hessenAv Dag O. Hessen / Foto: UiO

 

Mennesket er et optimistisk vesen som stort sett satser på at ting går bra. Det er i utgangspunktet ingen dum egenskap, men når optimismen glir over i fornektelse og en passiv drift nedover elva mens vi hører fosseduren i det fjerne, når vi med skylapper og mot bedre vitende følger det samme spor vi har fulgt, da er ikke optimismen lenger konstruktiv.

IPCC har nettopp lansert (31.3) nok en rapport som slår fast at rett nok går verden sin skjeve gang, men den blir miljømessig stadig skjevere. I økende grad flyttes blikket fra det magiske 2-graders scenariet til en diskusjon om hva som vil skje ved 4 grader som nå ikke lengre framstår som komplett utenkelig. Og da snakker vi om 4 graders økning i globalt gjennomsnitt, et gjennomsnitt som dekker ekstremer og katastrofer av mange valører. Jeg er full av beundring for hva menneskeheten har oppnådd av innsikter, oppdagelser og oppfinnelser og tenker at vi har grunn til å ha en viss stolthet av oss selv som et moralsk bevisst vesen (selv om også her er det slik at ånden er villig, men kjødet er skrøpelig). Men et filantropisk menneskesyn settes på prøve overfor vår kollektive, forbruksorienterte kortsiktighet. Vi kjøper og kjører de biler vi har råd til, og ”unner” oss de flyreiser – og annet – vi har lyst på. Og vi gjør dette med åpne øyne og en erkjennelse av klimaproblemene med den ene hjernehalvdelen, men ikke den andre. Vår kollektive schizofreni går også på det Daniel Kahnemann omtaler som raske og langsomme tanker, impulser og øyeblikkets preferanser kan – i gode stunder – overstyres av pannelappens rasjonelle sanksjonering. Det vi gjerne kaller fornuften. Og fornuft og intellektuell rasjonalitet er, sammen med en normativ moral, det menneskelige adelsmerke, men det har sine åpenbare begrensninger. Vi forstår og vi vil, men vi får det ikke til – trolig fordi vi ikke vil nok, eller fordi vi styres av flere viljer.

Denne individuelle eller kollektive schizofreni er satt i system gjennom en nasjonal schizofreni som kommer til syne på mange plan og mange typer av doble og motstridende budskap: Regnskogsmilliarder på den ene siden – oljefondets investering i hogst- og palmeoljeselskaper på den andre, bekymringsmeldinger om klima på den ene siden – full gass i oljeutvinningen på den andre, retorikk om behovet for overgang til fornybar energi på den ene siden – investeringer i kull og olje på den andre, fromme ønsker om reduserte klimagassutslipp på ene siden – tilrettelegg for økt bil- og flytrafikk (prognoseslaveriet) på den andre, osv.

Er dette politisk uvitenhet, politisk dumskap, politisk sløvhet eller rett og slett politisk feighet? Litt av alt, muligens, men mest av alt at også politikk synes å være mer administrasjon enn visjon. Roret er låst på stø kurs, og i dette bedagelige farvann drifter kaptein, mannskap og passasjerer i gjensidig, lykkelig neglisjering av fosseduren i det fjerne. For vi, passasjerene på første klasse, vi vil fortsette å leve på første klasse. Vi mener også at noen bør gjøre noe – bare ikke jeg, og at noe bør gjøres – bare ikke her, og at miljø er viktig, det må bare ikke koste eller kreve noe. Vi vil være i fred og velge de sannheter som behager mest. Og i styrhuset ønsker man også mest av alt å la de fornøyde passasjerer i fred, og fremfor alt vil man unngå moralisme.

 

Miljønihilisme?

Etter tre tiår med stø kurs er det to posisjoner man kan innta, enten at verken pisk eller gulrot fungerer, og det går til helvete likevel. Den andre er den velprøvde, men heller ikke særlig suksessfulle konklusjonen at situasjonen er bekymringsfull, ja sågar svært bekymringsfull, men ”vi skal klare dette”. Den første, nærmest nihilistiske holdninger føles heller ikke meningsfull, spesielt om man fortsatt vil heve sin røst i debatten. Den minner om det ironiske ved Peter Wessel Zapffes livslange innsats for å forklare at alt er meningsløs, samt hans anti-teistiske argumentasjon mot en ikke-eksisterende gud. Dermed må man søke balansen mot det håpefulle allikevel, og satse på at helvete kan gjøres såpass kjølig at det kan holdes ut. Det er faktisk en reell posisjon, vi går ikke nødvendigvis utfor fossen med drukning til følge, men vi – og kloden – kan mørbankes til det nesten ugjenkjennelige.

Faktabasert skremsel skal ikke undervurderes, selv om det er et negativt. Det virker ikke på alle, men på tilstrekkelig mange. En forutsetning er imidlertid at det angår MEG. Dermed slutter man å røyke, velger bort palmeoljeprodukter (mest fordi det oppfattes som usunt, mindre fordi de fortrenger tropisk skog) og skyr ingen kostnader og anstrengelser i kampen mot sykdom, aldring og fett. Og her ligger noe av problemet. Jeg har til gode å se en Dagbladoverskrift av typen ”slik kan DU redde kloden”, bare varianter av ”slik kan DU redde DEG SELV”. Og selv om en evolusjonsbiolog er ubehagelig klar over individets fremskutte posisjon fra naturens side, så har jeg-fokuset også fått drahjelp av kulturen og tidsånden. Godene mine engasjerer meg, mens regningen skal tas av andre. Det er det kjente eksternalitetsprinsippet; den miljømessige regningen etter festen skal tas av andre i tid og rom – på trygg avstand fra egen interessesfære.

Om du lurer på hvorfor budskapet ikke går inn, hvorfor vi ikke gjør mer når vi vet så mye og så videre, er det verdt å ta en titt på underskogen av anonyme innlegg etter enhver klimakronikk. Koker man bort det som er ren sjikane og god-dag-mann-økseskaft-synspunkter, destilleres fram to hovedargumenter: 1)”vi vil ikke tilbake til steinalderen” og 2) ”temperaturen har ikke steget de siste 10 årene”.

Til det første er å si at ingen vil det. Det er også en del av den menneskelige essens å ville se videre, finne opp nytt, gå videre. Stagnasjon oppfattes ikke som meningsfullt. Faktisk er poenget at det er vi som hever røsten mot stø kurs som er de progressive her, mens stø kurs er fantasiløs stagnasjon. Mer liv, men mindre ressurser. Til det andre er å at akkurat den samme argumentet ble i sin tid brukt mot de som hevdet at ozonlaget var i fare. Naturen er ikke lineær, ingen klimamodell kan treffe eksakt, men trenden er klar og ytterst bekymringsfull. Men slik er også menneskets kortsiktighet; baksiden av tre gode skisesonger i Nordmarka er at klimatrusselen med ett synes uendelig fjern og irrelevant.

Mennesket er eneste art som spør etter mening. Om vi visste at vår planet ble truffet av en total-ødeleggende meteor i morgen ville all normal aktivitet føles meningsløs, og her er faktisk en forskjell på individ og fellesskap. Om jeg visste at dette var min siste dag, ville det allikevel for de fleste gi et element av mening å bruke dagen til noe godt for menneskeheten. Men hvor lengt fram må man regne vår eksistens for at det skal gi mening? Livet har eksistert i 3.8 milliarder år, menneskeliknende hominider ca. 1 million år, oss selv, Homo sapiens, i over 100 000. Og planeten har huset oss under relativt trygge klimatiske betingelser disse 100 000 årene. Da Charles Keeling startet med sine CO2-målinger på toppen av Muana Loa på Hawaii i 1958 var CO2-nivået 317 ppm. Da hadde det allerede steget fra det førindustrielle nivået på 280 ppm. I mai passerte vi – trolig for første gang på 5 millioner år, det vil si omtrent da mennesket og sjimpansen skilte lag, 400 ppm. Om få 10-år er vi ved 560 ppm, en dobling av førindustrielt nivå, Jeg vil, i løpet av det korte tidsglimt mitt liv representerer, trolig oppleve en dobling. Mine barnebarn har gode (?) sjanser til å oppleve 1000 ppm om mindre enn 100 år. Hvor mye er 100 år, og hvor mye er 3 generasjoner? Og ja, livet vil nok klare seg. Mye mulig vi også, men det er forskjell på et liv og et godt liv. Hvor mye er 1000 ppm? Hvor mye er 1000 år? Tenk tilbake. 1000 år er kanskje 40 generasjoner, ikke engang tilbake til vikingtiden. Tenk på det, og tenk på at DU faktisk kan gjøre noe.

 

110b

Da vi i sin tid diskuterte etiske retningslinjer for forskning innen naturvitenskap og teknologi landet vi på det radikale standpunkt at forskning bure ha som et etisk mandat å bidra til bærekraft, ikke bare unngå å undergrave den. Grunnlovens § 110 b innledes som kjent med at: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares…”. Kanskje det burde stått at enhver har en pligt til å bidra til dette edle formål også. En plikt som måtte omfatte de tre elementer som må samordne samvirke for å få dette til: Politikk, produksjonsapparet, altså industri og kapitalmarked, inkludert SPU – og DU.