henning_280_1201178380[1]

Av Henning Howlid Wærp – Publisert 08. februar 2014

 

Om Oliver-skikkelsen som korreks til fremskrittet

– Knut Hamsuns Konene ved vannposten (1921)

/

I en privat dedikasjon i et eksemplar av sin da nye roman Konene ved vannposten skrev Hamsun i 1920:

«Det er rett ja la oss bare drive på med to hanepartier: Handel, skipsfart og industri på den ene side og jordbruket – som         også handel, skipsfart og industri lever av – på den andre siden!»

Denne motto-lignende uttalelsen – som oppvurderer jordbruket – kunne ha passet godt til Hamsuns foregående roman, Markens grøde (1917), som handler om nybrottsmannen Isak og hans gård Sellanrå; en jorddyrking som etter hvert gir levebrød til en rekke mennesker. Men kommentaren virker malplassert i Konene ved vannposten, for dette er en roman som dreier som om handel og skipsfart i en liten sørlandsby, og der jordbruk over hodet ikke nevnes. Er Hamsuns grønne budskap fra Markens grøde nå avbleket, tre år etter, samtidig som han får nobelprisen for romanen, eller antar kritikken av det moderne samfunnet andre former?

Man må anta det siste, for Hamsuns kommentarer til en samfunnsutvikling som fjerner mennesket fra naturen går langt tilbake, og er vedvarende i forfatterskapet. Allerede i 1888 presenterte Hamsun i Chicago-avisen America August Strindbergs forfatterskap og idéer, der han tilslutter seg Strindbergs program, som Hamsun identifiserer slik: «Tilbøyeligheten, eller så å si klimaet i alle hans litterære verker består i dette: å bringe mennesket tilbake til den natur som den moderne kultur har fjernet det fra». I en lengre artikkel i Dagbladet året etter utdyper Hamsun dette og skriver blant annet: «Kultur eller overkultur – mennesket har efter Strindbergs år efter år gjentatte lære utviklet seg bort fra naturen og derved løsgjort seg fra det første grunnvilkår for en organisk tilværelse». «Ikke all utvikling er fremskritt», skriver Hamsun, og legger til: «En dyktig reaksjon er likeså gagnlig for utviklingen som det blinde, pågåelige fremskritt».

Hamsuns reaksjon mot fremskrittet er ikke nødvendigvis en reaksjonær holdning.

I The Cambridge Introduction to Literature and the Environment (2011) presenterer og problematiserer Timothy Clark ulike måter litteraturen kan relatere seg til de naturgitte omgivelsene på, under stikkord som økofeminisme, postkolonial øko-rettferdighet, dyrevelferd, dypøkologi, antroposentrisitet, juss og økologi, m.fl. Og han avslutter med en spissformulering, eller «challenge», som han kaller det: «The plain fact is that the planet does not need more successful people».  Dette etterfølges av denne utfordringen: «Anyone who has worked through this book to this point will realise that one issue is to understand anew and differently what is meant by «success»» .

Planeten jorda trenger ikke flere mennesker med suksess, er altså utsagnet boka Literature and the Environment munner ut i. Clark lar spissformuleringen henge i lufta, men en åpenbar måte å forfølge denne tanken på, ville være ved å fokusere på litterære karakter i analysen av skjønnlitteratur. Underlig er det da at Clark i liten grad gjør dette selv. I de eksemplene fra skjønnlitteratur han gir, er det settingen og plottet som gis oppmerksomhet, og i svært liten grad den litterære karakteren.

Jeg mener imidlertid det går an se kastraten og antihelten Oliver Andersen, hovedpersonen i Konene i vannposten, i lys av det suksess-begrepet Clark antyder er en nøkkel til å utfordre rådende tankeganger i det moderne, senkapitalistiske samfunnet.

         I et etterord til Konene ved vannposten i Samlede verker (2008) skriver Lars Frode Larsen at Olivers «sterilitet og løgnaktighet blir av forfatteren brukt som et bilde på bylivets elendighet». Og at Oliver klarer seg ved å «tilpasse seg bysamfunnets normer og benytte dets egne «metoder»». Jeg velger å se dette på en annen måte, at Oliver ikke speiler byen, men heller settes opp som en kontrast til byen. Han tilpasser seg ikke normene, men bryter dem ved å være arbeidssky og uten ambisjoner, og ved å se lediggang som det høyeste gode. Nettopp ved dette utfordrer Hamsun rasjonaliteten og fremskrittstanken. Lars Frode Larsen ser romanen som en resignert refleksjon over «tilværelsens generelle meningsløshet», men jeg mener man kan se Oliver-skikkelsen som en ny måte for Hamsun å sette spørsmålstegn ved samfunnsutviklingen på.

I boka Why Do We Care about Literary Characters? reflekterer Blakey Vermeule om hvordan fiksjonskarakterer brukes og oppleves: «We use them to sort out basic moral problems or to practice new emotional situations. We use them to cut through masses of ambient cultural information». Ikke bare plottet, men altså selve den litterære karakteren er en måte å drøfte etiske problemstillinger på.

Hvordan leser vi en litterær skikkelse som Oliver? Jeg tror man leser ham med undring.  Ikke med identifikasjon, men heller ikke med fullstendig avstandstaking. Oliver har verken et godt omdømme, noen sterk sosial posisjon, penger eller helse. Det han har er en evne til å klare seg med lite, et tema Hamsun i enda større grad utforsker i sin aller siste roman, Ringen sluttet (1936).

Timothy Clark sier at økokritisk litteratur kjennetegnes av «its revisionist challenge to given modes of thought and practice». Oliver-skikkelsen påkaller utvilsomt vår ettertanke, og gir «modes of thought». Men praksis kan vi neppe lære av ham. Svaret på økokrisen kan ikke være at alle setter i gang og dagdriver. Man må her lese Oliver-skikkelsen allegorisk. Han er Hamsuns pinne i drivhjulet i samfunnsmaskineriet. En romanskikkelse som setter spørsmålstegn ved samtidens entrepenørskap og utvikling.

I boka Teaching ecocriticism and green cultural studies (2012) skriver Timothy Morton om det moderne tempoet som ledsager den stadige jakten på velferdsøking: «It´s terrible important to slow down, maybe even stop, reverse og fundamentally alter the course of modernity». Dette minner om Hamsuns tanker om reaksjon. Mortons andre poeng er også interessant: «We can´t do that unless we have some kind of experiential model for what that´s like». Og: «Only some kind of radical shock will jolt people out of this mode».  Hamsuns roman kan sees som en eksperimentell modell for en annen måte å tenke på. Og den ekstremt uperfekte Oliver er det sjokk han gir leseren i 1920, samtidig som han mottar Nobelprisen for jordbruksidyll-romanen Markens grøde.