Byen vokser

Foto: Trond Peter Stamsø Munch

Av Tale Næss

 

Byen vokser

Parken ligger forlatt

Med munnene presset mot gjerdet

peker unger på en mørklagt dam

På stien driver vinden løv og søppel forbi latrinene og en stengt brusautomat

Gatene renner fram som elver

Husene skyter opp som tårn: avenyer, sportshaller, skytebaner, treningssentra

Ved et nedlagt bordell står et videokamera tilkoblet sinnrike alarmsystemer

kabler og nettverk

de leder til seriekoblede monitorer, forsikringsselskaper

entreprenørselskaper og databaser

Døra er låst med en hengelås og overmalt med politiske slagord

Et gult silketørkle har satt seg fast i kamerastativet

det dasker og dasker

mot optikken

Barna søker seg ned til bryggene

Driver langs kaia der en hel søskenflokk sover side ved side på bunnen av en gammel holk

om kvelden bryter de opp på en kantret yacht og brenner teak og mahogni på stranda

På dagen sitter de bøyd over kyrilliske bokstaver med ansikter mørklagte av møkk og motorolje

Byen vokser

Vannet stiger og synker igjen

Inne ved kaikanten driver en pose appelsiner

Den rugger fram og tilbake til posen sprekker og fruktene tyter ut som gule miniatyrballer

Eller brikker i et glemt spill

De sprer seg

og samler seg igjen

De driver forbi de mange broene

langs kanalene

trafikkmaskinene

Veibaner blanke av regn

Veiene forgrener seg innover

baner seg vei gjennom mangroveskogene

løper innover mot store fjellmassiver

inn i områder som nå er ørken

og ørkenen blomstrer

og byene brenner

tre gamle menn står i et veikryss og hilser på hverandre som om de var gamle kjente

De rekker hverandre hendene og rører varsomt ved hverandres skuldre

Den ene sier navnet sitt nølende

engstelig for at noen skulle høre dem kanskje

eller som om navnet hans var vanskelig å uttale etter å ha vært ute av bruk i så mange år

Den andre bøyer seg og plukker opp en stein fra grøftekanten

og om natta

mens de sover under broene

stryker han steinen mot brystbeinet

tar han steinen i munnen og sover

for første gang på flere måneder en søvn uten drømmer

I en hage lengre sør

snitter en gammel skolefrøken roser hun senere skal sette i vaser av klart glass

Hun åpner verandadøra

Hun roper på katten

Senere vil lyset strømme opp trappa

inn i rommene

inn i spisestuen

inn over den hvite duken

på rosene og porselenet

Raskt skal det komme

Krast og skinnende

/

 

Tale Næss er født i 1969 og debuterte i 1992 med diktsamlingen «Månen har ikke hender». Hun har siden publisert seks bøker, i ulike genre. Hun har også skrevet et titalls skuespill for scene, radio og film. Tale Næss jobber i dag som dramaturg ved Hålogaland teater, og er i tillegg en sentral kraft i dramatikk-miljøet, ikke minst rundt Propellen teater i Trondheim. For dette arbeidet fikk hun Dramatikerforbundets pris «Håndtrykket».

Vi takker henne for tekst!