Av Nils Chr. Moe-Repstad / Foto: Alf Solbakken

MoeRepstadNilsChristian2009

 

Fem menn halshugget med motorsag

hodene avlevert familiene

med kuken og ballene skjært av

og stappet inn i kjeften

 

skal jeg si at jeg er glemt?

men hentes frem igjen av lungene

at kartellenes bestialske drap

er avhengig av lungene

luftsammensetningens presisjon:

et urgammelt mirakel

 

Mexico city er en massemorder

årmillioners perfeksjon er noen tiårs rovdrap

det er luften, det er lungene

førti millioner lunger:

«den varmeste dagen i byens historie

blir hundre tusen funnet drept

med et eksosrør i munnen»

 

sånn dør vi: den massive forandringen

av noen grader, ubalansen, at vi på et nanosekund

ikke kan bestemme oss for å lukte på syrinene

 

vi er for unge for denne dødeligheten

universenes langsomhet, universenes hurtighet

vulkanene, istidene, ursuppen så tilfeldig, nøyaktig

at måler du temperaturen og differansen

i fem våpens munningsflamme

er vi alle døde av et skudd i hodet

en stjernes død, volden utenfor verden, utenfor byen

tryggheten når du stryker et barn over kinnet

eller kapper hodet av det, er den samme

«ikke glem å puste»: det står et tre utenfor

med lunger på utsiden

jeg skal kutte det ned med motorsag, for jeg vil se

havet, jeg vil se det gjennom varmedis hele året

så jeg kutter ned en hel allè og brenner høst, vinter og vår

 

jeg kutter greinene, jeg kjenner denne familien

pilefamilien, alleenes familie:

bygatene, torgene, avenyene

holdt du pusten lenge, er du ikke, puster du litt

bare litt, er du levende

 

volden og miraklene, og gjennom miraklene

katastrofer og de livgivende katastrofene

 

om jeg kutter vingene av alle fuglene

ser jeg havet enda bedre, om havet forsvinner

ser jeg havet mye bedre

 

om atmosfæren ikke var atmosfæren

helt nøyaktig