Fukuyama gjenreiser klasseanalysen

Av Eivind Trædal

 

Er du av typen som liker å sitte inne og lese stormannsgale makrohistoriske verker når sola skinner? Eventuelt på stranda, så lenge det ikke kommer sand i Kindelen? Du er ikke aleine, og heldigvis kommer det stadig nye storverker. Jared Diamonds «Guns, Germs and Steel» og «Collapse» har blitt obligatorisk lesning for de politisk kyndige. I sommer gjaldt det å skumme tilstrekkelig av Thomas Pikettys «Kapitalen i det 21. århundret». Og her kommer altså endelig en ny bok i «Political order»-serien til Francis Fukuyama. Gefundenes fressen! Men for hvem? For alle oss akterutseilte fjols som stadig tror stater har en viktig rolle å spille i samfunnsutviklinga, og kanskje særlig for venstresida.

Et av Fukuyamas hovedoppdrag er å vise oss de utviklingstrekkene som kan forklares på tvers av de materielle forutsetningene, gjennom utviklingen og samspillet mellom deres institusjoner. Men makrohistoriske storverk duger naturligvis til mye mer enn å forstå utviklingen over hundrevis av år. De gir også viktige innspill til dagsaktuelle debatter, og retorisk ammunisjon, som kanskje spesielt vil komme venstresida til gode, ikke ulikt Piketty. Jeg tillater meg å komme med noen eksempler.

 

«Political order…» er et viktig innspill i de ideologisk betente debattene om offentlig og privat eierskap. Fukuyama fastslår tidlig at en velfungerende stat og tilhørende institusjoner er avgjørende for stabilitet og utvikling, uavhengig av ideologisk overbygning. Han viser at bruken av offentlig eller privat sektor like gjerne er et pragmatisk som et ideologisk spørsmål.

Dette er et saksfelt norske statsvitere lenge har slitt med å formidle. Det finnes goder som privat sektor gjør mindre effektivt enn offentlig sektor, som nasjonal sikkerhet, utdanning, gatelys på veiene, og helsevesen. Det finnes økonomiske og prinsipielle argumenter for å overlate andre tilbud til markedet, som potetgull, frakker, rørlegging eller taxier.

Staten gjør ikke automatisk alle oppgaver dårligere enn privat sektor, men en dårlig stat gir dårlige tjenester, og vil trolig i samme slengen ikke kunne understøtte et velfungerende marked. En svak stat uten evne til å sikre borgernes trygghet, grunnleggende infrastruktur og utdanning, som Nigeria, bør ikke hefte seg opp i langvarige debatter om hvorvidt privat eller offentlig sektor er best egnet til å løse landets problemer – ingen av sektorene fungerer dersom ikke staten fungerer.

 

Dette er et viktig budskap for mange utviklingsland. Fukuyama går langt i å kritisere den typen nyliberale hurtigutviklingspakker som har blitt pushet på utviklingsland de siste tiårene. Det er bare å åpne markeder, reformere offentlig sektor, avholde valg og skrive en grunnlov, røre litt rundt, og sette det hele i mikrobølgeovnen i to minutter. Men man får ikke en god omelett på den måten. Gode samfunn er slow food. Det er ingen enkel oppgave å både innskrenke, avgrense og bygge opp statens kapasitet samtidig, og det er ikke sikkert at en spesifikk balanse mellom offentlig og privat virksomhet er den rette for alle land på alle utviklingstrinn.

  Men dette er også viktig for Norge, ettersom vi i dag styres av en regjering som på flere områder utviser en rent ideologisk forkjærlighet for skatteletter og privatisering. Vi har ennå ikke fått noen fornuftig forklaring på hvorfor næringsminister Monica Mæland ønsker å selge noen av de mest populære og lønnsomme norske statlig eide selskapene, som etter alle målestokker ser ut til å blomstre i offentlig eie.

Uansett spørsmål, innebærer regjeringens svar tilsynelatende å delegere mer ressurser til privat sektor. Dermed kan regjeringen framstille kutt i formueskatten som et klimatiltak som vil «frigjøre kapital til grønne investeringer». Hvorfor disse skattelettene ikke også kunne «frigjøre kapital» til økt fossilutvinning, er uklart.

 

Fukuyama gjenreiser også klasseanalysen, i en tid der synsing om kultur og religion kanskje har blitt for dominerende i det offentlige ordskiftet, særlig fra den innvandringskritiske høyresida. Fukuyama anlegger et klasseperspektiv på store deler av utviklingen fra 1789 til i dag, med særlig vekt på middelklassens rolle, som var Marx’ blindflekk. I et vestlig politisk ordskifte som er nesten monomant opptatt av Islam, tilbyr Fukuyama en funksjonell og kontestbasert forklaring for islamismens framvekst, og sammenligner islamismens framvekst i kjølvannet av «den arabiske våren» med nasjonalismens rolle i Europa etter de kortlivede revolusjonene som sprang opp over hele Europa i 1848. På kort tid gjenvant reaksjonære autoritære regimer makten på kontinentet. De skaffet seg legitimitet ved å appellerte til nasjonalisme og religion, og klarte å splitte opp middelklassen. Dermed ble middelklassens, og delvis arbeiderklassens interesser holdt stangen. Det er ikke nødvendigvis en religions essens som utfolder seg i Midtøsten i dag, men snarere en politisk konflikt der religion har blitt reaksjonens våpen og forkledning. Denne lesningen er naturligvis ingen nyvinning fra Fukuyamas side, men fortjener mer plass i en offentlighet der det har blitt stadig mer stuerent å avskrive alle muslimer som proto-islamister, som når Hege Storhaug i Human Rights Watch sammenligner hijab med et nazi-armbånd. Slik kan det gå når det er religionens essens, og ikke kontekst som har blitt definert som problemet.

 

Uavhengig av politisk farge, tilbyr Fukuyamas analyse gode rammer for å forstå samspillet mellom staten (byråkratiet), demokratiet og rettsstaten, og den vanskelige balansen mellom statens styringsdyktighet og frihet, og de demokratiske og juridiske båndene vi legger på den. Ubalanse kan gi uheldige utfall. Mens mange utviklingsland har et for uavhengig byråkrati plaget av korrupsjon, har «vetokratiet» USA et byråkrati nedlesset av motstridende mandater fra de folkevalgte, og et i overkant mektig rettsvesen. Fukuyama tilbyr ikke noen allmenngyldig løsning, men foreslår forskjellige justeringer mot en idealisert balanse mellom statlig kontroll og institusjonell autonomi, som igjen er betinget av hvor stor kapasitet staten har, ikke bare fra land til land, men også fra sektor til sektor.

Slik er det også her hjemme. Store deler av vår offentlige sektor er overveldet av en detaljstyrende New Public Management-ideologi. Dette fører blant annet til at lærerne våre er overlesset med papirarbeid. Her trengs større frihet. Terroranslaget 22. juli avdekket også en beredskap tilsynelatende lammet av uendelige byråkratiske prosesser, der implementeringen av ny straffelov stadig ikke er gjennomført, og politiet mangler teknologiske løsninger som den jevne tolvåring har i lomma. Samtidig har Norge et oljefond og en oljebransje som rutinemessig undergraver norske klimamål og utenrikspolitiske interesser. Her trengs en sterkere demokratisk kontroll.

 

Men hvorfor bryter egentlig institusjoner sammen? Hovedmønsteret er ganske enkelt at de problemene og forutsetningene som skapte dem, ikke lenger gjør seg like sterkt gjeldende, samt at institusjonene ikke lenger makter å løse nye problemer. I mange tilfeller betyr dette bare at institusjonen svekkes og eventuelt dør hen, slik det norske lagtinget, eller det britiske overhuset har gjort. Snart rir fylkesmannen kanskje inn i den samme solnedgangen. Men i andre tilfeller vil akterutseilte og/eller dysfunksjonelle institusjoner dra hele land med seg ned i dragsuget.

Og dette er kanskje en av de mest oppsiktsvekkende påstandene i boka. Fukuyama utpekte for over 20 år siden de liberale demokratiene som historiens punktum i boka «The end of history and the last man». I dag har han falt ned på at USA – verdens fremste liberale demokrati – kan være på vei mot undergangen. Utfordringen er å omstille seg når dens bærende institusjoner begynner å knake under vekten av framvoksende økonomiske, sosiale og kulturelle interesser, og eksternt press.

 

Det er fristende å prøve seg på en hjemlig variant av dette svartsynet: heller ikke trygge Norge er immunt. Blant de største problemene i horisonten for samtlige av verdens institusjoner, er klimaendringer. Norges responsevne er svekket av oljesektoren, som med sin voldsomme økonomiske tyngde svinger som en rivingskule gjennom lovverk, byråkratiske prosedyrer og demokratiske beslutninger. Statoil styrer mot fire grader global oppvarming, på tvers av hovedaksjonærens egne målsetninger. Forvaltningsplaner har blitt kooptert av bransjens egne interesser, som da Olje- og Energidepartementet unilateralt bestemte seg for å droppe Bondevik 2-regjeringens eksplisitte ønske om å utrede petroleumsfrie områder i Barentshavet og Lofoten. Og Grunnlovens paragraf 112 er ikke forenlig med bransjens ekstreme råkjør etter ukonvensjonell olje, enten det gjelder tjæresand i Canada eller olje i Lofoten. Oljebransjen etterlater svarte, oljedryppende hull i våre folkevalgtes gode intensjoner, ekspertenes miljørapporter og lovverkets miljøparagrafer.

Spørsmålet er om institusjonene i et oljeavhengig Norge er godt rustet stand til å løse framtidens utfordringer. Hverken den sittende eller den foregående Olje- og Energiministeren gir inntrykk av det. Fukuyamas teorier gir oss ingen garanti mot politisk nedbrytning, også her hjemme.

/ 

 Artikkelen stod i Klassekampen 30. oktober 2014.