Freddy_Fjellheim_HJS_3153

Av Freddy Fjellheim

Oppstår det en ny lydhørhet overfor poesi og natur? Samtidig?

Det begynte i USA, fortsatte i Norge, og sprer seg til Skandinavia. Poetene vender seg utover mot omgivelsene som pupper fra sine kokonger.

Før vi lærer å lese i en bok eller på et nettbrett lærer vi å lese våre medmennesker og omgivelser, intenst og feilbarlig. Med tolkning av sosiale tegn er vi på leting og underveis til lesning; lese og lete er beslektede aktiviteter. ”Jeg leter etter en setning / som kan snu verden inn mot verden”, skriver Tone Hødnebø nylig, i et dikt hvor alt står på spill. Hva betyr det ”å snu verden inn mot verden”?

Poesien og lyrikken er på sitt beste en fornyelse av fellesskapenes spørrende mentalitet, en mulig høytid midt i hverdagene: Konsentrert, mangetydig, egensindig, en gave til den naturlige lesningen.

Naturlig lesning? Da jeg begynte arbeidet med nettsidene til Forfatternes klimaaksjon var målet å sammenføre poeter i Norge og Skandinavia, etter hvert også fra USA, England og Tyskland. Poeter som tidligere publiserte i hver sin enklave skulle i vår kontekst bidra til et nytt skriftlig fellesskap under klimakrisens harde himmel. Sakprosa, prosa og poesi skal i et 10-års-perspektiv få skjerpe hverandres egenskaper. Min beskjeftigelse med økopoesi hadde lært meg noe avgjørende. Tekster som klarer kunststykket å skaffe seg rydning innenfor en mytologi, en religion eller en ideologi, vil også stimulere til forandring hos leserne. Dikt som blir kjempet frem i en ny kontekst får gjennom motstanden en egen rytme i tanke og følelse. Terje Dragseths enestående dikt har ofte denne syngende estetiske aggressiviteten. Et annet eksempel:

Mens fossil språkbruk beskriver olje og kull som kjemier og økonomier, snitter den amerikanske poeten Juliana Spahr i språket og innlemmer bentzen-molekylet i en mild retorisk harang: ”Wanted to write all the things that I touched in one day that were created only because the benzene molecule was isolated. Did not have enough paper to do this”.

Naturlig lesning sanser naturomgivelsene som sin egen kropp og integrerer naturens betingelser som identitet og følsomhet. Den naturlige lesning registrerer at både vekster og dyr værer oss mennesker, det jeg har kalt ”Naturens blikk” (Harvest, 2013).

Mennesker som lever i prosaens gemytt og jevne tempo mister lett naturomgivelsene av syne, til tross for at naturprosessene skjer uopphørlig og ofte dramatisk. Med Frode Gryttens ord:

…ei rasande elv

her kjem den flytande bjørnen

her kjem eit regn av stein og tre, bjelkar og glas

her kjem stresslessar og skinnsofaer

her kjem reolen med kenwoodanlegget

her kjem olje- og energiministeren

her kjem statsministeren

med alt det du har hørt før

her kjem pressekonferansar og fleire rapportar

og ein flaum av ord ord ord

og preik og intervju og fn’s klimapanel

men her kjem det, ja det kjem til å komme

nedbørsrekord og erosjon

ekstreme massar av vatn og stein

og døande innsjøar og ville brannar

her kjem global oppvarming og lyn og varmerekordar

ja det kjem, det kjem til å komme…

 

De klimabetingede omkalfatringene av livet på jorda vil også endre menneskers språk og verdivalg. I slike krisetider må de språkvåkne gå fra det prosaiske til det poetiske, for å anvende Walter Brueggemanns kjente distinksjon. ”Prosa” her forstått som denne verdens skalting og valting med hendelser, mennesker og språk, den jevne duren i samfunnselitene, i maktspråkene og byråkratiene, den inngrodde engstelsen for nye tanker, uttrykksformer og ideer. ”Poetisiert euch.” – poetisér dere – heter det når en tysk poesifestival strekker hånden ut til prosaistene.

Den naturlige lesningen bråvåkner når en fremragende lyriker tar ordet. Gro Dahle når viden ut – ikke klassisk-poetisk nølende, men rett på sak, her fra det spørrende kampdiktet ”Når en stein” som miljøbevegelse og sivilsamfunn snarest burde ta i bruk:

…Når begynner et folk å bevege seg?

Hvor begynner et samfunn å snu?

Når begynner en verden å vippe?

Ligger det i tanken eller ordet?

Ligger det i kroppene eller i tiden?

Når åpner vi oss for forandring?

Når begynner tankene å rulle?

Ordene å velte framover?

Forandringen å skje?…

Noe er i gjære! Poetene er blant fortroppene i vår naturhistoriske nødsituasjon, kanskje fordi deres språklighet er så tett på naturprosessene. Den som lever nær ordene vil stille nye spørsmål. God poesi og lyrikk kan raskere og mer presist registrere og sanse grunnleggende endringer i menneske-naturen enn de andre sjangrene, er min påstand. For å av-fortrylle poesiens mulige forblommelser har jeg tatt i bruk begrepet ”sakpoesi”, dvs. en poesi der sosial omgivelse og naturmiljø gir en mer kontemplativ og aksjonistisk lesepuls.

Ulike poeter som Novalis, Henrik Wergeland, Emily Dickinson og Juliana Spahr har alle vært på leting etter ”naturspråket”; ordenes lys, vann, jord og luft, språkets fotosyntese og forvandlinger.

Når jeg vil rydde vei for den nye poesien er det ikke bare fordi det oppstår en skrivemåte som utforsker membranene mellom menneske og det vi kaller natur, verden, kosmos. Det har også oppstått en ny leser, en ny kosmosén. Aldri har vi lesere behersket så mange måter å lese på, så springende leseformer, tilsynelatende overflatiske lesninger, som likevel skaper dybde og fordypelse i den enkelte?

Lesehastighet og lesemengde gjør noe med vår (felles) bevissthet. Som moderne lesere må vi hele tiden justere hastigheten og skifte fokus, fra sms-er til lærebøker, fra lesebrett til romanbøker, filmteksting, plakater og bruksanvisninger. Det er dette skiftet av fokus eller optikker som utgjør endringen, slik overgangen fra håndskrift til trykte bokstaver endret synsmåtene våre.

Lesning er i dag blitt en mental doning med trinnløs akselerasjon. Leserne stiller med en bredde i leseerfaring som verden aldri tidligere har sett maken til, kanskje bortsett fra den gangen mennesker uten skriftspråk måtte tolke naturens utallige fremtredelser, sykluser og levende vesener? Heller ikke den gangen kunne vi mestre – omgitt av skjønnhet og farer – for mye informasjon, for mye dybdesyn. Debutanten Maria Dorothea Schrattenholz nærmer seg dette ur-perspektivet i diktsamlingen ”Atlaspunkt”. Ulike poeter som norske Juliane Rui og franske Aurélia Lassaque undersøker hver på sin måte menneskets enhet med naturomgivelsene.

Mens de tørrplanta litteratene venter på et nytt formspråk, kommer den litterære fornyelsen i vår tid gjennom en kollektiv omkalfatring av virkelighetsforståelser, og en instinktenes lesende følsomhet oppstår? “Byens jungel”, heter det jo.

Enn så lenge ligger den nye lesekapasiteten i kim. Spørsmålet er hvordan og når den vil forløses, som overflatiskhet og narsissisme, eller som en sannere måte å sanse naturomgivelsene på? Både-og? Må poetene snart oppdage at et større publikum helst vil høre dikt? Blir antologi-formen og lydfilene den nye poesiens retning? Kunne vi forestille oss sosiale antologier? Kanskje leter moderne lesere etter sitt sanne selv og sanser skiftende tekster og kontekster i en superrask selvrefleksjon?

Poesiens muligheter oppstår der blikket er nyvåkent. Hvert nummer av Aftenposten inneholder ett eller flere skjulte dikt, gjemt bort i prosaens melasser. Samtalene mellom venner som plutselig avføder en enestående setning er fellesskapets poesi. Landskapsformasjoner, vekslinger mellom jogging og meditasjon, et stup i sjøen – alle mentalfysiske overganger angår poesiens egenart før den blir ord – og nye stup! Viktigst, omsorgen vi deler med barn, flyktninger og gamle fordyper leseren i oss.

Den nye poesien befrukter prosaen, støter resolutt inn i alle fuktige lakuner og er ennå ikke forløst. Der det er flammende kinn kommer det før eller senere en tankestrek, et semikolon, et komma, et utropstegn – den nye poesien smyger seg tett på språkets naturlige rytme, slik tegnsettingen er språkteknologi for pulsen vi deler med våre elskede omgivelser. Den nye poesien bruker en stemme som både kan hviske og rope, gjøre opprør og gi kjærtegn, i samme åndedrag.

Skal mennesket overleve de grufulle skadene petroholikerne påfører jordklimaet må vi tenke, handle og tale med større oppmerksomhet. Den poetiske sansningen åpner for stillhetens spiritualitet og en mer menneskelig sakkunnskap, vil jeg hevde. Hvem kan være uberørt av ord som dette, siste strofe av Steinar Opstads store dikt ”Bibliotek”:

…Uhelbredelig er kjærligheten

som er vår eneste helbreder!

Det fins en ulegelig natt

det fins en sirlig håndskrift på et forkullet papir

Det siste mennesket er en leser

/

Alle dikt-sitatene er hentet fra den kollektive diktsamlingen på forfatternesklimaaksjon.no der diktene kan leses i sin helhet. Artikkelen står også å lese i  Aftenposten.