GRØNT

Av Mei-mei Berssenbrugge / Gjendiktet av Jørn H. Sværen

 

1

Det er stille i furuskogen, furukongler faller på furunåler.

Visnende grener på undersiden danner høyt oppe et sammenfiltret, mørkt nett som lar lys skinne igjennom.

Jeg liker det når jeg ikke kan se lyskilden, her, hvor den er stengt ute og uviss i en grønn hule av fleksible former.

En veltet stamme synes å tape flere fot til et rom i skyggen på den ene siden, så den andre.

Et ungtre beveger seg ørlite grann til høyre.

Steiner, løv, marisko sammenveves.

En bille går over til spissen av et gresstrå.

Alle trærne er disige av lys.

Blikket mitt blir så transparent og naturlig, et våkent utsyn som bevisstheten strømmer inn i.

Hvor massivt det enn er, et gammelt tre står som legemliggjørelsen av noe som kommer til syne.

Tre og skog, et stykke himmel og den opplyste sirkelen på bakken er hva du kunne kalle forutgitt meg, fordi jeg forteller det til deg.

Ditt nærvær er det som gitt forut for min sansning.

Treet tar denne sammenhengen, denne åpenbaringen.

 

2

Her er ikke løvverket så tett, lønn, bøk, osp.

Lyset faller lett gjennom horisontale blader, og formen på hvert enkelt er tydelig i mengden.

Grener rammer inn enorme, labyrintisk skyggelagte og resonante kamre, det ene etter det andre, mens jeg går.

Jeg kaller det en vase, oppadvendt rom for blomster eller fuglesang som materialiserer seg der åpenhet er form, av sang og innvendig lys, smaragdgrønt, gulgrønt, blågrønt, grågrønt.

Mosebunnen blander seg med bladskygger.

Så bryter sol ut av skyer, og grågrønne detaljer stiger i betydning, som om skyggen hadde vært dis.

En pil løfter en million sølvgylne gåsunger – ikke noe lys noe annet sted.

Krysser et myrlendt område, så mange marisko, hver lavendel rommer et kjeglesnitt av filtrert junilys.

Jeg stirrer, halvlyset er opplyst som solskinn.

Jeg forsøker å komme frem til en forbindelse mellom marisko og mitt forsøk på å beskrive dem, men jeg er min berøring med grønt.

Og når den umiddelbare sanseerfaringen er tapt for meg, sier jeg at jeg «husker» og omskaper til furu, bøketre, gress, marisko, iris, venushår, dette lyset av implikasjoner og korrespondanser.

 

3

Så mange grønnfarger settes i bevegelse som om vinden var lys, skygger og bladformer overlapper hverandre, det mørkere grønne i et femtoms lønneblad oppå et annet, liksom en skygge sett gjennom en transparens, bleke undersider av oppadvendte blader, masser av smaragdgrønt, blågrønt, gulgrønt, hvitgrønt blankt som frost.

Den grønne skyggen er en todimensjonal virkelighet som eksisterer sømløst ovenpå en tredimensjonal underskog av bergsildre, reinlav, kanelbregne.

En skygge i mangfoldige mørkere grønnfarger er bakkens attributt til treet, på samme måte som et fenomen er forutgitt for at jeg skal kunne bli nærværende.

Skog er nærværets opprinnelige fylde, som om trærne langs stien var et område av bevisstheten på linje med landskap i en drøm, men min fornemmelse av grønnfarger i bevegelse er ikke skapt av meg, slik drømmen er vevet av meg.

Like fullt, når du hører beskrivelsen min, snur du på noen ord jeg sier for å holde deg i det området.

 

4

Jeg elsker forvandlingene i omrisset av et tre i sterk vind.

Tidlige diktere, halvt sjaman, halvt sibylle, talte for denne strømmen av våre forvandlinger til dyr, værtyper.

Lys skråner gjennom bartrær innover dette bladet, kvist, spindelvev med magnetisk meningsfylde.

Jeg er interessert i resonansen i disjunksjonen, i en ting ved siden av en annen, blått fjell i solnedgang og gul luft.

Gløden er en indre informasjonsprosess som knytter sammen, øyeblikk-til-øyeblikk, i et slags spontant karmisk omriss, kråke i vind, almer.

Jeg mener sidesyn, synskrets, dynamisk på samme måte som former forandrer seg når jeg ser grønne sommerfugler og skyggene deres på gress.

Jeg går bort fra stien etter blåbær, lener meg mot mosegrodd granitt, hodet mitt streifer lave blader, og jeg ser en trost sitte høyt oppe.

Det neste fenomenet er ikke synlig for meg:

Jeg er ett med fuglens tanker, bladenes mønstre, fristedet der den usett flyr til og fra i en vev rundt den levende trestrukturen jeg kan fornemme som et kraftfelt, synsfelt, en sjel inne i treet i nået.

Fuglesang finnes i realiserbare termer; hvis jeg var døv, så er sang fortsatt mulig, eller under turen min om natten, grønn.

Det er slik jeg beskriver det jeg ser, når jeg beveger meg langs erfaringens overflatelag.

I virkeligheten finnes det vidstrakte avstander jeg tolker som fortid eller fremtid i forandring, i likhet med alle blomstene jeg husker som stadig vokser, den ene oppå den andre.

Det er derfor jeg elsker å se på et naturmiljø med en poetisk følelse som forstørres mot fortiden når noe vakkert minner meg om et bilde i en annens dikt jeg kan utenat.

Jeg la merke til stripete lønneblader på størrelse med hånden min, hengende rader med blomstrende kantkonvall, perlebregner og skjegglav, eføy, rosetter av bergsildre og små hvite blomster som vokser ut av en fuktig tømmerstokk, gul clintonia, kornellblomster og en marisko, dyprosa.

Jeg gikk gjennom skogen med den samme begeistringen som jeg har gjort siden, men jeg hadde ennå ikke forsøkt å beskrive den, den var følt.

 

/

Tidligere utgitt i Den engelske kanal (Kolon Forlag 2014). Gjendiktet fra Mei-mei Berssenbrugges Hello, the Roses (New Directions 2013). Publisert med tillatelse fra begge forlag.