lars tore

Av Lars Tore Bøe – Publisert 20. desember 2013

En kollega i teologien skulle holde julepreken og hadde planer om å flette inn det klassiske ordtaket om alt dette som «kommer som julekvelden på kjerringa» i utlegningen av juleevangeliet. I likhet med altfor mange prekener hadde denne også en rekke begynnelser, og avslutningen kunne til forveksling minne om de gamle lederartiklene i venstreavisene våre: Et revehi med tjue utganger. Men – og det er et stort men her: Helt ufrivillig etablerte predikanten et sentralpunkt, et poeng, gjennom en forsnakkelse: I stedet for å sitere ordtaket kom han til å si at det hele kom «som da kjerringa ble tatt julekvelden».

Hva som kom – om det var Jesusbarnet, engler, hyrder, eller de hellige tre konger, er uinteressant i vår sammenheng. Det interessante er forsnakkelsen. Jeg har ikke Sigmund Freuds klassiske verker i nærheten, så jeg har ingen mulighet til å slå etter, men jeg tror psykoanalysens ubestridte kommandør kalte dette en «feilreaksjon». Det er altså det ubevisste som spiller oss et puss, og vi sier noe som vi egentlig mener, tenker, føler, ønsker, og det skjer bare av seg selv og uten at vi vil det. Min siterte kollega hadde vel muligens et slikt ønske i tankene denne minneverdige julaftenen.

Vel så viktig som «feilreaksjonene» er «benektelsene». Som kjent var Freud også på dette området en foregangsmann helt inn i det personlige: På sine eldre dager fikk han konstatert kreft i munnhulen, men mannen som åpnet våre mer eller mindre råtne sjeler og forlangte åpenhet og ærlighet i omgangen med psyken, omtalt konsekvent kreften som «mitt munnsår». Og vi benekter i vei; vi er språklige manipulatorer og eksellerer i våre nye moteord: «litt», «kanskje» og «bare». Klarer vi i tillegg å ræle i vei med en bisetning som innledes med et «men», er det hele fullkomment: «Vi bruker kanskje litt for mye penger i jula, men det er jul bare en gang i året.», for å sitere nitti prosent av Kongerikets befolkning.

Eller er det jul bare en gang i året? Her på toppen- ikke bare av verdenskartet, men på toppen av stormasten på Verdensskuta,  i ei oljetønne – beveger de fleste av oss seg omkring i et avsindig overforbruk hele året. Det eneste vi snart forbinder med jul er at overforbruket blir mer vanvittig. Men – og det skal sies – midt i den materialistiske orgien der det ikke blir nok av noe – blir vi «litt» mildere stemt overfor fattigfolk som er på vei opp leideren til oljetønna. De kan få noen flere smuler, men – altså de fattige – bør holde seg langt unna villaene, hyttene, bilene, båtene, leilighet nummer to og tre, for ikke å snakke om storbyferier og sydenturer, som vi aldri får nok av. Og benektelsen setter inn før vi får tenkt oss om: I likhet med Freuds «munnsår» som egentlig var kreft, vet de fleste nå at det nettopp er vår livsstil som er drivkraften i ødeleggelsen av andre menneskers livsvilkår. Hver krone som ruller ut over disk i vår tolv måneders julehandel, bidrar til å knuse liv og håp, ikke bare for mennesker andre steder på kloden, men for våre barn og barnebarn. Vi lever ikke bare i en kollektiv psykose, for igjen å lene meg mot gamle Freud. Vi lever også i en kollektiv suicidalitet. Vi er i ferd med å begå selvmord. Vi vet det – og vi benekter det på det sterkeste.

Min generasjon – eller litt videre betraktet – vi som i øyeblikket befinner seg et sted mellom femti og oppstandelsen – har ingen ting å rose oss av. Vi har mer eller mindre i et kvart århundre sett den virkeligheten som nå møter oss med uforminsket styrke.. Til å begynne med kom «feilreaksjonene», forsnakkelsene, i begreper som «økologiske utfordringer» og «klimaproblemer». Nå er disse begrepene samlet i dette ene: «Klimakatastrofen»

Gjennom årene utviklet vi «benektelsene» med en stadige villere flukt inn i overforbruks- og pengelabyrinten, De ti bud ble erstattet av tilbud, og det «å ha», og «eie», ble en plikt. Vi trodde vi måtte, for ellers var vi ikke med i livet, i markedet. Og vi fortsetter innover i labyrinten, vel vitende om at innerst befinner Minotaurus seg. Og dersom vi ikke blir fortært, som i den greske myten, blir vi selv dyriske. Få Ariadnetråder viser veien ut.

«Men inntil nu er allting som det skal», som Jens Bjørneboe sier i sitt visjonære apokalyptiske dikt «Ved solverv» fra 1951. Men vi vet også at omskiftningene kommer brått og uventet, ja nettopp «som julekvelden på kjerringa». Og da vil en aldri så ønsket «feilreaksjon» knapt gi noen trøst. Pessimisme? Nei, en overtydelig realisme som vi nettopp nå – i de mørkeste døgnene omkring solverv – kan bringe lys, glede og fremtidshåp inn i.