pål w. lorentzen

Av Pål W. Lorentzen

Grunnlovens nye miljøparagraf kan bli et avgjørende bidrag i omstillingen til lavutslippssamfunnet, skriver Pål W. Lorentzen.

Den 13. mai foretok Stortinget den mest omfattende modernisering av Grunnloven siden 1814. De sentrale menneskerettigheter, med hovedvekt på de sivile- og politiske, ble løftet inn og fikk sin plass i et eget kapittel i vår Grunnlov.

Miljøbestemmelsen i Grunnloven § 110 b, vedtatt av Stortinget i 1992 og beskrevet som en menneskerettighet, ble også strammet inn. Den ble gitt en ny plass, som § 112, i Grunnlovens rettighetskapittel, kapittel E.

Kort sagt: Den tydeliggjøring og innskjerping av miljøkravene som Grunnloven § 112 representerer, kan bli et avgjørende bidrag til Norges omstilling til et lavutslippssamfunn – til ”det grønne skiftet”. Bestemmelsens tredje ledd er setningen som kan forandre Norge. Ikke uten grunn karakteriseres § 112 allerede som ”Grunnlovens viktigste rettighets­bestemmelse”.

En tydeligere bestemmelse

I ny språkdrakt og med ny plassering fikk Grunnloven § 112 den 13. mai dette innhold:

”Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Gjennom tredje ledd har Stortinget tydeliggjort og operasjonalisert bestemmelsen. Det gir den trolig en øket slagkraft. Det innebærer blant annet at staten nå har fått

   en rettslig handleplikt i miljø- og klimaspørsmål.

   et rettslig ansvar for at miljøprinsippene blir gjennomført, dvs. også etterlevd og fulgt opp i praksis.

Bestemmelsen innebærer at borgerne har et rettslig krav på å få sine miljørettigheter respektert og etterlevd. I dette ligger også respekt for andres tilsvarende rettigheter og anerkjennelse av gjensidige – og felles forpliktelser.

Unnlatelse gir ansvar

§ 112 innebærer materielle begrensninger og spesifikke saksbehandlingskrav for utslipp av klimagasser. Særlig interessant – og viktig – blir bestemmelsens gjennomslagskraft overfor den fossile energisektoren.

Det oppstår også interessante spørsmål om miljøprinsippenes rekkevidde i en rent lokal kontekst. Nettopp fordi rettighetene knytter seg til enhver, dvs. hver og en av oss hvor han/hun måtte befinne seg, kan det ikke utelukkes at § 112 vil kunne påberopes i forhold til lokale naturinngrep eller forurensingsskader.

Norske myndigheter må – i den utstrekningen det ikke allerede er gjort – tydeliggjøre og operasjonalisere miljøkravene i alle ledd av offentlig virksomhet. Det vil i dagens klimasituasjon være lite rom for slinger i valsen. Unnlatelser ved å iverksette adekvate tiltak vil være ansvarsbetingende.

 

Brundtland-kommisjonens prinsipper

Grunnloven § 112 bygger på anbefalingene til Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen) som i sin rapport i 1987 utformet 7 prinsipper for bærekraftig utvikling. Disse lyder slik:

”Statene er forpliktet overfor egne borgere og andre stater til å:

       Opprettholde økosystemer og beslektede økologiske prosesser som er livsviktige for at biosfæren skal funksjonere.

       Opprettholde biologisk mangfold ved å sikre overlevelsen til og fremme beskyttelsen av alle arter innen flora og fauna i deres naturlige leveområder.

       Overholde prinsippet om optimalt bærekraftig utbytte i utnyttelsen av levende naturressurser og økosystemer.

       Forhindre eller stanse betydelig forurensning av eller skade på miljøet.

       Fastsette de nødvendige standarder for miljøvern.

       Gjennomføre eller kreve forhåndsvurderinger for å sikre at nye omfattende tiltak, prosjekter og teknologier bidrar til en bærekraftig utvikling.

       Offentliggjøre all relevant informasjon straks i tilfelle av skadelig eller mulig skadelig utslipp av forurensende stoffer, spesielt radioaktive utslipp.”

Stortinget var 13. mai oppmerksom på at det var en spenning mellom miljøbestemmelsens egentlige formål og dens sterkt begrensede gjennomslagskraft i praksis. Dette ønsket alle partier – Fremskrittspartiet unntatt – å gjøre noe med. Stortingsflertallet fant å ville innskjerpe enkeltindividets rettigheter – og myndighetenes forpliktelser, ved innføring av et nytt tredje ledd i miljøbestemmelsen.

§ 112 kan vise seg å bli et kraftfullt verktøy i miljøets og klimaets tjeneste.

 

//
Pål W. Lorentzen er styreleder i Norsk Klimastiftelse.

__________________________________________