Videokunst

still_Treelungs_300.jpg

I tiden framover vil vi introdusere kunstnere som bruker video for å utforske og formidle sitt miljøengasjement. I tillegg vil vi vise noen videopresentasjoner av aktører vi synes er interessante i en kunstøkologisk sammenheng. Til sammen utgjør dette videoutvalget et vidt spekter av prosjekter som spenner fra en poetisk tilnærming til en mer dokumentarisk form. Felles for disse er en dyptfølt drivkraft som overskrider selve prosjektet, og involverer alle aspekter ved livet.

Video har hatt økende betydning på samtidskunstscenen. Video eies i dag av «alle», men er fremdeles en viktig kunstform. Fra den spede og eksperimentelle fasen på 1960-tallet, da videoteknologien var ny og utfordrende, til i dag hvor video ikke bare brukes på grunn av de visuelle og estetiske mulighetene i mediet selv, men som en måte å arbeide både dokumentarisk og poetisk med temaer man vil formidle til et større publikum. Video gir også unike muligheter til å folde ut den kunstneriske prosessen i tid og reflektere over komplekse tanker og filosofiske problemstillinger.

Video er en visningsvennlig form, og kan finne sted nærmest over alt. Man kan oppsøke video i det minste galleri, og den er et klikk unna i verdens kanskje største «galleri» – youtube. Video er både eksklusivt og kollektivt på en og samme tid. For kunstnere som arbeider engasjert med temaer som griper inn i menneskers liv og hverdag på tvers av kultur og geografi, er video et fantastisk uttrykksmedium som kan begeistre og bevege betrakteren både intellektuelt og emosjonelt.

/// Copyrights til alle verk på denne siden tilhører den enkelte kunstner og nettstedet.


Det er botn i Vestfjorden av  Karianne Stensland.

2017, tredje utgave, 15:00 min

Karianne Stensland er kunstner bosatt i Trondheim. Drivkraften i Kariannes arbeider er undersøkelser og omformuleringer av kjønn, makt og rangordning. Hennes arbeider innbefatter elementer fra tekst, tegning, musikk og skulptur, ofte presentert gjennom performance, video og installasjon. Improvisasjon i arbeidsprosess og metode, gir prosjektene et aspekt av tilfeldigheter og humor. Med MFA fra Kunstakademiet i Trondheim og studier ved St. Petersburg State Theatre Arts Academy, kobler hun erfaringen fra visuell kunst og teater opp til egen kunsteriske praksis.

Les mer om Kariannes arbeider her: http://kariannestensland.no/


BREATH av kunstner Eva Bakkeslett

https://vimeo.com/194192204

(2015) 20:00 min
Pust er den røde tråden i Eva Bakkesletts videoarbeid Breath. Verket kretser rundt åndedrettet som et fundament for alle levende vesener, en gjennomstrømmende kraft som binder alle organismer sammen i ett, verdensomspennende økosystem. Pusten utforskes i utvidet forstand, som en poetisk reise gjennom betraktningene til filosofer, aktivister og forskere, og gjennom assosiasjoner og historiske konnotasjoner. I flere av oldtidens kulturer var pust for eksempel ensbetydende med sjel – på gresk, sanskrit og kinesisk kan ordene for pust best oversettes med det norske ånd. Bakkeslett tolker pusten visuelt i et assosiativt og poetisk billedspråk, der sekvensen av bilder ikke følger noen lineær narrativ logikk. Tette bomullsskyer velter ut av en fabrikkpipe, damp siver ut fra huller i bakken i et vulkansk landskap, et knitrende bål forvandler de brennende kvistene til røyk og aske. Pusten er drivkraften i alt liv. Hver skapning forvandler luften og legger noe av sin egenart i blandingen før den seiler videre.
Breath har vært vist på en rekke utstillinger i Norge, seneste på Høstutstillinga 2016, og på filmfestivaler i inn og utland, blandt annet på Kortfilmfestivalen i Grimstad 2015.

Filmen er laget med støtte fra Nordnorsk Filmsenter, Fond for Lyd og Bilde og Billedkunstnernes Vederlagsfond.

(For visninger ta kontakt med kunstneren på bakkesle(at)online.no)


Leave It in the Ground by Oliver Ressler.

A film by Oliver Ressler, 18 min., 2013

In recent years, countless extreme weather events have clearly indicated that climate change is not only a future phenomenon but is already taking place. Some of the effects of global warming—desertification, more frequent droughts, less frequent but more intense precipitation, lower crop yields— are inflaming existing social conflicts. In the Global South, climate change aggravates the crises of poverty, violence, and unrest that result from the legacies of colonialism and neoliberal capitalism. This vicious circle fuels humanitarian crises and civil wars that amplify political, economic and environmental disasters.

Despite clear warnings, the ruling powers do not have a political agenda with a serious strategy to reduce use of fossil fuels, the main cause of global warming. Fossil-fuel fundamentalism seems to dominate throughout the globe.

screen-shot-2017-02-04-at-19-07-39

Recently, some of Norway’s politicians have advocated extracting petroleum in one of the largest fish and aquatic life spawning grounds on the planet, the sea encircling the Lofoten archipelago. The deepwater drilling would have unpredictable effects on the fish populations and some of the world’s cleanest waters. With the idyllic landscapes of the Lofoten archipelago as its background, Leave It in the Ground describes the climate crisis not as a technical and scientific problem, but as a political problem. The film discusses how ecological and humanitarian disasters caused through global warming might topple old orders and open up possibilities that could lead to long-term social and political transformations, both positive and negative.

Director and producer: Oliver Ressler

Narration text: Oliver Ressler & John Barker

The text is partly inspired by Christian Parenti, Tropic of Chaos: Climate Change and the New Geography of Violence (2011); Rebecca Solnit, A Paradise Built in Hell (2009); Naomi Klein, Capitalism vs. the Climate (2011).

Narrator: Andrew Golder

Camera, film editing: Oliver Ressler

Sound design, mix and color correction: Rudolf Gottsberger

Music from the album: Kate Carr, Songs from a Cold Place (2013)

Footage: Mosireen; Anonymous video makers

Special thanks to: Bassam el Baroni, Dorian Batycka, Derek Jarman, Tadzio Müller, Maren Richter, Odd Arne Sandberg, Berte Tungodden Ynnesdal

The film was commissioned by LIAF – Lofoten International Art Festival 2013, supported by BMUKK.

Ressler will be showing his film Occupy, Resist, Produce at the exhibition REPAIR:RESSURS at galleri ROM in Oslo 23rd February – 26th March 2017.

…………………..             ………………………           ……………………             …………………..

ressler-oliverOliver Ressler, born 1970, lives and works in Vienna and produces installations, projects in public space, and films on issues such as economics, democracy, global warming, forms of resistance and social alternatives. Ressler has had more than 60 solo exhibitions, among them in Berkeley Art Museum, USA; Museum of Contemporary Art, Belgrade; Centro Cultural Conde Duque, Madrid; Alexandria Contemporary Arts Forum, Egypt; Wyspa Institute of Art, Gdansk; Lentos Kunstmuseum, Linz; Centro Andaluz de Arte Contemporaneo – CAAC, Seville; Foundation Fabbrica Del Cioccolato, Torre-Blenio (CH); MNAC – National Museum of Contemporary Art, Bucharest; and SALT Galata, Istanbul.

Ressler has participated in more than 300 group exhibitions, including Museo Reina Sofía, Madrid; Van Abbe Museum, Eindhoven; MASSMoCA, North Adams, USA; Centre Pompidou, Paris and at the biennials in Seville (2006), Moscow (2007), Taipei (2008), Lyon (2009), Gyumri (2012), Venice (2013), Athens (2013, 2015), and Quebec (2014). He is the director of 27 films. A retrospective of his films took place at Centre d’Art Contemporain Genève in 2013.

He is the co-curator of an exhibition cycle on the financial crisis, It’s the Political Economy, Stupid, and project leader of the research project Utopian Pulse – Flares in the Darkroom at Secession in Vienna in 2014.

Ressler is the first price winner of the newly established Prix Thun for Art and Ethics Award in 2016. www.ressler.at


Norske og nordiske miljøorienterte samtidskunstnere.

Vi presenterer her et knippe norske og nordiske miljøorienterte samtidskunstnere. Vi vil  vise eksempler på hvor mangfoldig denne delen av den nordiske kunstscenen er i dag. Mye positivt har skjedd de siste årene. Fra å inneha en marginal posisjon i feltet, ser vi nå at kunstneres engasjement for verdens tilstand gjennomsyrer flere og flere prosjekter. Det er ikke nødvendigvis alltid slik at aktørene selv setter konkrete merkelapper på seg og sitt arbeid. Likevel er det tankevekkende at forholdet mellom kultur og natur, estetikk og etikk nå ser ut til å danne et viktig grunnlag i mange kunstneres utforskning. Dette danner et rikt flettverk av overraskende og ofte uforutsigbare uttrykk som gjerne kiler seg inn mellom etablerte institusjoner, meninger og perspektiver i kultur og samfunn.


SECRET HOTEL / CHRISTINE FENTZ

inthefield-secret-hotel

Secret Hotel, med Christine Fentz som kunstnerisk leder, skaber deltagerbaseret, immersiv scenekunst for alle aldre. Centralt har altid været at undersøge menneskets relation til vor omverden; eller vort ophav. I disse år arbejder vi med flere forskellige typer projekter under overskriften ”Landscape Dialogues”.

img_6187

Fokus er at undersøge krydsfeltet mellem tilskuerinddragende scenekunst og andre kunstformer – bæredygtige tilgange – og landskaber, primært i interdisciplinære samarbejder. Bylandskaber såvel som på landet – det, som i Danmark oftest kaldes ’naturen’, selvom der udelukkende er tale om kulturlandskaber.

guests-build-town

Vi finder dette arbejde vigtigt, fordi mennesket altid har været uadskilleligt med livsverden – bortset fra i de sidste århundreder, hvor bl.a. oplysningstiden og industrialiseringen som sideeffekter har skabt mange usunde distancer mellem menneske og ophav; alt det, vi kommer fra og er afhængige af. Hvordan inviterer man, uden at prædike, til at kunne genforbinde sig gennem (scene)kunstoplevelser? Vi har ikke noget gyldent svar, men vi undersøger – med alle de, der arbejder med os på forskellige måder.

www.secrethotel.dk

/ Tekst av Christine Fentz

Elin Sørensen

001-S_kultur-natur_0331c fire-extinguisher tree moscow russia fall12

Kultur—Natur. Inspirasjonsfoto hentet fra: http://www.ekosystem.org: #0331c Tree Moscow, Russia, fall 2012.

Byen som klippelandskap | En metafor—en metode — metamorfose

Dette er tema for en utforskende prosess knyttet til min stipendiatstilling ved Institutt for landskapsplanlegging [ILP], Norges miljø- og biovitenskapelige universitet [NMBU]. Stikkord for studien er innovasjon, urbanisering og natursystem.*

Natursystem er det sentrale naturtypenivået i Natur i Norge [heretter NiN] — et felles kartleggingsmetodikk for inndeling og systematisering av natur, som skal være førende for kartlegging av all norsk natur. NiN beskrivelser alle naturtyper, fra de store landskapene ned til det minste livsmiljø. Natursystem er det laveste naturtypenivået i NiN der hele økosystemet (både levende og ikke-levende samt viktige prosesser) er inndelt i typer. I urbane strøk betegner NiN-metodikken naturen som ‘sterkt endret mark’ — altså natur eller mark som er ‘miljøstressbetinget’ og ‘forstyrret’ på grunn av menneskelig innvirkning [1]. For bedre forståelse om ‘urbane naturtyper’ baseres PhD-studien blant annet på NiN-metodikk.

Studien er motivert ut fra et par ‘skurrende faglige fornemmelser’ som har forfulgt meg gjennom flere år. En er knyttet til et behov for å vite mer om natursystem i en urban kontekst, det jeg kaller ‘urbane naturtyper’. Arkitekturfaget, og ikke minst stedene vi utformer, har mye å vinne på økt kunnskap og forståelse omkring ‘naturens egen teknologi’ som konkret problemløser. Den andre ‘skurrende fornemmelsen’ er knyttet til ønske om å definere kunst- og arkitekturfaglig kompetanse inn i den akademiske/vitenskapelige sfæren.

I følgende tankeportrettet reflekterer jeg løst rundt disse temaene. Prosjektet er fremdeles i en startfase.

Arkitekturforskning | Hva er egentlig en vitenskapelig kontekst, hvem definerer ‘forskerrommet’ og kriterier for god forskning? Professor ved AHO, Halina Dunin-Woyseth omtaler arkitekturforskning som et «kontinuum fra vitenskapelig forskning til en kreativ praksis» [2]. Og et sted på aksen i dette forløpet, mer mot den kreative praksis, kan altså min PhD-studie plasseres.

Mesteparten av mitt virke dreier seg om ‘å prøve ut noe …’. Ofte ut fra nysgjerrighet rundt hvordan subjektive erfaringer om et tema kan gå i dialog med fakta. Hvordan kunnskap — fra vitenskapelig- til fiksjonsdrevet, fra observert til fantasidrevet — kan spille sammen og syntetiseres til nye fortolkninger i et visuelt univers. En igangsetter i prosessen er bruk av ‘bevissthetsstrømmer’ [eng. stream-of-conciousness]: En fri strøm av tanker og forestillinger, assosiasjoner, inntrykk og følelser som til stadighet passerer gjennom bevisstheten, beslektet med metoden ‘indre monolog’ [fr. monologue intérieur] [3]. En annen inspirerende fremgangsmåte er ‘aleatorisk musikk’ [alea latin for terning]. Der komposisjon overlates til tilfeldigheter og improvisasjon innenfor en gitt ramme.

For landskapsarkitekten kan naturen, stedet, byen representere en gitt matrise som ‘det nye’ formes inn i. Ved å tørre la tilfeldighetene styre, kommer nye aspekter til og nye fortellinger kan oppstå. Veven av improvisasjon, fantasi, inntrykk og uttrykk (det fenomenologiske, dikteriske) brytes mot realitetsorienterte, nødvendige strukturer (bygde elementer, infrastruktur, sosiale strukturer).

«Prosessen som konkret produkt  prosessen fra innsiden. Det som utfoldes underveis. Naturen som utfoldes, visner. Syklusene. Den tause kunnskapen som sitter i kroppen. Tenker i bilder, materialer, ikke ord  naturen, tiden, suksesjonen er materialet, utrykket: På et tidspunkt tar prosessen av på ‘egenhånd’: En indre logikk forfølger nødvendige spor og vendinger. Jeg er pilot. Navigerer gjennom prosessens styrende ‘krefter’ i en farkost som kan lignes med maneten. Tynne tentakler spres ut i vannmassene – bølgene – tidevannet. Resultatet blir alltid best når jeg lar meg styre av en slik dynamikk – intuitivt» [fragment, PhD-logg mai 2016].

Oss og naturen | Vi snakker gjerne om naturens nytteverdi for menneskene. Hva med menneskenes nytte for, eller i natursystemet? Tendensen er å trekke et skille mellom oss og naturen. Samtidig gjør det enkle, instinktive fenomenet ‘pust’ sitt til at vi inngår i stadig sirkulasjon med omgivelsene. Er det ikke da litt underlig, at det virker så vanskelig for oss å ta vare på naturkretsløp utenfor oss selv?

Maneter. Figurer: Sørensen © Innlegg til Girl Geek Dinner [GGD] Oslo juni 2016.

Natur—kultur | For å omgå faren for å forville meg inn i komplekse teorier rundt fenomenet ‘naturkultur’ gjenforteller jeg en samtale med tenåringssønnen min. Hans syn representerer en stikkprøve fra norsk samtidskultur og skolesystem (der dypøkologien ikke virker å ha festet seg). På mitt spørsmål om vi mennesker er natur, eller del av naturen, svarte han umiddelbart nei. Dette utdypes med at skillet først og fremst er oppstått på grunn av vår hjernekapasitet og tenkeevne. Videre lurte jeg på hva han tenker om menneskenes produkter som veier, bygg, byer? Han svarte at disse strukturene er menneskenes plattform på jordkloden.

Dagen før denne samtalen hadde vi vært på foredraget Maneter: Vakre, farlige og enkle men forbausende sofistikerte. Der lærte vi at selv disse makro- og mega-planktonene, blant jordas eldste flercellede organismer jamfør funn av et 500 million år gammel fossil men uten hjerne, på en eller annen måte kommuniserer. Maneter driver ikke kun med strømmen. De driver i ønsket retning og kan opprettholde en jaktflokk. Ulike individer har ulik atferd, nærmes en personlighet. Manetene er i stand til å produsere sitt eget lys, og kanskje benytte lyssignaler for å koordinere atferd. Forskere analyserer manetenes bevegelsesmønstre. Bruker det som forbilde for utvikling av undervannskjøretøy med like effektiv flyt gjennom vannmassene [4]. Ut fra en slik input undres jeg over hva begrepet ‘intelligens’ egentlig rommer …

Jeg hadde sagt til sønnen min at jeg tenker på menneskene som natur, med mye til felles med andre vesener og organismer — tenkeevnen til tross. Vår kropp består «av opptil 60 prosent vannblodet er 82 prosent vann og lungene er nesten 90 prosent vann» [5]. Vi er fysisk forbundet med naturen. Tenkeevnen til tross: Det slippes ut nærmere 8 millioner tonn plastavfall i verdenshavet årlig. Alle vet vi at våre handlinger og produkter påvirker naturen — og oss selv i naturen, som natur. En effekt av befolkningsvekst og fortetting er at kloden kapsles inn. Byene bør altså perforeres. Gis en hud som puster. Det er ikke plattformene i seg det er noe veien med, men måten vi lager dem på har stort forbedringspotensial …

Urban epidemis og byen som klippelandskap. Figurer: Sørensen © Innlegg til GGD Oslo juni 2016.

Byen som natur | PhD-studien introduserer metaforen ‘byen som klippelandskap’. Konseptet representerer en analytisk og syntetiserende lesning av byen. Fra denne vinkelen undersøkes muligheter for å ‘behandle’ byrom i lys av stedets grunnleggende fysiske bestanddeler og kvaliteter — undersøkelser av begrensninger og muligheter ved byens materialitet.

Klippelandskapet oppfattes generelt sett som et ‘fattig habitat’, egnet for et fåtall spesialiserte arter. For eksempel vandrefalken (Falco peregrinus) som har slått seg ned på Rådhuset i Oslo [6]. Hvor attraktivt er klippelandskapet for oss som lever i og bruker byen? Betraktningen ‘byen som klippelandskap’ pirrer nysgjerrigheten om hvilke mulige veier vi kan gå for å berike disse forseglede urbane rommene.

Potensialet i overnevnte idémateriale underbygges ved ‘tverrfaglige dialoger’. I forbindelse med et urbant transformasjonsprosjekt i Salzburg har jeg blant annet en pågående dialog med biolog Wolfgang Hofbauer, Fraunhofer-Institut für Bauphysik, Standort Holzkirchen. 
Han skriver: «Building walls are a bit like cliffs, harsh habitats where only the very hardy can survive, with little shelter, periods of intense light and restricted water availability […] Some of these lineages may actually be adapted to grow on modern building surfaces – and therefore could be used for moss gardening. This could be beneficial for insulation purposes, to reduce air pollution and climate gases (CO2 scavenging), to increase biodiversity within an area, and, last but not least, for aesthetic purposes: greening cities and visually breaking up expanses of concrete» [7].

                       Mose og klippepulverlav. Foto: Sørensen © 2015.

Urbane naturtyper, transektet og NiN | En annen pågående ‘tverrfaglig dialog’ føres med systemutviklerne av NiN ved Naturhistorisk museum, UiO. For å analysere ‘byens naturgrunnlag’ med mål om å ‘behandle’ de ‘fattige’ byrommene, prøver jeg ut den nylig reviderte kartleggingsmetoden Natur i Norge [NiN]. I NiN-systemet faller mesteparten av byens arealer inn under typen ‘Sterkt endret mark’ — det vil si steder som er ‘miljøstressbetinget’ og ‘forstyrret’ på grunn av menneskelig påvirkning. Mitt bidrag er å gjøre vurderinger rundt metodens anvendbarhet i planlegging og design av steder, byer, byrom.

Utprøvingen går ut på å legge en snittlinje gjennom Oslo, fra bymarka ut til en øy i Oslofjorden (fra bymark til bymark, med ulik grad av fortetting imellom). Traseen følges for å observere urbane landskaps- og naturtyper som bakteppe for videre analyser av mulige justeringer og modifikasjoner av ‘klippebyen’. Turen dokumenteres også som et interdisiplinært møte mellom to forskjellige faglige perspektiver og syn på bynatur.

011-S_transect

Det trekkes opp et transekt gjennom Oslo, i form av en snittlinje. Linjen går via Schweigaardsgate fordi gaten representerer et ytterpunkt for NiN-typen ‘Sterkt endret mark’. Figur: Sørensen © Innlegg til GGD Oslo juni 2016.

Det tredje landskap’ | Den franske hagedesigneren, botaniker & entomologen Gilles Clément peker på plasser som er overlatt til seg selv, hvor naturen kan utfolde seg fritt. Begrepet dekker alt fra neglisjerte arealer, overgangssoner, veikanter og fyllinger, utilgjengelige steder, fjelltopper, ikke-kultiverte landskap, ørkener. Områder hvor struktur, orden og beslutningsprosessene er satt på vent. Clément ser det ‘tredje landskap’, disse ubetydelige plassene, som mottakere av biodiversitet. Steder for framtiden. Planeten vår sitt genetiske reservoar [8].

‘Ready made gardens’: Moser og sedum på skrotemark (tomt for gamle ‘Hurum Fabriker’). Naturen har fått stå i fred, hatt fritt spillerom. Fragmentene anbefales bevart i videre stedsutvikling. Foto: Sørensen © 2016.

Naturens egen teknologi | Hva må til for å oppnå steder som tåler fortetting, menneskeskapte klimaendringer osv.? Med PhD-studien undersøkes begrepet ‘berikede overflater’. Muligheter for å integrere intelligente overflater og strukturer i det bygde: En utforming hvor bygde elementer samspiller med naturens egen teknologi og særskilte funksjoner. En viktig ingrediens her er såkalte ‘habitatbyggende arter’: Arter med en spesiell rolle i et økosystem.

Ålegras (Zostera marina) er en ‘habitatbyggende art’. Ålegrasengene har stor betydning for plankton og fisk. De har i tillegg en rekke andre spesielle egenskaper, som å binde sedimenter og gi naturlig erosjonssikring på sjøbunn eller å dempe bølgepåvirkning. Graset tar opp næringssalter og gir renere vann. Engene danner tredimensjonale undervannslandskap som gir økt habitat, eller leveområder. Her skapes livsgrunnlag for andre marine organismer, i et miljø der det ellers er hard kamp om plass, overflater å feste seg på, mellomrom å gjemme seg i. Engenes berikende miljø gir rom for et fantastisk biologisk mangfold av alger, nesledyr, småfisk og krepsdyr.

012-S_eelgrass

Mer Ålegras i Oslofjorden? Figur: Sørensen © Innlegg til GGD Oslo juni 2016.

I samarbeid med Arkitektfirma Helen & Hard, Sweco/Sabima og Golder Associates arbeides det nå med en Masterplan for transformasjon av gamle ‘Hurum Fabriker’, på Sagene Tofte. For ivaretakelse av møtet mellom sjø og land er jeg i dialog med forskere ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Plymouth University om bioteknologiske grep knyttet til restaurering og utvikling av marine habitater som ålegrasengene på bløtbunnen i sjø utenfor fabrikktomten, kunstige rev etc. I tillegg foreslås etablering av en biologisk rensepark på land der interaksjon mellom vegetasjon og jordsmonn omdanner forurensende oljeforbindelser i grunn.

Med disse utforskende prosessene håper jeg å kunne komme frem til kunnskap om hvordan natur virker i og på byen og ikke minst hvordan vi kan jobbe sammen for å oppnå byer som virker.

//

Elin T. Sørensen er utøvende billedkunstner og landskapsarkitekt. For tiden er hun stipendiat ved Institutt for landskapsplanlegging [NMBU]. I tillegg har hun flere pågående samarbeid med Arkitektfirma Helen & Hard om konkrete transformasjonsprosjekter — fra industri til bolig, næring og friluftsliv. Elin har vært aktiv deltaker i CAN [Concerned Artists Norway] siden 2014.

Stikkord for PhD-studien er innovasjon, arkitektur og natursystem. Dette trespannet utforskes også som prosjekterende landskapsarkitekt. Som billedkunstner har Elin vært engasjert i klima, økologi og byutvikling siden 2004 med «Framtidsverkstedet» på Kunstbanken Hamar og utstillingen «Sol & Vind» på Galleri F 15 i 2005. Sammen med Erle Stenberg har hun markert seg med duoen Stenberg/Sørensen og installasjoner som «Elve/benk» (2010) og «Biblioteksinteriør» (2011). Sistnevnte er et stedsspesifikt arbeid til i Hamsunsenterets bibliotek. I 2014 laget Stenberg/Sørensen + Stein Sørensen installasjonen «Kaurene» til Stenersenmuseet: Et sosialt og nettverksbyggende, dokumentarisk verk som involverte forskere, oppfinnere, miljøaktivister i et visuelt narrativ om havet og marin forsøpling. Elin leverte nylig inn forslag til KORO om verket «Alle verdens elver» til Utlendingsnemnda UNEs lokale i Oslo. Arbeidet bygger videre på konseptet landskapsmøbler med forslag om stor grad av brukerinvolvering. I lys av at UNEs lokale bærer preg av å være et byråkratisk, administrativt sted med et strengt sikkerhetsregime, går forslaget ut på å skape et interiør som ‘åpner opp’ for en annen type dialog der minner, assosiasjoner og stedstilhørighet til elvelandskap er utgangspunktet. Hovedtanken er at vannet forbinder oss — uansett på hvilken side av skranken vi står. Elin deltar også i gruppearbeidet «EN KOLLEKTIV PSYKOGEOGRAFISK GUIDE TIL OSLO», Tegnebiennalen 2016.

/ Tekst av Elin T. Sørensen 

Kilder

[1] Artsdatabanken. Natur i Norge. Hentet 25. april 2016 fra: www.artsdatabanken.no/naturinorge.

[2] Dunin-Woyseth, H. (2016). Making scholarships – some developments towards Field-specific Research in Creative Fields. Forelesning til The Nordic Association of Architectural Research 2016 Symposium 19-20. mai 2016.

[3] Smidt, K. (2009). Stream Of Consciousness. I Store norske leksikon. Hentet 10. mai 2016 fra: https://snl.no/stream_of_consciousness.

[4] Kaartvedt, S. (2016). Maneter: Vakre, farlige og enkle men forbausende sofistikerte. Innlegg på BioTorsdag, Realfagsbiblioteket Universitetet i Oslo [UiO] 26. mai 2016.

[5] Foss, A. S. (2003). Naturens mirakelvann. Hentet 4. mai 2016 fra: Forskning.no publisert 28. mai 2003.

[6] Eriksen, F. K. (2015). Krever hekkeplass til vandrefalk i rådhustårnet. Publisert: 4. februar 2015. Hentet 4. januar 2016 fra: http://www.aftenposten.no/osloby/oslove/Krever-hekkeplass-til-vandrefalk-i-radhustarnet-7886623.html.

[7] Hofbauer, W. (2015). Hidden diversity in unexpected places – moss growth on modern building surfaces. Hentet 20. april 2016 fra: http://stories.rbge.org.uk/archives/17489.

[8] Clément, G. (2004). Manifeste du Tiers Paysage. Fragment indécidé du Jardin Planétaire. «le tiers paysage» Copyright © 2004, Gilles Clément. http://arlibre.org.


Kultivator

26964770052_2d0d26c0a4_zTable of plenty 

A part of the alternative education programme “Everything Under The Sun”, that merges the fields of food and art under the issues of climate change through an interdisciplinary, experimental approach. Curated by Ece Pazarbasi and  Caique Tizzi in the Agora collective, Neuekölln, Berlin.

27058918815_418b479fb2_z

Kultivator led a module with 12 participants in this programme, choosing to focus on the refugee situation. From Kultivator’s perspective, the changes in everyday life due to the migration of people is one of the effects of climate change that so far has had the biggest impact on society as a whole, as well as on Kultivator’s home village and farm. This movement is big right now, but as climate change continuous, the amount of people having to re-locate themselves will only grow. With the 12 great participants of chefs, artists and activists from all over the world, the aim was to create an artistic response to the possibilities and challenges that this presents.27058919755_d0f0d8c447_z

We were particularly interested in the changing cultures of food; like organisation of meals, economy, ownership, manual labor, social aspects and the mix of traditions and recipes.The north has since long benefitted from influences from all over the world in their kitchens. Berlins Neuekölln and Kreuzberg districts are evidence of a great wealth in food culture, from street food to restaurants, or as in Agora; cosmopolitan, artist-run cafes. In the many street markets there is an abundance of produce.

27026042396_09d350d369_z

In the same areas people are living in refugee camps, at the moment extremely overpopulated, with no possibilities for people to prepare food or eat as they wish. With only one week to work with, we set out to cook something from these ingredients.

27026041956_5689a5864a_z-2

The “cooking” process started with visits to inspiring initiatives, activist groups and kitchens, and two different camps for asylum seekers. With the people we met, and in our group, we decided that we wanted to create a situation of sharing and discussion with people that are in the asylum seeking process, and together with them create something that could serve as a template for future community events at Agora cafe.

27026041406_306ae9180b_z

As we discussed the project with local street vendors, an overwhelming lot were more than willing to join by donating bread, vegetables, fruit and other produce nearly out of date. In one evening’s gathering, we collected more than enough material for a huge dinner. We could invite the people we had met in the refugee camps, Tempelhof (at the time housing a thousand people) and Berlin Stadtbadhaus (around 300) to share the kitchen and social space of Agora with us for one evening.

The event was named “Table of plenty”, referring to both the overfull table of food material, and the chefs and guests from many backgrounds. The evening went over all expectations.

27026040906_7002f4004e_z

The connections made between people locally in Neuekölln, and the map of where to find food and the new experiences and knowledge sharing of kitchen skills, could be one small step in preparation for a world that is changing, not only for the worse.

27026040566_bd119f2294_z

Kultivator was founded in 2005 by visual artists Mathieu Vrijman and Malin Lindmark Vrijman and farmer Maria Lindmark and Henric Stigborn. Since 2007 the visual artist Marlene Lindmark is also a member. Kultivator initiates and implements projects, exhibitions, public commissions and workshops with members and/or invited groups and the public. Kultivator’s collaborative practice is based on an open and creative process, and the content is characterized by an interest in sustainability, democracy and learning. Kultivator is based on Öland in Sweden where they have an exhibition hall, a guest studio and an organic dairy farm with 30 cows, chickens, ducks, sheep and horses.

Since its inception in 2005, around 80 artists, scientists, students and farmers have visited and worked with Kultivator on Öland. Besides self-initiated projects, Malin, Mathieu and Marlene also regularly work with art, new media and facilitation at Öland Folkhögskola.

More information: www.kultivator.org

Text: Kultivator


Brett Bloom

Powerless_Alphabet

Brett Bloom is an artist, writer, and organizer living in Copenhagen. He is a member of the art group Temporary Services. Ecological and social justice issues feature in much of Bloom’s work. Recent efforts include his book: Petro-Subjectivity: De-Industrializing Our Sense of Self (Breakdown Break Down Press 2015). Bloom has organized intensive workshops and camps where people come together to practice and inhabit post-oil subjectivities in preparation for climate breakdown and collapse.

Here are some examples of his work:

Large_Petro_Map-150_DPI
Petro-Subjectivity by Brett Bloom

PETRO-SUBJECTIVITY

Petro-subjectivity is something that each of us experiences constantly. It is a sense of self and the world that shapes who we are and how we think. It stems in part from the fact that the use of oil is present in every thing we do. It has shaped the concepts that govern our thinking. Our use of language and the basic concepts that structure our existence are breathed through the logic of oil relationships and form the metaphoric universe we bathe ourselves in when we speak to one another about who we are, what we do and what the world around us consists of.

Petro_cover
Petro-Subjectivity: De-Industrializing Our Sense of Self by Brett Bloom

Link for further information related to this material: www.breakdownbreakdown.net

Also download this PDF to read more about the project.

Belltown
Belltown Paradise; Making Their Own Plans, edited by Brett Bloom and Ava Bromberg.

BELLTOWN PARADISE

Urban communities have long tried to defend their neighborhoods from environmental and social blight. This book examines the diverse ways in which artists, environmental activists, and citizens work to revitalize their urban environments. 

Belltown Paradise investigates grassroots renovation efforts in the Belltown neighborhood of Seattle, exploring the work of activists there, including their creation of the Belltown P-Patch community garden and conversion of three historic cottages into writers’ residences and a community center. The volume also features the first in-depth survey of artist Buster Simpson’s work in Belltown. 

Making Their Own Plans examines preservation projects in Portland, Chicago, Hamburg, and Barcelona. From the Resource Center’s work in Chicago to develop 6,000 acres of vacant city land into farms to the transformation of an old hospital into a community center, the book offers fascinating accounts of independent urban activism around the world.

Belltown Paradise and Making Their Own Plans present inspiring chronicles of how concerned citizens affected community change, making these volumes invaluable for activists and policymakers.

For more information about the project download this PDF.

POWERLESS POWERPOINT

Powerless_Powerpoint_small
Powerless Powerpoint (small) by Brett Bloom and Bonnie Fortune, 2014


More info about this project HERE and HERE


Related web sites:

www.temporaryservices.org
www.halfletterpress.com
www.mythologicalquarter.net
www.letsremake.info
www.breakdownbreakdown.net

All text by Brett Bloom


Lise Skou: Exchange Library – en virksomhed

Done Poster

Exchange Library er en medlemsdrevet virksomhed i centrum af Aarhus. Ideen er at undersøge kunst som transformativ kraft i relation til økonomiske muligheder i hverdagslivet og har til formål at åbne et nyt offentligt rum for produktion, handel og arbejde.

Gennem projektet søger vi at reflektere tilgange til, hvordan vi som kultur kan bebo forskellige økonomiske realiteter. Projektet er vokset ud af tidligere projekter, f.eks Hidden Economies: a seminar on economic possibility (2014). Seminaret var inspireret af feministiske økonomiske geografer J.K Gibson-Graham (Katherine Gibson og Julie Graham). I bogen The End of Capitalism (As We Knew It): A Feminist Critique of Political Economy (University of Minnesota Press, 2006) fremsætter de tesen, at der i kraft af hvad de kalder ”hidden economies” (gaver, bytte, omsorgsarbejde mm) altid allerede eksisterer et udenfor kapitalismen.

Exchange Library er en medlemsdrevet forretning i Aarhus, hvor medlemmer kan låne skræddersyet unika tøj, udstyr til hjemmeproduktion af f.eks. smør, saft, æblemost mm; og hjemmedyrkede og hjemmelavede fødevarer såsom syltetøj, saft, krydderurter (tørrede og friske) mm.

lending
Exchange Library, Århus.

I tilknytning til butikken driver vi en café. Her kan folk nyde et stykke brød med hjemmekværnet smør og syltetøj af bær høstet i nærområdet. Alle produkter der omsættes i cafeen er lokalt høstet og hjemmeproduceret. Har man fået noget i cafeen skal man blot komme med noget andet på et tidspunkt, som således indgår i cafeens cyklus.

Exchange Library har til formål at skabe betalte jobs til dets medlemmer. Dvs. alle medlemskontingenter går til at betale løn til de mennesker der ønsker at arbejde i butikken. Alle får det samme i løn uanset uddannelse, anciennitet, rolle i butikken mm. Endvidere går alle arbejdsfunktioner på skift. Dvs. ethvert medlem der ønsker at arbejde i butikken arbejder som butiksassistent, rengøringspersonale, chef, bogholder …Inden for rammerne af Exchange Library arrangere vi forskellige eksperimenter udviklet i samarbejde med andre kunstnere, økonomer og lokale beboere. De bliver lanceret og testet i udvalgte offentlige rum i et forsøg på at belyse deres praktiske anvendelighed, og hvordan sådanne initiativer kan bidrage til nye former for kollektive arbejde og kollektive produktion af viden.

Exchange Library workers

Lise Skou er billedkunstner, forfatter og formidler som bor og arbeider i Danmark. Skou’s arbeider omhandler post-kapitalistisk politikk og økonomisk kulturell kritikk. I sin kunst praksis gjør hun bruk av flere medier – video, performance, tekster, intervensjoner og strategier for samarbeid. Hun undersøker ofte sammenhenger mellom praktisk nytenkning av økonomiske strukturer, former av revolusjon, individuell myndiggjøring og imaginære framtidsbilder.

Hun har en MFA fra Funen Art Academy (1998-2004) og hun har studert ved Whitney Museum of American Art – Independent Study Program (2002-2003). Lise har også en BA i Kunsthistorie fra Århus Universitet.

Hennes arbeider har vært vist på en rekke internasjonale utstillinger som “Making Use – life in post artistic times” at Museum of Modern Art Warsaw (2016), “It’s the political economy, stupid” at DAAP Galleries, Cincinnati, (US) (2016), “We all suffer from capitalism, but refuse treatment”, Kunsthal Nikolaj Copenhagen (2015), “Systemics#3”, Kunsthal Århus, 2014. Hun er forfatter av boken “We all suffer from capitalism, but refuse treatment” (2014) og “Swop Project” (2011). Lise har også bidratt til en rekke kunst bøker og tidsskrifter. 

Tekst: Lise Skou

Linker:

www.hiddeneconomies.net

www.tradetestsite.com (under rekonstruksjon)

www.liseskou.net


Lina Sofia Lundin

1_Färgningsmanifestet_72dpi
Färgningsmanifestet, färgprov. Foto: Lina Sofia Lundin

Lina Sofia Lundin undersöker relationen mellan människa, material och kunskap. Platsen är hennes hennes utgångspunkt för att upptäcka, förstå och ifrågasätta, där hon strävar efter en helhetsbild. Från historia till framtid.

portrett_Christian Åslund_72dpi
Portrett Lina Sofia Lundin              Foto: Christian Åslund

Hon kopplar gärna verkligheten i vardagen till större globala frågeställningar som rör ekologi, omställning och cirkulära flöden.

Naturen och närmiljön blir en källa för inhämtning av kunskap, material och färgämnen som gestaltas i olika experiment, aktiviteter och rumsliga installationer. 2014 gav hon ut boken Naturlig Färgning – Mat och Kläder i ett Kretslopp. En handbok i att färga med förnyelsebara färgämnen från naturen. Hon är numera baserad i Falun, Sverige.

Färgningsmanifestet_72dpi
Färgningsmanifestet. Foto: Lina Sofia Lundin

Hennes examensarbete Färgningsmanifestet från textil konst på Högskolan för Design och Konsthantverk i Göteborg nominerades 2013 till vinnare av konsttävligen Nordic Art Insight, på temat hållbarhet. Arbetet handlar om att använda komposten som källa för färgämnen, som hon använde för att ge nytt liv till gamla kläder.

I arbetet Seed to garment – Linum Usitatissimum odlar hon sina egna fibrer för att tillverka en uppsättning kläder. Odling, skörd, bearbeting av fibern, spinna, färga, väva, sy. En lång process som väntas ta henne cirka 4 år att genomföra och som innebär en historisk djupdykning i hennes egen och platsens historia. Hon ser det som en aktivistisk handling där hon själv gör genom att göra. 

Så, linåkern_72dpi
Så, linåkern, hässja från utställningen på HV Galleri, Stockholm. Foto: Lina Sofia Lundin

www.linasofialundin.com

Tekst: Lina Sofia Lundin


Nina Ossavy: Krisetriologien

LC0A2975 (1)
Fra Dark Mountain i Krisetriologien av Nina Ossavy. Foto: Camilla Jensen

For noen år siden satt jeg på verandaen. Det var sommer og jeg var høygravid. En bie landet på hånden min, vindene beveget bladene sakte i trærne. Bien ble sittende lenge, som om den ville fortelle meg noe. Etter at bien hadde fløyet åpnet jeg opp avisen og leste om den store biedøden, Colony Collaps Disorder. Da visste jeg at jeg hadde funnet inngangen jeg hadde lett etter. Jeg hadde lenge ønsket å inkludere spørsmål om økologi i scenekunsten, men jeg hadde ikke klart å finne ut av hvordan. Tematikken er så altomfattende, så altfor stor. Bienes verden og biedøden var noe jeg kunne forstå og forholde meg til, samtidig er det som skjer med biene et symptom på de problemene vi har, en del av kollapsene vi ser utspille seg, i jord, luft og vann.

941486_283635828428292_291334991_n
Still in Silence fra Krisetriologien av Nina Ossavy. Foto: Sabina Jacobsson

Bien på hånden ledet meg inn i et langvarig scenisk undersøkelse og produksjon hvor ”Kristrilogien” ble utviklet. Dette sceniske arbeidet forsøker å se på hvordan samfunnskrise, økokrise og individkrise griper i hverandre. Prosjektet har søkt å forene økopolitikk og kunst. Å etablere CAN for å skape andre relasjonelle kunstrom hvor mennesker møtes for å se på våre samtidige fortellinger, har vært en utvidet del av arbeidet med ”Krisetrilogien”.

Å flytte arbeidet ut fra den mørke teatersalen og ut på gata, eller inn på kommunestyremøter, har vært befriende. Det å erkjenne hvordan våre fortellinger har ført oss i en retning vekk fra naturen og hvordan dette skader alt levende, har blitt omdreiningspunktet for mitt arbeid. Å forsøke å finne andre fortellinger, en farbar vei, er nødvendigvis et annet omdreiningspunkt. Noe å holde fast i. Hva gjør vi når fortellinger våre svikter?

Kokkong Ridder og Yaraboler IMG_0848
Still in Silence fra Krisetriologien av Nina Ossavy. Foto: Marius Kolbenstvedt

Bios betyr liv på gresk. Livet og døden. Menneskenes liv, bienes liv og et forsøk på å skrive en åpen og assositativ tekst om årsakene til biedøden og vårt forhold til naturen i en lydlig og visuel meditativ forestilling er kort fortalt hva Bios ble. Et et plan handler forestillingen mest av alt om muligheten for transformasjon, om viktigheten av shapeshifting, om å lytte til lyden av løv i vinden og hva biene som forsvinner prøver å si oss.

10268617_767762649964125_310432273972609836_n
Bios fra Krisetriologien av Nina Ossavy. Foto: Javier Pino

I researchen til Bios, møtte vi Baard Johannessen, biologen og toksikologen, som varslet om korrupsjon på ledernivå i FAO. Sprøytemiddelet Fipronil som nå er anerkjent som en viktig faktor i den globale biedøden, kom en på FNs liste over godkjente sprøytemidler, Table One, pga grov korrupsjon. Dette varslet Johannessen om, men han ble ikke hørt. Møtet med han ledet oss inn i forestillingen Still in Silence og den undersøker global matproduksjon og den økologiske og demokratiske krisen som det kjemiske landbruket fører med seg. En vev av historier som spenner fra biedød og diskusjoner om politikkens kamp i kunsten, til øyenvitneskildringer fra den store folkelige motstandskampen mot Monsanto i Argentina.Det er en foruroligende stillhet rundt den økende bruken av kunstgjødsel, sprøytemidler, genmodifisering av mat og patentering på liv. Still in Silence er en hyllest til dem som våger å bryte stillheten

LC0A2721
Dark Mountain fra Krisetriologien av Nina Ossavy. Foto: Camilla Jensen

Den siste forestillingen i trilogien er Dark Mountain. Dark Mountain forsøker vi å sette den personlige historien om individuell krise opp mot den økologiske kollapsen vi ser utfolde seg. Hva gjør denne mørke kunnskapen med menneskenes eksistensgrunnlag og fortellingene vi lager om oss selv? En mor blir fortsatt dement, en sårhet man bærer på blir ikke plutselig borte, kjærligheten blir ikke mindre komplisert. Likevel skal vi forholde oss til alt dette i våre liv, mens verden slik vi kjenner den er i ferd med å forsvinne. Hvordan makter vi? Forestillingen er en hybrid mellom fiksjonsfilm og scenekunst. Nettverket The Dark Mountain Project initiert av Dougald Hine og Paul Kingsnorth er et premiss for eller en ramme rundt forestillingen.

Nina Ossavy er scenekunstner og arbeider som regissør, skuespiller og dramatiker. Hun er også birøkter. Med Marius Kolbenstvedt driver hun den frie gruppen Ossavy&Kolbenstvedt. Nina Ossavy startet CAN (Concerned Artists Norway) i 2013.

Som scenekunstner jobber hun med en dokumentarisk og selvbiografisk inngang til scenekunst og bruker mye film i sine forestillinger. De siste årene har hun jobbet med en økopolitisk krisetrilogi med utgangspunkt i honningbier og Collony Collaps Disorder med forestillingene Bios, Still in Silence og Dark Mountain. Nå har hun igangsatt arbeidet med en ny scenisk triologi kalt Aqua, Terra, Aer: om menneskenes forhold til hav, jord og luft. ”Havengler” er første verk og er en vev av dans, teater og performance. Del to: Jorda er klodens hud er under utvikling.

Tekst av Nina Ossavy. 


TERIKE HAAPOJA

Terike Haapoja_Venice2013_NordicPavilion2_photo Ugo Carmeni_SMALL
Terike Haapoja: Closed Circuit – Open Duration (Venezia biennalen, Nordiske paviljongen, 2013). Foto: Ugo Carmeni

Closed Circuit – Open Duration 

De tre trærne som vokser gjennom den Nordiske paviljongen strekker seg mellom jorden og himmelen og utvider og trekker seg sammen i takt med kraften av fordampningen fra bladene. Deres teknologi er for oss merkelig. Vi har våre egne måter å strekke oss mellom jorden og himmelen.

Den reduktive materialismen i moderne naturvitenskap har i sterk grad påvirket vår forståelse av den ikke-menneskelige verden gjennom hele det 20. århundret. Naturen blir i hovedsak sett på som noe som ikke har en egen bevissthet. Som målbare partikler og elektromagnetiske felter. Mens subjektiviteten bare synes som en skygge av virkeligheten. De fleste vitenskapelige teknologier er filter som vår kunnskap om naturen er produsert i gjennom. Basert på beregninger og modell analyser formidler det en dualistisk oppfatning av verden. Denne formen for teknologi kan bare gi oss tilgang til den materielle delen av verden og ikke til sjela. Likevel har den samme vitenskapen tvunget oss til å stille spørsmål ved sine egne grunnleggende prinsipper. Sett gjennom de seneste funnene i dyrestudier, mikrobiologi, økologi og på flere andre forskningsfelt synes verden å være en langt mer kompleks prosess der kroppen ikke kan skilles fra sinnet, eller mennesker fra andre arter.

Terike Haapoja Closed Circuit - Open Duration 2013_Installation view. Photo Ugo Carmeni
Terike Haapoja: Closed Circuit – Open Duration (Venezia biennalen, Nordiske paviljongen, 2013) Installasjon. Foto: Ugo Carmeni

Closed Circuit – Open Duration er en storstilt installasjon som forvandler den nordiske paviljongen i den 55. Venezia biennalen til en røntgenmaskin som insinuerer indre framvekst og mening – egenskaper som er usynlige for våre sanser men som er grunnleggende for den naturlige verden. En grusvei med planter fra parken kobler omverdenen til den mørke delen av utstillingen. Den markerer en videreføring av Sverre Fehns modernistiske arkitektur og sammenføyningen mellom menneskeskapte og naturlige konstruksjoner. Inne i utstillingen danner de syv verkene en hagelignende plass der menneskelig, ikke-menneskelige og mekaniske systemer overlapper hverandre.

Terike Haapoja_Venice2013_Dialogue_detail_SMALL_photo Ugo Carmeni
Terike Haapoja: Dialogue (detalje). Interaktiv installasjon (2008/2013). Foto: Ugo Carmeni

Inhale-Exhale er en skulptur for jord og CO2 som puster ut karbondioksid som frigjøres ved en komposteringsprosess. Videoarbeidet Succession viser et portrett av kunstneren som et økosystem av ulike arter. Anatomy of Landscape viser et malerilignende bilde laget av levende planter. Teknologien som er nødvendig for å holde liv i ”maleriet” er synlig fra den andre siden av verket. Community, en fem-kanals videoinstallasjon, viser bilder av forskjellige dyr som forsvinner i nedkjølings prosessen etter sin død, portrettert gjennom fargerike bilder fra et varmefølsomt, infrarødt kamera. På veggen henger et sitat fra Marguarite Duras novelle Writing som skildrer døden av en flue, med setninger som dukker opp og forsvinner i rommet.

Kjernen i utstillingen Closed Circuit – Open Duration er ideen om at strukturene i vår verden ikke består av subjektive menneskesinn omgitt av stumme objekter, men en verden bestående av relasjoner og mening. «Vitenskapelig» teknologi er ikke utenfor denne verden, men innebygd i den, på samme måte som trærne eller andre arters ”teknologi” er innebygd i vår felles virkelighet. De er grensesnittet som gir oss kunnskap om hvordan vi kan samhandle i verden, men er aldri bare grensen mellom sinn og materie.

Et underliggende tema for utstillingen er dødeligheten: fremveksten og oppløsningen av mening, av sinnet, av det indre; av verdener. Vårt forhold til naturen og til døden vokser fra de samme røttene: fra det ukjente riket av en verden utenfor vår egen subjektivitet. I den forstand er døden for oss naturen, som et kraftfullt flettverk som utgjør en trussel mot vår eksistens. Men verken naturen eller døden er utenfor vår virkelighet. Kun når vi forstår naturen som rent materiell kan vi foreta en slik spalting.

Terike Haapoja_Venice2013_NordicPavilionExt_SMALL_photo Ugo Carmeni
Terike Haapoja: Closed Circuit – Open Duration (Venezia biennalen, Nordiske paviljongen, 2013). Foto: Ugo Carmeni

Terike Haapoja er en finsk billedkunstner med base i New York. Haapoja’s installasjonsarbeider, tekstarbeider og politiske prosjekter undersøker mekanikken i othering* med en særlig fokus på spørsmål knyttet til det antroposentriske verdensbildet av vestlig modernisme. Haapoja representerte Finland i den 55. Venezia biennalen med en separatutstilling i den nordiske paviljongen. Hun har blitt tildelt en rekke stipend og priser, blant annet Ducati-prisen, Ars Fennica pris nominasjon og Kiila-prisen for History of Others prosjektet. Haapoja bidrar til internasjonale tidsskrifter og publikasjoner og er medredaktør av publikasjonene; Altern ecologies – Emergent Perspectives in the 55. Venice Biennale (Frame 2015), History According to Cattle (History of Others, 2015), Field Notes – From Landscape to Laboratory (The Finish Bioart Society) med flere.

For mer informasjon om Terike Haapoja: www.terikehaapoja.net

*Othering er en prosess som identifiserer de som antas å være forskjellig fra en selv eller den gjeldende normen. Dette kan forsterke og reprodusere posisjoner av dominans og underkastelse .

Tekst: Terike Haapoja  Oversatt av: Eva Bakkeslett


ARJA RENELL

Wastefishposter_A2_3pink

Arja Renell (1975) bor i Helsinki hvor hun virker som kunstner og arkitekt. Hun arbeider hovedsakelig med konseptuelle prosjekter som handler om ulike miljøer, stedsspesifikke installasjoner og skulpturer.

De ulike delene i Renells praksis danner et stort og sammenhengende felt. Hun har en intuitiv forståelse for et steds kompleksitet og for ulike kulturelle sammenhenger. Dette er sentrale trekk ved hennes virksomhet.

Helt siden utstillingen Contemporary Art Archipelago i Turku i 2011, da hun samarbeidet med lokale restauranter og produsenter for å lage ”landskapsvennlige” retter som sommergjestene kunne prøve, har Renells arbeider handlet om bærekraft og økologisk balanse.

For tiden arbeider hun med fisk som tema. Her bringer hun fram historier om hva menneskelig atferd og inngripen i naturen har gjort med fisks leveforhold.

Renell, Waste fish day 4
Kraft av avfallsfisk med historier skrevne på etiketten.

THE WASTE FISH DAY

The Waste Fish Day ble organisert for å belyse problematikken knyttet til den såkalte avfallsfisken. Hva regnes som avfallfisk og er det virkelig avfall? Hvorfor forsvinner enkelte fiskesorter, mens andre overlever? Er det mulig å forbedre landskapet ved å spise fisk?

Formålet med dagen var å skape diskusjoner rundt disse spørsmålene, og å forberede inspirerende retter av avfallsfisk laget sammen med profesjonelle kokker.Fiskekraft ble fylt på flasker påsatt etiketter som fortalte ulike historier om avfallsfisk.

Dagen ble avsluttet med en treretters fiskemiddag.

IT’S ALL A BIT FISHY… (fra en fiskekraft-etikett)

Renell, Waste fish day 2
Kraften av avfalls fisken ble tappet på flasker med ulike historier skrevet på etiketten.

Fisk som for mange er ansett å være uten kommersiell verdi kalles ofte avfallsfisk. I Finland merkes brasme og mort som avfallsfisk fordi de lever i eutrofierte* ferskvann. I all hovedsak er dette småvokste fiskesorter. Å bruke dem til matproduksjon er derfor ansett å være for arbeidskrevende. Det mangler et insentiv for disse fiskeressursene fordi industrien har dekket sine behov med både lokal og importert oppdrettsfisk. I tillegg er de fleste forbrukere ikke lenger vant til å spise fisk med bein. Det er tragisk at voksen brasme og mort regnes som avfallsfisk i våre dager. For å gjenopprette den økologiske balansen bør vi stoppe forurensningsutslippene i ferskvann, og igjen begynne å se disse fiskene som en verdifull kilde til fersk og lokal mat.

Renell, Waste fish day 3
Kraft av avfallsfisk med historier skrevne på etiketten.

For mer informasjon om Arja Rennels arbeid: http://www.arjarenell.com/english/env_art.html

*Eutrofiering: Økt planteproduksjon forårsaket av økt tilførsel av næringssalter. Påtvunget eutrofiering skyldes menneskenes aktivitet i innsjøenes nedslagsfelter. Det er en utpreget og hyppig forurensningsform, forårsaket av bl.a. kloakkutslipp og avrenning fra dyrket mark.

Renell, Waste fish day 1
Publikum lærer å lage sitron marinert brosme.

Tekst: Arja Renell  Oversatt og omskrevet av: Eva Bakkeslett og Anne Karin Jortveit


ANNA WIDÈN

gaias_nest
Gaias Nest, Kunstbanken Hedmark Kunstsenter 2012.

Anna Widén (1971) kommer opprinnelig fra Sverige og er nå bosatt i Gran på Hadeland.
Hennes kunst tar ofte utgangspunkt i skogen som idé og landskap, som et rom å arbeide i og samle materialer fra. Med fokus på naturens vekstvilkår og menneskets ressursbruk har hun brukt trær og ulike overskudd fra skogsbruk i skulpturelle installasjoner og som motiv i tegning og foto. Anna Widén er utdannet fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (2000). Hun har vist sine arbeider i blant annet Norge, Sverige, Finland og Polen.

the_lost_woods
The lost woods, Rovaniemi Art Museum 2013.

Enorma tidsperspektiv öppnar sig om man tänker på att det är 500 miljoner år sedan grönt liv började växa på jorden. En hisnande känsla infinner sig när man betänker att under all denna tid har livet rört sig genom ständigt nya livsformer. Rotsystem har genomborrat den tunna jordskorpan, genomborrat och förmultnat och givit jord till nya rotsystem som förmultnat. Maskar har låtit materialet passera genom sina kroppar, luckrat och givit luft till nya trådtunna utlöpare som sökt livsrum. Genom utdöenden och pånyttfödelser har livet sökt sin väg vidare. Livets kraft är obönhörlig, blind och allvetande på samma gång. I jämförelse med denna oändlighet av tid är mänsklighetens era på jorden ytterst kort. Som en sekund av ett dygn. Den enskilda människans livslopp går knappt ens att förstå i det perspektivet. Ändå är det den enskilda människans perspektiv som präglar oss. Mitt liv, från födelse till död. Ditt liv från födelse till död. Allt vi gör mellan dessa två utposter, den flämtning vi kallar vårt liv. Som om det vore vårt. Som om vi hade rätt att förbruka livets kraft till vår tids alla upptänkliga behov eller föreställningar om behov. 

anglamarken
Änglamarken (detalj), S-laget: Sted for samvirkekunst 2011.

Anna Widéns arbeten kretsar kring dessa tankegångar. Hur kan vi ta oss rätten att förbruka oersättliga resurser? Hur kan vi leva utan respekt för livet? Hur kan vi välja att inte se? Ett slags förtätat ursinne präglar hennes konstnärsskap. Ursinne i betydelsen ilska över sakernas tillstånd men också i betydelsen ur-sinne, ett ursprungligt sinnelag med rottrådarna i innerlig kontakt med jordskorpan, med växtligheten och livets gång. Med sin omfattande konstnärliga gärning fångar hon vår uppmärksamhet. Så att vi ska kunna se. Det är många som försöker få oss att förstå, försöker få oss att reagera, som ropar varningsrop om samtidens galenskap. Ibland så högt att vi avskärmar oss. Anna Widén tar en annan väg. Hennes arbeten lockar till uppmärksamhet, ger lust att reflektera, skärper varseblivningen. Med obegripligt tålamod skapar hon skulpturer med kvistar som fästs in i och runt varandra tills en form och rörelse uppstår. Eller frigör trädens rottrådar och installerar dem i en ny miljö där deras skörhet blir skriande ömtålig. Med stark känsla för det rumsliga och för formens påverkan på betraktaren lyckas hon nå förbi slagordspolemiken. Och istället nå det ur-sinne vi alla har inom oss.

Tekst: Britt Ignell Karlbrand 2014.

www.annawiden.no


INGRID BOOK OG CARINA HEDÈN

Plumspinney with benches for talking korr4
«Plumspinney with benches for talking” 26 vilda plommonträd i utställningen ”Expanding Space”, Oronsko 1999

Ingrid Book och Carina Hedén är konstnärer baserade i Oslo. Med sina arbeten – fotografi, video och installationer – aktualiserar de etiska och sociala frågeställningar, i skärningspunkten mellan arkitektur, urbana och regionala landskap. Bland utställningar kan nämnas ”Midlertidige utopier/Temporary Utopias” för den norska Demokratiutredningen (Museet for Samtidskunst, Oslo 2003) ”News from the Field” om urban agriculture (Bienale de São Paulo 2004) ”Militære landskap/ Military Landscapes” (Festspillutstillingen i Bergen, 2008). De deltog i Modernautställningen 2010 med fotoserien ”Bexells Stenar, ett undangömt monument”. 

Plumspinney träd_2
Nyplanterat rotäkta plommonträd i ”Expanding Space”, Ingrid Book & Carina Hedén

Projekt för Oronsko ”Expanding Space”: ”Plommonlund med bänkar för samtal/ Plumspinney with benches for talking”  1999

 26 vilda plommonträd från ett område i sydvästra Sverige flyttades till en skulpturpark i Oronsko, Polen. De hade hittats inom ett några kvadratkilometer stort område i landskapet Halland, som en gång var ett relativt fattigt jordbruksdistrikt med många små bondgårdar.

När vi började leta efter vilda plommonträd visade det sig att var och varannan gård hade ett plommonsnår bakom husen, en rest från gamla dagar, som nästan ingen tog notis om. De bar sällan frukt eftersom pollinatören i de flesta fallen dött ut.

Att de fortfarande växer där de växer beror på att de här gamla plommonsorterna är rotäkta, dvs de förökar sig med rotskott, som bildar nya identiska träd (vilda plommon finns i otaliga varianter). Genom detta skiljer de sig från andra fruktträd, som måste ympas för att få moderträdets egenskaper och som därför kan betraktas som mer kultiverade. 

Plommonsnåren på de här olika platserna är ett förflutet, som inte behöver rekonstrueras eftersom det har förnyat sig självt i århundraden. Men de här träden av okänt ursprung, utgör i sin obetydliga existens ett genetiskt arv, som kan bära frukt på nytt, om gammal kunskap om de olika plommonsorternas pollinatörer väcks till liv.

P1000212 33 dager
”33 dagar från ett krikonsnår”, 2014, stills från video 115 min, Ingrid Book & Carina Hedén

33 DAGAR är en utställning av Ingrid Book och Carina Hedén och en undersökning av vad som finns av insektsliv inne i ett habitat av krikon (Prunus Insiti´tia). De första fynden i Norden av krikon, s.k. fattigmansplommon, är från vikingatid. Krikonsnåret är 26 x 13 meter stort och ligger några hundra meter från Grimetons Radiostation, en stor anläggning med långvågssändare för radio och trådlös telegrafiförbindelse med USA från början av 1920-talet. Grimetons Radiostation i Halland är uppförd på UNESCOs världsarvslista.

Snåret är omgivet av ett industriellt jordbrukslandskap med monokultur. Ett fragment av ett gammalt kultur-landskap och ett utsatt biologiskt kulturarv. Insekterna är filmade i hög upplösning (4K), med en kamera som «ser» mer än ögat och avslöjar en «ny» visuell verklighet.

33 dager 92_140722
”33 dagar från ett krikonsnår” 2014 (videostills), Ingrid Book & Carina Hedén

Vegetationen betraktad inifrån med insekternas ultrasnabba reaktioner kontra stillestånd och långsam tid.

En dagbok över insekternas överraskande beteenden och möten (med människan och hennes maskiner som främmande element) under en snabbt framskridande sommar.

Ett annat verk, «DRIFT, what about Callisto?» ifrågasätter användningen av ogräsmedel i industriellt jordbruk i dag:

Verk i utställningen, Stenersenmuseet Oslo,  Konsthall C, Stockholm, 2014
Video: 33 dagar från ett krikonsnår 115 min, 2014
Video: DRIFT, what about Callisto?”, 28 min, 2014
Affischer: ”Superweeds»

Tekst: Book og Hedén  


Sørfinnset skole/ the nord land

9.Sorfinnset skole_The Thai House
Sørfinnset skole/ the nord land: Thai-huset ved Kjellingvatnet, ferdigstilt i 2008.

Nordland fylke initierte i 2002 samtidskunstsatsningen Kunstneriske forstyrrelser under ledelse av kurator Per Gunnar Eeg-Tverbakk. Kunstnerne Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm ble invitert til å utvikle et prosjekt for Gildeskål kommune og den nedlagt barneskolen i bygda Sørfinnset. Med seg fikk de Kamin Lertchaiprasert og Rirkrit Tiravanija fra the land i Sampatong utenfor Chang Mai i Nord-Thailand. Sørfinnset skole/ the nord land skal pågå for evig.

Ertesuppe_På loffen_2014
Sørfinnset skole/ the nord land: Ertesuppe, På loffen, 2014.

Sørfinnset skole/ the nord land vektlegges dialog, engasjement og eksperimentell form for verdiproduksjon og kobler ulike tradisjoner og erfaringer. Forståelse av økologi og naturbruk på ulike plan har vært undersøkt gjennom årstidsavhengige aktiviteter, byggevirksomhet, foredrag, konserter, kurs, workshops, utstillinger, ekskursjoner, turer og fester. 

1.Sorfinnset skole_Constructing The Turf House
Sørfinnset skole/ the nord land: Gammen ved Kjellingvatnet, ferdigstilt i 2005.

 Gjennom årene som har gått har flere kunstnere kommet til og et hundretalls personer har bidratt. 

 “Økologi bliver en måde, hvorpå man kan balancere med en hyperkompleks helhed ved hjælp af respekt og gensidighed. En økologi indikerer imidlertid ingen konfliktfri harmoni eller smertefri helhed, at handle og bo i fællesskab inkluderer altid en interessekonflikt og forhandlinger.”


Boel Christensen-Scheel om Sørfinnset skole/ the nord land i Øjeblikket nr.47/ 2006

http://www.sorfinnsetskole.blogspot.no

Sorfinnset skole2_Jordkjelleren2013
Sørfinnset skole/ the nord land: Rekonstruksjon av jordkjeller, 2013

Mail Attachment
Drømmedalen. Design og foto: Tina Mareen Buddeberg

DRØMMEDALEN – et relasjonelt kunstverk, skapt og drevet av Tina Mareen Buddeberg

Jeg er født og oppvokst i München, Tyskland. Jeg er billedkunstner og tok min utdannelse på Statens Kunstakademi i Oslo, fra 1992 til 1998. I 1997 flyttet jeg til Sollia, den lille idylliske fjellbygda sørøst for Rondane. Her har jeg skapt Drømmedalen. Det har blitt mitt hjem, en livsfilosofi og stedet der jeg produserer min kunst. Her lever jeg sammen med en flokk hester. Praktikanter, kunstnere og interesserte kommer hit for kortere eller lengre opphold. Drømmedalen er et relasjonelt kunstverk i utvidet forstand.

Mail Attachment-4
Kunstner Tina Mareen Buddeberg (TH) og kunstner Anna Widén (TV)

Å undersøke og visualisere en ordløs relasjon og persepsjon av naturen har utviklet seg til den sentrale omdreiningsaksen i mitt kunstnerskap. I dette arbeidet inkluderes også min egen menneskelige natur. Jeg mener at mennesket som art må bevege seg bort fra en antroposentrisk posisjon der vi står sentralt i universet, definerer og underlegger oss verden ut fra våre behov alene. I min kunstneriske utforskning ønsker jeg derfor å bidra til å finne nye måter å relatere til natur, dyr og mennesker som åpner for sameksistens og overlevelse. Jeg har utvidet begrepet «relasjonell kunst» til å inkludere relasjoner mellom mennesker og ikke-menneskelige former for liv. 

Mail Attachment-5
Drømmedalen. Foto: Baran Køksal

Jeg reflekterer stadig omkring spørsmålsstillingen om kunst kan forandre vår oppfatning av natur og våre økologiske verdier. Jeg tror at forandring bare kan skje innenfra og ut, for eksempel ved å erfare alternative verdier som med-væren, stillhet, langsomhet og tidløshet. I Drømmedalen lærer vi en mer sensitiv og klar iakttagelse ved å være med hester og ved å holde på med visuell kunst. Vi erfarer fellesskapets betydning gjennom felles aktiviteter i naturen, som å koke mat sammen over et bål, eller ved å fokusere på kroppen via yoga og meditasjon. Vi nyter deilig veganmat, og vi jobber fysisk på gården og i skogen. Gjennom å være jordnært involvert med naturen forandres gradvis relasjonene til egen kropp, til medmenneskene – og til kunsten.

Mail Attachment-1
Drømmedalen. Foto: Baran Køksal

Les mer om Tina Mareen Buddebergs Drømmedalen på www.dreamvalley.no

Tekst: Tina Mareen Buddeberg 

Mail Attachment-7
Drømmedalen – et relasjonelt kunstverk skapt og drevet av Tina Mareen Buddeberg.

Kunstitusjon: Arrivals

1_ArrivalsKunstitusjon er en prosjektgruppe bestående av seks kunstnere bosatt i Kristiansand.

Vi er Naysa Andrade (VE), Ylve Thon (NO), Nina Hove (NO), Jorann Abusland (NO) Nina Björkendal (SE) og Karen Pettersen (NO). Kunstitusjon fungerer som en plattform for diskusjon, samarbeidsprosjekter og offentlige kunstoppdrag.

”Arrivals” var et samarbeidsprosjekt i forbindelse med Strandryddedagen 9. mai 2015.

Prosjektet handlet om menneskets forhold til naturen, og om å dele kunnskap, erfaringer og opplevelser. Kristiansand Kunsthall ble en arena for en åpen prosessutstilling med utgangspunkt i marint avfall. Utstillingen endret seg under hele forløpet.

Med havstrømmene har gjenstander potensial til å reise en lang vei før de blir skylt opp på strendene. Mye av avfallet blir fanget i de seks store havstrømmene som eksisterer på tvers av verdens hav. Plast er blitt et stort problem for havets økosystem, og i disse områdene er det i dag mer plast enn plankton. Plasten dreper også havfugler, dyr og fisk som lever i havene.

Prosjektet ble initiert av Cultiva Express og Kristiansand Kunsthall.

3_Arrivals
Arrivals. Kunstitusjon.

1_Arrivals

http://cultivaekspress.no/

http://www.kristiansandkunsthall.no/

http://www.kristiansandkunsthall.no/kunstitusjon-arrivals/

Kunstitusjon arbeidet sammen med Ren Kyst – Sørlandet

http://holdnorgerent.no/ryddenstrand/

Kunstitusjon på Facebook:

https://www.facebook.com/Kunstitusjon-673345842787263/?fref=ts

Film på Youtube lagd av Sørnett TV:


Joseph Beuys 7000 Oaks 

(plantet i perioden 1982-1987)

En av de 7000 eikene som Joseph Beuys plantet i Kassel.
En av de 7000 eikene som Joseph Beuys plantet i Kassel.

Joseph Beuys regnes blant de mest innflytelsesrike kunstnere i det 20.århundre. 7000 Oaks var Beuys’ svar på nedhuggingen av trær i og rundt Kassel som en del av byplanleggingen. Prosjektet ble startet i 1982 i forbindelse med den internasjonale kunstmønstringen Documenta som finner sted i Kassel hvert 5. år. Kunstnerens planting av eiketrær var til å begynne med kontroversiell, men trærne er i dag en viktig, synlig og fremdeles levende del av Kassels bybilde.

http://greenmuseum.org/generic_content.php?ct_id=180


Betty Beaumont

 Ocean Landmark (1978-1980)

Betty Beumont: Ocean Landmark, The object.
Betty Beumont: Ocean Landmark, The object.

Den amerikanske kunstneren Betty Beaumont er en av pionerene innen miljøengasjert kunst, og har vært med på å definere denne bevegelsen som «en modell for tverrfaglig problemløsning». Hennes sosiale og konseptuelle miljøengasjement uttrykkes i et bredt spekter av prosjekter. Ocean Landmark er et arbeid på bunnen av Atlanterhavet, laget av 500 tonn spesialbehandlet kullavfall. En potensiell kilde til forurensning har blitt transformert til et blomstrende økosystem og en frodig undervannshage. Prosjektet er stadig i utvikling.

http://greenmuseum.org/content/artist_index/artist_id-37.html

http://bettybeaumont.com/bio/

Betty Beumont: Ocean Landmark, Barge.
Betty Beumont: Ocean Landmark, Barge.
OL_BlockFabrication_102315_JM
Betty Beumont: Ocean Landmark, Block fabrication.
OL_Fish_102315_JM
Betty Beumont: Ocean Landmark, Fish

//

Revival Field 1993, Aerial view, Photo curtesy of Mel Chin

Revival Field 1993, Aerial view, Photo curtesy of Mel Chin


Mel Chin

Revival Field (1990-93)

Mel Chin begynte tidlig å interessere seg for miljøspørsmål og økologiske systemer i sin kunstneriske praksis. Han har blant annet tatt utgangspunkt i ødelagte habitater for deretter å jobbe med restaurering og gjenoppretting av det biologiske mangfoldet. I Revival Field undersøker han hvordan bestemte planter over tid kan ha innvirkning på, og kan rehabilitere et økosystem gjennom å absorbere tungmetaller. Mel Chin arbeider ofte sammen med forskere og prosjektet har blitt synliggjort både ut fra vitenskapelige og kunstrelaterte perspektiver i form av forelesninger, artikler og utstillinger.

http://melchin.org/oeuvre/revival-field

Revival Field, Harvest Photo curtesy of Mel Chin
Revival Field 1993, Harvest
Photo curtesy of Mel Chin
Revival Field 1993, Soilsampling, Photo curtesy of Mel Chin
Revival Field 1993, Soilsampling, Photo curtesy of Mel Chin


Helen Mayer Harrison og Newton Harrison

Det amerikanske ekteparet The Harrisons regnes blant økokunst-pionerene. Siden 60-tallet har de samarbeidet med biologer, økologer og byplanleggere om prosjekter som fremmer biologisk mangfold og lokal utvikling.

For mer info se:  http://theharrisonstudio.net/

A Manifesto for the 21st Century er hentet fra deres pågående prosjekt The Center for the Study of Force Majeure (www.centerforforcemajeure.org):

A MANIFESTO FOR THE TWENTY-FIRST CENTURY

Reflecting on the Laws of the Conservation of Energy and the Exploitation of  Ecosystems

 

Matter/energy can be transformed from one form to another.

Matter/energy can neither be created nor destroyed.

When matter/energy is transformed from one form to another, there is a net loss of available energy.

This loss is called entropy.

A system that has been transformed and has lost energy moves towards higher entropy.

A system that keeps its energies intact is a low-entropy system.

If a forest in a watershed is clear-cut

all the energies in the wood

are transformed and dispersed.

The energies within topsoil

the energies embedded in earth-dependent habitats

supporting a multiplicity of lives

as a consequence of erosion are dispersed.

The entropy of the watershed has been increased

by the dispersal of these energies.

The energies so dispersed cannot be retrieved.

What then, watershed, what then.

 

We of the Harrison Studio believe

As do others, although differently

That a series of events have come into being

Beginning in the time of Gilgamesh and before

Beginning with agriculture and the first genetic manipulation

Beginning with culture of animals and ongoing genetic manipulation

Beginning with globalization six thousand years ago, with the Salt Route

A little later, the Silk Route

And later and later…

Especially with science informed by Descartes’ clock

And with modernity recreating the cultural landscape

And deconstructing nature thereby

From the Industrial Revolution to the present

Until all at once a new force has become apparent

We reframe a legal meaning ecologically

And name it the Force Majeure

 

We of the Harrison Studio assert

That the Force Majeure, framed ecologically

Enacts, in physical terms, outcomes on the ground

Everything we have created in the global landscape

Bringing together the conditions that have accelerated global warming

 

Acting in concert

With the massive industrial processes of extraction, production, and consumption

That have subtracted forests, and depleted topsoil

And profoundly reduced ocean productivity

While creating a vast chemical outpouring into the atmosphere

Onto the lands and within the waters

That all together constitute this Force Majeure

 

We of the Harrison studio are grateful

For the opportunity to join in this perilous conversation

Where the discourse in general

Concerns time, money, power, justice, sex, politics

Personal well-being and survival

In many combinations and recombinations

Attending somewhat to social injustice

And much less to ecological injustice

 

This discourse points to human consciousness

Every day continuously attending to itself

With little attention paid to that which is not itself

Leading to intrinsic value switched for extrinsic value

With human creativity generating technologies

That, while useful to many, appear not to like whatever is not themselves

Sometimes becoming the reverse of their original intention

 

There is modest conversation drifting toward “green”

As industry and people think about doing well by doing good

“Good” being green roofs green cars

Green manufacturing processes

Green transformation of material

Green production of all kinds

Expanding green markets

Green in everyday life

All pointing toward green entrepreneurialism

In the frame of sustainability

 

We of the Harrison Studio assert

As do others, as yet not many

That in the face of multiple tipping points

Passed and nearly passed

From CO2/methane to nitrates/nitrites

And more and more

All of these efforts and all of this work

Altruistic from the best of people

Greedy and mean-spirited from the worst of people

Are better to be doing than not to be doing

But on balance, insufficient

Endlessly insufficient

 

The Force Majeure is so obvious even in the now

Generating a modest ocean rise

That will increase for years to come

Forcing the ocean’s food chains to simplify

Compelling glaciers and snowpack to melt

Creating flood and drought at continental scale

Which is the outcome for rivers

As they flow down through Asia from the Tibetan Plateau

And true for many parts of the Americas and Europe

 

For instance, the outcomes for the Peninsula of Europe are unfortunate

The numbers have been crunched

Revealing the trajectory of drought predicted to proceed

From Portugal to the southern parts of Germany and beyond

Reducing 2.4 million square kilometers of farmland

That now feed over 450 million Europeans by almost a third within fifty years

The population will grow

The food supply will shrink

The waters will rise

People will need to move upward

The rich will continue to do well

Not so true for the middle class

And devastating to the poor

Think Asia, the Americas, China

Wherever populations are growing

And resource exploitation is co-expanding

 

In this perilous moment

When so many others see technologies

As an almost magical fix

And as such a counterforce

Misunderstanding

That the Force Majeure is an outcome reflecting

Both science and technology’s power

To generate resource transformation

With the concomitant increase

In entropy within all systems

From which resources have been extracted

 

This has created a planet-wide rise

In systems entropy

We believe counterforces

Can be found in first understanding

And then collaborating with

Nature’s response to catastrophe

Which when energies are available

Recreates itself

Recreating order

Lowering entropy thereby

 

For instance

Look to the advancing of glaciers

The yielding of ecosystems

The increasing of entropy over millions of square kilometers

Then look to the retreating of glaciers

The advancing of ecosystems

The decreasing of entropy over millions of square kilometers

Yes, counterforces can be found easily enough

Harnessing them for the common good is the urgency at hand

 

So we of the Harrison Studio conclude

That counterforces actually are available

But unless expressed over the next fifty years

Civil society in many places will experience perturbation, then collapse

Keeping company with ecosystems

Experiencing perturbation and then simplification

And in some cases collapse

 

Mierle Laderman Ukeles, Freshkills Landfill, 2001 Staten Island, New York Courtesy of Ronald Feldman Fine Arts, New York
Mierle Laderman Ukeles, Freshkills Landfill, 2001 Staten Island, New York Courtesy of Ronald Feldman Fine Arts, New York

Mierle Laderman Ukeles

Mierle Laderman Ukeles har lenge arbeidet med de mer ”usynlige” lagene av det amerikanske samfunnet som søppelhåndtering og renhold. Siden 1977 har hun vært artist-in-residence hos The New York Sanitation Department. Ukeles er også involvert i det pågående arbeidet med å gjøre The Fresh Kills Landfill på Staten Island utenfor New York, en gang verdens største søppelfylling, om til et rekreasjons – og parkområde.

www.feldmangallery.com/pages/artistsrffa/artuke01.html

 

Hans Haacke

Rhinewater Purification Plant (1972)

Vist i Museum Haus Lange, i Krefeld, Tyskland

Rhine-Water Purification Plant, 1972. Hans Haacke. © Hans Haacke-VG Bild-Kunst.
Rhine-Water Purification Plant, 1972. Hans Haacke. © Hans Haacke-VG Bild-Kunst.

I dette prosjektet brukte tyske Hans Haacke vann fra det lokale renseanlegget. Fra offisielt hold var vannet rent nok og ble vanligvis tømt tilbake i Rhinen igjen. I Haackes prosjekt fikk man demonstrert hvor forurenset vannet egentlig var. Det ble sendt gjennom et filtreringssystem, og det ble rent nok til at gullfisk kunne leve der mens utstillingen pågikk i museet. I tillegg ble det rensede vannet brukt til å vanne museumshagen.

www.paulacoopergallery.com/artists/HH


Patricia Johanson 

Fair Park Lagoon, Texas. Foto © Patricia Johanson
Fair Park Lagoon, Texas. Foto © Patricia Johanson

Fair Park Lagoon (1981)

Patricia Johanson har i over 40 år hevdet at verden kan omformes gjennom kunsten. I sine prosjekter bidrar hun til å restituere og stabilisere eksisterende, men forfalte økosystemer. Fair Park Lagoon i Texas er en gigantisk skulptur i et sumpområde. Verket er en vannpark med et yrende dyreliv der våtmarksplanter renser vannet, der regnvann resirkuleres og sypresser skaper et mikrohabitat og gir skygge. Buktende stier inspirert av det lokale plantelivet gir rom for sanselige opplevelser. Gjennom å sørge for at sumpmarka ikke eroderer og slik fungerer som flomkontroll for den nærliggende Trinity River, blir kunsten også funksjonell. Sumpen fremstår i dag som et levende habitat for både mennesker og dyr. Patricia Johansons vellykkede samarbeid med forskere, ingeniører og samfunnsledere har vært banebrytende i arbeidet med kunst og miljø.

www.patriciajohanson.com

Fair Park Lagoon, Texas. Foto © Patricia Johanson
Fair Park Lagoon, Texas. Foto © Patricia Johanson
Fair Park Lagoon, Texas. Foto © Patricia Johanson
Fair Park Lagoon, Texas. Foto © Patricia Johanson
Johanson_Dallas_habitats#1
Fair Park Lagoon, Texas. Foto © Patricia Johanson

Walter de Maria

A Lightening Field (1977)

DeMaria_The Lightning Field_3_1977_HR

The Lightning Field by Walter De Maria. Photo © Dia Art Foundation
The Lightning Field by Walter De Maria. Photo © Dia Art Foundation

The Lightning Field by Walter De Maria. Photo © Dia Art Foundation

I dette Land Art-prosjektet plasserte Walter de Maria 400 polerte stålstaver på et kvadratkilometer stort jorde i New Mexico. Det er ofte lynnedslag i området som slår ned i stavene og lager naturlig fyrverkeri. Prosjektet bør oppleves over tid, også når det ikke er lyn og torden og særlig ved soloppgang og solnedgang. Slik rettes også opplevelsen av verket mot de ofte oversette og estetiske aspektene ved landskapet, og åpner opp for en større bevissthet for at naturen ikke kun er en kilde til ressurser for menneskeheten, men at den har egenverdi.

Forbindelsen mellom naturen og kulturen er således en viktig del av verket.

http://www.diaart.org/sites/main/lightningfield


Bonnie Ora Sherk – kunstner og foregangskvinne for urban dyrking

cene from Crossroads Community (the farm) - Boys Mowing The Lawn © 1976 Bonnie Ora Sherk
Gutter klipper gresset på The Farm/Crossroads Community. Foto: © 1976 Bonnie Ora Sherk

The Farm/Community Crossroads (1973-1980)

Bonnie Ora Sherk ønsker å viske ut grensene mellom kunsten og selve livet ved å integrere hverdagen i kunsten. Hennes kunstprosjekter manifesterer bærekraftige alternativer som kuliminerte i “The Farm” (Crossroads Community) i tidsrommet 1973-1980. Hun ledet an en gruppe kunstnere og aktivister som okkuperte et ubrukt lagerlokale i utkanten av San Francisco. Der skapte de et uavhengig samfunn med bolighus, grønnsakshage, teater, øvingslokale, skole “uten vegger”, bibliotek, mørkerom og hager. Stedet ble en smeltedigel av ”mennesker og andre dyr”,  og hennes grenseløse arbeider har gitt inspirasjon til mye av dagens urbane dyrking og krysninger mellom kunst, kultur, matproduksjon og alternative boformer.

 www.alivinglibrary.org

Original Proposal For Crossroads Community (the farm) Drawing and Collage © 1974 Bonnie Ora Sherk
Original plantegning og collage av The Farm/Crossroads Community. © 1974 Bonnie Ora Sherk
BEFORE & AFTER - Crossroads Community (the farm) & New City Farm Park © 1974-1980 Bonnie Ora Sherk
The Farm/Crossroads Community & New City Farm Park – før og etter. Foto: © 1974-1980 Bonnie Ora Sherk
Scene from Crossroads Community (the farm) - BEFORE & AFTER - First Garden on State Land © 1975-1980 Bonnie Ora Sherk
The Farm/Crossroads Community. Før og etter – Første hage i offentlig rom. Foto: © 1975-1980 Bonnie Ora Sherk
Model of Crossroads Community (the farm) © 1976 Bonnie Ora Sherk
Modell av The Farm/Crossroads Community. Foto: © 1976 Bonnie Ora Sherk
Scene from The Raw Egg Animal Theater (TREAT) at Crossroads Community (the farm) - Buck Meeting Cat © 1976 Bonnie Ora Sherk
Bilde fra «The Raw Egg Animal Theater (TREAT) på The Farm/Crossroads Community – Buck Meeting Cat © 1976 Bonnie Ora Sherk
Scene from Crossroads Community (the farm) - Community Celebration © 1976 Bonnie Ora Sherk
Feiring på gården fra The Farm/Crossroads Community. © 1976 Bonnie Ora Sherk


Alan Sonfist – Time Landscape

Time Landscape, Alan Sonfist, 1965-78. Greenwich Village, NYC
Time Landscape, Alan Sonfist, 1965-78. Greenwich Village, NYC

Time Landscape: Greenwich Village (1965/1978 – )

Etter 13 år med planlegging klarte Alan Sonfist å få tillatelse til å gjøre en gold og forsøplet hjørnetomt om til et urbant skogsområde. Time Landscape består av trær og vekster som opprinnelig hadde vært i området før New York City ble til. Denne mini-skogen er i dag en levende og rik biotop, og en påminnelse om hva som gikk tapt da urbaniseringen tok til.

 www.alansonfist.com


Buckminster Fuller: En legendarisk framtidsvisjonær

Geodesic dome. Courtesy The Estate of R. Buckminster Fuller
Geodesic dome.
Courtesy The Estate of R. Buckminster Fuller

“You never change things by fighting the existing reality. To change something, build a new model that makes the existing model obsolete.”

Den innflytelsesrike amerikanske arkitekten, oppfinneren og formgiveren Richard Buckminster Fuller utviklet i løpet av 1960-årene en strategi for en tverrfaglig og vitenskapsbasert design og arkitektur. Han ønsket å bidra til å løse humanitære utfordringer som hjemløshet, fattigdom, utdanning, energiforsyning og forurensing. Buckminster Fuller’s mål var å gjøre mest mulig for verdens befolkning ved å bruke minst mulig av jordens ressurser. Hans grunnfilosofi var at jorden er et lukket system som består av endeløse sammenhenger. Prosjektene hans var preget av en helhetlig tankegang, og grensene mellom kunst, design og vitenskap var åpne og flytende. Han er kanskje mest kjent for sine fleksible strukturer, såkalte ”Geodesic domes”. Dette arbeidet ble stadig videreutviklet for å skape mest mulig miljøvennlige og fleksible boenheter. En kuleformet kuppel gir en optimal innvendig atmosfære fordi luft og energi kan sirkulere uten hindring. Krisesentre med denne formen har blitt bygget over hele verden i ulike klima og temperaturer, og har vist seg å være den mest effektive boligen man kan finne.

For mer informasjon om Buckminster Fuller.

Synergy model. From Buckminster Fullers sketchbook. Courtesy The Estate of R Buckminster Fuller
Synergi modell. Fra Buckminster Fullers skissebok.
Courtesy The Estate of R Buckminster Fuller


Agnes Denes: En tidlig pionér innen økokunst.

 Wheatfield - A Confrontation: Battery Park Landfill, Downtown Manhattan ©1982 Agnes Denes, Courtesy of Leslie Tonkonow Artworks + Projects, New York - View with New York Financial Center
Wheatfield – A Confrontation: Battery Park Landfill, Downtown Manhattan
View with New York Financial Center
©1982 Agnes Denes, Courtesy of Leslie Tonkonow Artworks + Projects, New York

Wheatfield – A Confrontation: Battery Park Landfill, Downtown Manhattan (1982)

Våren 1982 fikk ungarsk-amerikanske Agnes Denes ta i bruk en midlertidig ledig tomt på Lower Manhattan, i nærheten av Wall Street, World Trade Center og Frihetsgudinnen. Her sådde og høstet hun hvete. Denne konkrete handlingen åpnet for en rekke spørsmål knyttet til mat, sult, energi, handel og økonomi. Å dyrke 1000 pund hvete på en tomt verdt 4,5 billioner dollar var i seg selv et paradoks, og igangsatte kritiske refleksjoner om forskjeller, prioriteringer, verdier og holdninger.

For mer informasjon om Agnes Denes les HER


Miljøengasjert kunst! 

Vi opplever en økende miljøbevisst tenkning på kunstscenen for tiden. Dette avspeiles i store internasjonale kunstmønstringer, og en lang rekke dedikerte enkeltkunstnere utforsker ulike miljø, klima og økologispørsmål. Dette er selvsagt ikke nytt av dato. Mye av det som skjer i samtidskunsten kan spores tilbake til 60- og 70-tallets radikale og eksperimentelle aktiviteter. Mange aktører har vært involvert i årevis. I enkelte nordamerikanske kunstmiljøer for eksempel har det miljøorienterte feltet lenge stått sterkt. Her har kunstnere viet sine kunstneriske liv til både håndfaste handlinger og symbolske undersøkelser, og med et inderlig forhold til økologi og bærekraftige strategier.

Vi starter herved en billedserie med kunstnere og kunstprosjekter ved først å gå litt tilbake i tid. Vi håper på denne måten å vise noe av grunnlaget for hvordan kunstnere arbeider med miljøutfordringene i dag. I dette første utvalget er det nok en vekt på den nettopp den nordamerikanske scenen, men vi kommer etter hvert til å inkludere et internasjonalt mangfold av uttrykk. Innledningsvis er utvalget hentet fra den sentrale kunsthistorien. Når vi nærmer oss vår egen tid kommer vi i større grad til å presentere personlige favoritter både i og utenfor den såkalte mainstream.

De to første ukene vil vi presentere billedredaktørene som er ansvarlig for denne spalten, Anne Karin Jortveit og Eva Bakkeslett.

Eva og Rømmekålla_O_Parker

Eva Bakkeslett

Eva Bakkeslett er kunstner og filmskaper. Gjennom en kombinasjon av film, sosial skulptur, interaktive installasjoner og engasjerende foredrag forteller hun historier der tidløshet, økologi, samhandling og sanselige perspektiver er viktige bestanddeler. Ved å avdekke og gjenerobre avleggs erfaringskunnskap eller glemte betydninger av begreper og kulturer bringer hennes arbeid oppmerksomhet og bevissthet om sammenhengene mellom mennesket, naturen og kulturen som en levende organisme. I samarbeid med Anne Karin Jortveit skapte hun Gentle Actions på Kunstnernes Hus i 2010 og bidrar aktivt til et miljøengasjement gjennom sitt kunstneriske virke. Eva Bakkeslett har en MA i Arts & Ecology fra Dartington College of Arts i England. Hun har vist sine arbeider, prosjekter og filmer i inn og utland. Hun bor nå på Engeløya i Nordland.

Website: www.evabakkeslett.com

Rømmekolle_Revival_logo

Rømmekolle Revival

Kan bakterielle gjæringsprosesser i rømmekolle gi oss innsikt som kan inspirere til bærekraftige og livskraftige menneskelige kulturer? Kan vi her oppdage nye måter å samarbeide på for å takle de mange utfordringene vi nå står overfor i verden?

Rømmekolle Revival-Perfekt rømmekolle
Perfekt rømmekolle med krøller på toppen fra Rømmekolle Revival, Brents Spektakel 2015. Produsert i samarbeid med Pikene på Broen.

Inspirert av gode bakteriekulturer og fruktbare gjæringsprosesser har jeg jobbet med denne problemstillingen. I Rømmekolle Revival blåste jeg nytt liv i den tradisjonsrike, men utdøende rømmekolla med dype røtter i nordisk kultur. Denne retten består av melk syrnet med en bakteriekultur som opprinnelig stammer fra planten tettegress. Rømmekolla har vært et særlig viktig næringsmiddel i nord, og både kulturen og kunnskapen var delt og ivaretatt gjennom mange generasjoner fram til 60-tallet. Rømmekolla var ”limet” i bygdene og knyttet tette bånd mellom mennesker, dyr og mikroorganismer som forsterket forbindelsen mellom natur og kultur.

Rømmekolle_bilde_j_verpelstad_
Rømmekolla nytes i finstasen også på kalde vinterdager. Fra Dale i Hordaland. Foto: J. Verpelstad

Billemateriale samlet inn fra arkivbilder fra museum i hele landet samt bilder fra private samlinger.

Under min residency periode med Pikene på Broen gjorde jeg en rekke intervjuer i Øst-Finnmark om rømmekolle og menneskers forhold til kyr. Disse ble redigerte til Rømmekolle Radio som kan lastes ned som podcast herJeg valgte ut en serie fotografier hentet fra museumsarkiver over hele Norge som handler om folks forhold til rømmekolla og melkedyr.Rømekolle Revival_fotosamling_1024x429

I tillegg har jeg gjort et dypdykk i rømmekollas historie gjennom bøker og arkivmateriale. Dette blir fremført i form av performative foredrag i tilknytning til prosjektet.

Rømmekollekulturen deles på Rømmekolle Revival Popup Café på Barents Spektakel 2015.
Rømmekollekulturen deles på Rømmekolle Revival Popup Café på Barents Spektakel 2015.

Min jakt etter en eksisterende norsk rømmekollekultur var imidlertid forgjeves. Jeg importerte derfor en levende kultur fra USA som utvandret dit med en finsk familie på slutten av 1800 tallet, inntørket på et lommetørkle. Denne finske rømmekolla har nå blitt podet tilbake i Finnmark for å blåse nytt liv i denne flotte kulturen som binder bakterier, dyr og mennesker sammen. Derfra sprer den seg langsomt og grenseløst.

DSC_0012-1024x678
Rømmekolle Revival Popup Café under Barents Spektakel 2015.

Rømmekolle Revival ble første gang vist under kunstfestivalen Barents Spektakel i Kirkenes 2015. Prosjektet er finansiert og samprodusert av Pikene på Broen.

Linker:

Rømmekolle Revival på Barents Spektakel 2015:

Rømmekolle Radio

Presse:

Finnmarken: Hentet hjem utvandret rømmekolle

Kunstforum

NRK Radio;

Har du hørt om Rømmekollinger?

På jakt etter rømmekolla


Anne Karin Jortveit

Foto_Anne_Karin

Anne Karin Jortveit jobber med tekstil i spennet mellom estetikk, tradisjon, hverdag, forbruk og arbeid. Hennes virke er basert på en økologisk og bærekraftig tankegang. Å finne koblinger mellom konkret kunnskap, direkte handlinger og reflekterende utforskning er viktig for henne. Hun er opptatt av håndverk og manuelle prosesser, og har de siste årene lært seg å spinne, veve og plantefarge. Høsten 2014 hadde hun Jomfrulandstipendet, og viste nylig plantefargete tekstilobjekter fra dette oppholdet – i Kragerø Kunstforening. Anne Karin Jortveit er utdannet ved Statens kunstakademi, Universitetet i Oslo og Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun er fra Kristiansand og bor og arbeider på Ås og i Oslo.

Her presenterer vi et av hennes seneste arbeider:

Flyt 

SONY DSC

Jeg bodde på Jomfruland fra september til november 2014. Med meg hadde jeg en spinnerokk og utstyr til plantefarging. Jeg ville blant annet utforske farger i naturen idet plantelivet var i ferd med å lukke seg for året. Hunden min Molly og jeg var mye ute, og etter hvert som høsten skred fram samlet jeg hovedsakelig nedfallsløv og kvistlav som vinden blåste av trærne. Overraskelsene var mange.

1_Flyt_liten

Hvem ville trodd at våte og trasige ospeblad gir fra seg en intens okergul farge. Jeg brukte det innsamlede plantematerialet til å farge ullfiber med, og til å lage avtrykk på ullstoffer. Ull fra villsau fikk jeg av økobonden Erik Ballestad på Gumøy, ei øy like ved Jomfruland. Bildene viser en håndspunnet trådinstallasjon gjort av denne ulla. Her er noe plantefarget, men det meste er ullas egne farger.


Logistiske prosjekt

Av Bård Breivik

 

Breivik 

breivik1 

breivik2 

Breivik3 

Breivik4

breivik5 

_________________________________________________

I hornene på reinen – En reinflokk sett fra innsiden

Foto (c) Olav Strand og Roy Andersen / NINA

DCIM101MEDIA 

DCIM105MEDIA  

DCIM104MEDIA

_________________________________________________

Hver søndag framover publiserer vi et bilde fra fotojournalist Adrian Øhrn Johansens reportasje om den bolivianske vannkrisen.

Bolivia

 

Bolivia

 

Bolivia

 

Bolivia

 

Bolivia

 

Bolivia

 

______________________________________________

I ukene framover vil vi bringe fotografier fra Kolkata, India. Fotograf: Wera Sæther. Vi takker for at vi får vise bildene.

 

L1011301

 

L1011090

 

bære vann

 

bo ved toget

 

______________________________________________

VI HAR FÅTT TILLATELSE TIL Å PRESENTERE BILDER AV DEN SPANSKE KUNSTNEREN ISAAC CORDAL/ WE SHOW THESE PICTURES WITH KIND PERMISSION FROM THE ARTIST

Slowly sinking

Slowly sinking

La otra frontera

La otra frontera / Lagos de Montebello, Chiapas. Mexico.

Uten navn

St. Nazaire, France.

Ophelia

Ophelia. Nantes, France.

waiting for climate change

Waiting for climate change

Uten navn

Follow the leaders: Brainwashing / Capitolia, EEUU, 2013.

Survivors

Survivors

waiting for climate change

Waiting for climate change. / Nantes, France.

cordial

Follow the leaders / Open art, Ørebro, Sweden.

Isaac-Cordal_Belgium_May11_1000

Electoral campaign. Gendarmarkt. Berlin. April. 2011.

 /

«Through the simple fact of miniaturised and well-thought-out placement, Isaac Cordal magically expands the horizons of the passers-by who come across his sculptures in the street. His exhibit Cement Eclipses proposes a critical definition of our behaviour as a social mass. Our relationship with nature is severely called into question, though some installations also let us see a ray of hope.»

___________________________________________________________

HER VISER VI FOTOGRAFIER FRA RUNE ERAKERS UTSTILLING «DET BLINDE ØYE» (klikk på bildet for å se en større utgave)

Tekst og foto: Rune Eraker

Maldivene 3

Nordvest-passasjen 1

Tsjad 2-2

Pakistan 1 (1)

Laos 2

Laos 2

Bangladesh (2)

Bangladesh 2

Det blir fortalt en historie om båtbyggerne i Åfjord.  De som bygde de staslige fembøringene og andre bruksbåter til fiskere og handelsfarende langs kysten for mange år siden. De som lot håndverket gå i arv fra generasjon til generasjon.

Det blir fortalt at de fra tid til annen gikk ut i skogen. Der bøyde og bandt de opp greiner på trærne. De ville at de skulle vokse seg til riktig form. Slik at de kunne ta dem med hjem til båtbyggeriet på gården og bruke dem til spant, eller band, som de kanskje kalte det; til løt, beter og stavn. Eller kanskje de skulle bruke det som knær på det nye grindnaustet. Av erfaring hadde de lært at det var de vokste emnene som var de sterkeste. Sterke nok til å tåle stormen som de visste ville komme.

Det underlige var bare at de selv ikke skulle få nyte godt av sitt eget arbeid. Ikke det første året, ikke det neste og heller ikke når de rundet femti. For det tok lang tid for treet og greinene å vokse seg store og sterke nok. Det kunne ta hundre år.

Derfor skulle de aldri dra nytte av sitt eget arbeid. Men det gjorde ikke så mye. For de hadde selv hatt en bestefar som på samme måte, lenge før de var født, hadde vært ute og bøyd og bundet opp greiner. Det var nok å ta av. Båtbyggernes ansvar var å holde ved like denne hundreårssyklusen i skogen.

Historien begynner å bli gammel. Alt går fortere nå. Vi er i tidsklemma. Vi må tjene penger, stadig mer penger. Bedriften må vokse. Veksten skal sikre oss arbeidsplasser. Mer energi og olje skal sikre oss en stadig større gevinst; privat, i bedriften og i samfunnet. Alt må skje nå, hvis ikke er det noen andre som stikker av med gevinsten. Stikker av med den veksten som skal sikre oss; vår alderdom, våre barn, vår framtid.

Syklusene blir i vårt samfunn stadig kortere. Det er årsrapporter som oppsummerer veksten og kvartalsresultater som finleses. Aksjenes verdi måles fra dag til dag. For så raskt som mulig å kunne vokse seg større. For ikke å miste konkurranseevnen. Går det dårlig kommer noen og spiser deg opp.

Det er statsbudsjett, evalueringer og mer for hver krone som gjelder. Det er boligpriser som ikke må falle. Det er journalister som en dag skal se det fra den ene siden, og neste dag fra den stikk motsatte.  Aviser som skal selges. Politikere som stadig skal måles i terningkast og popularitet. Som dessuten skal gjenvelges.

Om fire år. Syklusen er fire år.

Denne utstillingen; denne boken, handler om dette. Om det hundreårsperspektivet vi mistet og om de som først får betale prisen. Prisen for at syklusen nå er så kort at den ikke lenger tar høyde for kommende generasjoner. Den tar ikke en gang høyde for de som lever nå.

Den handler om tørken som langsomt kveler den allerede sårbare eksistensen til millioner av mennesker. En hel nasjon som synker i havet og kanskje tvinges til å kjøpe seg land andre steder for sitt folks overlevelse. En storflom som tok med seg hus, jord og familier. Tusenvis av bønder som velger å ta sine egne liv i fortvilelse over en monsun som slo feil og om multinasjonale selskaper og lånehaier som blir sittende igjen med gevinsten. Om urfolk som opplever at skogen hugges ned og landet tas fra dem. Om isen som smelter og et fangstfolk som må gi opp sin tradisjonelle levevei.

Den handler om det store spørsmålet. Spørsmålet om vi velger å se.

Eller om vi velger å vende det blinde øye til.

///

Dette er innledningskapittelet til «Det Blinde Øye», som er tittel på boka Rune Eraker utgir i disse dager og som følger utstillingen ved samme navn. Utstillingen kan for tiden sees på Rådhusgalleriet i Oslo og skal senere til Bergen og Tromsø. Forfatternes klimaaksjon setter stor pris på å få publisere noen av fotografiene:

Honduras 1

Honduras 1

Etiopia (2)

Etiopia

Chad 2

Chad 2

3 Selvmordsenke 21 år sørger 2

Selvmordsenke 21 år sørger 2

Angola 2

Angola 2

Brazil 2

Brazil 2

Rune Erakers fotoutstilling «Det Blinde Øye – en utstilling om klima og sårbarhet» blir å se i Rådhusgalleriet frem til 23. november 2013.