Rudi ny

Av Rudi Kessel – Publisert 17. februar 2014

Nok en gang er det gigantiske vinterjippoet i gang.

Nok en gang er ufattelige ressurser – i form av både energi, penger, areal og tid – brukt på «festen».

Nok en gang har titusenvis av mennesker reist (dvs. fløyet) over kloden for enten å delta eller å se på.

Vi later som om alt er som før.

Men det er ikke det.

Temperaturen stiger. Det har den gjort i mange år.

På forskning.no leser vi at de eventuelle vinterlekene i Oslo i året 2022 etter all sannsynlighet blir de siste for Oslos vedkommende. Etter dette blir det for varmt for snø og is. Da vil selv snøkanoner ikke hjelpe.

Teoretisk kan man «redde» vinterlekene med enda mer effektiv, kraftfull (og dyrere) teknologi. Dubai, der sommertemperaturene gjerne er godt over 40ºC, har som kjent sin kunstige slalåmbakke. Kanskje vinter-OL kan legges til Dubai? Det meste går jo an! Men ikke uten sinnssyke, og skremmende omkostninger. Sotsji og Dubai utgjør samme galskap, her er det bare en gradsforskjell. Til slutt vil teknologien måtte strekke våpen, for mot naturen taper den i lengden. Synd at det da er for sent.

Det ligger en besk ironi i at vinterleker – med sin klimaødeleggende profil – er med på å punktere sin egen eksistens. I dette scenarioet blekner de vakre honnørordene, som «kulturarv» og «fredelig kappestrid».

Det er dessuten et regelrett mysterium at stat og kommune i Norge vil bruke usannsynlig mange penger på noe som faktisk er et privat arrangement. Det er vanskelig å finne en parallell til slike bevilgninger. Normalt vurderes private arrangementer opp mot deres samfunnsmessige nytte før man bevilger.  Men her bevilger kommunestyrer, storting og regjering – med begeistret applaus fra kongen – astronomiske summer, som om de hadde en hemmelig kilde å øse av.

OL i Lillehammer i 1994 blir ofte trukket fram som en ubetinget suksess og denne suksessen skal vi altså prøve å gjenta. Men skyldtes suksessen ikke først og fremst at Norge fikk mange gullmedaljer? I så fall var det ingen suksess for andre, «tapende» nasjoner. Forskning.no peker på noe som kaster et interessant lys på 1994-suksessen: «En kanadisk-østerriksk studie (…) slår fast at suksess med et OL-arrangement i stor grad henger sammen med godt vær, mens arrangørene trekker frem dårlig vær som en av de største utfordringene.»

Verden trenger ingen olympiske leker av de gigantiske dimensjonene som nå er blitt vanlig, eller bedre: jorden, tåler det slett ikke.