosystemet. Viljen til å ta arsenalet av teknologier i bruk, fortrenger innsikten i at vår eksistens avhenger av at økosystemet er i balanse.

       Wordswort ville legemliggjøre kunnskap. Denne kunnskapen, forskningen, vitenskapen, kan brukes på positive og negative måter. Kan poesien bidra til å avkle vår morbide ressursbruk og skape bevissthet om alternativet til dagens destruktive kurs?

 /

Essayet stod å lese i Bokmagasinet, Klassekampen, lørdag 1.11.14 og publiseres her med forfatterens og avisens vennlige tillatelse. / Dette er ellers en forkortet versjon av et foredrag Espen Stueland holdt under Oslo internasjonale poesifestival 6. september 2014.