WAGING BEAUTY AS THE POLAR BEAR DREAMS OF ICE

Av Daniela Gioseffi

 

i.

There’s a blueprint to butterfly cocoons
stored in genetic memories.
Only our imaginations can save hummingbirds
as the polar bear dreams of ice.
Infants’ cries hold social systems together.
We wake to dictatorial slaughters of babies,
hungry people’s haunting swoons. Bloody faces,
swollen bellies fill our nightmares with weeping tunes
of grieving mothers, massacred fathers,
school children riddled with automatic bullets.
News of horrors travels at the speed of light.
Emotional reservoirs grow shallow with horror after horror.
Automatic guns sold everywhere to anyone,
filthy fossil fuels making famines, floods,
tornadoes, tsunamis, hurricanes, nuclear accidents,
melting glaciers, drone attacks
in flashing pixels dull our senses.

There’s art to growing dreams anew in the young.
Dancers tell of feelings; singers offer shared emotions;
scientists fulfill hope or horror even as Gothic Gods can be
expelled from medieval thrones to stop us waging wars
in their mythic names. Fanatics send wounded cries rising
from Earth’s surface as people are chopped in pieces
to praise Allah; crucified to satisfy Jesus;
threatened with vengeance by Jehovah;
and starved children are raped by priests.

ii

We stand on graves of those who built paths before us.
Our dreams are in the genes of our children.
They’ll make our choices when we’re in cemeteries.
Those who visit us will keep our urns or scatter our ashes,
call our time “The Age of Murdered Imaginations.”
They’ll groan of what we didn’t do,
when their bodies are wounded by polluting crimes,
their dreams turned to oil well slime,
their hopes become coal dust, gas drills poisoning their waters,
while clean geothermal, solar and wind energy was left unused?
Will our apathy be defined as shellshock from witnessing
the destruction of everything we loved,
until our psyches were numbed?
Will graves become more attractive
to our children than city streets; sad defeat their only emotion?
Revolution without purpose is evolution with amnesia.
Real revolution reclaims resources, rallies peace.
We can envision ourselves in a healed world,
on a glowing green globe of swirling blue waters?
We can fall deeply in love with dreaming an Earth renewed?
“We are such stuff as dreams are made on.”
La Vida Es Sueno. We can dream the “impossible dream,”
of Don Quixote, the “rarer action in virtue” of Prospero.

iii

We can dance, paint, write an eco-philosophy,
absent of medieval deities whose “ignorant armies clash by night.”
We can make compassion more desirable than numbness.
Nature and imagination are our truest gods.
It’s so much easier to criticize than love.
People driven by affirmation have emotional power.
They don’t burn out, as histories tell us endless times.
Those who harbor visions of love wage beauty over war.
Our American Empire’s a blink in the eye of our ancestors.
We’ve been told that gravity is real and dreams are not.
We believe we deserve bruises, beatings and abuse
in the streets and from the state. What would we do
if gravity was an illusion and oceans fell off the earth?
Would rain clouds float to other galaxies?
Can flowers sing to their seeds while birds listen enraptured?
Will we last longer than dinosaurs?
What should we exhale into our atmosphere?
What would the Earth be without atmospheric balance,
or photosynthesis, primates with opposing thumbs,
the day after the last prison and insane asylum has closed?

Grip your spirit like a hand grenade! Let the world see
how resiliently fierce, gorgeous and dangerous
a militant sunflower can be. Wage beauty
as the polar bear dreams of ice!

About the Author Activist Eco-feminist: Daniela Gioseffi  is an American Book Award-winning author of 16 books of poetry and prose. Her anthology of world literature, On Prejudice; A Global Perspective, from Anchor/Doubleday, NY, 1993, received a World Peace Award at The UN from The Ploughshares Foundation. Her anthology, Women onWar, International Voices for Survival in the Nuclear Age won The American Book Award in 1990, and was reprinted by the Feminist Presa at the Graduate Center of The City University of NY, 2003. It’s been in print for over 25 years as a women’s studies classic. In 2007, she won The John Ciardi Award for Lifetime Achievement in Poetry, after having won two grant awards in poetry from the NY State Council for the Arts and publishing six volumes of poetry, the first Eggs in the Lake from BOA Editions, and the last Blood Autumn, from VIA Folios/Bordighera Press, at the City University of NY; Queens College, 2007. She edits www.Eco-Poetry.org/ combining literary and visual art with climate crisis essays, articles and action alerts. Her verse, along with Walt Whitman’s was etched in marble on a Wall of PENN Station, NY, in 2002. She works in the divest New York City pension funds from fossil fuels campaign with http://www.350nyc.org/a global movement to divest from fossil fuels founded by Bill McKibben, the environmental activist from the Sate of Vermont. 350 refers to the amount of carbon emissions per million parts of Earth’s atmosphere that the climate can stand for halting global warming so that life can endure on our planet. The atmosphere is currently being measured at 400 parts of carbon emissions per million by scientists in Hawaii. More than life on the planet can stand for its endurance. There’s only about a decade left to save habitable Earth from climate crisis.

«Waging Beauty as the Polar Bear Dreams of Ice» (C) 2013 by Daniela Gioseffi, All rights, including electronic, are reserved by the author. Printed by permission of the author.

  

____________________________________________

LYSET OG LIVET ELLER YOU AND ME

       (UNDER THE APPLE SUCKLING TREE)

Av Einar Økland / Foto: Bjørn Erik Pedersen

 

Om himlen svartnar og helvete frys –

Hø-hø!

– er livet mitt liv fylt av elektrisk lys.

Hø-hø!

For eg er ein tvers gjennom opplyst mann,

som ligg i solarium når eg kan.

Hø-hø!

 

Eg treng ikkje vite kvar lyset kjem frå –

Hø-hø!

– så lenge eg veit at her kjem det nå.

Hø-hø!

Her eg ligg opplyst på livets strand

med hjernen min trygg i eit digitalt spann.

Hø-hø!

 

Elektriske draumar på dagtid? Ja!

Hø-hø!

Men elektriske auger, det skal ein ha.

Hø-hø!

Og mitt lys kjem og vil aldri gå,

når auger som mine har slått det på.

Hø-hø!

 

_______________________________________________

OTEREN

Av Arne Ruste / Foto: Paal Audestad

 

Oter (Lutra ludens)

Når latteren kom til jorden, leken?

Med hvem? Flygeøglen idet den forunderlig

unnslapp og skrålende lettet over sumpmarken?

Historien hadde bare så vidt begynt, iscenesatt

Som fråtsegilde og tragedie.

Med primatene var det bare

altfor sent. De har skjønt for mye:

Prøv å fange blikket til en orangutang.

Det sitter langt, langt inne i et brønndyp

av forståelse uten forstand, en jettegryte

av kvernende tanker den ikke helt får tak i.

De mindre, rappfotede, funny apene

kan du likegodt glemme; de parer seg

som om det alltid er en krig på gang,

uopphørlig, mekanisk, glatt.

Og så de enkleste sjelene – hamster,

ekorn – vettløst hardarbeidende

for vår fornøyelse i tredemøllen,

vettskremte under viftende hale;

skvaldrefrosk, skratteskjærer, trallende

lerke, spottegjøk, lattergal –

blindgjengere av instinkt, vakkert,

rørende, men lek …? La oss se

det i øynene: noen er for dumme

… det trengs en porsjon intellekt,

en smule oversikt

for å le, å leke, akkurat nok,

ikke for lite, ikke for mye,

til å skjønne det.

 

Om du ikke har skjønt det hele.

 

(…)

 

Et underlig spor langs elva,

som om en liten tass hadde slept

etter seg en smal spade i djupsnøen.

Vi to, nyfikne, omstreifende kamerater,

fulgte det på ski mellom svarte råker

i tilfrosset, nedsnødd elveløp,

mens breddene ble steilere, terrenget

mørknet, lukket seg, og smalnet

inn mot en liten foss og de skumle

virvlene i kulpen under.

Med ett: et virvar av spor,

Skråningen godt opptråkket,

og en renne, en glassert sklie,

løp fra brinken av elvebredden,

øverste kant av bergskrenten,

og ut i kulpen –

på en prikk lik skliene vi hoiet med

i storefri.

En oppdagelse – en åpenbaring – som knyttet oss

til oter for livet:

Den enkle, bekymringsfordrivende,

selvoppfyllende leken som lignet

vår egen,

mens vi uanende øvde ferdigheter,

mestring, overlevelse, tvers gjennom

den trasige vinteren …

Oterens magre jaktturer i sprengkulde

og storsnø og tunge basketak for føden,

avbrutt av løssluppen

latter og lek …

 

Hvert eneste bilde siden

av oter under alle himmelstrøk

gjenspeiler denne kunnskapen,

om den som tilfører latteren

til dagligdagens nødvendighet,

til de strenge elementene;

lutra ludens –

den lekne oteren –

livet gjennom, ulikt andre –

ikke bare lek som barns lek, eller

lek som kurtise, eller forlengelse

av jaktens jubel i blodet,

men leken ene og alene som lek –

oppfinnsomhetens galskap og glede;

blide, lattermilde øyne;

oter i bølgene surfende på rygg

med ungen på magen i fast grep

mellom forlabbene; fryden,

hikstende uforstilt, i lek

med tang og tare og rullestein

og sklier på skjær, ablegøyer

og spillopper med byttet –

selveste maten, den hellige,

maxiplask og formålsløse dykk

med make og unger på slep.

 

Og så de onde bildene, djevelske

Exxon Valdez – dødt hav,

dvaske bølger stinkende av olje

som klistrer seg til kroppen, til strendene,

fjæresteinene, og alt som der finnes,

frender, føde, barn fortært

av fløyelsfiolett mørke.

Blikket overtrukket av blåsvart snerk –

Øyne fylt av forundring, ikke sorg

ikke sinne, men vantro, avmakt;

brått innvidd i ulykken

hinsides forstand, og altomfattende –

smake smerten,

ikke en snert, en dult, en såret

kroppsdel, en dagligdags død,

men den fullstendige:

Verden som vond,

uforvarende, uforberedt, umulig

å mestre med kløkt og latter –

Hvorfra? Hvorfor?

Overtredelsene det aldri skal finnes

Forlatelse for:

Skarpsindigheten

Som påfører smerte.

Hensynsløshet

Som kalkulert tilsidesetter ømhet,

glede, den andres lekerom.

Dum, dum grådighet

som frarøver uskylden sin uskyld,

dreper den god-

modige latteren, uforstilt, uberegnende

vennlighet –

reservoaret vi ikke kan unnvære,

på land, i luft, i hav, når kjærlighet

blir et altfor stort

forlangende –

____________________________________________

KAN TRÆR GÅ TIL SAK?*

Av Cathrine Grøndahl

 

Kan trær gå til sak? Et tre kan ikke gå noe sted

Naturen stenger det inne i lover som andre vokter over

Det er som å snakke til veggen

Hvis veggene kunne snakke. Legg øret mot veggen og hør:

Ropet i skogen, regnet i dagevis, treet som faller og faller

En dag kan det åpne seg en dør i loven, inn går en hel skog

og reiser ås etter ås med saker. Hør:

Vi anklager alle stater. Vi står i allmenningens tragedie,

og dere merker det ikke. Giften virker overalt

Staten lar den gå i kvoter over hele jorden. Alltid havner den

her, og dere kjenner det ikke. Vi mister pusten i Amazonas,

blad for blad, tar overdose i Schwarzwald, og i Pavik dør vi

av å drikke nikkel fra Kola

Vi er ropet i skogen, regnet i dagevis, treet som faller og

faller. Legg deg under et tre. Se:

//

* Diktet tar utgangspunkt i en sentral artikkel innenfor miljøretten av Christopher Stone, «Should Trees Have Standing»,  fra 1972. Dette også som et apropos til det aktuelle søksmålet mot Staten/ Statoil som skal drøftes på det første medlemsmøtet i Forfatternes klimaaksjon. Møtet finner sted torsdag 9. Januar kl. 13-15 i Den norske Forfatterforeningens lokaler, Rådhusgata 7.

________________________________________________

THE SNOW MAN

Av Wallace Stevens

One must have a mind of winter

To regard the frost and the boughs

Of the pine-trees crusted with snow;

 

And have been cold a long time

To behold the junipers shagged with ice,

The spruces rough in the distant glitter

 

Of the January sun; and not think

Of any misery in the sound of the wind,

In the sound of a few leaves,

 

Which is the sound of the land

Full of the same wind

That is blowing in the same bare place

 

For the listener, who listens in the snow,

And, nothing himself, beholds

Nothing that is not there and the nothing that is.

 

____________________

VINDENE KLAGER

Av Terje Dragseth / Foto: Tom Sandberg

 

Bønn er lys

lys da

når vindene klager

i sine lange og korte dager

lys

for vindene klager

 

Bjørkas lys

diktets lys

besvergelser sanger

lys

 

det kosmiske hjul ruller i all sin ufattelige tyngde

aksen fattig manns ødslig skjul

dikt besvergelser sanger

lys

 

atomene kverner i lysende stein

oksygenet bobler fra lysende fisk

i verdens mørke dyp

sukket svever inn i verden

atomene kverner

lys

 

skyer faller

svovel og aske

mettet av død

uten indre glød

mot jord og menneske

 

 

ennå se himlenes stjernehop

ennå puste uten maske

 

mitt sukk min klage

til lysende bønn

 

lys

over verden

s

forvandling

 

 

Strai, desember 2013.

 

__________________________________________

KAST OSS HELLER PÅ HAVET!

Av Casper André Lugg / Foto: Martin Fjeld

 

fra de isglatte

skrentene

               den bukhvite sangen :

                                      hvem lærer oss å drukne

alle dyrene

og dem

som ikke vet forskjellen

på høyre og venstre?

                                                                    handlingene våre stiger

                                                                    som usynlige gasser

                                                                                                       opp for ditt ansikt

og vi som profiterer

            og tilintetgjør

på én natt

                                    synger:

sprett buken!

            la tiden renne ut

 

                                                               la tiden renne rødt

                           og ligg unna

                                       sloet vårt

    

____________________________________________

JORDORD

Av Ingrid Storholmen. / Foto: Bjørn Erik Pedersen

Jorden som hviler om vinteren

Jorden som dreier rundt

Jorden som ser på himmelen

Jorden som vet at den svever

og ligger fast, lar seg dyrke, forme, skade

jorden som ikke stritter i mot,

som (rolig) ser kornsirklene komme

labyrintene laget av stein rundt år 1000

Ser og kjenner kirkegårdene

som fylles og fylles, nye graver oppå gamle graver

Støttene som får nye navn

Nye kropper i leiren

Jorden er til stede i begravelsen din

jorden lever av at du dør

jorden du dyrket tar deg

opp i seg

du er jord nå

muld, og rester, en stund

så bare muld. Minne

da skal blomstene huske deg

huske vannet og gjødningen du ga dem

ga jorden og du er ikke mer enn jord

jorden er mer enn deg

sandjord

strandjord

svartjordsbeltet, nei

balkongkassen

plenen

parken

bedet

enga

åkrene som heter noe

navn du skulle husket

og glemmer, jorden de eide

jorden de brøt opp

jorden som var fylt av tre, kratt

de satte og sådde

Nå er det deg,

nå er det du som skal så

og elske i enga, minst en gang

        

Å eie jord, kjenne eierskapet

være sint og sørge når den selges, eksproprieres

se den gro igjen, bli golfbaner

det er dette vi driver med her

dette er jorden under føttene våre

det er for lite mat og for mye mat

jorden skjønner det ikke

skal jorden slippe å skjønne?

          

god dag

            jord   god dag

     god dag

          eple

god dag

             bær

         

Jorden må dyrkes og du orker ikke

ikke faen om du orker

du skifter samtaletema

du hater tanken

hater, hater å gjøre det, dyrke

leiligheten er jo ikke jord

støvsugeren er ikke fylt av jord

under betongen er det ikke jord

nei, for det er ikke det

Du skal skrive et jordspråk

skrive j o r d

med o r d

skrive i jorden, så i mønstre

ordene uten jord

en lang jordkrig

     

Dette er min jord

mitt fedreland står jeg på

men det har du glemt

du kan glemme det

men ikke alle vil glemme det

og du forstår dem ikke

du forstår ikke gartneren

eller foreldrene som planter tre

symbolhandlingen, ett for hvert barn

Jord mot ord

land og strand

jorden trenger ikke ord

men gjødning og vann

      

Jord i rommet, jord i tiden, jord i troen

Hun trodde på jord

På Jorden

Må vi jordes mot hverandre?

Mellom jord og jord møtes du alle

Strevsomt for jorden, dette, alle menneskene, dyrene, vi krever

Jeg er så trøtt på jorden

Jordfestelse

Ikke jord meg ennå

Finne jorden i meg

Jorden sett fra rommet

”hvor skjønn

og hvor undergangsdømt ”

      

 _______________________________________

GUDS BUKETT AV EVIG KJÆRLIGHET

     

Foto: Jeff Brown for The New York Times  //  Foto: Foto: Rolf M. Aagaard

        

Aprilsnø.

Gud venter i hagen.

Sakte som rødme

     

svever snøen og legger seg på Gud.

På Guds bukett.

Trærne er hvite nervetråder.

     

GUDS LISTE MED VÆSKER

     

Det var en novembernatt med vind.

Bladene føk forbi vinduet.

Gud hadde slått opp livets bok på LYST

      

og med én hånd holdt han sidene nede

på grunn av vinddraget fra døra.

For av deres kjød laget jeg et såld

     

skrev Gud øverst på sida

og listet så opp i rekkefølge:

Alkohol

Blod

Takknemlighet

Hukommelse

Sæd

Sang

Tårer

Tid.

/

Fra «Glass, ironi & Gud” som utkommer om noen uker, med velvillig tillatelse fra gjendikter Tone Hødnebø og Kolon forlag.

____________________________________________________

DET ER VI

Av Liv Mevang Bjerkensjø

I våre mest forgjengelige

øyeblikk

faller lyset

inn i hjertet

    

I våre mest forgjengelige

øyeblikk

rammer skjønnhetens litani

det golde;

den blinde stenen

det svarte stigende havet

de døde fiskene

    

Det er vi som skal

fortsette

å bytte åndedrett

med det dypt grønne

     

Det er vi

som skal se

det ødelagte

reise seg på kne

i et nytt øyeblikk

     
____________________________________________________

MANNEN MED KJELKEN

Av Thor Sørheim / Foto: May B. Langhelle

Etter at den siste nattsvømmeren hadde sklidd

inn i soloppgangen og den siste torsken hadde bitt

på kroken, kom kulda og hektet den blå isen opp

på svabergene langs fjordarmen, og ingen av oss

kunne vite hva som skjedde der nede i djupet,

   

gikk livet tapt, grodde tangen den andre vegen,

gikk fiskene i dvale som bjørn og kunnskapen

om varme netter, rester av et bål i fjæra,

i morgenlyset kunne jeg se den blå isen

feste grepet på naboøya, og langt der borte,

   

mannen med kjelken som trosset varslene

om usikker is, han var den første som trakk

den eneste fornuftige konklusjonen, isen

kan bære meg over til andre siden før varmen

igjen trekker opp til nakne kropper i buktene

    

og faren for at menneskene igjen vil fylle

grillene med kull, veiene med bensin og lykken

med olje mens kloden hetes opp, det kommer

en tid da isen igjen vil legge et teppe over

alt vi visste om, men ikke over mannen med kjelken.

 

________________________________________________

THE NON-FICTIONAL PORKY POETRY IN EXCELSIS

​Av Freddy Fjellheim

 

1. look! The mountain grouse from Valdres is still chernobylian flapping
2. in the flaky codfish flesh the tongue tastes unknown|||| metals

III. greedy pig farmers in Mexico promote a new flu

 

1. nah, Hermes herbal drugs doesn’t do it for pigs

​transforming to capitalists

1. the animal feed stuffed in cows will then contaminate

humans with beastly affinities

1. after the shiny canned food boxes of Nansen: invisible troops of additives in dirty combinations

 

VII. the water we drink is cloridified / who the fuck will defecate a foul tongue?

VIII. stomachs became the lab of farmacology, sponsored by your life and mine

1. is the western economies the Charybdis gape, swallowing and puking, puking and swallowing

 

1. from now on death means gas emissions The costs of 1 death is 11 carbon allowances
2. funerals become a matter of soil pollution. Price unknown.

XII. alas, the earth slides out in huge segments, water is rising, graves are turned / by a wounded nature

 

XIII. what unnatural nature have humans accepted? Like a monkey/ in signs /we don ́t understand?

 

Familiar tongues whispering: / fight, love, die / Bleeding wounds are last to dry

 

///

 

Translation into English (c) 2013 by Casper André Lugg. 
All rights, including electronic, are reserved by the author and translator

 

 

_______________________________________________

SAKDIKTETS SVINEPOESI  IN EXCELSIS

 Av Freddy Fjellheim

     

1. se! fjellrypa fra Valdres flakser ennå tsjernobylsk
2. i det hvite torskekjøttet får tunga smake på ukjente   metaller

III.     griske svinefarmere i Mexico promoterer et nytt influensavirus

      

1.     næh, Hermes’ urtemedisin funker ikke på griser

som blir forvandla til kapitalister

1. animalsk fôr proppa i kyr smitter deretter

mennesker med dyrisk slektskap

1. etter Nansens blanke hermetikk: usynlig arsenal

av E-stoffer i skitne kombinasjoner

     

VII.   vannet vi drikker er klorifisert \ åkken renser det

forurensa språket?

VIII.  magesekken ble et laboratorium for

farmakologien, sponsa av ditt og mitt liv

1. er vestens økonomier kharybdisgapet

som sluker og spyr, spyr og sluker

    

1. dødsfall heter heretter gassutslipp // 1 død vil koste
2. 11 karbonkvoter
3. begravelser blir således vurdert som

forurensning av jordsmonnet. pris ukjent

   

XII.   alas, jorda raser ut i svære setninger, vannet

stiger, gravene endevendes av en skadet natur

XIII.  hvilken unatur har mennesker godtatt / lik en

apekatt / på språk / det ikke forstår?

   

Språk vi skjønner   hvisker: kjempe, elske, dø

friske sår vil først blø

    

*) Den greske guden Hermes ga urten moly til Odyssevs for å beskytte ham mot Kirkes forbannelse.

**) Kharybdis er malstrømmen eller sjøuhyret som truer med å sluke Odyssevs.

   

_________________________

RUBBLES AV MODDI

http://www.youtube.com/watch?v=DbAtBdADW3s

      

These rivers are rain from a summer gone by
dragging the rubble to sea
they’re pointing their guns towards a northern sky
still none of them call themselves free

afraid to collide, you fall out of your mind
to kiss concrete ground with your teeth
but with two cigarettes and your letter combined
this air is too heavy to breathe
this air is too heavy to breathe

in order to stop them you cry out a spell
that withers in rubbles overseas
«take all your fluid words, kiss me farewell
and give me peace
give me peace”

________________________________

HØR RØST

Av Aina Villanger / Foto: Finn Ståle Felberg

Hør Røst
røper et reir
reiret er
et rop
en urrøst i røysa
det ytterste øyfjellet

Hav fønes
østavind slynger
tåkesløret letter
himler bæres åpne
avslører sjørøsten
en hoste:
fuglesjøen løftes
flokker letter i massestim
vingesvermer flakser i hundreflokks
alker, lunder og lomvier virvler i mørke skyorkestre
symfonisk korrøst:
krykkjeskrik!

Lavtrykk samler tåka
slører til
dimmer
fuglesus
bruser ut
summer i tusen
knas
stillhet kruser

Hør Røst
roper
ikke lenger
fåtalls fugler
flakker
en ørn seiler høyt
flagger
hør!
ikke rør
Røst

______________________________________________________

J O R D E N   S E T T    F R A   H I M M E L E N

Av Liv Lundberg / Foto: Lina Livsdatter

             

sett fra himmelen er jorden en vannsymfoni

blått i blått mot hvitt – hav og skyer

patchwork av grønt turkis smaragd

eng og åker plogskjær for plogskjær

tråklet sammen av lubne skogholt

snorrette stripe- og ruteparseller

grøfter og hekker i trappeterasser

som halskraver og magebelter om åssidene

       

*

    

busker og kratt langs grøftekantene

samler fuktighet og skygge gir ly

fukten fra havtåka

danner flytende slam

stivner til hardskorpet gjørme

selv sprukken inntørket leire

holder liv i populasjoner

av vekster og små dyr

    

*

    

jorden strøket og striglet

av vinder og stormkast

kuldefronter og varmebølger

jorden tung av grunnstoffer

gjennomskyllet av flodbølger

omklamret av isbreer forørknet

smeltende polis legger lavland under vann

vann siver langs røttene bærer frukt

vannet hersker over jorden

men kan ikke slokke solen

eller egne indre flammer

mitt jordiske øye ser

kransen av lavastein

svart apokalypse

– Pompei

    

*

    

vannet hersker over kloden

former flyt til hardhet

stålis lysende krystaller

snø pakker skavler over stup

lar alt rase i skred på skred

sevje stiger i smale rørpiper

svulmer i seljestammer

sprenger gneis og granitt

glefser i seg jordstoffer

kontinentenes kjød

slurper slam og avleiringer

grunnvann kilder brønner

bekkedaler floder flommer

ut i arktiske hav

isfjell vraker ubåter

med atomhoder

smadrer stålskrog

knuser hus og båter

slenger dyr og mennesker

mot knekte trestammer

svelger sletteland øyer byer

dogg blinker i morgenlyset

englene faller i søvn

i dampende cumulus

mot jordskorpas trykk

smelter sorgen til tårer

og tempererer klimaet

vannet vil overleve

kjerneeksplosjoner

og nye istider

 

*

    

gustne isfjell med forrevne sprekker

brukket av arktiske ismasser

flyter i pollys på svart

glinsende havoverflate

mennesket har tilgang til 0,01 %

av klodens ferskvann

som finnes i frossen form

ved nord- og sydpolen

den globale oppvarmingen

smelter ferskvannet ut

i de salte verdenshavene

    

*

    

om to hundre år kan jordens

befolkning ha stabilisert seg

på elleve milliarder mennesker

/

_________________________________________________

Foto: Cato Lein

 

All reell kritikk er konkret

sa dei gamle grekarane

Georg J. sa det same

og det same og det same

         heilt til han

mista den siste pusten under ein symjetur utanfor

kysten av Egypt i desember 2005

Kor mange som hugsar Georg, eller forstår

kan vere vanskeleg å vite

Bølgjene i havet teier. Det er det som er jobben deira

Bølgjene veit ikkje at Georg nesten aldri

deltok i opprop i media. Politikken hans var like

konkret som poesien hans var det. Eller beina

han stod på var det. Eg kan heller ikkje hugse at noen, noen gang

fann det nødvendig å fortelje han at han burde konsentrere seg

om litteraturen sin og la politikken fare

11.09.13  Eldrid Lunden

____________________________________________________

NÅR EN STEIN

Av Gro Dahle

 

Hva er det første? 

Hvor begynner det? 

Når starter bevegelsen?

Tanken? Ordet? Stemmen?

 

Hva setter det hele i gang? 

Når begynner en stein å rulle? 

Når begynner et ras å rase? 

Et tre å velte? En løk å spire? 

En settepotet? Et såkorn? Et frø? 

 

Har steinen vært i gang bestandig? 

Noe på vei, noe på gang? En innebygget reise? 

Når begynner en stein å lene seg framover?

Når begynner den å vippe, tippe?

Hvor er punktet hvor alt begynner?

Er det nå

eller har det vært bestandig?

 

Når begynner et folk å bevege seg?

Hvor begynner et samfunn å snu?

Når begynner en verden å vippe?

Ligger det i tanken eller ordet? 

Ligger det i kroppene eller i tiden?

Når åpner vi oss for forandring?

Når begynner tankene å rulle?

Ordene å velte framover?

Forandringen å skje?

 

Når begynner fjellet å flytte seg?

Ett skritt om gangen, så raskere?

Hvor starter bevegelsen?

 

Hvor slutter bevegelsen?

Slutter det aldri? 

Holde, bære, løfte? 

Bølge forover? 

Kna og elte. Kna og elte. 

Velte utover til alle kanter.

Stikke. Så. Plante. 

Gå framover, vippe forandringen i gang.

Løk, poteter, frø i jorden,  

trille steiner, dytte fjellet i gang,

flytte åsen,

skyve skyve.

 

Og nå ruller vi!

Nå ruller vi!

______________________________________________________

Kjære Antarktis

Av Arild Stubhaug

 

Du er eit lysande håp der du ligg

med dine sprekkeferdige brear, enorme vidder

og eit platå utan like, eit nesten uendeleg rom

i grått kvitt og blått.

Ingen nærmar seg deg utan vidare.

Du er ikkje rutine. Du sopar inn alt, sopar alt ut.

Så få døde kviler i din famn.

Ufattelege orkanar og vanvittig kulde.

Kjære Antarktis med dronning Maudland.

Klatre i dine fjell.

Dei verste strabasar med livet som innsats

for å forfølgje ein idé, navigere rett.

Og så alle pingvinane. Nokre med dusk

andre glatte som elfenbein, i kjole og kvitt, keisar

pingvinar, står med egget mellom føtene, voggar

seg inn i isande kulde, står og voggar fram nyfødt

til lyset og den kolossale sommardagen

som kvelver seg til verdens ende med ein krans

av berr strand omkring seg.

Ein masse lys som får alt levande til å skjelve.

Ein masse vind som får alt levande til å fly

utover havet så rikt på krill at…

kjære Antarktis:

Eg har sett blodårene i isen.

Ingen skal utnytte deg.

Du skal ingenting gi, er til inga nytte

berre er og er

ufatteleg rom

(frå diktsamlinga ELD I SOL, 1988)

__________________________________________________

(EL REGRESO DE UN LAGO/ TLÁHUAC-XICO)

Av Gunnar Wærness

Foto: Mikula Lüllwitz/ With kind permission from Maria Thereza Alves

Etter et arbeid av Maria Thereza Alves

Sjøenes ansikter er ikke laget av vann, men av bredder. Av uttørkede sjøer kan det lages åkre, og åkrenes tårer er rotfrukter. Når åkrene legges brakk bygges hus, og husenes tårer er tomflasker. På en seng av tomflasker bygges veier, og veienes tårer er hull. Mellom hullene slingrer bilene, og bilenes tårer er eksos. Under et lokk av biltårer ligger jordens egen navle, fylt av åkertårer, hustårer og veitårer. Opp igjennom lagene stiger de på nytt, sjøene som druknet: Texcoco, Zumpango, Xaltocán, Xochimilco og Chalco, tynget av Mexico City, som selv renner over kanten av krateret. I regntiden rant de fem sjøene over til en eneste stor sjø. En sjø med fem sjøer i buken, fem sjøer som sprengte sine strender: hvor er fiskene mine, hvor er fuglene og alle kanoene mine. Og de fem sjøene ligger i jorden og drikker og drikker, alt de kan få: både skåla, vannet i skåla, og gullet i skåla. Fem druknede sjøer skal drikke seg utørste og reise seg på nytt for å gå på vannet.

_____________________________________________________

NYTT REGN

 

Av Øyvind Rimbereid

 

(Foto: Nikita Solenov) 

Ikke om det gamle regnet.

Ikke om regnet som falt framfor hulen

hvor en hest og ei rød hånd fortsatt hilser.

Ikke om regnet som falt skrått over myrene

og som dypt der nede omfavner en savnet sau.

Ikke om regnet som faller som yr i april

for å vise at ”det grønne begynner i morgen ettermiddag”.

Ikke om regnet som faller mørkeblått i filmen

med vindusviskere som slår og slår deg inn i drømmen.

Ikke om regnet ei frossen jente løper hjem i

men så finnes kvelden og et teppe.

Ikke om regnet som faller over gravsteinen til en sønn

slik noen tenker som en siste trøst.

Ikke om regnet som falt for seint

og som en liten avling nådde.

Men heller om regnet som skal falle nytt

og som vil være litt ødelagt om det faller ifra øst

og som vil falle som en daglig undersøkelse ifra vest

og som bare sjelden skal falle som sludd ifra nord

og som et sjokk om det faller ifra sør.

Men som likevel

vil være regn

og være det regnet

som vil falle.

________________________________________________________________

DIKT FREMFØRT UNDER LANSERING AV FORFATTERNES KLIMAAKSJON LØRDAG 24. AUGUST 2013

Av Ruth Lillegraven

41

dei gamle

fortel dei same

historiene om

og om igjen

for i 1949 kom

tidenes tôrebyge

inn fjorden, likna

ei flygande kiste

sjur og marta var

til fjells, måtte kaste

fiskestengene, søkje

ly i lågare lende

ein gong var det

tretti mil å sykle

og like mange

varmegrader

vi nikkar

og smiler

men smila

stivnar i trekka

deira, vinden blæs

gjennom kroppane

våre, sivet rotnar

i vasskanten

for dei

gamle er

som tigrar

og isbjørnar

umistelege

likevel

snart

borte

45

trea breier

seg ut over dei

steile, ein gong så

glatte fjellsidene

om tusen år vil

flyndrer beite

i hagane

våre

om tusen år vil

norsk regnskog

ha status som

verneverdig

om tusen år vil

ingen vite at

vi ein gong

har levd

her

64

kvist meg

høvl av, ta

det som stikk

ut, hengjer seg

opp, tek for

mykje

plass

men ta

ikkje skota

dei regntunge

skota som blafrar

og syng i vatnet

tida går

vi blir

eldre, større

kroppane våre

forlèt oss, blir

til andre

kroppar

kroppar

vi ikkje

lenger

kjenner

vi får

fleire barn

fleire ting

større hus

og mindre

tid

dei gamle

ristar på

hovudet

men det er

noko som

dunkar og

slår i oss

noko som

ikkje vil

sleppe

oss

vatnet

stråa og

bregnane

bøyer seg

berre vi

er ute av

stand

berre vi

er urørlege

ubøyelege

ute av stand

til å forstå

________________________________________________________________

FKAS DIKTAKSJON I AFTENPOSTEN / STORTINGSVALGET 2013

LARS HAGA RAAVAND (f. 1988) debuterte i 2012 med poesi og prosa i boka Hvalfall, og allerede i år kom hans andre diktsamling ut, med tittelen Skoggangssang.

(Foto: Aschehoug forlag)

Kjære Ola,

Jeg har skrevet et dikt til deg. Det er en konsekvensutredning over den politikken du må kunne stilles til rette for. Det er en bønn til deg om at du må stramme inn på konsesjonene, la Lofoten ligge, og en bønn til oss som valgte deg, om å velge bedre. For fremtiden.

MODER JORD OG BORTEN MOE

I Jord

Vi kan huske du var, vår mor,
av verdens hjord og hjordens verd.

Av verdens hjord og hjordens verd
er også døden, ditt siste ord.

II Vann

Smaken av salt.
Overbygget, grunnmurene, skilt.

I elvene renner hus forbi.
Havet berører oss.

Havet overstiger våre forventninger.
Henter oss til seg.

Kaprifolene på espalieret.
Veggene snart hjemme.

Vi, en pågående setningsskade.
Flykt ikke.

III Ild

Flykt ikke, barn.
Ironien er brennende.

Havet gav liv.
Det døde havet brenner.

Fremtiden, lyset.
Strendene brenner.

IV Luft

Odelsgutten oljer sin mor.
Den siste olje.

En luftspeiling, et tre.
Odelsgutten brenner sin jord

__________________________________________________________________________

ØYVIND BERG (f. 1959) er poet, dramatiker, skuespiller og oversetter. Han debuterte med Retninger i 1982, og har gitt ut et titalls diktsamlinger, flere skuespill, en essaysamling og oversettelser av bl.a. Paul Celan. Siste utgivelser er Blindedikt fra 2010 og Tekster for Baktruppen fra 2011.

(Foto: Dina Abazović)

Kjære Olemic,

Jeg skriver til deg fordi jeg tenker at du kanskje blir kulturminister etter valget, og som minister for oss som hele tida blir definert ut over sidelinja, vi som er poeter, fremmede fugler og uvante planter, kan du vel også få en viss innflytelse på politikken for resten av naturen, naturen i generisk entall, naturen som aldri får noen til å regne seg ihop og som derfor ikke blir kalkulert inn når budsjettet blir skrevet – hvis ikke regnskapet gjør seg selv en vakker dag. Her et lite dikt om noe som skjer igjen og igjen og som vi snart må få slutt på.

Mvh,

ØB

Vi sov som to jordbær, så slitne vi var.

Etterpå spratt vi rundt som gresshopper på enga.

Så kom skipperen på reptilferja, og ga oss bank.

Han sa: Fy faen, jeg lo hele veien til banken.

Siden ble ingenting som før.

Vi ble stående på sidelinja, jeg og naturen.

Særlig når viktige beslutninger fattes.

Jeg er grønn og hvit og gul og blå og rød

og alle regnbuens farger.

Skipperen på reptilferja er grå.

Reptilferja er bare noe vi sier

fordi vi er i samme båten hele bunten

men skipperen styrer med reptilhjernen.

Det er visst ingenting å gjøre med det, eller?

__________________________________________________________________________

PAAL-HELGE HAUGEN (f. 1945) har vore ein markant poet og gjendiktar sidan midten av 60-talet. Han har også sett synlege og høyrbare spor etter seg gjennom samarbeid med ei rekke biletkunstnarar og komponistar. Siste utgivingar er diktsamlinga Kvartett 2008, og langdikta Kyst. Sør frå 2009.

 

(foto: Gerald Zörner)

Ballongbrev til Ketil Solvik-Olsen, 

for avhenting innan stortingsvalget 2013

 

Det er så stilt her oppe.

Berre eg og du og himmel og jord

og ballongen og korga,

og så vinden, den evige vinden,

gamal som skapinga og alltid fornya,

vindens andedrag

som løfter oss og ber oss

utan vederlag, ei gåve til oss

frå verdens veldige lunge.

 

Her er så stilt at munnen stilnar.

Det er difor eg skriv brev til deg.

Og vi kan vel ha godt av å teie

nokon kvar av oss.

Her svevar vi stilt over det inderleg

bevaringsverdige Jæren.

Langt der ute ein skog av jern og stål

som ris opp av havet, ser du den?

Ekofisk, der den norske olja rikdomen

vart fødd. Vi er rike, Ketil.

Du er kanskje rikare enn eg, men vi er

rike båe to. Kor mykje av verden

har vi råd til å bruke, vi som har

så god råd? Kva skal vi med

ein svulmande aksjeportefølje

dersom det oppvarma oppøste havet

svulmar seg opp over bryggekantane

i Jåttåvågen, og sig inn over Jærstrendene

og oss? Fortida ligg uti havet og blir ikkje

borte. Kanskje skal den få lov til

å ligge der ei stund, medan vi

tenker oss om. Det er kanskje ikkje

så klokt å halde fram med å pantsetje

morgondagen. Den kunnskapen

du ikkje kan setje på konto i dag,

kan vere den som reddar oss i morgon.

Vi er dyktige, ufatteleg dyktige

når vi vil. Kva kan vi klare når vi må?

Vinden løfter oss igjen. Vi ser lenger

enn vi nokon gong har sett. Snart ser vi

kanskje Antarktis, ser isen smelte

framfor augo våre, raskare enn den har gjort

på tusen år. Og framleis kan vi skimte folk

der nede. Der er visst ein flokk

av dine kollegaer, dei har denne underlege

vanen at dei bevegar seg baklengs

når dei er ute og skrittar og går, sjølv om dei

har eit skilt som påstår det motsette.

Men her oppe frå ser vi det tydeleg.

Der har du ein jobb å gjere, Ketil.

Skal nokon klare å få dei til å innføre

ein annan gangart, må det vere du.

Til slutt løfter ballongen oss så høgt

at vi ser tvers gjennom tida. Vi blir

visst framsynte her oppe. Det var på tide.

For det er ikkje oss det handlar om.

Vi er lauv i vinden, snart blæs vi

bort. Eg og du er her ikkje berre

for eigen del, vi er i oppdrag for dei

som skal kome. Langt der borte

ser eg ei ung jente, lyst hår som bølgjar

i jærvinden, smilehol, eit tenksamt drag

kring munnen, den jenta skulle eg kjenne att

mellom tusen, det er tippoldebarnet mitt.

Ho står og talar med ein ung kar. Kanskje

kjenner du han, Ketil? Kom bort til kanten,

så kan du høyre kva dei seier, du òg.

Paal-Helge Haugen

__________________________________________________________________________________

TONE HØDNEBØ (f. 1962) er poet og gjendikter. Hun debuterte med Larm i 1989, og har til sammen gitt ut seks diktsamlinger. Verdt å nevne er også en gjendiktning av Emily Dickinson og poetikken Skamfulle Pompeii (2004). Siste utgivelse er diktsamlingen Nedtegnelser fra 2008.

Til Per-Willy Amundsen,
Frp´s miljøpolitiske talsmann

KANKE DU SPARKE EN EIKENØTT NEDI JORDA
se om den vokser seg til et tre, legg merke til når bladene spretter,
og når de faller ned. Syng deretter Ja vi elsker
Når flagget er heist, hogg stanga, og av treet lager du en stol og et bord.
Sett deg foran pc-en og spill NATUREN SLÅR TILBAKE
Selv om du har et begrenset antall frø, er det tre typer:
del dem inn i ulike farger når du klikker, blunk tre ganger
før det brune eksploderer. ENJOY!

Tone Hødnebø

_____________________________________________________________________________________

AASNE LINNESTÅ (f. 1963) er forfatter og dramatiker. Etter debuten med diktsamlingen Små, hellige løgner i 2000 har hun gitt ut to diktsamlinger og tre romaner. Siste utgivelser er romanen Hagesang fra 2011 og diktsamlingen Morsmål fra 2012.

Kjære Siv Jensen.

Jeg skrev diktet til deg, fordi du tilhører et parti der et begrep som «menneskeskapt» blir et fyord når det kommer til klima.

Og jeg tenker ofte på det absurde i at Frp, som setter veiutbygging og privatbilisme så høyt, ikke innser at de samme veiene og bilene (med menneskene i), inngår i et større kretsløp.

Miljøvern er forebygging, Siv. Mere bom for penga!

AA

Du menneskeskapte

regn

et stadig villere regn

et regn over veiene regn

som blir vann over veiene

dine, mine, vann

vann over veiene

dine, våre, alle

i vannet du ikke vil regne med,

over vann, i vann, under vann,

alt

som regner vekk

i regnskapet

du ikke medregner

og hva

skal de kommende slekter

betale med i den flombesatte

etterkant?

__________________________________________________________________________________________________

GRO DAHLE (f. 1962) er poet, forfatter og skrivepedagog. Hun debuterte med diktsamlingen Audiens i 1987, og har i tillegg til voksenbøker i forskjellige sjangre gitt ut flere prisbelønte billedbøker. Siste diktutgivelser er Støvet, skyggen, hunden og jeg fra 2011 og Hit – dikt til fotografier av Eiving H. Natvig fra 2012.

Kjære Erna,

som jeg tror kanskje kan komme til å bli statsminister,

og som jeg er redd kanskje kan komme til å overse klima-problematikken,

overse miljøfarene, overforbruket

og kanskje til og med blåse av CO2-kvoter

og som kanskje ikke vil legge nok vekt på de større perspektivene.

Til deg vil jeg gjerne tilegne et lite håp

og samtidig si at vi har bare denne ene jorda og denne ene himmelen

og dette tynne luftlaget og dette lille jordsmonnet og disse få biene våre.

Dette deler vi med alle som bor her og barna våre og barnebarnas barnebarn.

Og vår fremste oppgave nå og framover

er kanskje nettopp å ta vare på dette klimaet, dette vannet, denne jorda,

denne arven vi sammen skal gi videre til framtida og framtidas generasjoner,

for framtida lages nå.

Smil fra Gro

 

Altfor store labber

Noen hunder løper etter baller

og bjeffer på mopeder og syklister

og gneldrer etter skatter og avgifter

og glefser etter fremmede,

som om alt er helt i orden,

som om forbruket bare skal fortsette å vokse,

som om det bare handler om penger i omløp og høyere lønn,

som om vi bare kan fortsette slik i år etter år

i hundrevis av år til.

Som om det ikke fins noen grunn til bekymring.

Andre hunder har en bekymring for hvert hårstrå.

En uro for klimaet, for sprøytemidler,

for biene som forsvinner, for havet som stiger,

for erosjon og eksos og elvene i Kina,

for hvordan skal det bli med den lille jorda vår

og det tynne luftlaget vårt

og dette vannet som vi bare har til låns?

tenker hunden

og er forsiktig

med de store labbene sine

for ikke å sette for store spor

etter seg over gulvet.

For det er jammen ikke lett,

tenker hunden med de store labbene,

å vite helt hva jeg skal gjøre

og hvordan jeg skal gjøre

det som må gjøres.

For det er ikke så lett å vite hva som må til,

tenker hunden og hopper opp i sofaen

og trekker de store labbene oppunder seg.

Med så store labber som jeg har,

tenker hunden,

så er det ikke lett å vite

hvor jeg kan tråkke, hva som er riktig og hva som er feil.

Det holder kanskje ikke å bare resirkulere,

tenker hunden og legger seg bedre til rette.

Det holder kanskje heller ikke å sette ned temperaturen

en grad inne heller.

Men jeg som har så store labber

må i hvert fall begrense karbon-avtrykket mitt,

tenker hunden

og holder seg til kortreist mat.

Og lar de store hundene

bjeffe ved gjerdene.

For hvis ikke de store hundene klarer å redde verden,

hvem klarer det ellers,

tenker hunden

og håper på det beste.

For noen må også holde håpet ved like,

tenker hunden som har tenkt å stemme grønt i år.

________________________________________________________________________________________________________

SIDSEL MØRCK (f. 1937) debuterte med Et ødselt sekund i 1967. Hun er kanskje mest kjent som poet, men har også gitt ut en rekke novellesamlinger, romaner og barnebøker. Sidsel Mørck har vært en tydelig stemme i miljøpolitikken i flere tiår. Siste utgivelser er biografien Pappa – en russisk flyktning fra 2010 og Broren, en lettlestroman fra 2011.

Kjære Jens Stoltenberg.

Det har vært mye diskusjon om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja, og nå skal vi altså få enkonsekvensanalyse. Men noen spørsmål står igjen, og du kan helt sikkert svare: I dine egne faginstanser advarer ekspertene mot oljeboring her, hvorfor stoler du ikke på dem? Når disse ekspertene er så ubrukelige, er det da forsvarlig at de beholder jobben? Ser du helt bort fra faglige råd også på områder som helse, justis og forsvar? Det var bare det. Og diktet, da.

Det var en gang en liten gutt

og en statsminister

som møttes på en vei.

Jeg skal til framtiden,

sa gutten,

hvor skal du?

Jeg har det bra her,

sa statsministeren,

i morgen kommer i morgen.

Hilsen Sidsel Mørck