Hva skal vi med Statoil?

Av Alf Ole Ask / Foto: Aftenposten – Publisert 06. januar 2014

LO gjennomførte i høst en spørreunder­søkelse som viste at det er flertall i Stor­tinget for å redusere statens eierandel fra dagens 67 prosent. Ettersom regjeringen Solberg ønsker dette, burde det åpne for en debatt om hva vi, det norske samfunn, vil med Statoil. Det løser ikke utfordringe­ne bare å selge ned noen prosent.

Det kan finnes mange gode grunner til at den norske staten bør gå nøye gjennom sitt eierskap, i Statoil. Ikke minst hvilke utfordringer det er for en stat å eie et selskap som har som mål å ekspandere utenfor Norges grenser i en så politisk føl­som bransje som olje og gass.

Argument for nedsalg?

Statoils engasjement i utlandet er i seg selv ett argument mot et stort statlig eier­skap. Engasjement i land som Libya, Vene­zuela, Russland, Angola og Algerie repre­senterer en betydelig politisk risiko og en utenrikspolitisk utfordring. Det kan engasjement i USA og Canada også gjøre, når man utvinner såkalt ukonvensjo­nell olje og gass. Det være seg skifergass i Pennsylvania eller oljesand i Canada.

Dersom det hadde vært Statoil som hadde vært operatør for «Deep Water Ho­rizon» i Mexicogulfen og ikke giganten BP, ville selskapet nær vært konkurs om det skulle betale ut mer enn 100 milliar­der kroner i erstatninger.

Nasjonalt selskap

Et selskap der staten eier 67 prosent blir regnet som et nasjonalt selskap. Men Sta­toil, i likhet med Hydro tidligere, har visst å skifte hatt når det passer dem. De er na­sjonale når det tjener dem og uavhengi­ge av sin statlige eier når det passer. Men uansett oppfattes de der ute som den nor­ske statens forlengede arm. Det kan ska­pe problemer.

Derfor bør den norske stat, altså vi som eiere, diskutere om det er i orden at det statsdominerte oljeselskapet tar enorm risiko i Algerie, drev inn i det prestestyrte Iran uten diskusjon og satser tungt på noen av oljebransjens mest forurensende eventyr?

Norsk sokkel

Statoil ble dannet for å høste norsk olje­rikdom. Etter overtagelsen av Hydros olje og gass, er selskapet den dominerende operatør og produsent på norsk sokkel.

Det har skjedd betydelige endringer i olje og gassbransjen siden Statoil ble delprivatisert for vel ti år siden. Uten at staten har drøftet sin eierrolle og for ek­sempel hensiktsmessigheten av at vår ol­jegigant eies av oljedepartementet, som deler ut konsesjoner og ikke av statens profesjonelle eierdepartement, som er Næringsdepartementet.

Denne eierformen åpner for at Statoil selger all den olje og gass som den norske staten eier direkte (SDØE). Ettersom Statoil selger mer gass og olje fra for ek­sempel britisk sokkel, Algerie eller Libya konkurrerer selskapet med den norske gassen. Det har nødvendigvis ikke hva som tjener norsk gass samlet og dermed statens interesser for øyet. Slik selskapet har lovet.

Dette er et forhold som ikke problema­tiseres eller diskuteres.

Statens inntekter

På venstresiden er det totale statlig eier­skap i olje og gass sett på som den inn­tektsmessige bærebjelken for vår frem­tidige velferd. Det er korrekt, og er den historiske begrunnelse for statens eier­skap i denne sektoren. Den største inn­tektskilden for Norge er den oljen og gassen som staten eier gjennom statens direkte eierskap, SDØE og Statoils stør­ste bidrag er skatten selskapet betaler på norsk sokkel.

Statens inntekter av Statoils engasjement utenfor Norge er ikke spesielt høye.

På samme måte som i Norge henter nes­ten alle oljestatene store skatte- og av­giftsinntekter fra oljen.

Ikke gjør som oss

Norges velferd er tuftet på en nasjonal oljepolitikk som har sikret inntektene til fellesskapet. Utenlandske selskaper har vært viktige i oppbyggingen av norsk ol­jevirksomhet, men vi har tidvis ført en vellykket nasjonal oljepolitikk.

Statoil argumenterer med at deres utenlandseventyr er viktig, fordi selska­pet skal vokse. Men er det i den norske statens interesse å eie dette, og dermed eksponere seg for betydelig økonomisk og politisk risiko?

Går det an å tenke seg at en for eksem­pel beholder en stor statlig eierandel i den delen av Statoils virksomhet som dri­ver i Norge eller i Nordsjøen, men reduse­rer eller selger ut den internasjonale?

Bør vi ikke være mer opptatt av hvor­dan vi høster egne ressurser enn å utvin­ne andres?

Og så klima?

Norge trenger en mer omfattende debatt om statens rolle i oljepolitikken som ikke minst berører norsk klimapolitikk. Det er ikke lett å være for de store klimatiltak og samtidig ha et statsdominert selskap som satser tungt i en bransje som knapt har en fremtid om kloden skal reddes fra oppvarming.

Satt på spissen dreier dette seg om hva vi skal med Statoil, men også hvordan sta­ten skal forvalte sine enorme interesser i forvaltningen av olje- og gassressursene.

///

Artikkelen stod å lese i Aftenposten den 3/1-2014, gjengitt her med velvillig tillatelse fra artikkelforfatteren.