Foto Bård Isdahl

Tekst og foto: Bård Isdahl – Publisert 29. november 2013

På tv-skjermene klapper publikum hver kveld. Men det hjelper ikke, klimatrusselen består.

«Den kinesiske kunstneren Wu Tao-tsu sto en dag under Tang-dynastiet og betraktet et veggmaleri som han nettopp hadde fullført. Plutselig klappet han i hendene og tempelporten åpnet seg. Han gikk inn i sitt verk, og portene lukket seg igjen.» Slik åpner Sven Lindqvist sin pamflettroman Myten om Wu Tao-tsu fra 1967.

Boka er skrevet etter flere års opphold i Kina, India og Afghanistan. Møtet med den asiatiske virkeligheten hadde rystet den pasifistiske forfatteren fra et velberget Sverige. Etter å ha gjennomlevd kløften mellom verdens rike og fattige, og innsett at den rike verden ikke kom til å gi slipp på sine privilegier frivillig, trakk han denne konklusjonen: «Er sosial og økonomisk frigjøring mulig uten vold? Nei. Er den mulig med vold? Nei.»

Lindqvists svartsynte påstand er sitert og forsøkt tilbakevist gang på gang. Men har den faktiske utviklingen de neste 46 årene virkelig motbevist påstanden? Bonniers forlag har iallfall funnet grunn til å gi ut Myten på nytt – i urevidert utgave.

Om Lindqvist hadde oppdatert bokas politiske analyser i dag, ville han trolig ha supplert «sosial og økonomisk frigjøring» med «hindring av den globale oppvarmingen».
Tilgangen til jordas ressurser har ikke blitt nevneverdig mer rettferdig fordelt siden 1967, i tillegg har vi fått kunnskap om drivhuseffekten, der det samme mønsteret gjør seg gjeldende: De rike landenes utslipp av klimagasser har skapt et problem som bare kan løses ved at disse landene går foran med å redusere sine utslipp – i stort omfang og på kort tid om vi fortsatt skal kunne beholde et håp om kontroll med den snikende temperaturøkningen. Men hvor mange år skal det gå før de rike landenes politiske flertall innser at drastisk reduksjon av utslippene forutsetter reduksjon av vårt materielle forbruk og dermed av den økonomiske veksten?

I høstens stortingsvalgkamp var det ikke mye snakk om klimatrusselen – ofte kalt «menneskehetens største utfordring i dag» – før programlederne tok opp temaet i NRKs aller siste partilederdebatt. Men selvinnsikten uteble, tvert imot utløste spørsmålet en ny runde med skryt fra de etablerte partiene. Og ja, de vil noe og de gjør noe. De går inn for små skritt som ikke skal tråkke noen på tærne. Heller ikke Miljøpartiet De grønne uttrykte at vi neppe rekker fram i tide innenfor dagens politiske og økonomiske spilleregler. Som derfor er modne for revisjon.

Provokatører?
Når man hevder slike synspunkter, får man fort høre at man er en urealistisk pessimist eller har autoritære lengsler. Professor Jørgen Randers er en av dem som blir påklistret begge disse etikettene. Han har arbeidet med klima- og ressursspørsmål siden han var medforfatter av den internasjonale forskningsrapporten Limits to Growth (1972). I fjor leverte han rapporten 2052. A global Forecast for the next forty Years – altså et sett med prognoser ti stortingsperioder inn i framtiden. Randers beskriver ikke noe globalt ragnarok, han opererer med store tall og ser dermed alt i fugleperspektiv. Men nærmer vi oss jorda, skimter vi de menneskelige lidelsene, massedøden, flyktningestrømmene, krigshandlingene.

Randers legger imidlertid ikke bare ansvaret på de styrende elitene. I en rekke foredrag og avisinnlegg har han framholdt at den utbredte kortsiktigheten er en avgjørende hindring for takling av klimatrusselen: «Folk flest er kortsiktige. De er ikke villige til å ofre noe i dag for en fordel om 50 år.» (Ekstrem-Randers, intervju i Morgenbladet 25.01.)

Derfor lufter han tanken om å løfte klimasaken ut av folkestyret og opp til et nytt overnasjonalt ekspertorgan, en videreutviklet utgave av FNs klimapanel med autoritet til å gi råd til statene, tilsvarende OECDs rolle innenfor internasjonal økonomi. Han vil også gi dette organet kontroll over de ulike landenes inntekter – fra ulik skattlegging til mer drastiske tiltak, bl.a. forbud mot all bruk av fossile energikilder, konsentrasjon av alle u-hjelpsmidler til bygging av lavkarbon-energisystemer og innføring av ettbarnspolitikk.

En slik frivillig global maktkonsentrasjon ville kanskje være gjennomførbar i en overopphetet, framtidig verden der all annen politikk har slått feil. I dag, derimot, bryter disse ideene med en anstendighetstenkning som er utbredt over hele det politiske spektret – kritikken mot Randers kommer både fra høyre- og venstresiden.

Er Lindqvist og Randers ekstremistiske provokatører? Begge to har ellers framtrådt som sindige menn med sosialdemokratisk bakgrunn. Men de har våget å forfølge sine egne studier og erfaringer fram til logiske og ubehagelige konklusjoner. Ønsket forfatterne Aldous Huxley og George Orwell seg framtidsscenarioene som de selv beskrev i Brave New World og 1984?

Marked, marked
Etter utgivelsesåret for Myten om Wu Tao-tsu fulgte det ikoniske år 1968 med politisk polarisering og kulturelle oppbruddsbevegelser i Europa. Og faren for en verdensomfattende konfrontasjon mellom supermaktene økte inntil Østblokkens ledere startet nedmonteringen av den såkalte kommunismen og åpnet for full markedsøkonomi på 1990-tallet. Mange av oss husker usikkerheten, nervøsiteten og frykten fra årene med kald krig. Selv hadde jeg en tilbakevendende opplevelse av å sitte fastbundet i en enorm farkost uten styring.

Den kalde krigen kunne ha vippet over i varm krig med påfølgende atomvinter. I dag er den framtidige varmen av et ganske annet slag. Ikke noe plutselig krigsutbrudd, men langsomme forandringer mot en tilstand som kan bli uopprettelig. Og konfliktlinjene går helt andre veier, tvers gjennom de fleste av oss. Med utallige bånd er livene våre knyttet til den internasjonale markedsøkonomien, der kravene om økonomisk vekst og konkurransedyktighet rager høyere enn alle andre krav.

Markedskreftenes innflytelse over de internasjonale klimaforhandlingene ble tydelig da verden fikk vite at en rekke produsenter av fossil energi hadde sponset møtet i Warszawa og bidratt til sammenbruddet der.

Og for hver valgkamp får vår hjemlige partipolitikk stadig flere markedsøkonomiske trekk. Partiene framtrer som konkurrerende firma. Assortimentet av god-saker markedsføres med et reklamelignende språk. Og debattprogrammene ligner til forveksling underholdnings-show utviklet av kommersielle tv-kanaler.

Klimadebatten trenger ikke mer overbudspolitikk, den trenger flere illusjonsløse resonnementer fra folk som Lindqvist og Randers. Selv om klappsalvene skulle utebli.