DIGITAL KAMP OM FRAMTIDEN

Av Sidsel Mørck – Publisert 02. desember 2013

Den digitale festen pågår for fullt. At den gir sterk bakrus er det få eller ingen som snakker om, derimot snakker alle om festens stadig nye høydepunkter.

”Ut med papir, inn med nettbrett til elevene og arbeid i digitale skyer. Ny teknologi vil endre skolehverdagen både for elever og lærere – i svært nær framtid” (Dagsavisen, NTB 18.11).

Denne nyheten får en stygg skygge, når den koples til  klimapåvirkning. På oppdrag fra NHO Grafisk Norge er det gjort undersøkelser som sammenlikner utslipp av CO2 fra trykte og elektroniske læremidler. De elektroniske kommer dårligst ut, med mellom 10 og 30 ganger større utslipp enn de trykte. Undersøkelsene baserer seg på produksjon, distribusjon, anvendelse, også behandlig av restprodukter – altså en vugge-til-grav-prosess.  (Maria Enroth, Management System Groups.)

I en større sammenheng viser Eurostat, EUs statistiske kontor, at CO2-avtrykket fra internasjonal medieteknologi ligger på  omtrent samme nivå som verdens samlede flytrafikk. Men pytt, pytt. Og apropos flytrafikk: I Norge flakser og flyr vi som aldri før. Hva skulle vi ellers gjøre, når vi kjeder oss i verdens rikeste land? Vi har også rekord når det gjelder kjøp av nye elektroniske duppeditter – nærmere 2,5 million nye mobiltelefoner årlig.

Det skrives  lite eller ingenting om flytrafikkens innvirkning på klimaet. Derimot er aviser og skjermer fulle av overdådig reisereklame for sol, shopping og sightseeing. Det er heller ikke omtale av et forunderlig fenomen – at det er forbud mot tobakksreklame for å beskytte det enkelte menneske mot forurensning, mens det er fritt fram å reklamere for å forurense kloden og oss alle.

Om det skrives lite om reiselivets omkostninger på mennesker og miljø,  skrives det enda  mindre om elektronikkens omkostninger. Kritiske perspektiver er fraværende. Det nevnes ikke barnearbeid i den tredje verden, ikke tømming av verdifulle resurser, ikke bruk av tungmetaller i produksjonen,  ikke enorme søppelfjell – som har sitt eget dystre miljøregnskap. Derimot er det stadig gratis reklame i form av begeistrede  oppslag om siste nytt. Og det kommer stadig noe nytt. Alliansen mellom teknologi og kapital er uslåelig når den invaderer markedet med det som kalles ”utviklingen”. Den skaper et stort press om å henge med, og ofte har du ikke noe valg. Vil du ikke, så skal du – det heter omlegging i politiske termer.

Vi vet lite om hvordan en eksponentiell stigning i forbruk av elektroniske duppeditter påvirker helsa til dem som jobber med disse produktene, eller dem som jobber med å destruere. Og vi vet lite om hvordan de påvirker oss forbrukere mentalt og på sikt. Det vil vi ikke vite heller, det er derfor dette spranget fra ”analog gammeltid til digital nytid” er så lite debattert og analysert. Miljøaspektet sørger også for at vi skygger unna. Det er ubehagelig å vite at vår lille hjelper i hverdagen, smarttelefonen, er en av verstingene i det store miljøregnskapet.

Og teknokapitalen raser videre. Den har ingen moral, heller ingen framtidsmål bortsett fra ett eneste – sin egen vekst. Hittil har den lyktes, fordi politikere verden rundt har latt seg drive med. Resultatet er en konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren som er den høyeste siden den industrielle revolusjon i 1750 årene. En livsfarlig rekord.

For å handle riktig, ja, handle! trenger vi informasjon som viser oss hele bildet av ”utviklingen” og dens konsekvenser. En blind teknologioptimisme har altfor lenge styrt mediene – slik de har styrt oss.