Dikt

Foto: Privat

Juliane-Rui.foto privat

Av Juliane Rui

 

 

du vaknar. du har ikkje vakna om vinteren før. du har høyrt om den, forstår, dette er snø, men det er første gong du ser det. du opnar døra, den har frose. du opnar døra. går ut i den framande verda

 

pusten ut av halsen, klar tørr. snøflaka forsvinn mot deg, mot det du er, lik dei treffer bakken eller ein bjørkestamme. du kikkar opp. er framtidig

 

 

 

 

 

 

 

 

du står ved eit vatn der storlom hekkar. du ser ikkje noko vatn. og ikkje lomar. men dunkjevle, som er ei plante som veks ved vatn. du veit at den veks ved vatn. er verda framleis heil

 

du går i ein skog med snø. du ser ikkje nokon skog. og ikkje snø. men ein kvit hare. harar får kvit pels om vinteren

 

 

 

 

 

 

 

 

du kan ikkje halde spindelvev. du måtte føre kvart feste over til fingertuppane utan å la det rivne. alternativt blei vevet til i handa,

 

tuppane og tommelknoken som festepunkt. heldt i ei stilling ein kan halde lenge. om ein kan, edderkoppen fare, frostrose

 

 

//

 

Leave a Reply

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑