Arne JohanAv Arne Johan Vetlesen – Publisert 20. mars 2014

 

«Hvem ville i dag komme på tanken at dette landet gir avkall på økonomisk vekst for å hjelpe verdens fattige?»

I april er det førti år siden Framtiden i våre hender ble stiftet. Nadderudhallen i Høyrebastionen Bærum var fylt til randen av 3000 mennesker topp engasjerte mennesker for å høre initiativtakeren Erik Dammanns foredrag og få øyne var tørre da møtet ble avsluttet med allsang: ”Barn av regnbuen”. Et hundretall lokallag ble opprettet, og New YorkTtimes stilte spørsmålet om Norge ville bli det første landet i verden som frivillig ga avkall på økonomisk vekst for å hjelpe fattige land.

Det er gode grunner til å gratulere jubilanten, og ganske særlig Erik Dammann, for utrettelig innsats. Men saken det handler om– sammenhengen mellom naturødeleggelse, konkurranseøkonomi og ulikhet/fattigdom – er ikke vunnet; snarere er sammenhengen enda tydeligere og effektene enda dødeligere enn da Dammann første gang stilte sin samfunnsdiagnose.

Når gratulasjonen er gitt er det påkrevd å stille noen spørsmål anno 2014. Hvorfor har en slik systemkritisk organisasjon ikke vokst, men mistet hvert tredje medlem? Hvem ville i dag komme på tanken at dette landet gir avkall på økonomisk vekst for å hjelpe verdens fattige? Hvorfor får reklamen stadig mer makt til å lime barns identitetsforming og selvbilde til deres påførte rolle som fullblodskonsumenter fra bleiestadiet av? Får vi ikke nøyaktig det resultatet vi legger til rette for?

Regjeringens Perspektivmelding legger opp til en dobling av det norske forbruket innen 2050; dette for å sikre stabilitet i produksjon, etterspørsel og sysselsetting, og dermed Norges posisjon som et av verdens rikeste land i et globalisert konkurranseklima. Forbruksveksten stemples på autopilot i regjering og Storting, i offentlige institusjoner og i det private næringsliv. Vekstmålet utløser ingen politisk debatt, og de som måtte stille spørsmål ved realismen og ansvarligheten gis straks en bevisbyrde målets rutinemessige medløpere sjelden avkreves.

Tapte tiår? Vel, det er bare å konstatere at utviklingen på avgjørende områder har gått i stikk motsatt retning av Dammanns systemkritiske appeller. Hvis noen på 1950- eller 60-tallet hadde påstått at anno 2014 ville de 100 rikeste personene på kloden kontrollere flere ressurser enn de 3,5 milliarder fattigste, eller at business as usual ville medføre masseutryddelse av arter og fare for temperaturstigning opp mot seks grader innen 2100, med overskridelse av ni identifiserte økologiske vippepunkter, så ville vedkommende ha blitt avfeid ikke bare som uvitenskapelig svartmaler, men som ”festbrems”. Da er du – ikke samfunnet som beskrives – virkelig ute å kjøre.

I Oil and Honey, den nye boken til stifteren av 350.org, Sofieprisvinneren Bill McKibben, står det: Vi fant ut (i 2012) at det vi burde gjøre var å gå etter det virkelige problemet, nemlig fossilselskapene, snarere enn å bruke tiden på lobbying overfor de folkevalgte i Washington D.C. Naomi Kleins kommende bok skal handle om dette: hvordan verdens ledende miljøorganisasjoner har skuslet bort de siste tyve årene på å gå i ”dialog” med næringslivsaktører som på sin side har svart med ”corporate social responsibility” og en grønnvasking så skamløs at BMW og kullindustrien kunne pryde desembers Warszawa-miljømøte med sine logoer og selverklært progressive prosjekter: miljø og profitt ingen motsetning, snarere vinn-vinn. Kongressen, skriver McKibben et langt aktivistliv etter at han burde ha innsett det, er som en kassadame; det er ikke der, men inne i butikken at avgjørelsene tas, i styrerommene til Exxon-Mobil, Peabody Energy og i nettverket til Koch-brødrene; hos førstehånds fossilutvinnerne.

Ja, det har vært en utbredt tro på frivillighet, samarbeidsvilje og godt sinnelag hos kommersielle selskaper generelt og fossilindustrien spesielt; en teknologioptimistisk, konfliktsky, kapitalismeukritisk overtakelse av ”vinn-vinn” der endringer for all del ikke må gjøre vondt, kreve noe, vekke motstand – ikke hos forbrukerne, ikke hos aksjonærene. Spørsmålet er: Kommer selskapene til å la to-tredjedeler av olje- og kullreservene bli liggende, uutnyttet? Vil Statoil innrette seg etter dette, eller vil de fremdeles stå fritt til å la profitthensynet trumfe klima og miljø, med statens (regjeringens) godkjenning? Vil samtlige norske universiteter og høyskoler kreve at forskningssamarbeid med fossilselskapene opphører?