Eriksen-Thomas-Hylland_author_full

Av Thomas Hylland Eriksen

 

De siste årene har moderniteten satt inn et ekstra gir, og endringene skjer raskere enn noen gang, så fort at vi har mistet tråden i historien om hvem vi er og hvor vi kommer fra.

28. november 2008 fylte antropologen Claude Lévi-Strauss 100 år. Han hadde forlengst sluttet å skrive – faktisk var det nesten seksti år siden utgivelsen av boken mange stadig regnet som hans viktigste, Les structures élémentaires de la parenté (Slektskapets elementære strukturer, 1949) – men han hadde ennå ikke sluttet å tenke.

På hundreårsdagen fikk Lévi-Strauss besøk av president Nicolas Sarkozy, ettersom Frankrike er et land der politikere fremdeles kan øke sin symbolske kapital ved å omgås med intellektuelle. Under den korte visitten bemerket Lévi-Strauss at han knapt betraktet seg blant de levende lenger. Med dette viste han neppe bare til sin langt fremskredne alder og svekkede evner, men også til det faktum at den verden han hadde viet sitt liv til å studere, var praktisk talt borte. Lévi-Strauss’ forfatterskap hadde alltid dreid seg om å forstå hva det innebar å være et menneske, og for å oppnå et troverdig svar, måtte mennesket studeres under så varierende omstendigheter som mulig. Han hentet nesten alltid sitt materiale fra små, skriftløse folkeslag, altså kulturer som er langt mer representative for vår kulturhistorie enn moderne samfunn. Gjennom hele sitt liv – han var kulturpessimist allerede på 1930-tallet – var Lévi-Strauss vitne til at den verden han satte pris på forsvant i stigende tempo, altså en verden av dyptgripende kulturforskjeller.

I den korte samtalen med Sarkozy bemerket Lévi-Strauss at verden nå var for full. Le monde est trop plein. Med dette må han ha ment at den var overfylt av mennesker, deres prosjekter og produktene av deres aktiviteter. Kloden var kort sagt overopphetet. I hans fødselsår hadde planeten totalt 1,7 milliarder innbyggere; verdens befolkning består nå av syv milliarder sjeler, og andelen med mobiltelefon og tilgang til internett øker for hver måned. Uansett hvilken målemetode du benytter for å undersøke forbindelsene i verden, er den eneste mulige konklusjon at flere mennesker er mer forbundet med hverandre enn noen gang tidligere i historien. Det er flere av oss, og hver av oss har dessuten flere forbindelser til omverdenen enn våre foreldre, besteforeldre og fjernere stamfedre kunne drømme om, gjennom forretningsreiser, trådløs kommunikasjon, migrasjon, handel, transnasjonalt politisk engasjement, turisme, utviklingsbistand, utvekslingsprogrammer, investeringer og så videre.

Veksten er eksponensiell på en lang rekke områder, og det som vokser raskest, er ikke verdens befolkning. Andelen mennesker med tilgang til Internett har selvfølgelig steget lynraskt siden 1990, ettersom nesten ingen hadde internett den gangen. Men veksten har skutt fart de siste årene: Så sent som i 2006 regnet man med at bare mellom én og to prosent av afrikanerne (minus sørafrikanerne) hadde tilgang til internett. Høsten 2013 anslås andelen til 15 prosent. Da jeg begynte å skrive om flerkulturalitet, rundt 1990, var det 200 000 innvandrere i Norge. Høsten 2013 er tallet rundt 650 000 (når barn av to innvandrere også regnes med), og kurven for de siste årene peker bratt oppover. I samme periode har byer som Nouakchott i Mauretania og Mogadishu i Somalia, vokst fra et par hundre tusen til et par millioner innbyggere – en tidobling på rundt 25 år.

Eller la oss ta turisme som indikator: Allerede på 1970-tallet snakket kultiverte nordeuropeere nedlatende om at deler av den spanske kysten var blitt ‘ødelagt av masseturisme’. Men i 1975, året da demokratiet ble innført, hadde Spania knapt 15 millioner turister i året. I 2013 kan det bli 60 millioner. Det dreier seg altså om en firedobling på knapt førti år. På verdensbasis regner Verdens Turismeorganisasjon med én milliard registrerte feriereiser i år.

Nettsteder, internasjonale organisasjoner (og internasjonale konferanser og workshops), mobiltelefoner og tv-apparater, privatbiler og tekstmeldinger: Vekstkurvene peker bratt oppover på alle disse – og mange andre – områder. For ti år siden fantes ikke Facebook; denne høsten passerer plattformen 1,1 milliarder brukerkontoer.

Det er ikke slik at all endring akselerer, eller at alt som øker får like store konsekvenser. Selv om veksten i turismen er slående, har den vært langsommere enn veksten i antall tekstmeldinger. Men selv om fenomener som tekstmeldinger og turisme, Facebook og kabel-tv har transformert moderne liv på måter vi bare delvis forstår, er det to endringer som er særlig konsekvensrike for klodens og menneskehetens fremtid: Befolkningsveksten og veksten i energiforbruk.

Ettersom vi nå er syv ganger så mange som vi var ved slutten av Napoleonskrigene, skal ingen bli forbløffet over at vi bruker mer energi i dag. Men faktum er jo at energiforbruket i verden har steget mye fortere enn antall innbyggere. I 1820 brukte hvert individ gjennomsnittlig 20 gigajoules i året. Snaut to århundrer senere er vi oppe i 80, stort sett takket være teknologien som gjorde det mulig å utnytte fossilt brennstoff. Forbruket er alt annet enn jevnt fordelt, og de av oss som lever i rike land, har tilgang til så mye maskinkraft at det tilsvarer at hver av oss skulle hatt 25 slaver.

Denne firedoblingen er i realiteten en 28-dobling, ettersom det er syv ganger så mange av oss i dag. Bivirkningene er godt kjent. De synlige og direkte erfarte er forurensning og miljøødeleggelser. De som både er vanskeligere å observere og mer konsekvensrike, er langsiktige klimaendringer.

Hvis befolkningen ikke hadde begynt å vokse eksponensielt i det 19. århundret, kunne vi nok ha sluppet unna de mest alvorlige bivirkningene av den fossile revolusjonen. Tenkeren og vitenskapsmannen James Lovelock skriver et sted at dersom befolkningen i dag bare hadde vært på rundt én milliard, kunne vi ha gjort det som falt oss inn, uten at planeten hadde fått pustevanskeligheter av den grunn. Tilsvarende går det an å tenke seg, selv om scenariet er urealistisk, at befolkningen ble syvdoblet uten den fossile revolusjonen. I så fall ville klimakrisen også ha vært unngått (men i stedet ville det store flertall av menneskeheten ha levd i en tilstand av konstant og ulidelig fattigdom). I stedet lever vi i en verden der moderniteten har satt inn et ekstra gir, der det er full fart fremover på praktisk talt alle områder.

Vi mangler en overbevisende fortelling om denne verdenen, som gjerne kalles det globale informasjonssamfunnet. Det går ganske enkelt for fort – det har vært anslått at vi opplever 17 ganger så mye i løpet av livet som våre tippoldeforeldre, men uten et forbedret apparat for å fordøye og forstå opplevelsene. Vi har tydelige, pedagogiske historier om overgangen fra jeger- og sankersamfunnet til jordbrukssamfunnet og om den industrielle revolusjon. Så sent som på 1970-tallet fantes en robust og troverdig fortelling, iallfall i vår del av verden, om hvordan vi var blitt dem vi var. Den historien handlet om opplysning og oppfinnelser, utvikling, fremskritt og velferd. Så skjedde det i løpet av få år ting som gjorde både nåtid og fremtid mer usikker.

Hvis det er behov for en datering av overgangen til den nye tid, foreslår jeg 1991. For det første var 1991 året da den kalde krigen endelig ble avblåst. Toblokksystemet som hadde definert etterkrigstiden, var plutselig borte. Den ideologiske konflikten mellom kapitalisme og sosialisme så ut til å ha blitt avløst av den triumferende lyden fra én klappende hand. Hele verdens fremtid så ut til å være en versjon av den nå globaliserte nyliberalismen, altså en hissig og deregulerende variant av kapitalismen med lite sans for statlige inngrep og kollektive løsninger. Imidlertid viste det seg raskt at nyliberalismen ikke leverte varene. Sosial ulikhet vokste, og landene i sør utviklet seg slett ikke langs de linjer man hadde antok, altså på omtrent samme måte som landene i nord. Fattigdommen i Afrika ble ikke borte, og på 1980-tallet sank levestandarden på mesteparten av kontinentet. Andre steder blomstret politisert religion og annen identitetspolitikk opp, stikk i strid med spådommer om at utdannelse og modernitet ville svekke slike, ofte splittende og reaksjonære former for politisk identitet. Krigen i Jugoslavia og folkemordet i Rwanda var påminnelser om at identitet basert på forestillinger om slektskap og avstamning ikke hørte fortiden til, men kunne få grusomme former i en moderne kontekst.

Omtrent samtidig begynte mobiltelefoner og internett å bli utbredt i vår del av verden. Fleksibiliteten var stor: Snart kunne du jobbe hvor som helst og når som helst, men begge disse teknologiene bidro også til fragmentering. Livet begynte å stå stille i rasende fart. Blikket var nå stivt festet på et punkt ca. ett minutt inn i fremtiden. Det var dårlige nyheter for de lange linjer og utviklingens tid.

En lignende fleksibilitet har rammet arbeidsmarkedene og næringslivet, og det er ikke den gode fleksibiliteten som gir alternative handlingsrom, men den dårlige fleksibiliteten som skaper usikkerhet og utrygghet. Firmaer som tidligere skilte mellom kortsiktig og langsiktig planlegging, har sluttet å gjøre det, ettersom alt nå er kortsiktig – ingen vet hvordan verden ser ut om fem eller ti år uansett. For arbeidstagere verden over er den mest merkbare forandringen en fundamental usikkerhet. For noen år siden ble begrepet prekariatet innført i samfunnsfagene, ganske enkelt fordi det var behov for det. Prekariatet er de millioner av arbeidstagere som lever kortsiktig og midlertidig, som ikke aner om de har jobb til neste år. Du finner dem like lett i den norske bygningsbransjen eller ved danske universiteter som på et filippinsk skipsverft. For millioner av mennesker er den nye friheten bare et annet ord for utrygghet.

Det var på 1990-tallet at moderniteten satte inn et ekstra gir, og akselerasjonen har fortsatt i galopperende tempo etter århundreskiftet. At Kina skulle få en ledende rolle i verdensøkonomien har vært spådd i lang tid, men det er først i våre dager at det er i ferd med å skje. De såkalte ‘sosiale mediene’, altså internettet som primært er basert på kommunikasjon og ikke på informasjon, er oppstått i løpet av de siste ti årene. Både Julian Assange og Edward Snowden er barn av en teknologi som ikke fantes i år 2000.

Indikatorene fortsetter å peke oppover. Det meste ser ut til å forandre seg lynraskt, og det er vanskelig å henge med og skape en sammenhengende historie med årsak og virkning, utvikling og indre logikk, av det som skjer. I mellomkrigstiden lanserte sosiologen William Ogburn begrepet om ‘kulturelt etterslep’ (cultural lag). Det viste til at kulturen ‘blir hengende etter’ når det foregår raske endringer ute i samfunnet. Kanskje prøver vi fremdeles fortvilet å bruke forklaringsmodeller fra det tidlige 20. århundret til å forstå det tidlige 21. århundret. Verden forandrer seg lynraskt, men ingen er i stand til å fortelle hvor den er på vei. Det er en oppskrift på usikkerhet, og i en slik tid blir det økt etterspørsel etter enkle svar på kompliserte spørsmål. Fundamentalister av alle slag – fra enkle biologister til religiøse fanatikere – får et stort og takknemlig publikum i en slik tid. Når det er bevegelse på alle kanter, blir behovet for stabilitet merkbart.

Verden etter 1991 er en overopphetet verden, fremfor alt preget av friksjon og spenninger. Nettverkene som forbinder oss er tettere, raskere og mer konsekvensrike enn i noen tidligere tid. Den transnasjonale islamistbevegelsen, den grønne bevegelsen og systemkritikere som ATTAC og Occupy er alle forsøk på å vise at en annen verden er mulig, samtidig som de minner oss om at akselerert endring er en realitet og at globaliseringen ikke er et teselskap. Hastighet krever plass, og trafikken begynner å tette seg til på de globale motorveiene. Det er heller ikke alltid enighet om trafikkreglene.

Hastighet skaper varme; i fysikken er de to synonymer. Når vi snakker om at en person er utbrent, er metaforen følgelig treffende: Han eller hun har gjort for mye for fort. Men varmemetaforen brukes også på andre områder. Når aksjemarkedet krasjer, snakker finansfolk om ‘nedsmeltning’ (meltdown), og når prisutviklingen er for rask, snakker de om behovet for å ‘kjøle ned økonomien’. Opptøyer og voldelige demonstrasjoner knyttes gjerne til overopphetede følelser. Endelig er klimaendringene forbundet med overoppheting på to måter: Temperaturen i verden stiger, og årsaken er akselerert endring, særlig med hensyn til energiforbruk.

Kanskje dette er forklaringen på at global oppvarming i løpet av kort tid er blitt en sentral fortelling om vår tid: Den passer inn i de andre hovedfortellingene vi har. Ved å rette søkelyset mot varme som utilsiktet bivirkning av moderniteten, passer fortellingene om global oppvarming som hånd i hanske med de andre fortellingene om vår tid. De fungerer som en naturvitenskapelig variant av historiene om etniske, religiøse og kulturelle friksjoner, den urbane befolkningseksplosjonen og en teknologiutvikling som er ute av kontroll.

I øyeblikket kan det virke som om den mest troverdige fortellingen om vår samtid handler om tapet av kontroll, fundamental usikkerhet og retningsløs, akselerert endring. Det er et usedvanlig dårlig utgangspunkt for en fremtidsvisjon, og kanskje det er derfor samtidens politikere konkurrerer om visjonsløshet.

En alternativ fortelling, som både gir mening til samtiden og peker fremover, må løse overopphetingens fundamentale dilemma, nemlig motsetningen mellom vekst og bærekraft. Kloden må kjøles ned, både bokstavelig og billedlig. Først da kan vi fortelle historier om fremtiden som både er nødvendige, troverdige og optimistiske.

Thomas Hylland Eriksen leder forskningsprosjektet ‘Overheating: The three crises of globalisation’, http://www.uio.no/overheating.