MetteN

Av Mette Newth

New York 21 september 2014.

Klokka åtte var morgenlufta fuktig og varm, himmelen var grå og det kom spredte truende drypp. Men værgudene holdt pusten. De var på vår side, tross alle våre overgrep mot naturen.

De brede, snorrette avenyene som møter horisonten så mange steder på skyskraper-øya Manhattan var nesten bilfri. Sperringene var på plass langs marsjruta som det har tatt måneder å forhandle fram. Men både arrangørene av Folkets klimamarsj og politiet la godviljen til, for alle visste at dette kunne bli historiens største folkemarsj med krav om klimaløsninger . Det har Bill McKibben håpet og trodd siden han skrev sin «A Call to Arms» i Rolling Stone i vår.

Det var ennå tre og en halv time til marsjen «starter presis klokka 11.30» som arrangørene vennlig har understreket i diverse eposter. Allerede sivet folk i mengder ut av sidegatene med plakater, bannere, ballonger og alle de fantastiske uttrykkene vi mennesker tar i bruk når det står om skjebnen til kloden og menneskeheten. Her var Sierra Club’ere, Greenpeace’ere, prester, studenter, musikere, lærere, også en gruppe norske og kanadiske besteforeldre som oppfordret alle verdens besteforeldre til å forenes i kampen for en fossilfri framtid. Ennå var vi kun få representanter for de 1574 organisasjonene som var påmeldt marsjen, men allerede var stemningen umiskjennelig. Noe stort var i ferd med å skje. Som en kollektiv vilje vokste den seg sterkere jo nærmere vi kom marsjens startpunkt på vestsiden av Central Park.

Arrangørene skjønte tidlig at folkemarsjen ville bli enorm, og som de dyktige planleggerne de er, var de raskt ute med vennlige men bestemte regler. Ingen stokker av tre eller metall, eller annet som kunne brukes som våpen, sa politiet. Derfor var kun pappruller eller snorer til plakater og banner tillatt, men fantasien fikk fritt spillerom for alt som kunne sveve i lufta. Hunder og barnevogner var velkomne, og alle måtte huske vann og mat og gode sko til den lange marsjen.

 

«Dagens klimabevegelse er annerledes enn de tidligere, og vi vil fortelle historien til denne marsjen», skrev arrangørene. «Derfor har alle seksjonene et tema som dere kan velge å gå under.» Først i historien kom klimaofrene og urfolkene under tittelen «Frontlines of Crisis – Forefront of Change.» Urfolkene – eller som de nå korrekt tituleres – The First Nations, var en gang mange hundre ulike og stolte nasjoner i USA. I dag rammes de hardt, også i Canada, ved utvinningen av såkalt ukonvensjonell olje og gass i skiferlag og sand dypt under fruktbar jord, unik barskog eller jaktmarker. Og nå settes støtet virkelig inn mot de arktiske urfolkenes liv og virke.

De første nasjonene i Nord-Amerika har aldri kuttet navlestregen vi mennesker har til naturen, ei heller har de glemt traktatene som de engang måtte inngå med de europeiske innvandrernes myndigheter. Enkelte steder kan rettigheter fortsatt aktiviseres, slik som i Canada, der bl.a. Beaver Lake Cree Nation med grunnloven i hånd har saksøkt oljeselskap – inkludert vårt statseide Statoil som tvinger skitten olje ut av tjæresand på deres land i Alberta. På Beaver Lakes side står mange jurister og andre viktige samfunnsaktører.

Støtten øker stadig, for vi andre er ikke dummere enn at vi ser hvilken juridisk og moralsk kraft som de rettighetsbevisste og taleføre Første Nasjonene representerer. I verdenssammenheng er de små, men små tuer kan som kjent velte digre lass.

Da Folkets klimamarsj kom i bevegelse, var gatene et endeløst menneskehav som bølget rolig og ustoppelig for samme mål og mot samme mål. Fortauene var fylt av folk som søkte rett tema å marsjere under, og Central Parks gressbakker var dekket av piknikfamilier og meditasjonsgrupper med bannere og faner. Ikke en klimafornekter var å se. Marsjen med over 400.000 blide, vekselvis småpratende og syngende mennesker var en søndagstur i parken. Det var lett å se på kroppsspråket til politifolkene som hang eller sto avslappet ved sperrene.

Himmelen var blå og dagen mye varmere da den 5 timer lange marsjen begynte rundt Times Square til sluttpunktet nær Penn Station. Det var greit å gå og god plass til alle fra Alaska og New Mexico eller Norge. Fornemmelsen av å være del av en historisk begivenhet var en mektig drivkraft som økte i styrke da marsjen stanset for å ære klimaofrene med to minutters stillhet. I skyskrapernes ekkorom var stillheten ladet med 400.000 menneskers felles omtanke, og den talende stillheten ble etterfulgt av et triumferende brus av stemmer som bølget gjennom kilometer med gater og drev marsjen mot målet og ønsketreet der vi alle kunne feste våre silkebånd med ønsker for klodens klima.

Dette var ingen marsj for kynikere eller romantikere. Dette var marsjen for de som visste at vi har alt å tape om ikke politikere og BigOil tar til vettet og snur helt om – vekk fra stupet og inn i grønn og lønnsom framtid.

Derfor ble det marsjen der alle var med og ville bli sett: kjendiser i hopetall og DiCaprio flankert av to høvdinger, og aller viktigst – Ban Ki-Moon med de sterke kvinnene han har på sitt klimaforhandlingslag; Christiana Figueres som leder forhandlingene og klimautsending Mary Robinson, irsk ekspresident og FNs tidligere høyt respekterte høykommisær for menneskerettigheter. Norske politkertopper fulgte Bans eksempel, og både miljø-og klimaminister Sundtoft og Bjurstrøm og Holmås fra den rødgrønne regjeringen valgte å gå sammen med de norske organisasjonene. Hvor mange andre lands politikere som hoppet ned fra gjerdet og tok del i folkekravet om klimavett NÅ vites ikke, men arrangørene fikk full uttelling for avsluttende tema i marsjhistorien: «To change everything it takes everyone!» Det hører også til den historien at klokka fem var folkehavet så stort at arrangørene måtte be folk om å avslutte marsjen.

«Vi er den første generasjonen som merker klimaendringene, og den siste som kan gjøre noe med det», sa Obama i sin tale på klimatoppmøtet den 23. september. Dette var talemesteren på sitt beste, som med en setning beskrev vår samtids viktigste ansvar og største utfordring. Om han bare handlet etter egne ord! Men om han og den kranglevorne Kongressen kun får til bleik symbolpolitikk, vil folket som skapte historie vite å presse på. Tross de hissige krigstrommene fra FN som fylte alle medier i dagene etter, overlevde klimamarsjen i mediene. I Aftenposten 25. september skrev Ole Mathismoen (som ikke akkurat hadde uttrykt forhåpninger på forhånd): «…Men Ban Ki-Moons klimatoppmøte i New York har igjen plassert klima høyt på den politiske dagsorden. Den siste uken har endret noe.»

Ban Ki-Moon så klimatoppmøtet som forberedelse til forhandlingene om en (mulig) internasjonal utslippsavtale i Paris 2015. Folkets klimamarsj i New York og i 162 land er nok også begynnelsen på veien til Paris. Hva bør vi forberede til Paris?

Vi vet jo at veien dit blir brolagt med fete ord og diffuse politiske løfter. Det første bør være å ikke ta noe for gitt, dvs. aldri mer København 2009. Det andre er å bruke alle demokratiske virkemidler og rettigheter: vær kritisk med stemmeseddelen i kommunevalget 2015, vis forbrukermakt i bedrifter og banker, og husk at vår nyreviderte grunnlov har skjerpet miljøparagraf 112. Vi kan ikke la noen få griske egoister stjele våre barnebarn og ufødte generasjoners rett til «et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» som det så presist heter i paragrafens første ledd, og videre: «Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten». I siste ledd kommer et skjerpet krav til makthaverne: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.» Det er neppe tvil om at dette åpner døra til rettslig prøving, og dermed kanskje sterkere borgermakt.

Alle kjenner språkets makt. Vi vet at meningsfylt språk igangsetter viktige prosesser hos individer såvel som i samfunn, prosesser som skaper erkjennelse, innlevelse, medfølelse og alle andre fine redskap vi mennesker kan bruke i kampen mot klimatvil og handlingslammelse, kynisme, egoistisk tåkeprat, falske håp og alt annet som hindrer oss i å marsjere vekk fra stupet.

Til alle språksmeder: det skader ikke med litt humor og selvironi på veien til Paris. Hvem blir den første til å lage Monopolspillet om kvotehandel?  

 __________________________________________________