Martiniussen jpg

Av Erik Martiniussen – Publisert 08. november 2013

Oljeøkonomenes makt over klimapolitikken

Fra bilen hadde vi utsikt over til det gamle verftet på den andre siden av elva. Bestefaren min satt i førersetet til venstre for meg med den gamle sikspenslua si og alvorlig mine. Han skrudde av motoren og bød på kamferdrops. Så hevet han armen og pekte over elva på det store bunkerskipet som lå i dokka på motsatt side. Store heisekraner danset over det langstrakte skroget.
«Det er det siste skipet de produserer her i byen. Etterpå er det kroken på døra», sa han. Da han var ung, hadde det jobbet mer enn tusen mennesker på «Værste». Snart var det ingen igjen.
Fredrikstad var lenge en industriby. Verft og maskinfabrikker preget bybildet, men da jeg vokste opp, var mye allerede forsvunnet. Ingen i min familie jobbet i industrien. Faren min var fysioterapeut, og moren min var gymnastikklærer på en videregående skole.
Vi gikk ofte turer i skogen. Der var det dammer å bade i og fjell å klatre i. Noen år etter samtalen med bestefaren min meldte jeg meg inn i Natur og Ungdom (NU). Vi jobbet mot forurensing fra industrien og mot bilene i sentrum. Men selv om jeg var opptatt av natur og miljø, glemte jeg aldri den kvelden på kaia med bestefar. Ofte tenkte jeg på hva som ville skje om industrien forsvant helt og holdent. Hva skulle min generasjon leve av?
Svaret fikk jeg da Jens Stoltenberg kom til Fredrikstad for å holde 1. maitalen i 1994. Stoltenberg var blitt oljeminister og ville åpne for oljeboring i fjæresteinene rett utenfor Hvaler-øyene. I lokalmiljøet raste debatten. Alle var glade i Hvaler-øyene, men arbeidsledigheten var høy. Oljenæringen ble sett på som en løsning. Selv hadde jeg andre meninger. Under Stoltenbergs tale gikk vi i Natur og Ungdom til aksjon. Et spann med spillolje fra en lokal bensinstasjon og en tønne med tang gjorde nytten. Stoltenberg skulle få smake sin egen medisin: Mens vennene mine helte griseriet ut foran nesen på oljeministeren, grep jeg mikrofonen hans. «Vi protesterer mot regjeringens plan for oljeleting i Skagerrak», ropte jeg. Men vi fikk ikke helt den mottakelsen vi hadde håpet på. På første rad satt pensjonerte verftsarbeidere og buet.

Norsk oljeavhengighet

Norge er i ferd med å bli mer oljeavhengig enn noen gang. 86 prosent av de norske eksportinntektene kommer fra olje og gass. Ni av ti kroner som investeres i norsk industri, investeres i olje- og gassektoren. Flere og flere advarer mot oljeavhengigheten.
«Dette handler i bunn og grunn om ikke å legge alle eggene i samme kurv», sier Roger Bjørnstad, sjeføkonom i Samfunnsøkonomisk analyse AS.
«Det bygges et samfunn som er totalt avhengig av oljeprisen. Dette kommer vi til å måtte ta innover oss en dag», sier Leif Sande, som organiserer oljearbeiderne i forbundet Industri og Energi.
Da Norsk Industri la fram sin konjunkturrapport for 2012, advarte de mot en farlig todeling av industri-Norge. Oljeindustrien gikk så det suste, mens annen konkurranseutsatt industri sleit i motbakke. Den rekordhøye aktiviteten offshore presser nå opp priser og lønninger. Oljeindustrien støvsuger markedet for ingeniører. Det har konsekvenser for annen industri. En av bedriftene som måtte gi tapt, er solenergiselskapet REC. Da selskapet la ned produksjonen i 2012, mistet nesten 1000 mennesker jobbene sine. Tilsvarende eksempler finnes fra hele landet. I januar 2012 mistet 94 ansatte jobben da en maskinfabrikk i Mo i Rana ble nedlagt, i Stavanger mistet 195 ansatte jobben da en høyteknologisk flymotorbedrift måtte legge ned i mars 2012, og i Drammen mistet 75 personer jobben da en emballasjefabrikk ble lagt ned i mai samme år.
Andre bedrifter er knapt kommet i gang før de har blitt stengt. Et eksempel er den tidligere omtalte turbinprodusenten ScanWind. Selskapet hadde i lang tid utviklet store vindturbiner, spesialdesignet for offshore vindkraftverk. Målet var å få til synergieffekter i Verdal, der verftet produserte understell til offshore vindkraft. Men hjemmemarkedet for offshore vindkraft uteble. ScanWind ble kjøpt opp av General Electric og teknologien flagget ut.
Treforedlingsindustrien har slitt lenge. I Skien, Moss og på Follum er store fabrikker lagt ned i raskt tempo, før krisen kulminerte med stenging av hjørnesteinsbedriften Södra Cell på Tofte i august 2013.
Likevel kamufleres fallet i landbasert industri av produksjonsveksten offshore. Mange av de ansatte som mistet jobben i Norske Skog, fikk siden jobb i oljerelatert industri. I Moss rykket et oljeserviceselskap inn da Peterson papirfabrikk la ned.
Å påstå at oljen ansees som en gave, er ikke så langt unna sannheten. Men gaven varer ikke evig. En omstilling av den norske oljeøkonomien må derfor finne sted før eller senere. Og med tanke på at andre land allerede har et forsprang på oss i utviklingen av framtidens energisystemer, kan det være smart å starte omstillingen før heller enn siden.
Men de som ønsker å starte omstillingen, har mektige motstandere. Sentralbanksjef Øystein Olsen er en av dem. Han advarer mot at «miljøhensyn» i framtiden kan føre til fallende verdi på norsk olje og gass. Oljen og gassen må hentes opp så fort som mulig, mens den har «høy verdi». Olsens argumentasjon er helt lik den Stoltenberg fører: «Risikoaversjon» taler for at oljeformuen må hentes opp raskt.
Mange av økonomene i jerntriangelet tenker som Olsen og Stoltenberg. Flere av økononene har for eksempel ingen motforestillinger mot å starte oljeleting i Lofoten og Vesterålen, men de har mange motforestillinger mot å støtte annen industriproduksjon. Mange av dem er skeptiske til å støtte metallindustrien og treforedlingsindustrien. Konkurransedyktige kraftavtaler ansees som unødvendig subsidiering. Mange er også imot den type støttetiltak som har fremmet fornybar industri i andre land. Dermed er ressursøkonomene i jerntriangelet egentlig oljeøkonomer.
Som døråpnere og tilretteleggere av økonomisk kunnskap i statsforvaltningen legger disse oljeøkonomene premissene for klimadebatten i Norge. De har stor administrativ makt. Det betyr blant annet at de har makt til å definere hva staten mener er kostnadseffektivt og hva staten mener ikke er det. Denne definisjonsmakten utøver de gjennom sine sentrale posisjoner i statsapparatet. Politikere kan aldri ha full informasjon om alle sakskompleks og er derfor avhengig av råd og utredninger før de kan fatte vedtak. Det er her oljeøkonomenes makt ligger. Med det samme en aktør har tilgang på informasjon andre ikke har tilgang på, kan denne informasjonen manipuleres. Den kan undertrykkes fullstendig, den kan «siles» ved at ikke alt innholdet slippes videre, og den kan «farges». Slik fungerer økonomene i jerntriangelet som sand i maskineriet i klimapolitikken.

Utslippskuttene som forsvant

Tre sektorer er avgjørende om vi skal klare kutte norske CO2-utslipp. Det er transportsektoren, energisektoren og petroleumssektoren. I alle disse sektorene har utslippene i Norge nærmest løpt løpsk (Se tabell).

Norske CO2-utslipp i noen viktige sektorer
Industri og bergverk Olje og
gass-virksomhet Energi-forsyning (gasskraft) Veitrafikk Luftfart og sjøfart
1990 11,3 7,4 0,3 7,6 5,4
2012 11,2 13,1 1,6 10 7
Endring % 0 % 77 % 433 % 31,6 % 29,6 %
Kilde: SSB: tall i rene CO2-utslipp. Tallene fra 2012 er foreløpige.

Mest av alt har utslippene økt fra olje- og gassindustrien og fra veitrafikken, med henholdsvis 77 og 31 prosent. Slik kan det ikke fortsette – det er de fleste enige om.
Da Stortinget i 2008 vedtok klimaforliket, ble en gruppe direktorat bedt om å utrede hvordan klimamålene kunne nås. Resultatet ble Klimakur, en 300 sider lang rapport med forslag til tiltak i alle sektorer. Ifølge rapporten kunne klimagassutslippene i Norge reduseres med nesten 20 millioner tonn fram mot 2020 om man tok i bruk en kombinasjon av avgifter og ny teknologi. I en tiltaksanalyse fra 2007 kom Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) fram til tilsvarende konklusjoner.
I begge rapportene er biodrivstoff utpekt som et av hovedalternativene for å redusere utslippene fra transportsektoren. I offshoresektoren anbefalte ekspertrapportene at man erstatter forurensende gassturbiner med elektrisitet fra land. Klimakur foreslår også mer bruk av lagring og deponering av CO2.
Innenfor industri- og energisektoren anbefaltes økt bruk av biobrensel samt lagring og deponering av CO2. Anslagene for utslippskutt er edruelige. Miljøorganisasjonene mener det er mulig å kutte langt mer enn 20 millioner tonn.
Til tross for anbefalingene, og til tross for at alle partiene på Stortinget, foruten Frp har støttet opp om tiltakene, er de færreste av dem blitt satt i verk. Hva er årsaken? Mangler politikerne gjennomføringsevne?
Ofte er jeg blitt slått av hvordan store miljøsaker, med tilsynelatende bred politisk støtte, syns å strande i forvaltningen. Åslaug Haga hadde for eksempel storslåtte planer om å legge kraftkabler til oljeplattformene da hun var olje- og energiminister. Tiltaket kunne ha redusert norske CO2-utslipp med mange millioner tonn i året. Alle partiene på Stortinget fra Høyre til SV var for, men i møte med byråkratiet måtte Haga likevel gi tapt:
«Det blir mer komplisert å elektrifisere enn både vi og opposisjonen tenkte oss», uttalte en skuffet Haga da hun skrinla planene i 2008.

/

Med vennlig tillatelse fra Forlaget Manifest og forfatteren gjengir vi her et utdrag fra Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten. Klimapolitikken som forsvant«.