prometheus

Mens folk ruller ut i ferie tar vår hjemmeside fire ukers pust i bakken, men her er stoff nok til en måneds fordypende lesning og vel så det.

Hva for slags lesning?

Forventingene til litterært stoff er i vår lesekultur at det skal tilsvare følelsenes spenningsnivåer. Stoff om overopphetingen av kloden gir en annen slags spenning, den som kommer av fordypelsens sansninger og saklighet. Derfra senser vi skjelvene fra en kommende naturomveltning.

Mye av det som kalles ”litterær kvalitet” blaffer opp i den aristoteliske lesningens private reaksjonsformer, uten å få kanalisert sitt potensial som språksamhandling og fellesskap. Den litteraturen som vil forme bilder og begreper til fremtidens mennesker må la skrivehandlingen springe ut av en naturhistorisk virkelighet mennesket aldri tidligere har måttet se i øynene. Rammene for virkelighetsforståelsen er ikke lenger bare familien, jeget og forbrytelsen, men en hel verden av menneskelige og naturlige relasjoner, grunnstoffer, klimahendelser og politiske handlinger.

//

Motsetningene mellom ateister og troende, og mellom naturvitenskap og humaniora, har noe til felles: Spørsmålet om menneskets dypeste grunn er gjort til et enten-eller, et journalistisk spørsmål, et menneskebilde uten motsetningens spenninger.

Den kommende forfattergenerasjonen må i større grad tåle å leve i paradoksenes mentale formspenn og derfra sammenføre humanistisk, retorisk og naturvitenskaplig kunnskap. Hva gjør det med forfatternes selvforståelse at antall giftige stoffer i kroppene våre er 40-doblet på få tiår, slik Framsenteret har anslått, og hva gjør det med våre skrivemåter? Skal virkelig den skjønne litteraturen måtte forholde seg til summen av metanlekkasjer fra havbunn, tundra og naturgassproduksjon? Skal sakprosaistene være nødt til å søke poesien for å få utvidet sitt synsfelt?

Er forfatternes felles virkelighet det falske menneskebildet som har gjort rovdriften på naturen og mennesket mulig?

Med det som utgangspunkt er det åpenbart hvilken delaktighet vi som art har i det som kan kalles kalle klimatisk urett. Hvis ikke vi stanser økningen i CO2-utslipp og skaper klimarettferdighet vil alle verdensdeler, hele klodens befolkning, hele spekteret av menneskelige egenskaper bli rammet, i særdeleshet fattige og flyktninger og deres ytringsmuligheter. Det siste forplikter oss skandinaver.

Ut fra denne kritikken oppstår det ikke ”politisk” litteratur, men en litteratur som muligvis kan utfolde seg i spennet mellom polis og oikos, for å kombinere de gamle greske begrepene – sivilt fellesskap, balansert husholdering, småskala-landbruk, religiøs enhet. Anno 2014 trenger vi forfattere som kan reflektere over kjemiske, biologiske, sosiale og psykologiske fenomener for å forstå hvor mange faktorer som påvirker og utgjør vårt menneskebilde. Gjerne som satire – herved etterlyst!

///

Den naturhistoriske krisen reiser seg foran øynene våre lik en jordomveltende tsunami gjennom bosteder og byer, for å låne et bilde fra den tyske poeten Hendrik Rosts dikt på disse sidene. Forfatternes klimaaksjon angriper fra alle kanter de kreftene som sverter vår fremtid med fossilt overforbruk.

En av de viktigste spaltene er den vi kaller Klima. Via de kulørte lenkene kan skrivende og lesende folk komme på sporet av en gjenvunnet tid. Det må til for å redde kloden, at enkeltmennesker og frivillige organisasjoner vinner tilbake en bestemt samtidighet, og ikke som nå, kaver rundt i en bakstreversk insistasjon på at alt skal være den fiksjonen det var. Den tid er forbi!

Som lesere på begynnelsen av 2000-tallet kan vi la oss mobilisere grundig, ikke først ved pep-talk og elegant tale, men ved å søke tekster og uttrykk som gir et sant bilde av den virkeligheten som i noen tilfeller kalles naturlig, i beslektede tilfeller politisk, i atter lignende tilfeller menneskelig.

Enten vi ønsker det eller ikke, om vi tror det eller fnyser av det – klodens feberrier vil etterlate oss med en fellesmenneskelig erkjennelse som kan fornye sivilsamfunnets betydning for politikken. Før eller senere vil det sige inn hos folk, i mange land, hvordan våre skatteinnbetalinger har reddet finansakrobatenes formuer, og hvordan en liten klikk av maktmennesker styrer internett mot overvåkning og kontroll, og hvordan de avdanka industri-elitene profiterer på å forsinke politikken som kan redde kloden. Det trenger ikke være slik – mye kan forandres nedenfra. Naturkreftene og klimakrisene vil lære oss småfolk hvor avhengige vi er av hverandre.

Her stiller vi ikke som litterære påfugler og festtalere, men skrivende og lesende arbeidere. Vi deler ansvaret: La det gnistre av lesningen, av tekstene, av engasjementet! Bli med på forfatterdugnaden, bli med videre.

FF/

——————————————————————–