Arild Molstad

Av Arild Molstad – Publisert 16. februar 2014

«Hos et raskt økende antall hoteller og safari-camper i Afrika legges investeringer til helse, miljø og utdanning inn i døgnprisen, som går direkte til stiftelser hvis midler er øremerket for disse formålene.»

“Dette vannhullet er grunnere enn det har vært på flere årtier siden,” sier Bob Oguaya. Han burde vite det. Den erfarne sjefsbiologen og safariguiden for Aga Khan-eide Serena Hotels, har observert nok av tørkeperioder i sitt liv. Men  denne er den lengste, og den mest omfattende. Det har ikke regnet skikkelig på flere år i regionen som strekker seg fra Somalia og Etopia til Nord-Kenya.

“Millioner av menneskers liv er i fare” forklarer han. ”Og du har vel lagt merke til uttørkede dyrelikene?  Vi finner dem overalt nå, langs veier, i innskrumpete elveleier.”

Bob og jeg er omringet av safariturister på terrassen til Serena Mountain Lodge, beliggende utenfor allfarvei ved foten av Mount Kenya. Turistene er kommet langveisfra for å knipse bilder av antilope, neshorn, bushbuck og bøfler som i kveldingen dukker opp for å slukke tørsten ved det kunstige vannhullet nedenfor terrassen.

Også villdyrbestanden her ved Mount Kenyas 5199 meter høye topp er skrumpet inn.  Bavianer og elefanter har i de siste månedene beveget seg stadig høyere opp i fjellsidene for å drikke vannet fra breene. ”Men også isen smelter nå, noe som setter rundt syv millioner menneskeliv i fare,” forteller Bob Oguaya og peker nedover i dalen.

”Nomadene  har det verst,” sier han. Mange blir tvunget til å slå seg ned et tilfeldig sted for å overleve; finne noe å selge, tigge, bedrive snikskyting av elefanter, eller, når alt annet svikter, søke tilflukt i en flyktningleir.

Rundt leirene er landskapet ørkenaktig. De som har noen kyr igjen, sender dem ut på slettene for få finne de siste, gulgrønne gresstuster  landet har å by på.  Menneskelig fattigdom er ofte miljøskadelig. En ond sirkel. Desperasjon tærer ikke bare på sjelen, men på truede dyrearter, på artsmangfold. For hver tørkeperiode synker noamadene dypere ned i fattigdommen. Et titalls millioner undernærte mennesker er på vandring, melder BBC. Bistandsorganisasjonen Oxfam forteller om den verste tørken på 60 år.

Selv innbyggerne i den hvite, velstående Karen-forstaden i Nairobi ( på swahili betyr byens navn ”stedet med kjølige kildevann”) har måttet jage maasaienes med sine slunkne kyr vekk fra Karens velstelte plener.

 

Tidligere, ved daggry, hadde Bob invitert meg med på walking safari ut i den tette skogen som omgir hotellet,  en del av et stort naturrreservat. Langs en sti peker han på en enslig illrød lilje i full blomst. ”Vanligvis er denne tegnet på at skyene du ser  langt der borte på horisonten skal bringe regn,” forklarer han, ”den er et signal til småbøndene å plante sine frø.”

Men noen år nøler naturkeftene, får jeg høre. Bøndene har i flere uker observert røde liljer inne i skogen, men fra de drivende skyene kommer det ikke en dråpe. ”Snart,” sier Bob, men uten overbevisning. Han kan lese jungelen som en åpen bok, kjenner dens små og store hemmeligheter. Vi stiller oss under et eldgammelt tre, der senete snylteplanter fra et fikentre holder stammen som i en skruestikke, en langsom død.  ”Kanskje blir vi to-og firbente som gisler å regne når den kommende globale oppvarmingen slår til for alvor,” funderer den tidligere safariguiden. Rynkene i hans panne er nesten like dype som furene i trestammen.

For de innfødte er det gamle treet hellig. De kommer hit for å be til gudene om litt baraka – hell og lykke. Noen har spart sammen penger til å ofre en geit, som en ekstra forsikring.

I Samburu, lenger nord, kan døde og døende elefanter ses fra landeveien, omkommet av tørst, deres ribbein spriker ut gjennom grå, inntørket hud  Storviltets fravær er både en skuffelse og et varsel om nedgangstider. Turismen, landets viktigste næringsvei, er allerede truet.

Regn er selve livskilden for denne regionen, beliggende ved ekvator. Tankene går til et annet land, Botswana, så avhengig av regn at symbolet for vann – blå, bølgende linjer – er å finne i nasjonalflagget. Når to botswanere  møtes på gata, hilser de hverandre med ordet pula, ordet for regn. Det er også navnet på landets valuta.

Bob stirrer opp mot himmelen. Noen dråper faller på stien idet vi vender tilbake til lodgen. Det monner ikke. Men for mye regn kan være enda verre, forteller han, en regnstorm vil prelle av på den uttørkede jorden, en oppskrift på flomkatastrofe.

Utseendet på vegetasjonen utenfor og innenfor naturreservatet er slående ulikt. Utenfor spriker døde trærs greiner mot himmelen, som i en bønn. Innenfor, derimot, er det nylig vokst opp nok trær til å gi skygge, mens røttene har holdt på fuktigheten – nok væte til at storviltet dukker opp daglig.

Trærne har ikke funnet frem til reservatet på egen hånd. Gjestene har plantet skogen med egne hender, eller med penger de har gitt til Serenas Mountain Lodge, som har oganisert treplantingen ved foten av Mount Kenya. Mer enn 1 ½ million trær er blitt plantet, godt hjulpet av lokale skolebarn og bønder, avlønnet av Serenas miljø- og velferdsprogram.

Det er en ”vinn-vinn” løsning: Den nye skogen holder liv i mennesker, buskap og vilt. Samtidig gir  Serena sine gjester en sjanse til å være med på noe som, forteller de meg, ”vi vil huske mye lenger enn synet av et neshorn.”

 

Kanskje vil safarituristene i Kenya, vitner til en tørke som verdens fremste klimaeksperter frykter  vil innvarsle en livstruende global overoppheting av kloden for oss alle, også huske synet av noen langt mindre dyr: De smarte, arbeidsomme termittene som bygger sine maurtuer opp-ned, under jorden.

Er det noen som vil takle klimaendringene, må det være dem. De iøynefallende termitthaugene som kaster skygger over savannen, gulbrune pyramider av sand som tårner flere meter over savannen, er ikke maurenes hjem, men deres luftkjølingsanlegg. Ved nærmere inspeksjon ser vi at sandpyramidene er perforert av hundrevis av små hull. I skumringstimen sørger solgangsbrisen for å lufte termittenes underjordiske hjem.

På disse kanter kan besøkende utstyrt med kikkerter og kameraer  åpne for en ny vei ut av fattigdommen når andre, inntil nylig pålitelige leveveier svikter; tørke truer både fiske, jord- og skogbruk.

Lenger sør i Kenya, mot grensen til Tanzania, truer en annen, enda mer vidtrekkende katastrofe: den årlige, enorme migrasjonen av millioner av dyr  i ”savanne-korridoren” mellom de store nasjonalparkene Masai Mara og Serengeti. Dette er klodens største forflytning av sebraer, antiloper og gnu, lett bytte  for savannens  løver og geparder, og krokodiller som venter ved elvebredden . Fenomenet har fått sin fortjente plass på Unescos Verdensarvlite, et natur-aktivum verdt milliarder av kroner.

Det er saftig, nytt gress som disse beitedyrene søker. Men både savanne og skog minsker årlig i Øst-Afrika, som følge av raskt økende  temperatur- og befolkningsvekst. Korridoren blir enda trangere – og tørrere – når stadig flere mennesker velger å pløye opp jorden for å overleve.

 

Turisme kan bare i et visst monn hjelpe de tusener av miljøflyktninger som daglig krysser Kenyas grenser på søken etter vann og føde til sine barn.  Men storslagen natur og eksotisk kultur er og vil i  overskuelig fremtid forbli noen av  Afrikas aller største økonomiske aktiva. Og bærekraftig reiselov, slik den bedrives ved foten av Mount Kenya, viser hvordan naturen kan gi avkastning til lokalbefolknigen på andre måter enn tidligere.

En turistnæring truet av klimaendringer og overbeskatning har begynt å kople de reisendes ønske om sosialt engasjement opp mot akutte, lokale behov for å redusere nød og fattigdom. Hos et raskt økende antall hoteller og safari-camper i Afrika legges investeringer til helse, miljø og utdanning inn i døgnprisen, som går direkte til stiftelser hvis midler er øremerket for disse formålene.

Når reiseliv arbeider sammen med andre næringer kan den gi et fattig samfunn flere bein å stå på. Eller bidra til å redusere omfanget av en naturkatastrofe – som når regnet svikter, selv om ild- liljene i Mount Kenyas skog blusser aldri så rødt.