Av Håvard Syvertsen

Håvard Syvertsen

Det var statsministerens ektefelle som merket det først. Om morgenen var statsministerens pute dyvåt, og i det lille glimtet han fikk av henne før hun gikk ut på badet så han at håret var vått som om hun hadde kommet ut av dusjen. Men det hadde hun ikke. I stedet skled han i noe vått på gulvet da han skulle gå på kjøkkenet for å sette over kaffe, slik han gjorde hver morgen. Han stusset så mye over det at han slo på lyset for å se hvor det kom fra, og han oppdaget fotavtrykkene til statsministeren som store dammer på gulvet. Han sjekket under dyna, og ganske riktig, også nede ved føttene var senga dyvåt. Dette var merkelig, noe slikt hadde han aldri opplevd før, verken med henne eller noen andre. Han hadde naturligvis hørt om hetetokter, men ikke at de artet seg på denne måten. Ved frokostbordet var alt som vanlig, bortsett fra at statsministeren var blitt litt tynn i håret. Først da hun skulle ta på seg skoene oppsto en litt pussig situasjon, fordi de falt av føttene hennes. Hun sto der i strømpebuksa, og da så han at den var våt, som om hun hadde glemt å tørke seg på føttene, men det nektet hun for. Hun nektet for at føttene var våte også, og i hvert fall for at skoene var for store. Hun pustet tungt da hun sa det, som om hun ikke fikk nok luft, men statsministeren selv merket ingenting. Hun puttet avispapir i skoene og tredde dem på føttene. – Ser du, sa hun, – alt er i orden. Ektemannen bestemte seg for ikke å si noe om svetteringene som spredte seg ut under armene hennes, han hadde annet å tenke på, og nå så han gjennom vinduet at den svarte bilen som skulle hente ministeren svingte opp foran huset. Kort sagt, han tenkte ikke mer på det, ikke før et par timer senere, da telefonen ringte. Det passet dårlig, for han satt midt i et møte i prosjekteringsgruppen for de nye oljerørledningene som skulle føre oljen i Lofoten inn til land, den gjorde tross alt ikke særlig nytte for seg der ute i havet. Ikke kjente han telefonnummeret heller, så han puttet den vibrerende telefonen tilbake i lommen. Først tredje gang den ringt og da han så at det var statsministerens nærmeste rådgiver, unnskyldte han seg og gikk ut på gangen utenfor møterommet. – Ja, svarte han, uten å gjøre særlig forsøk på å skjule irritasjonen i stemmen. I all hemmelighet var han en smule oppgitt over disse papirtigrenes selvhøytidelighet, riktignok skinte de i TV-studioene titt som tett, men han visste hvem som produserte verdiene her i verden. Det lot det til at de hadde glemt, disse paragrafdikterne, men dem om det. Så lenge næringslivet holdt i pennen, var det greit for ham om de trodde at de selv førte den over papiret. Rådgiveren hørtes stresset ut. Hun fortalte at hun ringte fra Ullevål Sykehus dit statsministeren var blitt bragt i all hast, etter at det oppsatte håret hennes hadde smeltet under morgenmøtet. Hva er det du sier, sa statsministerens mann, og husket i det samme den dyvåte puten i sengen. Ja, legene er litt i villrede, sa rådgiveren, men de påstår at jorden velger seg ut offer for å demonstrere hva som skjer med den. For min del høres det ut som religiøst vanvidd, men legene kan dokumentere at dette har skjedd flere steder. Lederen i et av de store oljeselskapene i USA ligger visstnok avmagret på sykehus etter at bakteriefloraen har blitt utryddet i kroppen hans, omtrent slik uglene blir utryddet rundt oss, påstår legen. Har du hørt noe om utrydding av ugler? spurte hun. Statsministerens mann hadde oppriktig talt annet å tenke på enn ugler, han levde i en hverdag der store verdier sto på spill. Ugler! fnøs han i sitt indre, men sa ingenting. I stedet spurte han hva legene ville gjøre, det måtte vel være en smal sak å ordne opp i dette. Han tok en rask titt på klokka, det var som om han kunne høre lyden av raslende mynt for hvert sekund som gikk. Det er det som er problemet, sa rådgiveren, de sier at pasienten har kommet for sent til behandling. Togradersmerket er passert for lengst uten at vi har merket noe, ja, vi tok det vel som hetetokter i forbindelse med klimakteriet. Nå har statsministeren passert fire grader, det vil si at kroppstemperaturen er over 41 grader, og det kan man faktisk ikke leve med særlig lenge. Men noe må vel kunne gjøres, nesten ropte han til rådgiveren. Rådgiveren hulket i den andre enden. De snakker om point of nor return, fikk hun sagt, de sammenligner statsministeren med et økosystem som har brutt sammen, ja, de sier at pol-isene smelter på henne, og det er sant. Hodet har forandret form, det holder på å skli utover puten, og føttene hennes har blitt to klumper. De sier at jorden slår tilbake, at den på en eller annen måte har greid å kanalisere klimaendringene bort fra seg selv og over på menneskene, og det forferdelige er at den starter med de rikeste. Tyfonene og de påståtte utslagene av klimaendringer, som langt fra er dokumentert, presiserte rådgiveren, rammer jo ikke her. De rammer dem som ikke har noe fra før, så de merker ikke særlig forskjell. For oss er det jo helt annerledes. Hun klarte ikke å holde tilbake et nytt hulk. Dette høres ut som metafysisk visvas og babbel, sa statsministerens mann. Jeg får stikke en tur bort på sykehuset og snakke med legene, dette er jo bare sprøyt. Han hadde holdt på å si oljesprøyt, men tok seg i det. Selv om han personlig hadde sans for slike formuleringer, var han klar over at mange følte seg støtt av dem. De snakker om en mulig epidemi, hulket rådgiveren. Ta deg sammen, tenkte statsministerens mann, mens han spurte med myk stemme om rådgiveren ikke kunne be om noe beroligende som fikk henne til å føle seg bedre. Hvorvidt han hadde feilvurdert rådgiveren eller ei, var han ikke sikker på, men han ble overrasket da hun nærmest skrek til ham at hennes følelsesliv var det minst interessante her. Nåja, sa han så rolig han kunne. Det kan jo ikke skade å ha det bra, da. Det trenger vi alle, ikke sant. Han sa at han ville være på sykehuset i løpet av en halvtime og la på. Problemet oppsto da han skulle gå tilbake til møterommet for å hente tingene sine. Han oppdaget at bena hadde sunket under ham, fra knærne og ned var de bare to utglidende voksklumper som endte i en svær dam rundt ham. Det var som faen. Han løftet hånden for å la den gli over hodet, det gjorde han ofte når han skulle samle seg, men han oppdaget at han ikke lot seg samle. Store deler av hodet var smeltet. I det samme ringte telefonen igjen. Han tok den med den hånden som ikke hang fast i bakhodet. Ja, svarte han, så fattet han kunne. Det var rådgiveren igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det, sa hun, men det virker som om statsministeren er rammet av en tyfon, det uler fra henne, som om det er en kraftig storm inne i kroppen hennes. Jeg kommer så fort jeg kan, sa statsministerens mann og la på. Det var ikke det at han løy, han greide bare ikke å komme seg av flekken.