ER DET FOR SENT?

Av Arne Johan Vetlesen

«Å endre skadelig atferd vil kreve en konfrontasjon med de kreftene som så langt har utgjort en uhellig allianse mot endring. Konfliktnivået vil øke, konfliktlinjene vil bi tydeligere – både de som går mellom ulike land og regioner, og de som går tvers gjennom hver og en av oss.»

Målinger i juli 2015 viser at mengden CO2 i atmosfæren har passert 400,74 parts per million. De totale utslippene i verden økte med 1,4 % i 2012. Trenden som avtegner seg peker ifølge forskere mot en temperaturøkning på mellom fem og seks grader celsius innen 2100.

Når ledere fra 120 land ble enige om en målsetting om å stanse temperaturøkningen ved maks to grader i København i 2009, så var det fordi en stigning utover dette vil innebære at store områder av kloden blir ulevelige for mennesker. Dersom økningen overgår to grader, taler mye for at positive feedbackmekanismer vil slå inn, med såkalt ”runaway climate change” som resultat.

 

Det vil da finne sted en reversering av karbonsyklusen: i stedet for å absorbere CO2 vil vegetasjon og jordsmonn begynne å slippe det ut i massive kvanta. Idet jordsmonnet varmes opp, arbeider bakteriene stadig hurtigere med å bryte ned karbonreservene som er samlet der, og slipper det så ut i atmosfæren som karbondioksid (CO2). Hva verdenshavene angår vil likeledes varmere vann absorbere mindre CO2; større mengder vil dermed samle seg i atmosfæren og følgelig intensivere den globale oppvarmingen. I tillegg kommer varmeutslippene fra verdenshavene. Hurtigsmeltende isbreer vil som følge av temperaturstigningen skape flom, senere etterfulgt av tørke som vil avskjære tilgangen til vann i store regioner. Når matproduksjon blir en umulighet, tvinges de berørte befolkningene til å begi seg på vandring til områder som (ennå) er mindre ødelagt av klimaendringene.

 

De tiltakende og stadig mer observerbare endringene i klodens økosystemer i løpet av de siste årene har fått forskere til å erklære at vi har trådt inn i en ny tidsalder: antropocen. Jorden er på vei ut av den geologiske epoken kalt holocen, betegnelsen på tiden eter siste istid. Overgangen til antropocen skyldes ”det preg mennesket setter på det globale miljøet”, et preg som nå er blitt ”så omfattende og aktivt at det tilsvarer noen av de mektigste naturkreftene i sin innvirkning på hvordan Jordsystemet fungerer” (Steffen et al. 2011).

Det er selvsagt ikke historisk nytt at menneskelig aktivitet skaper så store ødeleggelser at hele befolkninger drives på flukt. Hittil har dette i regelen skjedd som en konsekvens – ofte en tilsiktet sådan – av krigshandlinger. Skiftet fra holocen til antropocen innebærer imidlertid noe nytt ved at slike fraflyttede områder ikke vil være overtakbare for den seirende part – områdene vil rett og slett være ubeboelige for mennesker, uansett hvor de plasserer seg langs en politisk, sosial eller økonomisk konfliktlinje. Det handler ikke (lenger) om at en gruppe mennesker ødelegger for en annen. I stedet handler det om at mennesket som art ødelegger sine egne livsbetingelser som art.

 

I den grad konflikt- og krigsmetaforen kan brukes, angår den ikke relasjonen mellom ulike grupper mennesker – knyttet til land, der en gruppe fordrives, den andre overtar; den angår i stedet selve relasjonen mellom mennesket som art på den ene side, og alle andre arter på den andre, eller enda mer basalt: relasjonen mellom mennesket og jordkloden. Hva det handler om er den ene artens ødeleggende innvirkning på kloden, på selve livsbetingelsene for denne arten selv så vel som for alle andre som den økologisk deler kloden med. Uten en økologisk intakt klode, uten en uskadd biosfære, intet liv for menneskearten. Ved å påføre kloden så store skader som det dreier seg om ved en reversering av karbonsyklusen, vil ødeleggelsen av kloden på sikt medføre menneskehetens indirekte selvmord. Det kan virke som et paradoks: epoken der mennesket erklærer seg overlegne alle andre arter – hva rasjonalitet, verdi og makt angår – vil med stor sannsynlighet vise seg som epoken der mennesket møter konsekvensene av sitt artsmessige, moralske og maktmessige overmot i form av sin egen undergang. I stedet for å konsolidere sin egen eksistens, i illusjonen om at denne eksistensen er hevet over og er uavhengig av andre arter og andre former for liv, fører menneskehetens gjennomførte hybris til undergravingen av de livsbetingelsene som alene kan gi arten – oss – en fremtid.

 

Den britiske fotografen Nick Brandt har de siste tretten årene dokumentert det forsvinnende dyrelivet i Kenya, Tanzania og Rwanda. Sommeren 2013 var hans utstilling å se i norske byer. Bakteppet for Brandts inntrykksfulle svart-hvitt fotografier av brølende løver og badende neshorn er følgende fakta: hvert år dør over 30 000 elefanter, tilsvarende 10 prosent av bestanden, bare for elfenbenets skyld. På svartebørsen er hornet fra neshornet dyrere enn gull og i løpet av de siste 20 årene har løvebestanden blitt redusert med 75 prosent. Markedslogikken har sjelden vært tydeligere i sin pervertering av verdi: Jo færre elefanter, løver og neshorn som er igjen, desto høyere pris på hvert individ; og jo høyere pris, desto mer intensivert jakt.

«Lions head to head». Masai Mater, 2008. Photo: © Nick Brandt. All rights reserved. 

Den som trodde at statusen som sjelden eller sågar utrydningstruet art ville bidra til å styrke sjansene for bevaring, har ikke forstått hvordan loven om tilbud og etterspørsel fungerer, det være seg på et legalt eller illegalt marked: i praksis er det tvert om, i en logikk der det siste eksemplaret vil være det mest verdifulle av dem alle så lenge vi med verdi mener – og praktiserer – pengeverdi: en drept elefant er mer verdt enn en levende. At det er irrasjonelt å drepe det siste eksemplaret for den som vil tjene penger på horn og elfenben, spiller ingen rolle i en markedspraksis som rendyrker kortsiktig egenvinning fremfor langsiktig forvaltning.

 

Like fullt blir det galt å gi rike bakmenn eller fattigere lokale snikskyttere skylden for at det bare er 20 000 løver i Afrika i dag, mot 80 000 for tyve år siden; eller for at det nå finnes knapt 2000 tigere i vill tilstand på verdensbasis, mot 100 000 for hundre år siden. Det er to systematiske årsaker til at bestanden av ville dyr i Afrika, så vel som på andre kontinenter, har stupt såpass sterkt de siste tiårene: klimaendringer og tap av habitat. Analytisk bør disse to årsakene holdes fra hverandre – i debatter blandes de ofte sammen. Dyrenes habitat forsvinner – krymper, fragmenteres – som følge av ekspansjonen av menneskelige aktiviteter: infrastruktur (særlig veibygging) boligbygging, næringsvirksomhet som innebærer intensivert utnyttelse – les tapping (kalt ”produksjon” og feiret som økning i BNP) – av naturressurser.

 

Slik ekspansjon inn i dyrs leveområder er en helt tilstrekkelig årsak til at deres antall går ned, at de drives på flukt, skjønt ofte uten noe økologisk egnet sted å gå til. Overutnyttelse av stedfaste naturressurser, overdreven jakt, krymping av leveområder som følge av avskoging: slike faktorer har truet ville dyrs livsvilkår i uminnelige tider. Det nye i vår tid er hvordan ekspansjonen med tilhørende overutnyttelse både bidrar til å frembringe og deretter kausalt går hånd-i-hånd med menneskeskapte klimaendringer: når hele regioner må oppgis som habitat for mennesker, skapes økt press på utnyttelsen av naturressursene i regioner som fremdeles – enn så lenge – er levelige; og i den grad utnyttelsen det er tale om innebærer fossile energikilder som olje og kull, vil den i sin tur forsterke den igangsatte temperaturøkningen. Slik oppstår en ond spiral.

Hvordan komme ut av denne onde spiralen? Det sies ofte at dommedagsprofetier ikke fører til økt engasjement og at ”apokalyptiske” beskrivelser bidrar til avmakt og apati, altså det motsatte av det avsenderne ønsker. Bedre da å være løsningsorientert, slik at folk kan oppleve at de gjennom endret atferd faktisk kan gjøre en forskjell.

 

Slik jeg ser det må løsningsorientering forutsette årsaksorientering. Vi må identifisere årsakene til problemet for å kunne løse det.

 

I offentlig debatt fremstilles klimasaken ofte som ”komplisert”, gjerne med referanse til at forskerne ikke har nådd full konsensus, at det et utall faktorer inne i bildet (i et stort spenn fra det fysiske til det kulturelle og ideologiske), at nasjonale tiltak vil komme til kort fordi problemet ikke kjenner landegrenser, og så videre. Den påståtte kompleksiteten er i ferd med å bli et dogme, og jo flere som tror på det og handler – eller venter med å handle – deretter, desto mindre tid har vi igjen til å løse problemet som bare vokser i mellomtiden.

«Abandoned Ostrich Egg», Ambroesli 2007. Photo: © Nick Brandt. All rights reserved

Det er nødvendig å skjære gjennom og si som så: De tilgrunnliggende årsakene til problemet er svært enkle. Det som har skapt problemet er en viss type menneskelig atferd. For å løse problemet må atferden som forårsaker det, og for tiden forsterker det, begrenses eller opphøre. Dette kan skje ved regelrett å forby atferden, eller mer indirekte ved å gjøre den mer kostbar.

Hvis vi ser på nordmenns atferd i et klimaperspektiv, er den atferden som handler om antall flyreiser per person per år et hovedproblem. Denne atferden har økt markant de siste årene, til tross for allmenn enighet om at den bidrar til økte CO2-utslipp. Samtidig med økt kunnskap om hvor skadelig denne atferden er, har den blitt mer og mer utbredt: nordmenn har på tyve år flerdoblet antallet flyreiser for ferieformål til fjerntliggende destinasjoner. I stedet for å bidra til at atferden opphører eller begrenses fordi den er så skadelig, har myndighetene tillatt en utvikling der det blir stadig billigere å fly, samtidig som det blir stadig dyrere å reise kollektivt og miljøvennlig (for eksempel med tog). Det samme gjelder for godstrafikken: vei overtar for jernbane, i stedet for omvendt. I butikken venner vi oss til at økologisk melk er litt dyrere.

Årsakene er ikke kompliserte. Men vanskelighetene med å få gjort noe med dem – endret den skadelige atferden – synes uoverkommelige. Grunnene til at det er slik, er ikke spesielt kompliserte, men til gjengjeld er de svært mangeartede: de dekker hele spennet fra aktører som ser sin økonomiske egeninteresse truet ved å forby eller begrense skadelig atferd, til påvirkningen fra reklame- og konsumkultur som knytter lykke og vellykkethet til høyt forbruk, og til dypt forankrede overbevisninger om at alt ikke-menneskelig liv kun er midler til menneskelige formål, siden mennesket alene har verdi i seg selv. I tillegg til disse faktorene av økonomisk, politisk og kulturell art kommer psykologiske, inklusive ubevisste: jo mer alvorlig situasjonen blir, desto større blir behovet for å unngå frykt og engstelse ved hjelp av fortrengning og benekting; og jo lenger man benekter faren og følgelig lar være å handle for å minske den, desto større vokser den. Her ser vi den onde spiralen i dens psykologiske til forskjell fra fysiske utgave.

Motkreftene mot å gjøre den atferdsendringen som trengs er som vi ser sterke og praktisk talt allestedsnærværende i samfunnet vårt. I form av psykologiske forsvarsmekanismer mot ubehag er de også ubevisste så vel som bevisste, intrapsykiske så vel som kulturelle. Å endre skadelig atferd vil kreve en konfrontasjon med de kreftene som så langt har utgjort en uhellig allianse mot endring. Konfliktnivået vil øke, konfliktlinjene vil bi tydeligere – både de som går mellom ulike land og regioner, og de som går tvers gjennom hver og en av oss.

 

Vil industrien legge om i tide og la minst to-tredjedeler av de uutnyttede petroleumsressursene i verden bli liggende urørt, eller vil bransjen tvert imot bli enda mer skadelig ved å intensivere jakten på de siste fossile energikildene, innebefattet de som inntil nylig var utilgjengelige? Per i dag tyder mer på det siste enn det første, dessverre. Men en åpenlyst anti-bærekraftig industri vil pådra seg sterkere motstand enn før; den er en motkraft mot nødvendig endring som selv vil utløse motkrefter, ventelig sterkere desto mer entydig skadelige konsekvensene er for berørte mennesker og habitater. Motstanden som vekkes vil være lokalt forankret – det er våre elver som forurenses, våre naturområder som ødelegges -, men den vil anta mer og mer global karakter fordi skadene vil være verdensomspennende.

 

Tydeliggjøringen av det totalt uvettige vil skje samtidig med en forsterket motstand og i et kappløp med tiden. Stadig mer står på spill, og vi har stadig mindre tid igjen til å endre kurs. Men det er mulig.

 //

Skriftaksjonen «På vei til Paris» er en serie med artikler, essays og dikt som Forfatternes klimaaksjon gjennomfører med støtte fra Fritt Ord. Vi har i invitasjonen bedt forfattere og journalister om å reflektere over FNs klimarapporter, direkte eller indirekte. Aksjonen skal pågå frem til oktober og avrundes med et stort arrangement 22.10 på Litteraturhuset i Oslo. Red.