Grunnlovsjubileum og sorgsang

Av Espen Stueland

 

Forfattere innen alle sjangre, sakprosaister, oversettere, barnebokforfattere, litteraturkritikere og skjønnlitterære forfattere, fikk i 2013 en ny organisasjon, Forfatternes klimaaksjon – § 110b. Navnet henspiller på Grunnlovens miljøparagraf. Det første leddet i paragraf 110b har følgende ordlyd:

Enhver har Ret til et Milieu  som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig  Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.

Paragrafen ble lagt inn i Grunnloven i 1992, etter at den enstemmig ble vedtatt i Stortinget. Den er både et løfte til kommende generasjoner, en ansvarliggjøring av våre politikerne og et bud om en bærekraftig ressursforvaltning. I Grunnlovens jubileumsår må miljøparagrafen få en sentralt plass i den kollektive bevisstheten, på samme måte som dårlig nytt om klimaet på kloden kommer til å prege nyhetsbildet.

Det har alt begynt: I Adelaide i staten South Australia ble det satt varmerekord tirsdag i forrige uke. Da ble temperaturen målt til 45,1 grader. Asfalten på øya Tasmania skal ha begynt å smelte.

Forfatternes klimaaksjon innledet året 2014 med å inngå et samarbeid med jurister og miljøorganisasjoner for å kartlegge om den norske regjerings manglende klimapolitikk er grunnlovsstridig. «Er oljefondets tjæresandinvesteringer ulovlige?» Det var også spørsmålet i en rapport Norsk Klimastiftelse utga i fjor. Den kan bli banebrytende i norsk sammenheng. Rapporten er ført i pennen av Cathrine Hambro, advokat i Wahl-Larsens Advokatfirma. Hambro skriver at retningslinjene for oljefondet kan og bør legges om, ved at det tas langsiktige hensyn når vi forbruker naturressursene. Ifølge Hambro er oljefondets tjæresandinvesteringer i strid med norske rettsregler. Derfor er det «mulig å føre en prosedabel sak mot staten ved Finansdepartementet der investeringene [i selskaper som produserer olje fra kanadisk tjæresand] problematiseres og det nedlegges en påstand som oppfyller de prosessuelle krav [i tvisteloven]». Norge ved Statoil må ut av tjæresandutvinning, og det litt brennkvikt.

I neste omgang, kan så vi, som forfattere og medborgere, foreta oss noe? Paragraf 110b (og Naturmangfoldloven) legger retningslinjer som ansvarliggjør våre politikere, og til å forsere nihilismen som hevder at problemet er for stort og komplekst til at det kan påfalle oss å gjøre noe. Man kan være berettiget kritisk til at flere og flere områder blir underlagt rettslige prosesser. Men underskuddet på demokratisk medbestemmelsesrett i politikken som styrer oljefondet, berettiger at flere midler blir tatt i bruk. Klodens tilstand krever at alle virkemidler tas i bruk.

Skjønnlitterære varianter av J’accuse-formelen framstår i dag som fortersket og skjematisk retorikk. Men som kjennere av språket kan forfattere (sakprosaister, poeter, barnebokforfattere, oversettere, kritikere etc.) bidra til å synliggjøre de framtidige skader på klimaet, for å vekke et engasjement som bremser den fatale utviklingen. Skal våre likegyldige herjinger med naturen opphøre, kreves det et stort arbeid med språket, fordi bevissthet, tenkenormer og virkelighetsoppfatninger starter i og med det.

Kulturen for tankegodset som uttrykkes i paragraf 110b har en lang tradisjon i Norge. Våre største forfattere på 1800-tallet var opptatt av problemområder som kanskje kan sies å være forløpere til det vi globalt sliter med nå. Eilert Sundt banket på døra til fremmede og var et opplysningsprosjekt i seg selv. Henrik Ibsen skrev En folkefiende, om dr. Stockmann som advarer om at byens helsebad bringer sykdom. Og Henrik Wergelands forståelse av det vi i dag kaller artsmangfold, var uttrykk for en dypt demokratisk tankegang. I 1845 lå han for døden. Sykdommen herjet med kroppen og levnet lite håp om at døden kunne unngås. Hele våren skrev han med bevissthet om at hans tilmålte tid var i ferd med å renne ut. Diktene «Til Foraaret» og «Til min Gyldenlak» er de mest kjente fra denne perioden. Det gikk mindre enn en uke fra de ble skrevet til de ble trykket i Morgenbladet. Etter at de ble publisert, bar det raka vegen inn i vår nasjonale kulturarv. I «Til Foraaret» formulerer Wergeland seg med en desperasjon som trenger alt uvesentlig til side:

O Foraar! Foraar! red mig!

Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Den inntrengende bønnen i «Til Foraaret» gjør fortsatt inntrykk. Diktet er en orfeisk henvendelse til skaperverkets fornyelse, vårblomstene: blåveis og løvetann. Hestehov og gress. Diktet appellerer til naturen med en bønn om at smerten i brystet må opphøre. Han skriver med et intenst ønske om at vårsola, varmen og den tørre lufta kan gjøre underverker, etter at verken legene eller religionen har vist seg å kunne redde ham fra døden.

Også «Til min Gyldenlak» formulerer den akutte livsfølelsen. Man har funnet en mer forsont holdning til døden i dette diktet, der den første strofen lyder slik:

Gyldenlak, før du din Glans har tabt,

da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;

Ja før Du mister din Krones Guld,

da er jeg muld.

Vi kan gjøre et eksperiment: Løsrive Wergelands to mest kjente dikt fra den altoverskyggende tolkningsreferansen, sykeleiet og forfatterens biografi. Vi snur diktenes tema på hodet! Så kan vi lese livet i lys av diktningen, snarere enn diktningen i lys av livet. Vi kan forestille oss en reversert versjon av diktene, diktene situert på framtidens oppvarmede klode. Der er naturens sykliske fornyingskraft revet ut av sin rytme. Gjennomsnittstemperaturen har økt og skapt en annen klimatisk dynamikk. Høyere havstand, høyere temperaturer, sterkere orkaner, mer nedbør, med konsekvenser for matproduksjon. Det har allerede utløst lidelser i enorm skala og vil drive mennesker på flukt. Les diktene i lys av det!

Også de tenkte wergelandske karbondiktene handler om mennesket atskillelse fra den kjente og kjære naturen, livet selv. Også de tenkte diktene handler om at den ene dør, om å bli forlatt, om troen på det dennesidige. Diktenes tema er intakt, men i de andre versjonene er det ikke et enkeltmenneske som dør. Det er naturen som går under. Årstidenes framskridende syklus går i stå og ukjente krefter tar over. Forskningsrapporter viser at artene forsvinner, det biologiske mangfoldet reduseres. Artenes livsbetingelsene endrer seg når verdens klima endrer seg, isbreene smelter, verdenshavene stiger. Tørke og brann ødelegger arealer som tjente som matfat for talløse arter. Fattigdom, sykdom, sult og utrygghet, er konsekvensene av våre karbonutslipp. Dette er hva økolitteraturen handler om.

Den største klassikeren innen økolitteraturen er Rachel Carsons Silent Spring. Den norske versjonen, Den tause våren, ble utgitt allerede året etter at den opprinnelig ble utgitt, i 1963. Det kan være verdt å minne om dette verket, som fortsatt er lesverdig og dessuten er skrevet mer i retning av hvordan den moderne wergelandske økolitteratur kan se ut. For Carson er det menneskets tur til å «redde» våren. Hun beskriver en by i hjertet av Amerika hvor alt liv syntes å leve i harmoni med sine omgivelser. Vandringsmenn kan fryde seg over å betrakte mangfoldige planter og vekster langs veiene. Så brytes idyllen:

en underlig ødeleggelse [begynte] å snike seg over landskapet, og alt ble forandret. […] Mystiske sykdommer bredte seg i hønsegårdene. Kuer og sauer ble syke og døde. Over alt lå dødens skygge. Bøndene begynte å snakke om at det var blitt så mye sykdom i deres familier. Inne i byen kunne legene ikke forstå hva som feilte deres pasienter. Det forekom plutselige og uforklarlige dødsfall. […] Og det var blitt en merkelig stillhet. Hvor var det blitt av fuglene? […] Morgenkoret av rødstruper, spottfugler, duer, nøtteskriker og gjerdesmutt var forstummet. Taushet lå over mark og skog og myr.

Carson forteller at et hvitt pulver har falt fra himmelen og lagt seg i takrenner og mellom taksteiner. Verket er sakprosaisk, men innleder altså med en allegori basert på de skremmende virkningene av nye ugressmidler. Den tause våren var et oppgjør med landbruket i USA og skulle få store konsekvenser. Hun beskriver det kjemiske insektmiddelet DDT, som ble sett på som en vidunderkur for landbruket, men som ikke bare drepte insekter: Giften spredde seg fra insektene til fugler og fisk som ernærte seg av insektene. Den ble bioakkumulert i næringskjeden, til de nådde menneskene. Carsons litterære oppskrift var å samle de mange små historiene som vitnet om at naturen forandret seg til det ugjenkjennelige, en taus og syk natur. Ingen av informasjonene i boken hennes var ukjente, men det samlende bildet var det ingen som hadde gitt før henne. Folk manglet kunnskap om de dødelige konsekvensene. Med Silent Spring ble en tyngende bevisbyrde lagt på giftprodusentenes skuldre.   Amerikanske DDT-produsenter la all sin faglige tyngde i å tilbakevise Carsons bok og stemple henne som en hysterisk alarmist. Hun oppnådde likevel at giftbruken ble diskutert i kongressen. Hun ble invitert til å tale i en underkomité for å gi politikerne råd. Sakte, men sikkert ble forurensning noe alle var oppmerksomme på. Som aktivist insisterte Carson på at vi har et valg. Vi kan forbli uvitende, ignorante, eller insistere på det hun kaller vår «rett til å vite».

En relevant opplysnings-kantianisme av i dag innebærer å foreta et sprang fra retten til å vite, via vår plikt til å vite, til å ta konsekvensene av det. Slik bemyndiger vi oss selv. Retten til informasjon om miljø er nedfelt i § 110bs andre ledd:

For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen.

Paragrafens formulering om vår rett til kunnskap kan omsettes i en høyst nødvendig språklig bevisstgjøring. Mens en klimaforsker eller utreder kanskje har begrensede muligheter til å kritisere politikerne, er det lite som hindrer autonome forfattere i å kritisere for eksempel Statoil for manglende bærekraft.

Sjangermessig er Silent Spring en rudimentær forløper til klimarapportene som utgis av FNs Klimapanel (IPPC). Forskningen Carson brukte forelå allerede, men spredt. Det nye og oppsiktsvekkende ved boken lå i måten hun samlet og presenterte forskningen på. Det helhetlige bildet viste tydelig hvor alvorlig konsekvensene var.

Kan jeg avslutningsvis få minne om et litterært verk som har vært sett på som en pendant til Carsons verk. Boken jeg sikter til, alfabet (1981), regnes som det ypperste som er skrevet en nordeuropeisk poet, danske Inger Christensen. Boken begynner med den ofte omskrevne verselinjen «aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes». Verket kombinerer politiske og naturvitenskapelige motiver, og verdsettes blant annet for sin økopolitiske bevissthet, som kalles apokalyptisk. Christensen skriver om en type giftkjemikalier som kalles defolianter:

defoliantene finnes

for eksempel dioxsin

som avløver trær

og busker og ødelegger

mennesker og dyr

ved sprøyting

av avlinger, skoger

oppnår man løvfall

og død midt på den

frodigste sommer

denne endringen i sorgen

denne lysfylte morgenen

som ellers var lykkelig fin

nå er gresset forsvunnet

og lufta har spunnet

sin trådløse giftbaldakin

over skog over strand

over mus over mann

nå er himmelen en hule

der de visnede fuglene

vil råtne som nedfallsfrukt

[…]

se en morgenblek stjerne

glimte frem lik en hjerne

som nesten er utbrent og brukt

for diffus til å minnes

en manns og en kvinnes

forening i vingeløs flukt

i en duftende eng

i en sommervarm seng

(i Liv Lundebergs gjendiktning av alfabet, 1996)

Det økopolitiske langdiktet er gripende fordi det skaper bevissthet om hva vi risikerer å miste. Dermed skapes også bevissthet om at alt det biologiske og vegetabilske som finnes, er umistelig. alfabet gir tapserfaringen et spillerom som kan intensivere bevisstheten om det. I likhet med forskningen til NORKLIMA kan økolitteraturen bevisstgjøre om forskjellen mellom verdenen til en sommerfugl eller amfibie som kan velge og vrake i mulige partnere, og verdenen til en rødlistet sommerfugl eller amfibie som er den siste i sitt slag. Det en del av den samme virkelighet hvor, som Christensen skriver, melken «stanser/ i mødrenes bryster» på grunn av høye nivåer av dioksiner.

Forfattere som Wergeland, Carson og Christensen trengte ikke en § 110b for å forsterke leserens lydhørhet overfor klima- og miljøspørsmål, men også paragrafen uttrykker en lovprisning av livet: Å bevare livet slik vi kjenner det, og i sitt fantastiske mangfold. Språket skaper solidaritet og empati, også med de som skal arve denne kloden, som kanskje er den eneste i universet som er levelig.