WAGING BEAUTY AS THE POLAR BEAR DREAMS OF ICE
Av Daniela Gioseffi
i.
There’s a blueprint to butterfly cocoons
stored in genetic memories.
Only our imaginations can save hummingbirds
as the polar bear dreams of ice.
Infants’ cries hold social systems together.
We wake to dictatorial slaughters of babies,
hungry people’s haunting swoons. Bloody faces,
swollen bellies fill our nightmares with weeping tunes
of grieving mothers, massacred fathers,
school children riddled with automatic bullets.
News of horrors travels at the speed of light.
Emotional reservoirs grow shallow with horror after horror.
Automatic guns sold everywhere to anyone,
filthy fossil fuels making famines, floods,
tornadoes, tsunamis, hurricanes, nuclear accidents,
melting glaciers, drone attacks
in flashing pixels dull our senses.
There’s art to growing dreams anew in the young.
Dancers tell of feelings; singers offer shared emotions;
scientists fulfill hope or horror even as Gothic Gods can be
expelled from medieval thrones to stop us waging wars
in their mythic names. Fanatics send wounded cries rising
from Earth’s surface as people are chopped in pieces
to praise Allah; crucified to satisfy Jesus;
threatened with vengeance by Jehovah;
and starved children are raped by priests.
ii
We stand on graves of those who built paths before us.
Our dreams are in the genes of our children.
They’ll make our choices when we’re in cemeteries.
Those who visit us will keep our urns or scatter our ashes,
call our time “The Age of Murdered Imaginations.”
They’ll groan of what we didn’t do,
when their bodies are wounded by polluting crimes,
their dreams turned to oil well slime,
their hopes become coal dust, gas drills poisoning their waters,
while clean geothermal, solar and wind energy was left unused?
Will our apathy be defined as shellshock from witnessing
the destruction of everything we loved,
until our psyches were numbed?
Will graves become more attractive
to our children than city streets; sad defeat their only emotion?
Revolution without purpose is evolution with amnesia.
Real revolution reclaims resources, rallies peace.
We can envision ourselves in a healed world,
on a glowing green globe of swirling blue waters?
We can fall deeply in love with dreaming an Earth renewed?
“We are such stuff as dreams are made on.”
La Vida Es Sueno. We can dream the “impossible dream,”
of Don Quixote, the “rarer action in virtue” of Prospero.
iii
We can dance, paint, write an eco-philosophy,
absent of medieval deities whose “ignorant armies clash by night.”
We can make compassion more desirable than numbness.
Nature and imagination are our truest gods.
It’s so much easier to criticize than love.
People driven by affirmation have emotional power.
They don’t burn out, as histories tell us endless times.
Those who harbor visions of love wage beauty over war.
Our American Empire’s a blink in the eye of our ancestors.
We’ve been told that gravity is real and dreams are not.
We believe we deserve bruises, beatings and abuse
in the streets and from the state. What would we do
if gravity was an illusion and oceans fell off the earth?
Would rain clouds float to other galaxies?
Can flowers sing to their seeds while birds listen enraptured?
Will we last longer than dinosaurs?
What should we exhale into our atmosphere?
What would the Earth be without atmospheric balance,
or photosynthesis, primates with opposing thumbs,
the day after the last prison and insane asylum has closed?
Grip your spirit like a hand grenade! Let the world see
how resiliently fierce, gorgeous and dangerous
a militant sunflower can be. Wage beauty
as the polar bear dreams of ice!
About the Author Activist Eco-feminist: Daniela Gioseffi is an American Book Award-winning author of 16 books of poetry and prose. Her anthology of world literature, On Prejudice; A Global Perspective, from Anchor/Doubleday, NY, 1993, received a World Peace Award at The UN from The Ploughshares Foundation. Her anthology, Women onWar, International Voices for Survival in the Nuclear Age won The American Book Award in 1990, and was reprinted by the Feminist Presa at the Graduate Center of The City University of NY, 2003. It’s been in print for over 25 years as a women’s studies classic. In 2007, she won The John Ciardi Award for Lifetime Achievement in Poetry, after having won two grant awards in poetry from the NY State Council for the Arts and publishing six volumes of poetry, the first Eggs in the Lake from BOA Editions, and the last Blood Autumn, from VIA Folios/Bordighera Press, at the City University of NY; Queens College, 2007. She edits www.Eco-Poetry.org/ combining literary and visual art with climate crisis essays, articles and action alerts. Her verse, along with Walt Whitman’s was etched in marble on a Wall of PENN Station, NY, in 2002. She works in the divest New York City pension funds from fossil fuels campaign with http://www.350nyc.org/a global movement to divest from fossil fuels founded by Bill McKibben, the environmental activist from the Sate of Vermont. 350 refers to the amount of carbon emissions per million parts of Earth’s atmosphere that the climate can stand for halting global warming so that life can endure on our planet. The atmosphere is currently being measured at 400 parts of carbon emissions per million by scientists in Hawaii. More than life on the planet can stand for its endurance. There’s only about a decade left to save habitable Earth from climate crisis.
«Waging Beauty as the Polar Bear Dreams of Ice» (C) 2013 by Daniela Gioseffi, All rights, including electronic, are reserved by the author. Printed by permission of the author.
____________________________________________
LYSET OG LIVET ELLER YOU AND ME
(UNDER THE APPLE SUCKLING TREE)
Av Einar Økland / Foto: Bjørn Erik Pedersen
Om himlen svartnar og helvete frys –
Hø-hø!
– er livet mitt liv fylt av elektrisk lys.
Hø-hø!
For eg er ein tvers gjennom opplyst mann,
som ligg i solarium når eg kan.
Hø-hø!
Eg treng ikkje vite kvar lyset kjem frå –
Hø-hø!
– så lenge eg veit at her kjem det nå.
Hø-hø!
Her eg ligg opplyst på livets strand
med hjernen min trygg i eit digitalt spann.
Hø-hø!
Elektriske draumar på dagtid? Ja!
Hø-hø!
Men elektriske auger, det skal ein ha.
Hø-hø!
Og mitt lys kjem og vil aldri gå,
når auger som mine har slått det på.
Hø-hø!
_______________________________________________
OTEREN
Av Arne Ruste / Foto: Paal Audestad
Oter (Lutra ludens)
Når latteren kom til jorden, leken?
Med hvem? Flygeøglen idet den forunderlig
unnslapp og skrålende lettet over sumpmarken?
Historien hadde bare så vidt begynt, iscenesatt
Som fråtsegilde og tragedie.
Med primatene var det bare
altfor sent. De har skjønt for mye:
Prøv å fange blikket til en orangutang.
Det sitter langt, langt inne i et brønndyp
av forståelse uten forstand, en jettegryte
av kvernende tanker den ikke helt får tak i.
De mindre, rappfotede, funny apene
kan du likegodt glemme; de parer seg
som om det alltid er en krig på gang,
uopphørlig, mekanisk, glatt.
Og så de enkleste sjelene – hamster,
ekorn – vettløst hardarbeidende
for vår fornøyelse i tredemøllen,
vettskremte under viftende hale;
skvaldrefrosk, skratteskjærer, trallende
lerke, spottegjøk, lattergal –
blindgjengere av instinkt, vakkert,
rørende, men lek …? La oss se
det i øynene: noen er for dumme
… det trengs en porsjon intellekt,
en smule oversikt
for å le, å leke, akkurat nok,
ikke for lite, ikke for mye,
til å skjønne det.
Om du ikke har skjønt det hele.
(…)
Et underlig spor langs elva,
som om en liten tass hadde slept
etter seg en smal spade i djupsnøen.
Vi to, nyfikne, omstreifende kamerater,
fulgte det på ski mellom svarte råker
i tilfrosset, nedsnødd elveløp,
mens breddene ble steilere, terrenget
mørknet, lukket seg, og smalnet
inn mot en liten foss og de skumle
virvlene i kulpen under.
Med ett: et virvar av spor,
Skråningen godt opptråkket,
og en renne, en glassert sklie,
løp fra brinken av elvebredden,
øverste kant av bergskrenten,
og ut i kulpen –
på en prikk lik skliene vi hoiet med
i storefri.
En oppdagelse – en åpenbaring – som knyttet oss
til oter for livet:
Den enkle, bekymringsfordrivende,
selvoppfyllende leken som lignet
vår egen,
mens vi uanende øvde ferdigheter,
mestring, overlevelse, tvers gjennom
den trasige vinteren …
Oterens magre jaktturer i sprengkulde
og storsnø og tunge basketak for føden,
avbrutt av løssluppen
latter og lek …
Hvert eneste bilde siden
av oter under alle himmelstrøk
gjenspeiler denne kunnskapen,
om den som tilfører latteren
til dagligdagens nødvendighet,
til de strenge elementene;
lutra ludens –
den lekne oteren –
livet gjennom, ulikt andre –
ikke bare lek som barns lek, eller
lek som kurtise, eller forlengelse
av jaktens jubel i blodet,
men leken ene og alene som lek –
oppfinnsomhetens galskap og glede;
blide, lattermilde øyne;
oter i bølgene surfende på rygg
med ungen på magen i fast grep
mellom forlabbene; fryden,
hikstende uforstilt, i lek
med tang og tare og rullestein
og sklier på skjær, ablegøyer
og spillopper med byttet –
selveste maten, den hellige,
maxiplask og formålsløse dykk
med make og unger på slep.
Og så de onde bildene, djevelske
Exxon Valdez – dødt hav,
dvaske bølger stinkende av olje
som klistrer seg til kroppen, til strendene,
fjæresteinene, og alt som der finnes,
frender, føde, barn fortært
av fløyelsfiolett mørke.
Blikket overtrukket av blåsvart snerk –
Øyne fylt av forundring, ikke sorg
ikke sinne, men vantro, avmakt;
brått innvidd i ulykken
hinsides forstand, og altomfattende –
smake smerten,
ikke en snert, en dult, en såret
kroppsdel, en dagligdags død,
men den fullstendige:
Verden som vond,
uforvarende, uforberedt, umulig
å mestre med kløkt og latter –
Hvorfra? Hvorfor?
Overtredelsene det aldri skal finnes
Forlatelse for:
Skarpsindigheten
Som påfører smerte.
Hensynsløshet
Som kalkulert tilsidesetter ømhet,
glede, den andres lekerom.
Dum, dum grådighet
som frarøver uskylden sin uskyld,
dreper den god-
modige latteren, uforstilt, uberegnende
vennlighet –
reservoaret vi ikke kan unnvære,
på land, i luft, i hav, når kjærlighet
blir et altfor stort
forlangende –
____________________________________________
KAN TRÆR GÅ TIL SAK?*
Av Cathrine Grøndahl
Kan trær gå til sak? Et tre kan ikke gå noe sted
Naturen stenger det inne i lover som andre vokter over
Det er som å snakke til veggen
Hvis veggene kunne snakke. Legg øret mot veggen og hør:
Ropet i skogen, regnet i dagevis, treet som faller og faller
En dag kan det åpne seg en dør i loven, inn går en hel skog
og reiser ås etter ås med saker. Hør:
Vi anklager alle stater. Vi står i allmenningens tragedie,
og dere merker det ikke. Giften virker overalt
Staten lar den gå i kvoter over hele jorden. Alltid havner den
her, og dere kjenner det ikke. Vi mister pusten i Amazonas,
blad for blad, tar overdose i Schwarzwald, og i Pavik dør vi
av å drikke nikkel fra Kola
Vi er ropet i skogen, regnet i dagevis, treet som faller og
faller. Legg deg under et tre. Se:
//
* Diktet tar utgangspunkt i en sentral artikkel innenfor miljøretten av Christopher Stone, «Should Trees Have Standing», fra 1972. Dette også som et apropos til det aktuelle søksmålet mot Staten/ Statoil som skal drøftes på det første medlemsmøtet i Forfatternes klimaaksjon. Møtet finner sted torsdag 9. Januar kl. 13-15 i Den norske Forfatterforeningens lokaler, Rådhusgata 7.
________________________________________________
THE SNOW MAN
Av Wallace Stevens
One must have a mind of winter
To regard the frost and the boughs
Of the pine-trees crusted with snow;
And have been cold a long time
To behold the junipers shagged with ice,
The spruces rough in the distant glitter
Of the January sun; and not think
Of any misery in the sound of the wind,
In the sound of a few leaves,
Which is the sound of the land
Full of the same wind
That is blowing in the same bare place
For the listener, who listens in the snow,
And, nothing himself, beholds
Nothing that is not there and the nothing that is.
____________________
VINDENE KLAGER
Av Terje Dragseth / Foto: Tom Sandberg
Bønn er lys
lys da
når vindene klager
i sine lange og korte dager
lys
for vindene klager
Bjørkas lys
diktets lys
besvergelser sanger
lys
det kosmiske hjul ruller i all sin ufattelige tyngde
aksen fattig manns ødslig skjul
dikt besvergelser sanger
lys
atomene kverner i lysende stein
oksygenet bobler fra lysende fisk
i verdens mørke dyp
sukket svever inn i verden
atomene kverner
lys
skyer faller
svovel og aske
mettet av død
uten indre glød
mot jord og menneske
ennå se himlenes stjernehop
ennå puste uten maske
mitt sukk min klage
til lysende bønn
lys
over verden
s
forvandling
Strai, desember 2013.
__________________________________________
KAST OSS HELLER PÅ HAVET!
Av Casper André Lugg / Foto: Martin Fjeld
fra de isglatte
skrentene
den bukhvite sangen :
hvem lærer oss å drukne
alle dyrene
og dem
som ikke vet forskjellen
på høyre og venstre?
handlingene våre stiger
som usynlige gasser
opp for ditt ansikt
og vi som profiterer
og tilintetgjør
på én natt
synger:
sprett buken!
la tiden renne ut
la tiden renne rødt
og ligg unna
sloet vårt
____________________________________________
JORDORD
Av Ingrid Storholmen. / Foto: Bjørn Erik Pedersen
Jorden som hviler om vinteren
Jorden som dreier rundt
Jorden som ser på himmelen
Jorden som vet at den svever
og ligger fast, lar seg dyrke, forme, skade
jorden som ikke stritter i mot,
som (rolig) ser kornsirklene komme
labyrintene laget av stein rundt år 1000
Ser og kjenner kirkegårdene
som fylles og fylles, nye graver oppå gamle graver
Støttene som får nye navn
Nye kropper i leiren
Jorden er til stede i begravelsen din
jorden lever av at du dør
jorden du dyrket tar deg
opp i seg
du er jord nå
muld, og rester, en stund
så bare muld. Minne
da skal blomstene huske deg
huske vannet og gjødningen du ga dem
ga jorden og du er ikke mer enn jord
jorden er mer enn deg
sandjord
strandjord
svartjordsbeltet, nei
balkongkassen
plenen
parken
bedet
enga
åkrene som heter noe
navn du skulle husket
og glemmer, jorden de eide
jorden de brøt opp
jorden som var fylt av tre, kratt
de satte og sådde
Nå er det deg,
nå er det du som skal så
og elske i enga, minst en gang
Å eie jord, kjenne eierskapet
være sint og sørge når den selges, eksproprieres
se den gro igjen, bli golfbaner
det er dette vi driver med her
dette er jorden under føttene våre
det er for lite mat og for mye mat
jorden skjønner det ikke
skal jorden slippe å skjønne?
god dag
jord god dag
god dag
eple
god dag
bær
Jorden må dyrkes og du orker ikke
ikke faen om du orker
du skifter samtaletema
du hater tanken
hater, hater å gjøre det, dyrke
leiligheten er jo ikke jord
støvsugeren er ikke fylt av jord
under betongen er det ikke jord
nei, for det er ikke det
Du skal skrive et jordspråk
skrive j o r d
med o r d
skrive i jorden, så i mønstre
ordene uten jord
en lang jordkrig
Dette er min jord
mitt fedreland står jeg på
men det har du glemt
du kan glemme det
men ikke alle vil glemme det
og du forstår dem ikke
du forstår ikke gartneren
eller foreldrene som planter tre
symbolhandlingen, ett for hvert barn
Jord mot ord
land og strand
jorden trenger ikke ord
men gjødning og vann
Jord i rommet, jord i tiden, jord i troen
Hun trodde på jord
På Jorden
Må vi jordes mot hverandre?
Mellom jord og jord møtes du alle
Strevsomt for jorden, dette, alle menneskene, dyrene, vi krever
Jeg er så trøtt på jorden
Jordfestelse
Ikke jord meg ennå
Finne jorden i meg
Jorden sett fra rommet
”hvor skjønn
og hvor undergangsdømt ”
_______________________________________
GUDS BUKETT AV EVIG KJÆRLIGHET
Foto: Jeff Brown for The New York Times // Foto: Foto: Rolf M. Aagaard
Aprilsnø.
Gud venter i hagen.
Sakte som rødme
svever snøen og legger seg på Gud.
På Guds bukett.
Trærne er hvite nervetråder.
GUDS LISTE MED VÆSKER
Det var en novembernatt med vind.
Bladene føk forbi vinduet.
Gud hadde slått opp livets bok på LYST
og med én hånd holdt han sidene nede
på grunn av vinddraget fra døra.
For av deres kjød laget jeg et såld
skrev Gud øverst på sida
og listet så opp i rekkefølge:
Alkohol
Blod
Takknemlighet
Hukommelse
Sæd
Sang
Tårer
Tid.
/
Fra «Glass, ironi & Gud” som utkommer om noen uker, med velvillig tillatelse fra gjendikter Tone Hødnebø og Kolon forlag.
____________________________________________________
DET ER VI
Av Liv Mevang Bjerkensjø
I våre mest forgjengelige
øyeblikk
faller lyset
inn i hjertet
I våre mest forgjengelige
øyeblikk
rammer skjønnhetens litani
det golde;
den blinde stenen
det svarte stigende havet
de døde fiskene
Det er vi som skal
fortsette
å bytte åndedrett
med det dypt grønne
Det er vi
som skal se
det ødelagte
reise seg på kne
i et nytt øyeblikk
____________________________________________________
MANNEN MED KJELKEN
Av Thor Sørheim / Foto: May B. Langhelle
Etter at den siste nattsvømmeren hadde sklidd
inn i soloppgangen og den siste torsken hadde bitt
på kroken, kom kulda og hektet den blå isen opp
på svabergene langs fjordarmen, og ingen av oss
kunne vite hva som skjedde der nede i djupet,
gikk livet tapt, grodde tangen den andre vegen,
gikk fiskene i dvale som bjørn og kunnskapen
om varme netter, rester av et bål i fjæra,
i morgenlyset kunne jeg se den blå isen
feste grepet på naboøya, og langt der borte,
mannen med kjelken som trosset varslene
om usikker is, han var den første som trakk
den eneste fornuftige konklusjonen, isen
kan bære meg over til andre siden før varmen
igjen trekker opp til nakne kropper i buktene
og faren for at menneskene igjen vil fylle
grillene med kull, veiene med bensin og lykken
med olje mens kloden hetes opp, det kommer
en tid da isen igjen vil legge et teppe over
alt vi visste om, men ikke over mannen med kjelken.
________________________________________________
THE NON-FICTIONAL PORKY POETRY IN EXCELSIS
Av Freddy Fjellheim
- look! The mountain grouse from Valdres is still chernobylian flapping
- in the flaky codfish flesh the tongue tastes unknown|||| metals
III. greedy pig farmers in Mexico promote a new flu
- nah, Hermes herbal drugs doesn’t do it for pigs
transforming to capitalists
- the animal feed stuffed in cows will then contaminate
humans with beastly affinities
- after the shiny canned food boxes of Nansen: invisible troops of additives in dirty combinations
VII. the water we drink is cloridified / who the fuck will defecate a foul tongue?
VIII. stomachs became the lab of farmacology, sponsored by your life and mine
- is the western economies the Charybdis gape, swallowing and puking, puking and swallowing
- from now on death means gas emissions The costs of 1 death is 11 carbon allowances
- funerals become a matter of soil pollution. Price unknown.
XII. alas, the earth slides out in huge segments, water is rising, graves are turned / by a wounded nature
XIII. what unnatural nature have humans accepted? Like a monkey/ in signs /we don ́t understand?
Familiar tongues whispering: / fight, love, die / Bleeding wounds are last to dry
///
Translation into English (c) 2013 by Casper André Lugg. All rights, including electronic, are reserved by the author and translator
_______________________________________________
SAKDIKTETS SVINEPOESI IN EXCELSIS
Av Freddy Fjellheim
- se! fjellrypa fra Valdres flakser ennå tsjernobylsk
- i det hvite torskekjøttet får tunga smake på ukjente metaller
III. griske svinefarmere i Mexico promoterer et nytt influensavirus
- næh, Hermes’ urtemedisin funker ikke på griser
som blir forvandla til kapitalister
- animalsk fôr proppa i kyr smitter deretter
mennesker med dyrisk slektskap
- etter Nansens blanke hermetikk: usynlig arsenal
av E-stoffer i skitne kombinasjoner
VII. vannet vi drikker er klorifisert \ åkken renser det
forurensa språket?
VIII. magesekken ble et laboratorium for
farmakologien, sponsa av ditt og mitt liv
- er vestens økonomier kharybdisgapet
som sluker og spyr, spyr og sluker
- dødsfall heter heretter gassutslipp // 1 død vil koste
- 11 karbonkvoter
- begravelser blir således vurdert som
forurensning av jordsmonnet. pris ukjent
XII. alas, jorda raser ut i svære setninger, vannet
stiger, gravene endevendes av en skadet natur
XIII. hvilken unatur har mennesker godtatt / lik en
apekatt / på språk / det ikke forstår?
Språk vi skjønner hvisker: kjempe, elske, dø
friske sår vil først blø
*) Den greske guden Hermes ga urten moly til Odyssevs for å beskytte ham mot Kirkes forbannelse.
**) Kharybdis er malstrømmen eller sjøuhyret som truer med å sluke Odyssevs.
_________________________
RUBBLES AV MODDI
http://www.youtube.com/watch?v=DbAtBdADW3s
These rivers are rain from a summer gone by
dragging the rubble to sea
they’re pointing their guns towards a northern sky
still none of them call themselves free
afraid to collide, you fall out of your mind
to kiss concrete ground with your teeth
but with two cigarettes and your letter combined
this air is too heavy to breathe
this air is too heavy to breathe
in order to stop them you cry out a spell
that withers in rubbles overseas
«take all your fluid words, kiss me farewell
and give me peace
give me peace”
________________________________
HØR RØST
Av Aina Villanger / Foto: Finn Ståle Felberg
Hør Røst
røper et reir
reiret er
et rop
en urrøst i røysa
det ytterste øyfjellet
Hav fønes
østavind slynger
tåkesløret letter
himler bæres åpne
avslører sjørøsten
en hoste:
fuglesjøen løftes
flokker letter i massestim
vingesvermer flakser i hundreflokks
alker, lunder og lomvier virvler i mørke skyorkestre
symfonisk korrøst:
krykkjeskrik!
Lavtrykk samler tåka
slører til
dimmer
fuglesus
bruser ut
summer i tusen
knas
stillhet kruser
Hør Røst
roper
ikke lenger
fåtalls fugler
flakker
en ørn seiler høyt
flagger
hør!
ikke rør
Røst
______________________________________________________
J O R D E N S E T T F R A H I M M E L E N
Av Liv Lundberg / Foto: Lina Livsdatter
sett fra himmelen er jorden en vannsymfoni
blått i blått mot hvitt – hav og skyer
patchwork av grønt turkis smaragd
eng og åker plogskjær for plogskjær
tråklet sammen av lubne skogholt
snorrette stripe- og ruteparseller
grøfter og hekker i trappeterasser
som halskraver og magebelter om åssidene
*
busker og kratt langs grøftekantene
samler fuktighet og skygge gir ly
fukten fra havtåka
danner flytende slam
stivner til hardskorpet gjørme
selv sprukken inntørket leire
holder liv i populasjoner
av vekster og små dyr
*
jorden strøket og striglet
av vinder og stormkast
kuldefronter og varmebølger
jorden tung av grunnstoffer
gjennomskyllet av flodbølger
omklamret av isbreer forørknet
smeltende polis legger lavland under vann
vann siver langs røttene bærer frukt
vannet hersker over jorden
men kan ikke slokke solen
eller egne indre flammer
mitt jordiske øye ser
kransen av lavastein
svart apokalypse
– Pompei
*
vannet hersker over kloden
former flyt til hardhet
stålis lysende krystaller
snø pakker skavler over stup
lar alt rase i skred på skred
sevje stiger i smale rørpiper
svulmer i seljestammer
sprenger gneis og granitt
glefser i seg jordstoffer
kontinentenes kjød
slurper slam og avleiringer
grunnvann kilder brønner
bekkedaler floder flommer
ut i arktiske hav
isfjell vraker ubåter
med atomhoder
smadrer stålskrog
knuser hus og båter
slenger dyr og mennesker
mot knekte trestammer
svelger sletteland øyer byer
dogg blinker i morgenlyset
englene faller i søvn
i dampende cumulus
mot jordskorpas trykk
smelter sorgen til tårer
og tempererer klimaet
vannet vil overleve
kjerneeksplosjoner
og nye istider
*
gustne isfjell med forrevne sprekker
brukket av arktiske ismasser
flyter i pollys på svart
glinsende havoverflate
mennesket har tilgang til 0,01 %
av klodens ferskvann
som finnes i frossen form
ved nord- og sydpolen
den globale oppvarmingen
smelter ferskvannet ut
i de salte verdenshavene
*
om to hundre år kan jordens
befolkning ha stabilisert seg
på elleve milliarder mennesker
/
_________________________________________________
Foto: Cato Lein
All reell kritikk er konkret
sa dei gamle grekarane
Georg J. sa det same
og det same og det same
heilt til han
mista den siste pusten under ein symjetur utanfor
kysten av Egypt i desember 2005
Kor mange som hugsar Georg, eller forstår
kan vere vanskeleg å vite
Bølgjene i havet teier. Det er det som er jobben deira
Bølgjene veit ikkje at Georg nesten aldri
deltok i opprop i media. Politikken hans var like
konkret som poesien hans var det. Eller beina
han stod på var det. Eg kan heller ikkje hugse at noen, noen gang
fann det nødvendig å fortelje han at han burde konsentrere seg
om litteraturen sin og la politikken fare
11.09.13 Eldrid Lunden
____________________________________________________
NÅR EN STEIN
Av Gro Dahle
Hva er det første?
Hvor begynner det?
Når starter bevegelsen?
Tanken? Ordet? Stemmen?
Hva setter det hele i gang?
Når begynner en stein å rulle?
Når begynner et ras å rase?
Et tre å velte? En løk å spire?
En settepotet? Et såkorn? Et frø?
Har steinen vært i gang bestandig?
Noe på vei, noe på gang? En innebygget reise?
Når begynner en stein å lene seg framover?
Når begynner den å vippe, tippe?
Hvor er punktet hvor alt begynner?
Er det nå
eller har det vært bestandig?
Når begynner et folk å bevege seg?
Hvor begynner et samfunn å snu?
Når begynner en verden å vippe?
Ligger det i tanken eller ordet?
Ligger det i kroppene eller i tiden?
Når åpner vi oss for forandring?
Når begynner tankene å rulle?
Ordene å velte framover?
Forandringen å skje?
Når begynner fjellet å flytte seg?
Ett skritt om gangen, så raskere?
Hvor starter bevegelsen?
Hvor slutter bevegelsen?
Slutter det aldri?
Holde, bære, løfte?
Bølge forover?
Kna og elte. Kna og elte.
Velte utover til alle kanter.
Stikke. Så. Plante.
Gå framover, vippe forandringen i gang.
Løk, poteter, frø i jorden,
trille steiner, dytte fjellet i gang,
flytte åsen,
skyve skyve.
Og nå ruller vi!
Nå ruller vi!
______________________________________________________
Kjære Antarktis
Av Arild Stubhaug
Du er eit lysande håp der du ligg
med dine sprekkeferdige brear, enorme vidder
og eit platå utan like, eit nesten uendeleg rom
i grått kvitt og blått.
Ingen nærmar seg deg utan vidare.
Du er ikkje rutine. Du sopar inn alt, sopar alt ut.
Så få døde kviler i din famn.
Ufattelege orkanar og vanvittig kulde.
Kjære Antarktis med dronning Maudland.
Klatre i dine fjell.
Dei verste strabasar med livet som innsats
for å forfølgje ein idé, navigere rett.
Og så alle pingvinane. Nokre med dusk
andre glatte som elfenbein, i kjole og kvitt, keisar
pingvinar, står med egget mellom føtene, voggar
seg inn i isande kulde, står og voggar fram nyfødt
til lyset og den kolossale sommardagen
som kvelver seg til verdens ende med ein krans
av berr strand omkring seg.
Ein masse lys som får alt levande til å skjelve.
Ein masse vind som får alt levande til å fly
utover havet så rikt på krill at…
kjære Antarktis:
Eg har sett blodårene i isen.
Ingen skal utnytte deg.
Du skal ingenting gi, er til inga nytte
berre er og er
ufatteleg rom
(frå diktsamlinga ELD I SOL, 1988)
__________________________________________________
(EL REGRESO DE UN LAGO/ TLÁHUAC-XICO)
Av Gunnar Wærness
Foto: Mikula Lüllwitz/ With kind permission from Maria Thereza Alves
Etter et arbeid av Maria Thereza Alves
Sjøenes ansikter er ikke laget av vann, men av bredder. Av uttørkede sjøer kan det lages åkre, og åkrenes tårer er rotfrukter. Når åkrene legges brakk bygges hus, og husenes tårer er tomflasker. På en seng av tomflasker bygges veier, og veienes tårer er hull. Mellom hullene slingrer bilene, og bilenes tårer er eksos. Under et lokk av biltårer ligger jordens egen navle, fylt av åkertårer, hustårer og veitårer. Opp igjennom lagene stiger de på nytt, sjøene som druknet: Texcoco, Zumpango, Xaltocán, Xochimilco og Chalco, tynget av Mexico City, som selv renner over kanten av krateret. I regntiden rant de fem sjøene over til en eneste stor sjø. En sjø med fem sjøer i buken, fem sjøer som sprengte sine strender: hvor er fiskene mine, hvor er fuglene og alle kanoene mine. Og de fem sjøene ligger i jorden og drikker og drikker, alt de kan få: både skåla, vannet i skåla, og gullet i skåla. Fem druknede sjøer skal drikke seg utørste og reise seg på nytt for å gå på vannet.
_____________________________________________________
NYTT REGN
Av Øyvind Rimbereid
(Foto: Nikita Solenov)
Ikke om det gamle regnet.
Ikke om regnet som falt framfor hulen
hvor en hest og ei rød hånd fortsatt hilser.
Ikke om regnet som falt skrått over myrene
og som dypt der nede omfavner en savnet sau.
Ikke om regnet som faller som yr i april
for å vise at ”det grønne begynner i morgen ettermiddag”.
Ikke om regnet som faller mørkeblått i filmen
med vindusviskere som slår og slår deg inn i drømmen.
Ikke om regnet ei frossen jente løper hjem i
men så finnes kvelden og et teppe.
Ikke om regnet som faller over gravsteinen til en sønn
slik noen tenker som en siste trøst.
Ikke om regnet som falt for seint
og som en liten avling nådde.
Men heller om regnet som skal falle nytt
og som vil være litt ødelagt om det faller ifra øst
og som vil falle som en daglig undersøkelse ifra vest
og som bare sjelden skal falle som sludd ifra nord
og som et sjokk om det faller ifra sør.
Men som likevel
vil være regn
og være det regnet
som vil falle.
________________________________________________________________
DIKT FREMFØRT UNDER LANSERING AV FORFATTERNES KLIMAAKSJON LØRDAG 24. AUGUST 2013
Av Ruth Lillegraven
41
dei gamle
fortel dei same
historiene om
og om igjen
for i 1949 kom
tidenes tôrebyge
inn fjorden, likna
ei flygande kiste
sjur og marta var
til fjells, måtte kaste
fiskestengene, søkje
ly i lågare lende
ein gong var det
tretti mil å sykle
og like mange
varmegrader
vi nikkar
og smiler
men smila
stivnar i trekka
deira, vinden blæs
gjennom kroppane
våre, sivet rotnar
i vasskanten
for dei
gamle er
som tigrar
og isbjørnar
umistelege
likevel
snart
borte
45
trea breier
seg ut over dei
steile, ein gong så
glatte fjellsidene
om tusen år vil
flyndrer beite
i hagane
våre
om tusen år vil
norsk regnskog
ha status som
verneverdig
om tusen år vil
ingen vite at
vi ein gong
har levd
her
64
kvist meg
høvl av, ta
det som stikk
ut, hengjer seg
opp, tek for
mykje
plass
men ta
ikkje skota
dei regntunge
skota som blafrar
og syng i vatnet
tida går
vi blir
eldre, større
kroppane våre
forlèt oss, blir
til andre
kroppar
kroppar
vi ikkje
lenger
kjenner
vi får
fleire barn
fleire ting
større hus
og mindre
tid
dei gamle
ristar på
hovudet
men det er
noko som
dunkar og
slår i oss
noko som
ikkje vil
sleppe
oss
vatnet
stråa og
bregnane
bøyer seg
berre vi
er ute av
stand
berre vi
er urørlege
ubøyelege
ute av stand
til å forstå
________________________________________________________________
FKAS DIKTAKSJON I AFTENPOSTEN / STORTINGSVALGET 2013
LARS HAGA RAAVAND (f. 1988) debuterte i 2012 med poesi og prosa i boka Hvalfall, og allerede i år kom hans andre diktsamling ut, med tittelen Skoggangssang.
(Foto: Aschehoug forlag)
Kjære Ola,
Jeg har skrevet et dikt til deg. Det er en konsekvensutredning over den politikken du må kunne stilles til rette for. Det er en bønn til deg om at du må stramme inn på konsesjonene, la Lofoten ligge, og en bønn til oss som valgte deg, om å velge bedre. For fremtiden.
MODER JORD OG BORTEN MOE
I Jord
Vi kan huske du var, vår mor,
av verdens hjord og hjordens verd.
Av verdens hjord og hjordens verd
er også døden, ditt siste ord.
II Vann
Smaken av salt.
Overbygget, grunnmurene, skilt.
I elvene renner hus forbi.
Havet berører oss.
Havet overstiger våre forventninger.
Henter oss til seg.
Kaprifolene på espalieret.
Veggene snart hjemme.
Vi, en pågående setningsskade.
Flykt ikke.
III Ild
Flykt ikke, barn.
Ironien er brennende.
Havet gav liv.
Det døde havet brenner.
Fremtiden, lyset.
Strendene brenner.
IV Luft
Odelsgutten oljer sin mor.
Den siste olje.
En luftspeiling, et tre.
Odelsgutten brenner sin jord
__________________________________________________________________________
ØYVIND BERG (f. 1959) er poet, dramatiker, skuespiller og oversetter. Han debuterte med Retninger i 1982, og har gitt ut et titalls diktsamlinger, flere skuespill, en essaysamling og oversettelser av bl.a. Paul Celan. Siste utgivelser er Blindedikt fra 2010 og Tekster for Baktruppen fra 2011.
(Foto: Dina Abazović)
Kjære Olemic,
Jeg skriver til deg fordi jeg tenker at du kanskje blir kulturminister etter valget, og som minister for oss som hele tida blir definert ut over sidelinja, vi som er poeter, fremmede fugler og uvante planter, kan du vel også få en viss innflytelse på politikken for resten av naturen, naturen i generisk entall, naturen som aldri får noen til å regne seg ihop og som derfor ikke blir kalkulert inn når budsjettet blir skrevet – hvis ikke regnskapet gjør seg selv en vakker dag. Her et lite dikt om noe som skjer igjen og igjen og som vi snart må få slutt på.
Mvh,
ØB
Vi sov som to jordbær, så slitne vi var.
Etterpå spratt vi rundt som gresshopper på enga.
Så kom skipperen på reptilferja, og ga oss bank.
Han sa: Fy faen, jeg lo hele veien til banken.
Siden ble ingenting som før.
Vi ble stående på sidelinja, jeg og naturen.
Særlig når viktige beslutninger fattes.
Jeg er grønn og hvit og gul og blå og rød
og alle regnbuens farger.
Skipperen på reptilferja er grå.
Reptilferja er bare noe vi sier
fordi vi er i samme båten hele bunten
men skipperen styrer med reptilhjernen.
Det er visst ingenting å gjøre med det, eller?
__________________________________________________________________________
PAAL-HELGE HAUGEN (f. 1945) har vore ein markant poet og gjendiktar sidan midten av 60-talet. Han har også sett synlege og høyrbare spor etter seg gjennom samarbeid med ei rekke biletkunstnarar og komponistar. Siste utgivingar er diktsamlinga Kvartett 2008, og langdikta Kyst. Sør frå 2009.
(foto: Gerald Zörner)
Ballongbrev til Ketil Solvik-Olsen,
for avhenting innan stortingsvalget 2013
Det er så stilt her oppe.
Berre eg og du og himmel og jord
og ballongen og korga,
og så vinden, den evige vinden,
gamal som skapinga og alltid fornya,
vindens andedrag
som løfter oss og ber oss
utan vederlag, ei gåve til oss
frå verdens veldige lunge.
Her er så stilt at munnen stilnar.
Det er difor eg skriv brev til deg.
Og vi kan vel ha godt av å teie
nokon kvar av oss.
Her svevar vi stilt over det inderleg
bevaringsverdige Jæren.
Langt der ute ein skog av jern og stål
som ris opp av havet, ser du den?
Ekofisk, der den norske olja rikdomen
vart fødd. Vi er rike, Ketil.
Du er kanskje rikare enn eg, men vi er
rike båe to. Kor mykje av verden
har vi råd til å bruke, vi som har
så god råd? Kva skal vi med
ein svulmande aksjeportefølje
dersom det oppvarma oppøste havet
svulmar seg opp over bryggekantane
i Jåttåvågen, og sig inn over Jærstrendene
og oss? Fortida ligg uti havet og blir ikkje
borte. Kanskje skal den få lov til
å ligge der ei stund, medan vi
tenker oss om. Det er kanskje ikkje
så klokt å halde fram med å pantsetje
morgondagen. Den kunnskapen
du ikkje kan setje på konto i dag,
kan vere den som reddar oss i morgon.
Vi er dyktige, ufatteleg dyktige
når vi vil. Kva kan vi klare når vi må?
Vinden løfter oss igjen. Vi ser lenger
enn vi nokon gong har sett. Snart ser vi
kanskje Antarktis, ser isen smelte
framfor augo våre, raskare enn den har gjort
på tusen år. Og framleis kan vi skimte folk
der nede. Der er visst ein flokk
av dine kollegaer, dei har denne underlege
vanen at dei bevegar seg baklengs
når dei er ute og skrittar og går, sjølv om dei
har eit skilt som påstår det motsette.
Men her oppe frå ser vi det tydeleg.
Der har du ein jobb å gjere, Ketil.
Skal nokon klare å få dei til å innføre
ein annan gangart, må det vere du.
Til slutt løfter ballongen oss så høgt
at vi ser tvers gjennom tida. Vi blir
visst framsynte her oppe. Det var på tide.
For det er ikkje oss det handlar om.
Vi er lauv i vinden, snart blæs vi
bort. Eg og du er her ikkje berre
for eigen del, vi er i oppdrag for dei
som skal kome. Langt der borte
ser eg ei ung jente, lyst hår som bølgjar
i jærvinden, smilehol, eit tenksamt drag
kring munnen, den jenta skulle eg kjenne att
mellom tusen, det er tippoldebarnet mitt.
Ho står og talar med ein ung kar. Kanskje
kjenner du han, Ketil? Kom bort til kanten,
så kan du høyre kva dei seier, du òg.
Paal-Helge Haugen
__________________________________________________________________________________
TONE HØDNEBØ (f. 1962) er poet og gjendikter. Hun debuterte med Larm i 1989, og har til sammen gitt ut seks diktsamlinger. Verdt å nevne er også en gjendiktning av Emily Dickinson og poetikken Skamfulle Pompeii (2004). Siste utgivelse er diktsamlingen Nedtegnelser fra 2008.
Til Per-Willy Amundsen,
Frp´s miljøpolitiske talsmann
KANKE DU SPARKE EN EIKENØTT NEDI JORDA
se om den vokser seg til et tre, legg merke til når bladene spretter,
og når de faller ned. Syng deretter Ja vi elsker
Når flagget er heist, hogg stanga, og av treet lager du en stol og et bord.
Sett deg foran pc-en og spill NATUREN SLÅR TILBAKE
Selv om du har et begrenset antall frø, er det tre typer:
del dem inn i ulike farger når du klikker, blunk tre ganger
før det brune eksploderer. ENJOY!
Tone Hødnebø
_____________________________________________________________________________________
AASNE LINNESTÅ (f. 1963) er forfatter og dramatiker. Etter debuten med diktsamlingen Små, hellige løgner i 2000 har hun gitt ut to diktsamlinger og tre romaner. Siste utgivelser er romanen Hagesang fra 2011 og diktsamlingen Morsmål fra 2012.
Kjære Siv Jensen.
Jeg skrev diktet til deg, fordi du tilhører et parti der et begrep som «menneskeskapt» blir et fyord når det kommer til klima.
Og jeg tenker ofte på det absurde i at Frp, som setter veiutbygging og privatbilisme så høyt, ikke innser at de samme veiene og bilene (med menneskene i), inngår i et større kretsløp.
Miljøvern er forebygging, Siv. Mere bom for penga!
AA
Du menneskeskapte
regn
et stadig villere regn
et regn over veiene regn
som blir vann over veiene
dine, mine, vann
vann over veiene
dine, våre, alle
i vannet du ikke vil regne med,
over vann, i vann, under vann,
alt
som regner vekk
i regnskapet
du ikke medregner
og hva
skal de kommende slekter
betale med i den flombesatte
etterkant?
__________________________________________________________________________________________________
GRO DAHLE (f. 1962) er poet, forfatter og skrivepedagog. Hun debuterte med diktsamlingen Audiens i 1987, og har i tillegg til voksenbøker i forskjellige sjangre gitt ut flere prisbelønte billedbøker. Siste diktutgivelser er Støvet, skyggen, hunden og jeg fra 2011 og Hit – dikt til fotografier av Eiving H. Natvig fra 2012.
Kjære Erna,
som jeg tror kanskje kan komme til å bli statsminister,
og som jeg er redd kanskje kan komme til å overse klima-problematikken,
overse miljøfarene, overforbruket
og kanskje til og med blåse av CO2-kvoter
og som kanskje ikke vil legge nok vekt på de større perspektivene.
Til deg vil jeg gjerne tilegne et lite håp
og samtidig si at vi har bare denne ene jorda og denne ene himmelen
og dette tynne luftlaget og dette lille jordsmonnet og disse få biene våre.
Dette deler vi med alle som bor her og barna våre og barnebarnas barnebarn.
Og vår fremste oppgave nå og framover
er kanskje nettopp å ta vare på dette klimaet, dette vannet, denne jorda,
denne arven vi sammen skal gi videre til framtida og framtidas generasjoner,
for framtida lages nå.
Smil fra Gro
Altfor store labber
Noen hunder løper etter baller
og bjeffer på mopeder og syklister
og gneldrer etter skatter og avgifter
og glefser etter fremmede,
som om alt er helt i orden,
som om forbruket bare skal fortsette å vokse,
som om det bare handler om penger i omløp og høyere lønn,
som om vi bare kan fortsette slik i år etter år
i hundrevis av år til.
Som om det ikke fins noen grunn til bekymring.
Andre hunder har en bekymring for hvert hårstrå.
En uro for klimaet, for sprøytemidler,
for biene som forsvinner, for havet som stiger,
for erosjon og eksos og elvene i Kina,
for hvordan skal det bli med den lille jorda vår
og det tynne luftlaget vårt
og dette vannet som vi bare har til låns?
tenker hunden
og er forsiktig
med de store labbene sine
for ikke å sette for store spor
etter seg over gulvet.
For det er jammen ikke lett,
tenker hunden med de store labbene,
å vite helt hva jeg skal gjøre
og hvordan jeg skal gjøre
det som må gjøres.
For det er ikke så lett å vite hva som må til,
tenker hunden og hopper opp i sofaen
og trekker de store labbene oppunder seg.
Med så store labber som jeg har,
tenker hunden,
så er det ikke lett å vite
hvor jeg kan tråkke, hva som er riktig og hva som er feil.
Det holder kanskje ikke å bare resirkulere,
tenker hunden og legger seg bedre til rette.
Det holder kanskje heller ikke å sette ned temperaturen
en grad inne heller.
Men jeg som har så store labber
må i hvert fall begrense karbon-avtrykket mitt,
tenker hunden
og holder seg til kortreist mat.
Og lar de store hundene
bjeffe ved gjerdene.
For hvis ikke de store hundene klarer å redde verden,
hvem klarer det ellers,
tenker hunden
og håper på det beste.
For noen må også holde håpet ved like,
tenker hunden som har tenkt å stemme grønt i år.
________________________________________________________________________________________________________
SIDSEL MØRCK (f. 1937) debuterte med Et ødselt sekund i 1967. Hun er kanskje mest kjent som poet, men har også gitt ut en rekke novellesamlinger, romaner og barnebøker. Sidsel Mørck har vært en tydelig stemme i miljøpolitikken i flere tiår. Siste utgivelser er biografien Pappa – en russisk flyktning fra 2010 og Broren, en lettlestroman fra 2011.
Kjære Jens Stoltenberg.
Det har vært mye diskusjon om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja, og nå skal vi altså få enkonsekvensanalyse. Men noen spørsmål står igjen, og du kan helt sikkert svare: I dine egne faginstanser advarer ekspertene mot oljeboring her, hvorfor stoler du ikke på dem? Når disse ekspertene er så ubrukelige, er det da forsvarlig at de beholder jobben? Ser du helt bort fra faglige råd også på områder som helse, justis og forsvar? Det var bare det. Og diktet, da.
Det var en gang en liten gutt
og en statsminister
som møttes på en vei.
Jeg skal til framtiden,
sa gutten,
hvor skal du?
Jeg har det bra her,
sa statsministeren,
i morgen kommer i morgen.
Hilsen Sidsel Mørck
Leave a Reply