Arne JohanAv Arne Johan Vetlesen

 

I Tasmania og deler av Australia er det så hett at asfalten smelter. I nordamerikanske storbyer skaper bitende kulde og stort snøfall kaos på veiene. I England oversvømmes den ene landsbyen etter den andre. Og her hjemme er det – stadig midtvinters – skogbrannfare langs hele Vestlandskysten kysten og opp til Nordland, mens nedbør av ulike slag har gitt Østlandet tre solskinnsdager siden jul. Kort sagt, velkommen til årets lynkurs om klimaendringer.

En venn av meg kommenterte at grønn-grå jul trolig er det som må til for at nordmenn flest skal våkne av klimadvalen. Det holder ikke at endringene i USA eller Australia er som tatt ut av lærebøkene, å se enda en notis om hvor mye raskere nedsmeltingen av Grønlandsisen skjer enn selv de mest pessimistiske prognosene forutså eller å minnes om faren for at Maldivene forsvinner i et stadig surere og mer plastikkinfisert verdenshav. Resonnementet synes uimotsigelig: Når empirien rykker nærmere oss selv og fenomenet går fra abstrakte tallfikserte klimamodeller til egen erfaring, så vil kunnskapen klimaforskerne formidler omsider slå gjennom i opinion og hos politikerne – og påkrevde endringer vil finne sted.

Resonnementet viser seg riv ruskende galt. Mens syv av ti nordmenn svarte ”bekymret” med tanke på klimaendringer for 25 år siden (i kjølvannet av Brundtlandrapporten fra 1987), forteller de ferskeste undersøkelsene at i dag er en av fire bekymret. Stikk den.

Selvfølgelig fremstår som et paradoks: Mens fakta på bakken, i havet og i luften har gått fra galt til verre i nevnte periode, er folk blitt mindre bekymret, ikke mer. Mens kunnskapen formodentlig har økt, både i form av nye FN-rapporter og nær daglige reportasjer i Dagsrevyen, hjemme såvel som ute, så er situasjonen altså at stadig færre erklærer at de bryr seg.

Den amerikanske sosiologen Kari Marie Norgaard har fulgt et utvalg personer i et norsk lokalsamfunn tett med henblikk på hvordan de tenker om utviklingen av klimaet, og hvordan måten de snakker med hverandre slår ut i deres hverdagslige handlingsvalg, med små og noen ganger litt større klimakonsekvenser. Hva kan den jevne Ola og Kari gjøre? Hvordan er svaret påvirket av opplevelse av makt og (ikke minst) avmakt, av hvem som har mest ansvar og som kan – eller bør – gjøre mest; gå foran, eller kreve mer av andre, i tillegg til av seg selv?

Saken er at mens den norske politiske og økonomiske eliten med få unntak sier at den er opptatt av klimatrusselen hvis noen ennå gidder å spørre, forteller handlemåten at de er å regne som bunnsolide klimaskeptikere i praksis, om altså ikke i tale. Paradokset vi først ble slått av, løser seg opp på enkelt vis i form av følgende resonnement: Hvis våre ledere og relevante myndigheter virkelig hadde ment alvor med snakket om at store omlegginger er nødvendige, at de haster om vi skal avverge en farlig utvikling, så hadde de jo vist dette i handling. (Hvis regjeringen tror landet blir angrepet, så styrker de forsvaret.) Men siden det er ytterst få tegn til omlegging, så er det vel ikke noen stor fare som det haster med å avverge likevel. Befolkningen venter på politikerne – som for sin del venter på folket. Så lenge ventingen er gjensidig, også land og statsledere imellom, sedimenteres individuell såvel som politisk passivitet. Jo mer tid vi mister, desto større ubehag ved kunnskapen om det, og dermed forsterket behov for å tenke på noe annet.

Passiviteten er de pågående klimaendringenes mest trofaste pådriver. Følelsesmessig herding gjør også sitt. Som når Helge Lund og Statoil-styret på generalforsamlingen innvilger indianerlederen Francois Paulette de tilmålte minuttene der han forteller om forgiftet vann og fisk og kreftsyke barn som kostnadene ved tjæresandutvinningen i Alberta, Canada. Mens Lund stirrer i taket og styremedlemmene sjekker status på mobilen. Ødeleggelsene er fysisk langt unna; det gjelder å holde dem der også mentalt, blokkere, herde seg. Den norske stat, majoritetseier av Statoil, står i tjæresanden så det holder, herding og kostnadseffektivitetsnewspeak eller ei. Ødeleggelsespraksisen roper om endring. Men når endringen uteblir (eller tar form av forverring), nødvendiggjøres en mental tilstand som går ut på å gjøre seg ufølsom, uberørt, uinteressert. Så lenge den innøvde herdingen fester taket og beholder det, går endringene sin gang fra galt til verre.

Det er ikke bare Helge Lund som er i Alberta uten å være der.

/

Artikkelen stod i Klassekampen 18.2.14